liseliten.com

Psykiatriens glemte side

Publisert februar 8, 2010 Personlig , Psykisk helse , Refleksjoner 26 Comments

Psykiatrien i Norge har fått, og får, utrolig mye kritikk og negativ omtale, og blir slakta opp og ned og i øst og vest. Psykiatrien har en lang vei å gå med endringer og forbedringer som må gjøres.

Som med mange forskjellige temaer, så hører man som oftest bare om det negative. Brudd på lovverk og rettigheter, uakseptable holdninger og traumatiske opplevelser. Og alvorlig er det, for det er snakk om mennesker. Å bli møtt på- og behandlet på feil måte, kan være avgjørende for en persons fremtid, og for en persons liv. Det er et sårbart tema, hvor bittesmå ting kan gjøre stor forskjell.

Jeg tenker at det sannsynligvis alltid vil være noe å si på psykiatrien, fordi mennesker er så vanvittig ulike. Jeg kan ta et helt enkelt eksempel: Det var ei voksen dame som jeg følte “tok vare” på meg. Hun var snill, moderlig, varm og veldig empatisk. Hun fikk meg til å føle meg så trygg, og jeg forgudet henne for det. Det jeg senere fikk høre fra ei annen jente, var at hun ikke orket dette kvinnemennesket. Fordi hun “snakket til henne og behandlet henne som om hun skulle være 2 år”.

Og siden folk er så ulike på så mange måter, så sier det seg egentlig selv at pasienten må få ha en stor rolle i sitt eget behandlingsopplegg, med forhandling og samarbeid, slik at pasienten ikke føler seg motarbeidet. Brukermedvirkning.

(tekst fortsetter under bildet)

Psykiatrien har gjort mange feilsteg og ting som kunne ha blitt gjort annerledes, uten tvil. Man kan skrive milelange diskusjoner om alle psykiatriens feil og områder som må forbedres. Men vi må ikke glemme den gode siden av psykiatrien også, som kanskje ikke får den rosen den fortjener.

Det aller første møtet med psykiatrien er svært viktig for pasienten. Jeg ble møtt på helt feil måte da jeg var 15, og endelig klarte å møte opp på ungdompsykiatrisk for samtale. Jeg var fryktelig redd og forvirret, og hadde nesten ikke ord på hva som foregikk inni meg selv. I tillegg hadde jeg store problemer med å prate, å få sagt ting muntlig. Da jeg så fikk streng beskjed om at “har du ingenting å si, har du ingenting å gjøre“, da var det gjort. Jeg løp ut, og kom aldri mer tilbake.

Jeg fikk en enorm frykt for psykiatrien, og skulle på død og liv ikke ha noe med den å gjøre. Jeg skulle klare meg selv, og om jeg ikke klarte det, så måtte jeg fint bare la være å leve. Nesten 6 år senere havnet jeg inn på psykiatrisk akuttmottak, og det kunne fort ha kostet meg livet.

Likevel har psykiatrien heldigvis virkelig greid å “gjøre det godt igjen” for meg. Da jeg havnet inn i 2004, kom jeg i fast og ordentlig behandling. De siste seks årene har jeg vært i et trygt og godt behandlingsopplegg som jeg er veldig takknemlig for! Det har reddet livet mitt og gitt meg livet tilbake.

Opplegget jeg har rundt meg i dag, består av mange små punkter som har hjulpet, og hjelper meg i min hverdag. Jeg kan nevne eksempler som:

- Utredning/diagnostisering
- Samtalebehandling
- Medisiner
- Aktiviteter
- Gruppeterapi
- Hjelp til økonomisk ytelse og økonomistyring
- Hjelp til bolig
- Familie og nettverksarbeid
- Evt. opphold på sykehus eller DPS

Selvfølgelig har jeg hatt varierende opplevelser, alt fra veldig dårlige til veldig gode. Man møter på utrolig mange mennesker i psykiatrien, og det finnes en hel haug forskjellige holdninger. Derfor håper og tror jeg at psykiatrien er på “bedringens vei”, og selvom psykiatrien stort sett får slakt og refs, så har jeg også lyst å si takk.

Jeg har vært, og er, heldig med det apparatet jeg har rundt meg, og skulle ønske at alle fikk den hjelp de trenger og har krav på. Det finnes altfor mange triste og grusomme historier om hvor psykiatrien har feilet, men det finnes også historier hvor psykiatrien har reddet liv. De har reddet mitt liv, så det faller på sin plass å si “Takk. Dere gjør en god jobb!”.

Jeg er ikke i mål enda, men med riktig hjelp så er jeg på god vei. Og i den grad jeg er i stand til, skal jeg gjøre alt for at andre også får den hjelpen de trenger, om det så “bare” er å skrive eller holde foredrag. Jeg velger å tro at også her gjelder sitatet “små ting gjør store forskjeller”. Jeg håper det!

Fuck my life

Publisert februar 7, 2010 Random 11 Comments

Hva mentes med forrige innlegg? Vel. Misnøye og frustrasjon over meg selv og mitt eget liv. Eller det vil si, visse deler av livet. Viktige deler, men som jeg vegrer meg for å presisere, i frykt over at andre skal tenke stakkars deg, le bak ryggen min (that’s for sure), eller komme med mager trøst som jeg ikke biter på. Innlegget var skrevet ironisk og forbanna, nemlig i frykt for å syte og trygle om sympati – som jeg ikke vil ha.

Jeg er snart 30, og utsagn som “det er ingen alder” er løgn – det er en alder! Jeg kommer til å råtne ensom og barnløs (HAHA så tragisk sagt…). Jeg har aldri hatt lyst på barn, men det var jo en del av planen med å bli stor. Problemet er vel at jeg ble stor for årevis siden, og snart går ut på dato på alle mulige måter. Jeg vurderer å ofre både mitt “alternative” utseende (som faen ikke er alternativt engang) og sette en rød, feit benektelsesstrek over helsa mi.

Jeg er visst sykelig kresen også (!?!), for i denne verden finnes ikke mange av min smak. Intelligent, moralsk og snill. Er det virkelig så vanskelig? Hvorfor henger drittunger i slutten av tenårene etter meg, eller uintelligente, overfladiske idioter som tror jeg liker å bli pisket fordi jeg har piercinger. “Du tiltrekker deg feil type mennesker med måten du ser ut på“. Men som jeg sa, jeg får heller ofre halve sjela og bli en av mengden. Lykke var aldri ment for meg uansett, så jeg kan jo bare gå i gang med å utslette meg selv.

Nei, jeg er ikke desperat. Hadde jeg vært desperat, hadde jeg ikke vært alene. Jeg bare innser sannheten, og aksepterer den. Og ja, jeg vet at dette er verdens mest tragiske, patetiske, latterligste innlegg noensinne, but hey, that’s life.

Jeg legger meg ned og forbereder meg på råtnelsesprosessen.

Woop woop….

Publisert februar 6, 2010 Smerte 15 Comments

bra liv dott no

jupp. og for all del – ikke ta ironien…

grav meg ned.

Verden går sin gang – med meg, og uten meg

Publisert februar 6, 2010 Dikt, tekst og sitater , Psykisk helse 11 Comments

Støyen rundt meg legger seg som en hinne av tåke rundt meg. Trafikken og travle mennesker haster forbi meg, lyder og inntrykk, hele verden går rundt. Verden går sin gang. Om jeg ikke hadde fantes, ville verden fortsatt gått sin gang – med meg, og uten meg. Jeg står stille på stedet hvil, som øyet i en syklon, et stille sted midt i kaoset.

Noe holder meg igjen fra å være i denne såkalte verden. Tunge vekter drar meg ned mot bakken, og kroppen er bundet fast av slitesterk tau. Jeg har ikke stemme, for ordene mine har ingen verdi. Jeg står stille, og verden er for opptatt til å noengang se etter.

Støy. Støyen rundt meg legger seg som en hinne av tåke rundt meg. Hjertet slår lydløst, for ekkoet er så smertefullt. Så tomt, så stille, er jeg. Så tomt, så stille,

var jeg.

men verden går sin gang.
med meg,
uten meg.

Bilde: flickr

Til TMR

Publisert februar 5, 2010 Dikt, tekst og sitater , Smerte 12 Comments

det hender jeg gråter
for deg

jeg ser på deg
med undrende øyne
stadig
for jeg ser

deg

jeg vil røre ved deg
for du er så vakker
men jeg er redd
du vil briste
og blø

så jeg gråter
for deg

og ber i stillhet
om at du er like hel
i morgen

skrevet av
© Lise Hetland, desember 09

Surfer på bølger i medvind

Publisert februar 4, 2010 Personlig , Psykisk helse , Selvskading 33 Comments

Jeg har tidligere sagt at jeg aldri har, og aldri kommer til å telle antall skadefrie dager. Jeg føler det legger et press på meg, og at nederlaget blir større dersom jeg sprekker og må plutselig starte på null igjen. Tall generelt fører med seg mye elendighet.

Men det har seg slik at jeg husker datoen fra sist veldig godt, noe som gjør at jeg er bevisst ved hvert månedsskifte. Og jeg har holdt meg i 3 måneder. Det er mye for meg, og jeg er fast bestemt på å ikke gå tilbake på dette. Ikke uten å ha kjempet det jeg kan.

I dag mens jeg vandra i byen, tenkte jeg over selvskading, mer bestemt kutting. Jeg fikk en virkelig frisk tanke, og tenkte “herregud..noe så uforståelig og grusomt at noen vil skjære i sin egen arm!?” Jeg ble litt overraska over tanken, for er det noen som forstår en selvskaders tankegang, så er det meg.

Ting faller på plass for tiden. Jeg har surfet på en medbølge i medvind det siste halve året, og jeg føler meg på en måte manisk. Jeg er ikke manisk, men jeg føler meg likevel som en propell på lykkerus.

Vi har begynt å trappe ned på medisiner. Rettere sagt den ene av tre ulike. Jeg har blitt veldig gira i det siste og hoppet opp og ned med setninger ala “da kan vi begynne å trappe ned på denne også? Eller hva med en halv av den heller? Eller kutte ut hele? Jeg trenger dem ikke!” Men jeg har kommet litt til fornuft (ved god hjelp av min fantastiske behandler). Det er viktig å ikke gå helt bananas, ihvertfall ikke tulle med medisiner, nå når det er så mange nye ting som skjer. Jeg tar meg selv i nakken og tenker at nå må jeg roe ned bittelitt, for det er altfor lett å gå på en smell. Men jeg har fortsatt håp og mot, for dette skal jeg fikse. Litt om litt.

Og i morgen skal jeg gi meg selv en gave, fordi jeg fortjener det! Det er jeg i stand til å innrømme. Jeg fortjener det. Jeg skal ha 60 minutter full kroppsmassasje/aromaterapi. Armene mine er grodde, helet og rene. For meg er det flott.

Random..

Publisert februar 4, 2010 Arbeid og hverdag , Bilder , Blogg-relatert , Bodymod/klær++ , Random 9 Comments

Jeg hater random innlegg, men sånn blir det bare i dag. Derfor.

Aller først vil jeg bare takke kjære Sofie / Sofsen for anbefaling av bloggen min. Hun har nok æren for rekordtall besøkende og et hopp i følgere, og det gleder meg langt inni hjerterota med alle de fine kommentarene!

Jeg har hatt en lang dag. Jeg hadde min andre dag på jobb, som var nokså hektisk og holdt meg gående en time ekstra. Ikke fordi jeg absolutt måtte, men fordi jeg ville. Jeg trives! Jeg har hatt kvalitetstid med mine to søte, små tantebarn, og har tatt avgjørelsen å se dem mye oftere! Helst hver uke. Jeg elsker dem, og de er mine stjerner.

Jeg kom hjem klokka 21, og bestemte meg for å ta igjen det tapte på denne nettverden som har et stort grep om meg. Jeg har sittet i to timer og lest gjennom 230 innlegg, inkludert besøk på bloggene til de som har kommentert hos meg. Det suger mye tid og krefter, men jeg liker ikke å overse andre mennesker. Jeg liker å være god tilbake, bry meg, og lese hos dem som leser hos meg. Jeg vil likevel ikke kalle det å overse, for jeg setter uendelig stor pris på hvert eneste fine ord som dumper inn hos meg. Dessuten finnes det så frustrerende mange gode blogger å lese! Døgnet har for få timer!

I går ga jeg opp microdermal nr 2 i pannen. Den bare nekta å samarbeide, så jeg ga opp. Noen vil bare ikke være der. Mine to på brystet har jeg hatt i snart 2 år, og er grodd og festet og lever fint. Men det blir nok ikke flere microdermals på meg.

Shitty mobilbilde. Plaster i pannen og generelt dass, men who cares.
Er ikke så prippen på det, jeg.

Jeg er unik

Publisert februar 3, 2010 Psykisk helse , Random 30 Comments

Psykopp har et samarbeid med Psykisk Helse I Skolen, og av dem fikk jeg en stoor, supersøt plakat som er for barn i barnetrinnet. Budskapet er likevel noe alle kan tenke over! :)

Til sengs med Mr.Pink

Publisert februar 3, 2010 Blogg-relatert 11 Comments

Til sengs med Mr.Pink. Stiger lesertallet nå på grunn av tittelen? Dyp verden, ikke sant?

I natt la jeg meg med en rosa skrivebok og penn liggende ved siden av meg. Nå er jeg lei av å ha supre (?) idéer og tanker om natta, mens jeg tenker “åh, dette må jeg skrive om i morgen“. For et par netter siden, tenkte jeg på noe jeg så på som en potensiell god tekst. Jeg var likevel på vei til søvn, og orket ikke skrive ned på mobilen, fordi det ville bli for avansert i den tilstanden jeg var i der og da, halvveis i søvne. Jeg hadde til og med formulert presise setninger i hodet mitt. Er det nå jeg skal innrømme at bloggen har tatt over livet mitt? Haha. Neida, jeg skriver mye som jeg ikke publiserer også (ro ro til fiskeskjær). Og ikke uventa, forsvant ordene og formuleringene dagen etterpå, selve idéen også. Tomt. Tørr blogg.

Bedre lykke neste gang.

Bilde: googlet (Takk Liljen;))

Første dag på jobb + oppdrag

Publisert februar 3, 2010 Arbeid og hverdag , Oppdrag , Psykisk helse 13 Comments

I går hadde jeg min første dag i ordentlig jobb, noe jeg ikke har hatt på flere år ettersom jeg har vært ufør på grunn av min psykiske lidelse (gjentar meg selv visstnok, for å unnskylde det faktum at jeg ikke har hatt jobb og hvorfor?). Første dag i Psykopp, Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning.

Natta før sov jeg dårlig og lite, hadde mareritt om at jeg skulle glemme å gå på jobb, at jeg forsov meg osv. Med andre ord, litt nerver og litt spendt. Jeg har slitt en del (les: mye) med døgnrytme, men jeg håper det går i orden nå. Dagen starter kl 10 på jobb, noe som er mer menneskelig, og jeg har onsdagen fri til å hente meg inn igjen. Behandlingen min blir også lagt opp til onsdagen.

Og, det gikk veldig fint! Menneskene der er utrolig koselige og varme. Jeg har jo min egen oppfatning av menneskeheten, og jeg måtte spørre min varme, gode sjef (og leder) på forhånd, ”er alle snille?”. Det er liksom et naturlig spørsmål for meg, og ikke minst viktig for meg. Joda, de var snille. Alle sammen :)

Jeg ble totalt overveldet av alle bøkene og litteraturen som finnes der (og selges). Jeg kunne liksom ikke få nok. Så mye som jeg brenner for psykiatri, og som det klødde i fingrene etter å lese og vite mer. Jeg følte meg som en sulten ulv blant sauer. Jeg leser sjelden bøker, fordi det ikke interesserer meg og fordi jeg ikke har tålmodighet til det, men dette interesserer jeg meg for.

Anyway. Dagen gikk veldig bra, og det er mange spennende oppgaver å ta fatt på. Det er så rart å tenke på, jeg har en jobb!

Siden vi er inne på arbeid, og siden jeg pleier å loggføre “oppdragene” mine for min egen del, så slår jeg dem sammen i ett og samme innlegg. Blir aldri mange setningene uansett.

I dag tidlig var jeg på poliklinikken og snakket for ansatte og pasienter om mestring. Det var ikke mange, kanskje 10-15 personer, og jeg fikk sitte, noe som letter nervene ørten hakk. Viste tilslutt filmen min (om å leve med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse) og svarte på spørsmål. Jeg syns alltid det er en smule mer skummelt å prate for pasienter, enn for ansatte og “friske” mennesker. Kanskje fordi jeg blant pasienter ikke lenger er ”eksperten”? Fordi vi er i samme båt, og jeg tviler på hva jeg kan gjøre. Hvem er jeg som kommer der og tror jeg kan ting bedre? Hva har jeg å lære dem? Det blir bare krøll med selvtilliten eller hva jeg skal kalle det. Men alt i alt tror jeg det gikk bra, med gode tilbakemeldinger. Føles bra :)

Månedsoppsummering, Januar

Publisert februar 2, 2010 Bilder , Random 18 Comments

I en periode med skrivetørke, gjør jeg som mange andre bloggere (bl.a Liljen, Mewkid, Gudrun) og oppsummerer kort siste måned.

Største opptur/glede: Jeg ble tilbudt fast jobb hos Psykopp (Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning), noe jeg takket ja til!
Største nederlag/sorg: Å måtte gi opp volleyballen til fordel for jobb. Hell i uhell?
Beste minne: Helg i Oslo hos fineste Ida, hvor jeg også fikk møte Gudrun :)
Verste minne: En vond venneepisode hvor begge parter ble såret
Mest brukte ord: (jævla/jævlig) Løg (løk).
Månedens oppdagelse: Å gjenoppdage det djevelsk engasjerte barnet i meg ved spilling av Super Mario
Månedens kjøp: En fin vinterjakke på salg
Månedens forandring: Ny runde med dreads

Tv-serie: Grey’s anatomy
Film: Avatar
Mat: Makaroni og ost, haha…enkel løsning som er lett å få dilla på..
Drikke: Pepsi Max – som alltid
Ting: Tragisk å si det er favorittingen min, men jeg er hvertfall veldig glad jeg har filofax nå om dagen
Aktivitet: Volleyball og Guitar Hero

Månedens favoritt: Flinke Piker - ingenting er tabu. Dønn ærlig og rett på sak om temaer rundt sex, skrevet av tre jenter. Dessuten er jeg veldig glad for at kjære Thea sin blogg er oppe og går igjen.
Beste innlegg: Don’t know much about love av Marie. Ærlig og ekte om kjærlighet og det å ha en psykiatrisk diagnose.
Blogginspirasjon: Ida. Skriver alltid interessant og humoristisk!
Bloggirritasjon: Bloggere som “skryter” og maser om antall lesere og som maser på leserne om kommentarer og at de må følge bloggen osv.

Så, det var januar kjapt, kjapt, kjapt oppsummert. Tirsdag morgen, som er snart fordi jeg ikke får sove, blir min første dag på jobb! Det blir spennende! Blogges :)

I am so blogging this.

Publisert januar 29, 2010 Bodymod/klær++ , Random 22 Comments

Da er jeg nummer femtusenetthundreognittifire i rekka med å skaffe meg t-skjorta med teksten “I am so blogging this.” Dessuten passet det veldig fint at bildekvaliteten suger maks i dag. Derfor. Ha en strålende helg, folkens! :)

Nydelig metafor

Publisert januar 29, 2010 Random , Venner/familie 20 Comments

Jeg kan ikke kalle meg kristen eller troende, men jeg vil likevel publisere denne bittelille teksten som rører meg langt inni hjertet. Selvom jeg ikke tror på Gud, så ser jeg på teksten som en metafor for vennskap og for kjærlighet. Jeg syns den er kjempefin. Jeg har ingen anelse hvor teksten kommer fra, så hvis noen vet, legg igjen kommentar.

En natt drømte jeg at jeg gikk sammen med Herren på en strand. Mens vi gikk der, kom mange bilder fra livet mitt til syne som lysglimt på himmelen over oss. I hvert av bildene så jeg avtrykk av føtter i sanden. I bildene av de gode stundene kunne jeg tydelig se avtrykket av to par føtter som gikk ved siden av hverandre. Men i de vanskelige stundene, da jeg hadde det vondt og var redd, eller var fylt av sorg og mismot, var det bare ett par fotavtrykk i bildet. Dette forstod jeg ikke, så jeg sa til Herren: Du lovte meg, Herre, at hvis jeg fulgte deg, ville du alltid gå sammen med meg. Men da livet mitt var aller vanskeligst, var det bare ett par fotspor å se. Hvorfor var du ikke hos meg da jeg trengte deg aller mest? Herren svarte: Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg og ville aldri forlate deg. De gangene det bare var ett par fotspor i sanden, det var da jeg bar deg i armene mine.

bilde: weheartit.com

Jeg vender det andre kinnet til, men du får ikke såre meg mer

Publisert januar 29, 2010 Borderline-relatert , Personlig , Psykisk helse , Smerte , Venner/familie 17 Comments

Jeg er så lei nå, jeg har fått nok. Jeg er ikke kjent for å ha god tålmodighet, men med denne personen har jeg hatt så altfor mye tålmodighet.

Jeg har gitt hundre sjangser og jeg har tilgitt hundre ganger. Ikke nok med det, men jeg har gjort alt for denne personen. Jeg har alltid forsvart vedkommende i alle kriger, jeg har gitt avkall på meg og mitt og tillatt alt. Jeg har strukket meg lenger enn langt, og funnet meg i så altfor mye. Og igjen, hver gang, har jeg unnskyldt med at dette ikke er slik personen er, at dette er ren diagnose, ren smerte, og ikke vondt ment mot meg. Jeg har alltid sagt, “du mister aldri meg!” Og det er sant det. Du mister ikke meg, det er jeg som mister deg. Hvem er du? Det rekker ikke lenger.

Å ikke unne sine venner fremgang og glede. Å ikke unne sine venner andre vennskap. Når til og med venners fremgang svir så innmari at det kommer ut i spydige utsagn og påstander, og i tillegg blander inn mine venner.

Det er ingenting galt i å ytre sin smerte. Det er ingenting galt i å be om unnskyldning, tvert i mot, men det er ikke rettferdig å stadig krige og tro at alt ordner seg når man får bedt om unnskyldning (om den kommer). Hvor mange ganger skal man tilgi? For man kan ikke sette ned foten, man kan ikke si fra at dette er urettferdig, for da starter tredje verdenskrig. Parter blir dratt inn, det blir allianser og krigføring. Jeg orker ikke!

Du får ikke lenger skylde på diagnosen din! Du har såret meg nok nå! Jeg ønsker IKKE å starte tredje verdenskrig for dette, så bare la det være og ta heller et oppgjør med deg selv!

Jeg prøver desperat å forstå, jeg prøver desperat å jobbe med deg, det er det venner gjør, er det ikke? Men det nytter ikke når du jobber mot meg og straffer meg fordi jeg ikke er tilfredsstillende nok for deg.

Jeg har alltid ment man skal ta uoverenstemmeleser på tomannshånd, men det har ikke lykkes. Jeg har bedt oss snakke om ting, snakke om det, jeg har gitt deg en mulighet, men her går det i spydkasting uten villighet til samarbeid. Det er angrep på angrep, men likevel er det bare du som har det vondt. Bare du. Jeg er så utrolig lei nå. Jeg er ikke sint, og jeg elsker deg like mye fortsatt, men jeg er lei, sliten og ikke minst såret.

Jeg går ikke til krig, du får ikke i gang noen krig med meg. Du kan vri og vende på flisa så mye du vil, du kan alliere fiender, lage stridsplaner og henge meg ut hvor du vil. Jeg kriger ikke med! Jeg vender det andre kinnet til, men du får ikke såre meg mer.

Keloider

Publisert januar 28, 2010 Personlig , Psykisk helse , Selvskading 14 Comments

Aller først vil jeg bare takke så masse for alle fine og støttende kommentarer på gladnyheten min!! Det betyr mye for meg at andre deler min glede med meg :) Tusen takk!!

Jeg liker ikke å snakke om arr, men angående dette med arr og arrfjerning. De fleste av mine arr går nedover i huden, mens andre er noenlunde flate eller utoverstående. Noen hvite, andre røde, men fargen på alle arr vil blekes med tid, og sånn er det for alle. Jeg vet at mine arr aldri vil forsvinne, og mesteparten vil være synlige resten av livet. Jeg har hørt med leger angående fjerning av arr, men dette vil ikke hjelpe noe særlig på min type arr. Dessuten føler jeg uansett ikke for å utsette meg for så mye når dette er en del av meg og den jeg er, meg og min historie. Jeg har slått meg til ro med det og akseptert det. Dette er en del av meg.

Derimot har jeg et fåtalls arr som har utviklet seg mer enn de burde, såkalt keloide-arr. Disse er harde, store og veldig utstående. De gjør til tider vondt, og klør mye. Derfor skal jeg fremover få injeksjoner i disse, en 4-6 ganger, for å myke dem opp, flate dem ut og jevne ut fargen. Jeg vet at mange arr normalt er harde i lengre perioder, men disse har utviklet seg mer enn de burde.

I fjor vår begynte jeg med arrkrem, noe som var bortkasta penger. Men som sagt, jeg har akseptert meg som jeg er, og er ikke spesielt opptatt etter å fjerne arrene. De er en del av meg, men som sagt skal jeg behandle de verste og mest plagsomme arrene. Det er heldigvis ikke så mange av den typen hos meg.

Er det noen av dere som har erfaringer med arr og arrfjerning?

Bilde av keloide

Et steg i riktig retning

Publisert januar 27, 2010 Arbeid og hverdag , Glede , Personlig , Psykisk helse 37 Comments

Jeg nevnte tidligere at jeg kanskje hadde gode nyheter. Og det har jeg! Men først en kortfattet(?) forhistorie.

I 2005 fullførte jeg utdannelsen og fikk bachelorgrad i IT. Jeg hadde innleggelser og mye rot bak meg, men har alltid hatt en stor kjærlighet for studier og gikk ut med toppkarakterer. Jeg fikk jobb ved første forsøk, og begynte i min første ordentlige jobb som IT-konsulent. Alt så perfekt ut, men det var det ikke. Studier på egenhånd er noe helt annet enn arbeidslivet, og uten å gå inn på detaljer så funka det ikke, for å si det sånn.

Så begynte et eviglangt kaos med NAV, og det var en “glimrende” timing å prøve å komme inn i systemet på samme tidspunkt som da NAV drev med omstillinger og sammenslåing. Det var attføring og forsøk og søknader og intervjuer. Fail. Fail. Fail.

Den rette løsningen for meg var å bli midlertidig ufør. Da fikk jeg tid til å fokusere på behandling, meg selv, hverdagen, aktiviteter, mestring og så videre. Jeg tror at denne tiden har vært avgjørende for min fremgang. Jeg har fått tid til å fokusere og bli bevisst over meg selv, mine muligheter og begrensninger, og å jobbe med meg selv.

Jeg har siste halvannet året innimellom drevet med foredrag og undervisning innen psykisk helse basert på mine egne erfaringer, både på skoler og sykehus og konferanser. Det har gitt meg så utrolig mye, på alle måter! Disse oppdragene har vært gjennom Psykopp, Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning. Og guess what? Jeg ble tilbudt fast jobb!

Så jeg har takket ja til fast jobb 4 dager i uka hos Psykopp som informasjons- medarbeider! Og jeg starter allerede på mandag! Dette er stort for meg. Jeg er overkvalifisert for selve jobben, men samtidig ikke, med tanke på de siste årene, og hva jeg har gått gjennom. Det har bare ikke vært riktig tid. Det har vært nok med innleggelser, skading, sykehus og ustabilitet. Nå føler jeg tiden er riktig for meg. Dette ønsker jeg, og dette vil jeg! Jeg brenner for psykiatri, jeg er interessert i det, og jeg kan det. Nettverk, opplegg og oppfølging går som vanlig, og jeg har fortsatt de samme trygge rammene rundt meg. Men dette er enda et steg i riktig retning på veien mot et bedre liv – frisk eller ei på papiret!

Klok av skade

Publisert januar 27, 2010 Personlig , Psykisk helse , Refleksjoner , Selvskading 21 Comments

Dette kommer rett fra leveren, men like mye fra hjertet, og jeg håper ingen føler seg støtt. Dessuten snakker jeg ikke om alle, jeg skjærer ikke alle over én kam, men dette er tanker jeg har gjort meg om noe som jeg syns ofte går igjen.

Det er så lett å være etterpåklok. Jeg ser så mange unge jenter som beveger seg inn på farlig terreng, mot et liv i psykiatrien. Jeg leser mange blogger til yngre jenter som sliter med det samme som jeg sliter og har slitt med de siste ti årene. Jeg ser desperasjonen etter hjelp og rop etter å bli sett og hørt. Jeg hører på deres store og lange oppramsinger av voksende antall symptomer, voksende antall diagnoser og tendenser til en ubevisst og skjult konkurranse om å være sykest.

Jeg klandrer ingen, jeg dømmer ingen, for jeg har vært der selv. Jeg har så lyst å rope til dem alle, ikke gå lengre, ikke beveg dere nærmere inn på dette, riv dere løs før det er for sent, få hjelp og ikke minst TA IMOT den hjelpen som tilbys. Men her sitter jeg, klok av skade, og kan ikke hjelpe på noen som helst måte.

Jeg er heldig. Jeg er egentlig kjempeheldig, som har det systemet rundt meg som jeg har. Det har tatt meg mange, mange år å komme dit jeg er i dag, og jeg har hatt et godt system rundt meg. Men jeg vet hvordan det er, å kjenne tilfredshet jo større, verre og dypere kuttene er. Jeg vet hvor farlig det er når man først har blitt avhengig, og bare må gå lengre og lengre for å oppnå samme effekt.

Jeg har ikke mangel på forståelse og medfølelse. Jeg sitter her, klok av skade, full av arr som aldri vil forsvinne. Jeg har en fremtid, og det har disse jentene også. Jeg vet ikke om jeg skal henvende meg til “dere” eller “dem”, ut i fra hvem som leser. Men det finnes andre måter å få hjelp på, andre måter å be om hjelp på, andre måter å takle smerten. Men her sitter jeg og hater hva jeg sier, fordi jeg er så forbanna etterpåklok.

Det er ikke kult å være psykiatrisk pasient. Det er ikke kult å ha flest mulig symptomer og flest mulig diagnoser, og å gå på mest mulig medisiner. Jeg sier ikke at folk selv syns det, men jeg tenker på denne tendensen til skjulte, ubevisste former for konkurranser. Si meg gjerne i mot, men jeg har kjent på følelsen selv, og er sikker på at flere også kjenner til det. Jeg tror aller mest det handler om å bli sett, om å bli hørt. Jeg liker ikke ordet oppmerksomhet, så jeg velger å si behov for å bli sett og hørt. Smerten er ekte, problemene er ekte, jeg vet det. Jeg selv skulle ønske jeg handlet annerledes før jeg ga meg hen til sykehus, selvskading og annen faenskap.

Men igjen, her sitter jeg etterpåklok og sliter med å formulere meg på mest mulig skånsom måte, for jeg vet hvor lite det hjelper når andre sitter med pekefing og forteller deg hva som er rett og galt. Jeg vet også, at selvom jeg er “klok” her og nå, så trenger jeg kanskje å lese gjennom dette når jeg har det jævlig selv.

At jeg er etterpåklok og klok av skade, betyr ikke at jeg ikke forstår deres smerte. Jeg føler med dere, for jeg unner ingen denne smerten og dette kaoset som fører til så mye vondt. Jeg forstår. Men vær så snill, prøv å tenk dere om bittebittelitt. Det finnes andre måter å takle smerten og å få erkjennet smerten deres. Du blir sett, du blir hørt, vær så snill og ta i mot.

bilde: weheartit.com

Hvor går grensene?

Publisert januar 26, 2010 Psykisk helse , Refleksjoner 15 Comments

Det er bare to måneder siden jeg publiserte dette innlegget, men jeg velger å publisere det igjen.

Ida skrev en gang et fint innlegg om svakhet. Hun skrev “(…) jeg faller lett for mennesker som tør å vise sine svake sider. Jeg føler et sterkt behov for å beskytte og være god mot mennesker som ikke har det så greit”.

Slik er det for meg også. Jeg har alltid følt en svakhet for mennesker som er sårbare, som har det vanskelig, og som ofte har en psykiatrisk diagnose. Jeg føler med dem, og jeg vil være der for dem – fordi de minner om meg selv.

Jeg innser at jeg noen ganger har føyd meg altfor langt for noen mennesker og funnet meg i altfor mye. Jeg har tilgitt gang på gang, og forsvart det ovenfor meg selv at de ikke mener det, at det er sykdommen, at det er redsel, og ikke minst fordi jeg tenker “jeg har vært der selv”. Jeg forstår. Men jeg har også alltid ment at uansett sykdom, uansett årsak, uansett hva som helst, så skal man i utgangspunktet behandle alle likt. Ingen skal uten videre få særbehandling. Ikke jeg heller. Jeg har mistet relasjoner, og jeg aksepterer at jeg har bidratt til det selv. Men selv går jeg meg ofte vill. Jeg tillater altfor mye, jeg utsetter meg for altfor mye, og jeg føyer meg altfor langt.

Tekst fortsetter under bildet

Første gang jeg brant meg var rundt ungdomsskoletider / start på videregående. Lærere hadde advart meg mot ei jente som jeg hadde begynt å være sammen med. Medelever advarte meg også, for hun her var “farlig”, som i virkelig ustabil. Og desto større ble følelsen av å ville være der for henne. Jeg ville ikke svikte henne slik som resten av verden hadde gjort. I meg skulle hun finne en venn! Men jeg er blitt skadet av denne personen, og det preger meg den dag i dag. Det er en lang og omfattende historie som har skadet meg, og farligere menneske har jeg aldri noensinne vært borti.

Denne historien er spesiell og kan ikke sammenlignes med noe, men er et soleklart eksempel på der hjerte og medfølelse overstyrer fornuft og hode.

Jeg har oppfattet at mange føler seg truffet når de leser bloggen min, dersom jeg skriver om noen. Jeg vil ikke at noen skal føle seg truffet av dette innlegget, jeg prøver bare å tenke litt høyt rundt dette med grenser. Hvor mange sjangser skal man gi? Hvor mange ganger skal man bli overkjørt? Hvor langt skal man strekke seg?

Jeg har også lyst å si i fra. Jeg har lyst å si at nå føler jeg meg urettferdig behandla. Jeg har lyst å si at det er ikke alltid jeg som trenger å beklage. Jeg er også et menneske som kan bli såret. Jeg har gått i samme feller selv, men jeg har lært av det. Derfor føler jeg at det er vanskelig å sette foten ned, fordi jeg har vært der selv. Andre har kanskje ikke kommet dit – enda. Men hva skal jeg gjøre?

Jeg føler meg så utrolig frustrert og forvirret. Jeg er usikker på mine egne grenser. Jeg har ikke hatt grenser før, jeg har vært selvutslettende, men kanskje jeg har vokst. Jeg har grenser jeg også. Det skal jeg ha.

Og til du som måtte føle deg truffet: senk skuldrene og slå det fra deg. Det er ikke derfor jeg skriver dette innlegget.

Ice-princess?

Publisert januar 26, 2010 Bilder , Random , Venner/familie 9 Comments

Denne fine, fascinerende isfiguren på hele 2 meter står i skogen, og har blitt til ved noen ødelagde vannrør. Jeg og to kamerater hadde med lykter og lys og kamera for å ta bilder. Rettere sagt, det var de med sin fotografientusiasme som var ute etter flotte bilder, men jeg fikk knipsa et par fine bilder med mobilen min i det minste.

Angående tittelen på innlegget, så er jeg ingen prinsesse, i hvertfall ikke av is. Men jeg syns ordet er vakkert, og dessuten er isen brutt ♥. *klisjé*

Jeg lengter, men jeg venter

Publisert januar 25, 2010 Glede , Random , Smerte 14 Comments

Jeg er en mester i kunsten å tolke. Jeg er en mester, men hva hjelper det å være verdensmester i å finne alternativer, når man aldri finner svaret. Jeg ønsker så gjerne å lene meg på den vakre tolkningen, den lekne og den gode, men jeg er redd for å ta feil. Noe i meg dras i motsatt retning. Den trygge, men smertefulle varianten. Jeg river meg i håret, svelger fjorten kameler og venter. Jeg er redd for neste trekk, kanskje jeg tråkker over grensen, slik jeg i utgangspunktet gjorde. Jeg vil ikke tråkke over igjen. Kanskje jeg får meg et slag i magen og brister hjertet, jeg vet ikke. Jeg lengter, men jeg venter, og jeg har aldri vært god på å vente. Jeg vet ikke hva jeg venter på, eller om jeg venter forgjeves, men jeg venter likevel. Bittelitt til.