Nedtrapping av medisin

For ett år siden fortalte jeg lege og behandler at jeg hadde lyst å trappe ned og slutte på den ene medisinen jeg går på, antipsykotika. Jeg husker ikke presis, men jeg har vel gått på den i seks-syv år. Og den har hjulpet meg masse, ingen tvil om det. Jeg ønsket å trappe ned og forhåpentligvis slutte med den, fordi 1. Jeg har ikke hatt slike symptomer på to år (januar/februar 2013), og 2. Jeg liker ikke tanken på å stappe i meg mer medisiner enn nødvendig.

Jeg og legen min ble enige om å starte nedtrapping til høsten (2014), mer presist i oktober. Jeg tror han mente at det var best å begynne nedtrapping når jeg var sårbar (høst/vinter), og ikke om våren/sommeren på grunn av falske resultater eller noe i den duren. Jeg husker ikke helt, men det hørtes i hvert fall fornuftig ut. Men så kom høsten, og jeg var så dårlig at jeg i september ble innlagt. Planen om nedtrapping ble naturligvis utsatt.

I november lettet det endelig, og når januar kom følte jeg meg såpass grei og på plass igjen at jeg enda en gang sa at jeg ville trappe ned. Årsaken til innleggelsen i høst hadde ingenting med grense(psykose) å gjøre. Nå ville jeg ikke vente lenger, jeg var klar. Behandleren min støtter meg fullt og helt, legen min er heller skeptisk, men han kjenner meg ikke på samme måte.

Det er nå ni dager siden jeg begynte å trappe ned på medisinen, og so far so good. Vi tar det veldig sakte, trapper ned bittelitt hver 14. dag, og med denne farten tar jeg forhåpentligvis siste pille en gang i mai. Jeg håper at det vil gå greit og at jeg ikke vil få noen seponeringssymptomer (som det så fint kalles?). Det er tross alt en nokså «heavy» medisin (jeg var zombie og +20 kg da jeg gikk på høy dose (overmedisinert)). Aller mest er jeg spent på de positive sidene ved å bli fri fra denne medisinen. Noen som har erfaringer å dele?

Øyeblikk # 7

Tankene mine flyter til et annet sted. Stygge tanker. Skadetanker. Skadelig for sjelen, potensielt skadelig for kroppen. «Du må skade deg. Du er nødt til å kutte deg. Ille, verre, verst. Gjør det, du er ikke verdt en dritt.»

Så kjenner jeg noe som kiler meg i nakken, og tankene avbrytes. Verdens mykeste mule har funnet frem til meg, søkende og nysgjerrig. Det er godt å kjenne den varme pusten. Jeg flirer, snur meg mot ham og stryker gjennom pelsen. «Du er fin, du» sier jeg og smiler med hjertet. Fine tanker. Helende tanker.

foto: Ann Katrin Pedersen / AKP Photography. Flere bilder her.

Øyeblikk # 1
Øyeblikk # 2
Øyeblikk # 3
Øyeblikk # 4
Øyeblikk # 5
Øyeblikk # 6

Men så lettet det, og det er jul

Etter en fem måneder lang tung periode, begynte det endelig å lette i siste halvdel av november. Jeg kan ikke huske å ha hatt en så lang, sammenhengende periode hvor alt har gjort vondt. Ofte har det kommet brått, pågått intenst og brutalt, og så stilnet en stund, for så å gjentas (les: Evig runddans og Sykdommens sirkel). Denne tunge perioden har derimot bare vart og vart, i tillegg til en ganske brutal runde i september som nesten tok livet av meg (les: Jeg skulle bare skade meg litt. Og så gikk det galt og Det er november). Men nå er jeg på plass igjen og på rett spor. Jeg har pauset jobb, fått hjelp og tettere oppfølging, og gjort ting som gjør meg godt, for eksempel å hvile ut/samle krefter og være sammen med hester. Gleden og energien er tilbake.

Jeg begynte å bli ganske fortvilt og desperat sent i høst fordi det ikke ble bedre. «Og nå kommer vinteren og jula, lykke til!!!» tenkte jeg og visste ikke om jeg skulle le eller grine. Jeg har pleid å bli syk og dårlig på denne tiden, og har tidligere tilbragt både vinter, jul og nyttår på psykiatrisk. Hvordan i helvete skulle dette gå da? Ville det bli enda verre?

Men så lettet det, og det er jul. Desember har gått overraskende bra og rolig for seg. Jeg er ferdig med julegaver, har laget pepperkakehus (mitt første noensinne), pyntet både tre og bikkje og vært på julekonsert. Nå ser jeg frem til julemorgen med Askepott og julestrømpe, og julaften med familie.

Julekonsert med Kurt Nilsen. Denne sangen/versjonen må høres: Stjernesludd

Ønsker alle en god og fredelig jul. ♥

Les også: Han skulle ta livet sitt i romjulen

uten tittel

.
blikket vendes bort
ansiktet vendes bort
kroppen vendes bort

alt ved meg
vendes bort

ikke se på meg
ikke snakk til meg
ikke kom nær meg

bare…
ikke!

hånden hans strekkes ut
krever ingenting
bare ligger der
åpen
ventende
innbydende

tålmodig

jeg tar hånden
bare så vidt
armen min er ikke lang nok
trenger å ha den nær skallet mitt

han er varm
klemmer hånden
fast men forsiktig

en tåre renner ut av skallet

© Lise Hetland

Gledestårer. Mitt første stevne.

30. november 2014, @liseliten på Instagram

På fredag, dagen før stevne og nokså presist to år etter jeg begynte å ri, ble jeg overalt av verdens beste ridelærere til å delta. Det har vært en drøm og et mål, og for meg handler det om så mye mer enn ridning, men den historien får jeg ta en annen gang. I går deltok jeg i 0,40 clear round. Ingen bedømming, målet alene var å gjennomføre, å tørre. Og jeg gjorde det! Jeg kjempet mot tårene etterpå, gledestårer, dette var så stort for meg, på måter som kanskje er vanskelig å forstå for de som ikke kjenner meg. I lykkerus dristet jeg meg til å melde meg på 0,60 med bedømming i feil og stil. Jeg var forberedt på sisteplass, det var tross alt første gang og jeg har ikke ridd så lenge. Men jeg kom på 8. plass (av 15), og er så glad og stolt! Og så var det så kjekt å se på alle de flinke rytterne som deltok, mye å se opp til. Nå blir det vel stevneklær på ønskelista!

Og en liten videosnutt av meg på ridetime. En 5 år gammel unghest som jeg syns krever litt mer av meg som rytter, enn det de trygge skolehestene gjør. Lærerikt og så utrolig gøy. Jeg elsker dette.

Det tok tid før jeg forsto at…

Det tok tid før jeg forsto at når jeg var sint på deg, så var jeg egentlig bare rasende sint på meg selv. Jeg klarte ikke å skille, og det var så uutholdelig. Monsterbølger av kaos, desperasjon og sinne gjorde at det rant over, eksploderte og jeg noen ganger tok det ut på deg, for deretter å hate meg selv enda mer og straffe meg selv ved å kutte meg, ta overdose eller andre destruktive handlinger. Om jeg døde eller ikke, fikk varige mèn eller ikke, var ikke så viktig. Jeg ville bare vekk. Og det tok tid før jeg forsto hva sinnet egentlig handlet om.

Det tok tid før jeg forsto at min til tider barnslige, primitive oppførsel ikke handlet om at jeg var en drittunge, men at jeg manglet redskapene som skulle til for å klare å håndtere de overveldende følelsene, som for eksempel redsel. En av de såreste og mest smertefulle følelsene som for meg ofte viste seg i «barnslig, primitiv oppførsel». Du skulle visst hvor jeg redd jeg var bak det sinte og trassige forsvaret.

Det tok tid før jeg forsto at når jeg på ulike måter skjøv deg bort, du som var så viktig for meg, så handlet det paradoksalt nok heller om frykt for å miste deg. Jeg var overbevist om at du ville forlate meg når du først kom innpå meg, derfor syntes jeg det var best å forlate deg først. Lenge ødela jeg for meg selv, litt som en form for selvskading, og litt for at jeg skulle ha rett i det jeg allerede visste; at du ville dra. Det var bedre at du dro fordi jeg selv la opp til det, enn at du dro fordi du ikke likte den personen jeg egentlig var. Du skulle visst hvor glad jeg var i deg.

«Brent barn skyr ilden»? Ikke alltid. Det tok tid før jeg forsto at jeg til tider, spesielt i de tyngste periodene, nærmest oppsøkte ilden – det syke – fordi det fantes en trygghet i det. Det var velkjent, forutsigbart, her sa monstrene mine at jeg hørte til, jeg fortjente ikke bedre, og her kjente jeg alt. Verden der ute var… ukjent. Kald, uhåndterlig, uforutsigbar, skummel. Og det tok tid før jeg forsto at det ikke trengte å være slik.

Det tok tid før jeg forsto at selvmordstanker og selvmordsforsøk ikke nødvendigvis betydde at jeg ønsket og burde dø, men at jeg ikke orket eller klarte å leve mer. Og det tok tid før jeg forsto at det alltid finnes håp og mulighet for bedring, mens døden er endelig og for alltid.

Det tok tid før jeg forsto at det var en styrke å be om hjelp. Det var overhodet ingen styrke i det å på død og liv skulle klare seg selv, eller i det å skade seg ille, verre, verst, slik monstrene mine fortalte meg. Styrke – den aller største – var å stå i mot, bruke ord, be om hjelp, og ikke minst å ta i mot hjelpen.

Det tok tid før jeg forsto at alt det uforståelige jeg føler og gjør alltid har en årsak og sammenheng. Og det tok og tar fortsatt tid å bruke forståelsen og innsikten til mitt eget beste. Selv om jeg forstår, er det en daglig kamp å velge riktig, og ikke la følelser, fortid og monstre ta overhånd. Men man er godt på vei når man først kan forstå det uforståelige.

Denne (utklipp av en større tavletegning) får meg til å smile. Meg på tavla i behandling, begge deler har gjort det mulig for meg å forstå meg selv bedre.

Det er november

I vår trodde jeg at alt som hadde med sykdom å gjøre endelig var et tilbakelagt kapittel i mitt liv. Skadefri over lang tid, symptomfri. Jeg fortalte behandleren min at jeg følte meg som en annen person. Som meg – bare uten borderline og alt som hører med. Jeg tenkte at jeg ikke lenger oppfylte diagnosekriteriene. Samtaler med behandler ble drastisk trappet ned. Jeg ønsket å slutte på én av to medisiner, og planen var å trappe ned fra oktover av. Jeg hadde det så bra – lenge!

I slutten av juni begynte det å gå nedover. Veldig fort nedover. Og sammen med tristheten, tomheten, sinnet og forvirringen, kom den velkjente, grunnleggende og tilbakevendende følelsen av å ikke høre til. Følelsen av å være utenfor, alene, ubrukelig og verdiløs. Da velger jeg ofte å være utenfor på mine egne premisser. Trekker meg tilbake og «melder meg ut» av verden jeg uansett ikke er ment å være en del av, og vender alt det vonde innover. Men det var tross alt sommer og ferietid, tenkte jeg, og klamret meg til håpet og troen på at alt ville gå seg til når det ble hverdag og trygge rutiner igjen. Ja, til høsten ville det bli bra igjen.

Det er november. Jeg trappet aldri ned på medisiner, for ting gikk ikke etter planen. Jeg har vært innlagt, både på somatisk og psykiatrisk etter å ha satt livet mitt i fare. Etter halvannet år som skadefri ble det nye sting i huden. Og det syke og forvrengte med det hele, er at det føltes riktig. Uendelig smertefullt og ensomt, men riktig. Her hører jeg til, liksom? Her har jeg alltid hørt til og vil alltid høre til? Nede i dritten, på planeten min, i glasskapselen min, med sting og blod og ledninger? Nei. Jeg må ikke la meg lure.

Den fine, gode, stabile verden – og den sykdomspregede verden. Det er mellom disse to det er verst å være. Det er der jeg befinner meg, og det er der jeg stort sett har befunnet meg hele sommeren og høsten. Drakampen imellom. Mitt oppriktige ønske om og forsøk på å være i den gode verden med de gode menneskene og de riktige avgjørelsene og de fine opplevelsene – kontra sykdomshelvete. Det er så mye lettere å bare gi seg over og la dritten herje fritt, enn å kjempe i mot og stå imellom, slik jeg gjør nå. Heldigvis gjør jeg det, men det føles uutholdelig, og jeg lurer på hvor lenge jeg klarer og liksom skal stå her.

Vi skal snu dette, sier behandleren min. Avdelingen står klar med åpne armer, og jeg har mine nærmeste. Dette skal gå bra. Det må gå bra.


Hei og takk for besøket!

Jeg heter Lise, og her deler jeg mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Jeg har vært i psykiatrien i mange år, er på bedringens vei, og gjennom bloggen får jeg dele mine erfaringer om hvordan det er å leve med psykisk lidelse. Ellers er jeg ei lita og fargerik jente fra Stavanger, du kan lese mer om meg under "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Følg liseliten på instagram

😄🔫 #bpd 👽🚀👋 Jeg og Satchmo (❤️) på luftetur her om dagen, snapchat-selfie ✌️🙊 Fin dag i stallen, hoppet serie med oxer i dag, så gøy 😍 #hesterbest #stallfriheten Yay! This arrived today 😄👏 Collector's guide to the first generation (1982-1992) of My Little Pony, including all US Ponies, playsets and accessories 💖 #mylittlepony #collector #g1 Når jeg rir, glemmer jeg alt annet. Når jeg rir, er alt i meg ingen andre steder enn akkurat her og nå. Et fint sted å være ❤️ #glede #tilstedeværelse #recovery #hesterbest Running with my big sister ☺️ #iloverunning

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 909 andre følgere

Livet består av oppturer og gleder..

..og nedturer og smerte..

Life isn’t about finding yourself. Life’s about creating yourself.