jeg tar en pause på ubestemt tid.
Husker dere dette innlegget for noen måneder siden, hvor jeg skrev om min spesielle nyttårsaften på toppen av verden (føltes det som) – på tross av at jeg var innlagt på tvang og ikke ville leve? Har vært der et par ganger den siste tiden, uten snø, is og storm, uten dramatikk og uten dødstanker. Hadde med kamera en kveld og fikk tatt noen få bilder, selv om det er umulig vanskelig å få til brukbare bilder i mørket. Det er veldig fint der oppe, spesielt når det er mørkt.
Hodelykta på
Sterkt nok lys i hvert fall, haha
Utsikt mot Stavanger, byen i mitt hjerte ♥ Se for dere å stå her nyttårsaften klokka tolv og se på fyrverkeriet :) Klikk på bildet for et lite hakk større bilde.
Utsikt mot Sandnes
Vil også bare si (som jeg sa på facebook) tusen hjertelig takk for alle de fine tilbakemeldingene på forrige innlegg! Det gjør så godt når andre faktisk forstår noe jeg er redd ingen kan forstå. Takk ♥
I sommer skrev jeg et blogginnlegg som aldri ble postet. Av samme grunn som med mange andre innlegg: at det der og da føltes for nært, for personlig, for sårbart. Når jeg leser gjennom det nå, så tenker jeg, hvorfor i helvete lot jeg ikke de rundt meg få vite dette mens det sto på? For et halvt år siden?
Det har vært flere runder siden da med time-outs (innleggelser), misforståelser og snakking over hodene på hverandre, sinne, raseri og selvskading – og ikke minst masse redsel og angst. Det har aldri vært et tema alene, men kanskje har det ligget litt skjult i bakgrunnen som en forsterker og trigger for enkelte ting? Det er en tøff vei å gå når man ikke kjenner til noe annet. Trygghet betyr alt.
Ikke slipp meg på halvveien
Er det greit å uten videre mangedoble mengden krav, forventninger, utfordringer og press, fordi man tilsynelatende greier seg bra? Er det greit å mer eller mindre bli overlatt til seg selv, fordi man tilsynelatende har mer kontroll og stabilitet i livet sitt enn tidligere?
Jeg trenger å få puste på et overkommelig nivå før jeg eventuelt tar enda et trappesteg opp. Det føles som at straks jeg får muligheten til å endelig puste ut og senke skuldrene, forventer resten av verden at jeg skal ta elefantsteg og tåle alt – og enda mer. Er plutselig all fortid, bakgrunn, svakheter og begrensninger glemt?
Jeg trenger å få puste.
Jeg trenger å bli trygget på at det ikke er farlig å ha det bra. Jeg trenger å vite og erfare at jeg ikke nødvendigvis drukner i nye krav, press, forventninger og utfordringer selv om jeg mestrer mengden jeg har nå. Jeg trenger å vite og erfare at jeg ikke nødvendigvis må overvinne og klare alt selv om jeg har overvunnet og klart noe.
Jeg trenger å vite og erfare at mine trygghetspersoner er der selv når jeg ikke er syk og dårlig fungerende. Jeg trenger at familie fortsatt er der, at venner fortsatt er der, og ikke minst at behandlingsapparatet fortsatt er der. Jeg trenger å bli trygget på at det ikke er farlig å ha det bra.
Jeg har minst av alt i verden lyst å falle tilbake i gamle, destruktive mønstre. Men hvor motiverende er det når det å ha det bra er likhetstegn med enda flere krav, forventninger og utfordringer jeg ikke klarer å følge opp (les: å feile og mislykkes), når det å ha det bra er likhetstegn med fravær av nødvendig støtte, omsorg og oppmuntring. Det er ikke så farlig med meg nå, nå som jeg tilsynelatende har det bedre? Er det bare jeg som husker konsekvensene – de mange fallene og skadene?
Sykdom skriker i meg og ber meg skade meg synlig for å kommunisere ut at jeg ikke fikser dette. Jeg famler etter ord som kan være tilstrekkelige. Jeg trenger å få puste! Jeg er redd, jeg! Og jeg er sliten av å finne trygghet i det destruktive og smertefulle, hjelp meg å finne trygghet i det stabile – uten at jeg nødvendigvis må drukne i krav og forventninger jeg ikke klarer å følge opp, uten at jeg nødvendigvis må miste den støtten, omsorgen og oppmuntringen jeg trenger for å komme i mål.
Ikke glem at jeg har mine svakheter og begrensninger, selv om jeg i perioder greier meg bra. Spør meg fortsatt, hvordan har du det? Har du lyst å være med? Hva syns du om dette? Fortell meg fortsatt, jeg bryr meg om deg. Jeg er glad i deg. Du er flink. Jeg ser deg.
Ikke slipp meg på halvveien – det som i dine øyne er en vellykket krysset målstrek. Jeg er ikke der helt enda. La meg få lov å puste. La meg få lov å skynde meg sakte. La meg få lov å føle trygghet.
Hovedinngang psykiatrisk, jula 2010 (mobiltelefon-kvalitet)
2011 startet dårlig, men jeg bestemte meg for at mitt nye år skulle starte 5. januar 2011, dagen jeg ble utskrevet fra lukket akuttavdeling. Den siste måneden hadde vært en av de aller tøffeste noensinne, men jeg følte jeg hadde fått hjelp (på tross av at det ble brukt tvang). Jeg var innstilt på å gi livet et nytt forsøk. Relaterte innlegg: Liten, mindre, minst, Jeg mistet meg selv, Jenta på gulvet, De små tingene som gjør en forskjell.
Behandling og veien mot friskhet
Våren 2011 ble det søkt om plass i psykodynamisk gruppeterapi med varighet på 1,5 år. Jeg fikk plass og begynte før sommeren. Jeg fikk høre at det kunne være veldig nyttig å gå i gruppeterapi i tillegg til og etter flere år i individuell samtalebehandling (6 år for min del), og jeg var villig til å prøve det meste for å komme enda et skritt videre på veien. Man kan lære utrolig mye om seg selv og sin problematikk på “kontoret sammen med behandler”, men det er enkelte ting man ikke får utfordret seg på på samme måte som man gjør i en gruppe sammen med andre. Jeg føler allerede at jeg har lært mer om meg selv.
I september og november hadde jeg brukerstyrte innleggelser på opp til 14 dager. Det var mitt første møte med brukerstyrt, og jeg opplevde å bli sett, hørt og tatt på alvor – kun ved bruk av ord. Det var, for å si det rett ut, en fantastisk god opplevelse. Behandlingsopplegget ble tilpasset meg og mine behov og ønsker (og ikke omvendt, slik det gjerne kan føles som). Jeg sitter igjen med gode opplevelser av brukerstyrte innleggelser, og har fått erfare at nedturene og fallene kan – med litt hjelp fra andre – snu retning uten at bunnen nødvendigvis må nås. Jeg lærer meg å be om hjelp med ord, før det går for langt. Relaterte innlegg: Hallo verden, vi prøver igjen.
Jeg kan telle på mindre enn to hender hvor mange ganger jeg har skadet meg selv i 2011. Skadesprekkene har medført legevakt og suturer, men med tanke på at året har 365 dager med nærmest daglig skadetrang, er jeg kjempefornøyd med flere enn 355 dager skadefri! Relaterte innlegg: Gyldiggjøring av smerte, Syns du jeg er ekkel, spør hun med lav og skamfull stemme, Jeg skader meg ikke lenger (basert på svar fra 50 lesere som har sluttet med selvskading).
Be who you want to be (not what others want to see)
Jeg fikk tre nye tatoveringer i 2011: mamma og pappa på føttene, og en sugar skull på innsiden av armen (les om betydningen her). Septum (ring i nesen) ble strekt for andre gang, til 2,4 mm, og jeg nådde målet om 16 mm i ørene. Håret har vært lilla, rosa og blondt, med og uten dreads :)
Mestring
Jeg hadde i over to år fått hjelp til forvaltning av økonomi gjennom Nav, og i februar overtok jeg styring over egen økonomi, etter eget ønske. Det har gått over all forventning, og det føles bra å ha kontrollen selv – og mestre det.
Februar var også måneden hvor jeg på tross av sykdom, ustabilitet og uforutsigbarhet, hadde vært i arbeid i et helt år, mye takket være en fleksibel og støttende arbeidsgiver som allerede kjente til min historie. Jeg har tidligere skrevet om min vei fra ufør til arbeid.
Skriving og drømmer
Jeg har fått smake litt på den gamle, store drømmen jeg alltid har hatt, drømmen om å bli journalist (men også drømmen jeg la fra meg i frykt for å måtte snakke med og forholde meg til andre mennesker, min største frykt). Jeg skrev min første reportasje, Barnas Time (om barn som pårørende), og jeg dro til Haugesund for å se og skrive om teaterstykket Sår i sjelen, som min venninne Merete ♥ står bak (idé og manus). Jeg fikk også publisert tekster (egenerfaring, på forespørsel) i bladet ROSinfo, i tillegg til at bildet mitt ble brukt på forsiden.
Foredrag
Etter å ha holdt rundt 30 foredrag i perioden 2008-2010, bestemte jeg meg for å legge det på hylla. Jeg var sliten og følte jeg hadde gitt det jeg ønsket og kunne. Jeg gjorde likevel et unntak i november, da jeg (som året før) ble spurt om å holde foredrag på Skoledagen under Schizofrenidagene. Jeg fortalte min historie til 1700 tredjeklassinger (vgs), i tillegg til at min egen film ble vist (kommer for salg på DVD).
Mennesker som har satt spor
I 2011 har jeg besøkt bestevenninnene mine Ida i Oslo og Marie i Trondheim – hvor jeg også fikk være til stede da Marie fødte sin sønn! Jeg har funnet en fantastisk venninne i Camilla det siste året, og jeg har også lyst å nevne navn som Solvor, Gudrun, Unni, Merete, Ingeborg, Tora, Hanna og en liten hilsen til “mine gode naboer/jentene i huset” :) Jeg og kjæresten har hatt en uke sammen på Lanzarote, og dro i sommer til Sverige og Danmark på jakt etter berg- og dalbaner! Kjæresten min har sett både Lise og borderlinemonsteret i meg – men elsker meg likevel ♥ Tenk det!
Gamle bilder, men jeg liker dem :) Lise og Marie til venstre, Ida og Lise til høyre
Jeg har lyst å takke min behandler som har “holdt ut” med meg og vært der for meg enda et år. Han har rakt ut en hånd når jeg har trengt det, tatt i mot faenskap og likevel stått stødig, og hjulpet meg å finne veien videre og nå nye mål – steg for steg. Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært uten.
(Bildet over (postet før, med tillatelse) er tatt i forbindelse med artikkelen “Relasjoner på godt og vondt” som ble publisert i PsykOpp Nytt nr. 2/2010. Første del skrevet av meg (personlige tanker og erfaringer), og andre del skrevet av ham (fra behandlers synspunkt))
Jeg syns 2011 har vært et ganske bra år, alt i alt, spesielt sammenlignet med mange tidligere år. Nedturene, fallene, har vært kortere i varighet og sjeldnere i hyppighet det siste året. Jeg tror jeg er på rett vei.
Ønsker alle et godt 2012!
Takk til alle som har fulgt meg gjennom 2011! ♥
Smile at a stranger, see what happens
Publisert desember 27, 2011 Kroppskunst/klær/sminke 27 CommentsFor et par år siden hadde jeg smiley-piercing, men jeg gikk lei etter et halvt år og tok den ut. I det siste har jeg savna den litt igjen, så i forrige uke fikk jeg meg smiley-piercing igjen, med “bling”. Ingen unnskyldning for å holde igjen smilet nå!
Tidligere i år lagde jeg også, etter ønske fra dere, et eget innlegg med bilder av piercingene jeg har og har hatt. Det kan du lese her: Mine piercinger.
Jula hittil har vært fin! Jeg har tidligere skrevet om mitt (ikke så gode) forhold til jul og fjorårets jul og nyttår tilbragt på psykiatrisk. Likevel, og på tross av alt, rakk jeg å få en ganske så fin julestemning de siste dagene før jul. Julaften ble feiret sammen med mamma og pappa og mine søsken m/fam, og farmor og farfar. Det var veldig koselig. Niesen min på 7 år gjennomskuet julenissen (min bror), og det var ikke like populært, haha. Det blir i hvert fall godt med liv og røre med barn på julaften. Jeg savner å være liten.
Jeg har tydeligvis vært veldig snill i år, for jeg har virkelig fått mange flotte gaver! Jeg er overveldet! Da jeg kom hjem sent julaften og sjekket facebook, vurderte jeg å skrive en statusoppdatering, og det første ordet som falt meg inn var “lykkefølelse”. Det var faktisk noe jeg kjente på! Lykkefølelse. Ikke på grunn av gavene selvfølgelig (kanskje litt da?? Haha), men kombinasjonen av alt som bidro til at det ble en vellykket julaften. Jeg har en virkelig fin familie, jeg føler meg heldig ♥
Jeg har også tenkt (og tenker) på alle som har det vanskelig i denne tiden. Kjære Ingeborg delte noe veldig fint på sin status på facebook, som jeg gjerne vil dele videre. Hun skrev:
«Kjære alle som savner noen eller noe i kveld. Alle som ikke har den julen de skulle ønske de hadde. Alle som holder masken. Alle som er alene. Ensomme. Sinte. Triste. Glade. Slitne. Kjære alle som ikke føler at de helt får det til. Vet du hva? Det er helt ok. Jul er ikke noe du skal prestere. Det finnes ingen rette eller gale følelser. Finn det som betyr noe for deg. Ta vare på det. Bruk din målestokk. La verden ha sin. De beste ønsker for julen fra meg.»
Ønsker alle en fin romjul videre! Jeg har dessverre ingen bilder fra julefeiringen, men jeg runder av med noen av de flotte gavene jeg fikk. Tusen takk!!
Noen av gavene jeg fikk til jul i år:
Baby G klokke ♥, Canon printer, scanner og kopi i ett, billetter til Mods-musikalen i Stavanger Konserthus neste høst (jeg skal også på selve konserten på Viking Stadion i sommer!), gavekort på aromaterapi, Mariusgenser + strømper, hjertesmykke, veske med sløyfe + +
I en dør, i en kjeller, på et sykehus
Publisert desember 20, 2011 Psykisk helse , Sykehus 19 CommentsMidt oppi all faenskap og tragedie, finner jeg små lysglimt ved å være innlagt på samme avdeling som ham. Min barndomskamerat. Vi går mer enn tjue år tilbake i tid, vi var ikke mer enn 5 år gamle da vi ble kjent: «Hei, ka du hette? Ska eg ver med deg?».
Jeg har ikke sett ham på mange år, og plutselig er vi på samme avdeling. Han er like luring som jeg alltid har husket ham, og da vi får utgang for å gå i “kiosken”, stikker vi ned i den skumle, mørke, ekle kjelleren som vanligvis er låst. I veggen er det en liten dør, den er sikkert ikke mer enn en meter høy.
«Kom da» sier han og vinker meg bort mens han åpner døren.
«Du, det er ikke lov!» svarer jeg. Typisk meg.
«Drit i det da, det er ingen som finner oss her eller sjekker her» sier han og nærmest kryper inn døra. Lovlydig som jeg er, kjenner jeg hjertet banke i spenning, nesten som en liten unge som er med på en rampestrek, nokså uskyldig, men fortsatt litt spennende fordi det egentlig ikke er lov. Jeg hadde aldri våget å gå inn den døra med hvem som helst, men jeg har full tillit til barndomskameraten min, velfortjent. Så trekker jeg pusten, ler litt og blir med på leken.
«Ja ja, vi er jo gale uansett, det står i papirene! Ingen kan ta oss på det!»
Bak døra befinner det seg en slags tunnell med masse rør inni. Man kan knapt stå oppreist, og det er egentlig ganske skummelt, men samtidig veldig spennende.
«Lystgass» leser jeg høyt fra etikettene på rørene. Vi ler og spøker om hva vi skulle ha gjort med disse rørene og denne lystgassen om vi virkelig hadde vært gale, og for en liten stund, glemmer jeg alt det vonde og hvorfor jeg i utgangspunktet er på dette stedet, på dette sykehuset.
«Okei, nå går vi tilbake» sier jeg. Så går vi tilbake til avdelingen med tunge skritt, og hører dørene låses bak oss.
Jeg fulgte henne til legevakten for å sy. Trigging mellom venner.
Publisert desember 19, 2011 Personlig , Selvskading 21 CommentsDenne teksten skrev jeg for et år siden. Siste halvdel av 2010 var relativt turbulent, med flere intoxer (overdoser) og innleggelser på sykehuset/lukket avdeling og en del selvskading, i tillegg til at jeg sluttet (i samarbeid med lege) på en medisin jeg hadde gått på i seks år. Jeg var med andre ord i en veldig sårbar og dårlig periode, og grunnen til at jeg aldri postet denne teksten på bloggen, var fordi jeg følte meg skyldig, fæl, egoistisk, syk og gal som følte det jeg følte, da jeg fulgte en venninne til legevakten for å sy for første gang. Det tok meg nærmere ett år før de sanne følelsene kom frem i lyset, og hun ble forståelig nok skuffet over at jeg ikke hadde vært ærlig.
Det har vært (og er) viktig for meg å få frem at hun ikke har gjort noe galt, hun valgte bare å stole på ordene mine – som jeg ville ha valgt annerledes i dag. Jeg har aldri klandret henne for noe, men jeg har lyst å ta opp et tema som jeg syns er viktig – uavhengig av denne episoden, men brukt som eksempel. Jeg har fått tillatelse til å dele dette, og håper det kan komme noe positivt ut av det. Les med respekt. Takk.
Kladd/råstoff skrevet desember 2010, renskrevet mars 2011:
Plutselig var jeg på den andre siden. Plutselig var jeg hun som fulgte venninna si til legevakten for å sy. Plutselig var jeg bare tilskuer til et drama hvor jeg selv alltid var hovedpersonen. Jeg betraktet det hele fra utsiden. Stille, med noen vaklende, støttende ord innimellom, med store øyne og følelser jeg virkelig ikke ønsket å føle.
For hvordan føltes det for meg å se hennes sår, sammenligne med mine egne, og se henne ligge på benken og bli sydd?
Jeg prøvde å støtte henne og være en venn. Jeg gjorde mitt beste for å være der for henne, men det var vanskelig å være to steder samtidig; støttende ved siden av henne, og i forvirringen og kaoset inni meg.
Jeg er en venn, jeg bryr meg og ønsker bare det beste, men i meg finnes også en selvskader som daglig kjemper i mot skadetrang og indre demoner, som skriker og overveldes av følelser. Rollene var snudd. Situasjonen var smertefull velkjent ned til minste detalj, men jeg var bare tilskuer denne gangen. Triggeren var utløst, og jeg ble overveldet av motstridende følelser, fra den ene ytterkanten til den andre.
«Du blir ikke negativt påvirket av dette?» spurte hun meg. «Nei, jeg gjør ikke det.» Jeg hadde ikke hjerte til å si noe annet. Hun trengte meg, hun var redd, og det var første gang hun måtte til legevakten og sy. Selvfølgelig ønsket jeg å være der for henne! Jeg ante ikke hvordan det ville føles, jeg hadde aldri vært i en slik situasjon før, jeg heller. Og jeg føler meg fæl og egoistisk som ikke klarte å fokusere fullt og helt på henne og hennes smerte.
Jeg har venner som selvskader. Jeg har venner som har gjort det lenge, og som jobber seg ut av det. Jeg kan og vil gjerne følge dem på veien. Men å ha en venn som jobber seg inn i helvetet, og ikke ut, med eskalerende selvskading, jeg vet ikke om jeg klarer å følge noen på den veien. Jeg vet ikke om jeg klarer følelsene og triggingen som følger med. Jeg klarer ikke å se på at en venn beveger seg inn og nedover i sykdom og selvskadingshelvete. Det trigger å følge prosessen som går feil vei, det trigger å være en tilskuer når jeg egentlig vil ut av hele settingen. Det er forferdelig egoistisk, men jeg kan ikke hjelpe det.
Hun har stilt opp for meg, hun har vært med meg i ambulanse etter overdose og kutting. Hvordan kunne jeg påføre henne det, nå når jeg ser hva dette påfører meg? Jeg er så sliten og lei av å hele tiden minnes og trigges. Hvordan skal jeg komme meg ut av det da? Jeg vet ikke om jeg kan orke å følge henne inn på denne veien. Jeg vet hvor langt og dypt det kan gå før hun klarer å snu. Jeg er redd jeg vil følge med i dragsuget.
Desember 2011:
Nå kan jeg heldigvis og med glede fortelle at det ble med denne ene og første gangen hun måtte sy. For henne var dette en slags wake-up-call, ”hva er det jeg driver med”, og kombinert med følelsen av ydmykelse og skam, klarte hun å finne styrke til å jobbe seg ut av det. Jeg er oppriktig glad på hennes vegne og stolt over det arbeidet hun har gjort med å ta opp kampen, for det kunne lett hatt et annet utfall.
Nå vet jeg også at det ikke er unaturlig å føle det som jeg følte, selv om andre kanskje hadde taklet det bedre enn det jeg gjorde. Noen hadde syns det var problemfritt, noen sier at det gjør godt å fokusere på- og hjelpe andre, fordi man da glemmer sin egen smerte og sine egne problemer. Men for meg var sykdommen for sterk, selvskaderen i meg hadde overtaket. Jeg ønsket alldeles ikke å kjenne på disse følelsene, men det var ikke noe jeg kunne velge. Man er ikke fæl, egoistisk, syk og gal om man kjenner på følelsen av å bli trigget.
Men jeg lærte også noe av dette. Jeg lærte at jeg må være forsiktig med å støtte meg for mye på venner som har samme problematikk, fordi det er en fare for at de opplever det samme som jeg gjorde. Jeg lærte også at jeg må sette grenser for meg selv og hva jeg kan klare å ta inn over meg – og være åpen og ærlig om det. Det er en vanskelig balansegang, man vil jo så gjerne støtte, hjelpe og være en venn, men det er også viktig å kjenne etter sine grenser og hva man selv kan klare å tåle.
Illustrasjonsbilde
Jeg har ikke vist ordentlige bilder av den nyeste tatoveringen min. Det er en såkalt sugar skull/mexican skull som befinner seg på innsiden av armen min, og den har en helt spesiell og egen betydning for meg. Jeg vurderte om det var nødvendig å si noe om hva og hvorfor, om jeg i det hele tatt hadde lyst – eller om jeg bare skulle vise bilder av det som alene ser ut til å være en nokså badass tatovering ;)
Hodeskalle-tatoveringer i seg selv symboliserer gjerne styrke og overlevelse. Man kan si at min hodeskalle representerer fortid og styggedom, alt jeg har overlevd, alt som har preget meg, satt sine spor, og som alltid vil være en del av meg. Blomster, hjerter, farger og roser representerer fremtid og nye spirer. Jeg kan ikke ta bort det vonde som har hendt meg, men det skal heller ikke få ødelegge alt det fine jeg vil ha i livet mitt. Make the best of it. Og den lille, viktige detaljen – diamanten i pannen – kjernen, meg selv – min egenverdi.
Takk til tattoo artist (Mega)Trond på Leading Light i Sandnes :)
Selv den lengste reise starter med et lite skritt
Publisert desember 14, 2011 Behandling , Hverdag , Personlig , Psykisk helse 23 CommentsHvordan har du fått det til, hvordan har ting ordnet seg for deg, spør noen meg – fortvilet fra sitt kaoshelvete. Jeg – fått til? Ordnet seg? Det får det til å høres så enkelt ut, men det har vært alt annet enn enkelt. Det har tatt meg årevis for å komme dit jeg er i dag, selv om jeg fortsatt har litt igjen på veien. Veien har vært lang, veien er lang, men “selv den lengste reise starter med et lite skritt”. La meg bruke noen eksempler.
Jeg har gått gjennom årevis med prøving og feiling på det å skulle fungere som alle andre, ha en jobb, eller i det minste en inntekt til å kunne leve. Ingen kan fortelle meg at jeg ikke har forsøkt. Jeg har gått gjennom årevis med sykemeldinger, “arbeid med bistand”, attføring, midlertidig ufør, enda mer prøving og feiling, papirhelvete, søknader, avslag og vedtak. Alt dette i tillegg til en ustabil og sykdomspreget hverdag. Derfor var det en lettelse for meg da jeg til slutt, etter å ha prøvd alt uten å lykkes, fikk vedtak om varig ung ufør på grunn av alvorlig psykisk lidelse. Alt ligger til rette for at det er greit at jeg ikke er i stand til å jobbe slik som de fleste andre, fordi jeg har nok med å jobbe med meg selv, nok med å takle hverdagen, nok med å forholde meg til mine utfordringer, og fordi det å være i arbeid er så belastende for meg på områder som gjør at jeg blir syk(ere) og dårlig(ere). Det er først det siste året-halvannet at jeg selv har valgt å forsiktig prøve meg ut i arbeid, på mine premisser – men med visshet og trygghet om at hvis det ikke går, så er det greit! Jeg vil i hvert fall forsøke.
Jeg har gått gjennom årevis med prøving og feiling når det kommer til medisiner. Jeg har prøvd mange forskjellige medisiner, mer enn jeg kan telle på to hender, ulike kombinasjoner, ulike doser, inkludert feilmedisinering som medførte at jeg la på meg 25 kg. Det er de siste årene at vi har funnet en kombinasjon som passer til meg og min kropp.
Jeg har gått gjennom årevis med prøving og feiling med ulike tiltak, tilbud og hjelp. Jeg har hatt nytte og utbytte av forskjellige tiltak og tilbud, alt fra aktiviteter, dagsenter, grupper, mestringskurs, hjelp til bolig og hjelp til forvaltning av økonomi. Jeg har tatt i mot med åpne hender, og det har gjort meg godt.
Jeg har gått gjennom årevis med papirhelvete knyttet til for eksempel og blant annet studielånet mitt (en god utdannelse – uten å være i stand til å jobbe, da kan vi nevne bitterhet, som også tatt tid å fordøye og akseptere). Utsettelser på utsettelser (som man bare kan få et visst antall ganger), renter på renter, søknad om rentefritak, søknad om sletting av gjeld. Alt dette (igjen) i tillegg til en ustabil og sykdomspreget hverdag. Det er først det siste året at vi har fått til en ordning som gjør at jeg kan senke skuldrene.
Jeg har gått gjennom årevis med innleggelser, sykehus, selvskading og destruktiv atferd, og hele 7 år i psykiatrisk behandling. Det er først de to siste årene (!) at ting har begynt å falle på plass og at jeg har kjent store endringer skje inni meg.
Så hvordan har jeg fått det til, hvordan har ting ordnet seg for meg? Alt har ikke ordnet seg for meg, men jeg er på god vei. Det har krevd prøving og feiling, hardt arbeid og TID. Jævlig lang tid (unnskyld ordspråket)! Veien har vært lang, det er sprøtt å se tilbake på hvilket kaoshelvete livet mitt var før. Jeg hadde ingenting på plass. Jeg er ikke i mål helt enda, men mange viktige biter har falt på plass for meg, bit for bit, over en periode på flere år.
Hva vil jeg med dette? Ikke gi opp – selv om det ser håpløst ut akkurat nå. Bit for bit, steg for steg. Det tar tid. Og du vil komme i mål. Det ordner seg.
.
for glasskårene mine
skjærer deg
i det du kommer for nære
jeg vil bare elske deg
mykt
men noe i meg
er knust
.
Skrevet av
© Lise Hetland
Les flere dikt under kategorien dikt.
Slik ser en typisk og vanlig mandag ut for meg. Innlegget er inspirert av Ina Mewkid.
Mine morgener er forresten laaangt fra “good morning”… Morgengretten!
Klokka 10 begynner jeg på jobb på PsykOpp i Stavanger, tre dager i uka.
Masse interessant litteratur og fine, fargerike lokaler :)
Psykodynamisk gruppeterapi på sykehuset/psykiatrisk.
Varm og rød i kinna etter en god time med spinning på Elixia
(etterfulgt av kyllingmiddag, gadd ikke ta bilde av det..)
Mye av kvelden går til surfing 8-) iMac ♥
Alenetid føles helt nødvendig etter en dag med mange inntrykk.
Kveldsmedisin. Prøver å legge meg før midnatt, men som regel blir det en liten time senere.
Om ikke altfor mange timer flytter min beste venninne gjennom fjorten år, Ida, til Pariiiis sammen med franskbeinet sitt! Jeg gleder meg sammen med henne, og syns det fortjener en liten oppmerksomhet. Jeg ser selvfølgelig frem til å besøke henne, frankofil som jeg er, og fortsette å følge bloggen fra Paris. Stikk innom speilvendt.org og legg igjen en hilsen? Bloggen er virkelig verdt å følge, for de som har gått glipp av det. Bon voyage, Ida!
Ida har forresten også hatt gjesteinnlegg på bloggen min tidligere (2009):
Når vennskapet settes på prøve: å være venn med en psykisk syk person
Trine spør: Hva tenker du forresten om julen? Er du glad i denne høytiden? Mange som sliter og er sårbare opplever nettopp denne tiden som ekstra sårbar.
I fjor tilbragte jeg juletiden, jul og nyttår på sykehuset, innlagt på tvang. Jeg tror ikke jeg har vært så syk og dårlig som jeg var da, i hvert fall ikke med tanke på intensiteten. Bloggen ble stengt ned, jeg skulle dø, og det hele ble veldig dramatisk og kaotisk. Les gjerne Jenta på gulvet og Jeg mistet meg selv.
Jeg er ikke noe glad i julen. Episoden i fjor hadde ingenting med dette å gjøre, men det var heller ikke ikke trist å gå glipp av julen, faktisk var det like greit å slippe. Jeg hadde ikke tenkt å oppleve den i utgangspunktet, og akkurat da hadde jeg alt annet enn jul å tenke på.
I år er jeg oppriktig glad for at julen ikke blir som i fjor, men at den blir den samme, gamle, på tross av at jeg ikke er noe glad i den. Det er ikke fordi jeg har vonde minner knyttet til den, at jeg ikke liker den. Jeg var veldig glad i julen som liten, og jeg er takknemlig for at jeg har gode minner, i motsetning til mange andre som ikke har det. Jeg gledet meg alltid så mye at jeg ble syk. Vondt i magen av sommerfugler. Jeg klarte aldri å la være å snike i sjokoladekalenderen (det har jeg forresten ikke greid i år heller, lurt å kjøpe Smarties-kalender.. og hva skjedde med den store gleden over én enkel sjokoladekalender, i motsetningen til dagens pakkekalendere til tusenvis av kroner?), og gavene under treet hadde jeg stålkontroll på etter å ha inspisert dem grundig (og da var en barbiedukke mer enn nok, i motsetning til standarden i dag). Juleaften var himmelen, og fortsatt den dag i dag, er julemorgen og formiddag forbeholdt sofa med dyne, julesokk med godteri, og Disneys juleaften og Tre nøtter til Askepott.
Sånn sett er det ikke selve juleaften som er problemet, det er helst tiden og hysteriet og overdrivelsene i forkant jeg har problemer med. Jeg har et vanskelig forhold til gaver, både når det kommer til å gi, og det å få. Gavepresset, gavestresset, gir meg vonde følelser knyttet til forventninger og krav, og det trigger redselen for- og følelsen av å aldri være god nok og aldri strekke til. Dermed blir det å kjøpe gaver et lite helvete, og jeg ender opp med gaver som enten koster for mye (“da må det vel være godt nok”), eller som mangler sjel og omtanke/innsats (“faen ta, få det overstått”).
I tillegg skal man være fryktelig glad og lykkelig i den “vakre og fredelige julen”. Men når man slettes ikke har det fredelig inni seg, når man selv har nok med å prøve å overleve, fungere og holde ut tankekaos, smerte og den vanlige hverdagen, så føles det enda tyngre og ensomt å stå i julehysteriet med “falsk og påtatt glede”.
Men jeg tror jeg stopper her, jeg har da ikke lyst å ta helt knekken på andre juleentusiaster! Dere skjønner tegninga uansett.
Jeg er ikke glad i julen, men jeg er glad for at jeg får feire den på normalt vis i år. Jeg er takknemlig for at jeg får oppleve en ny jul, når situasjonen kunne vært en annen.
Husker dere Ida Speilvendts video fra i fjor, Mitt budskap til jul?
Den er utrolig fin, får nesten litt ordentlig, fin julestemning.
Sitat Ida: «Jeg spurte mine blogglesere om å sende inn sitt julebudskap, dette er resultatet.»
Arr og finklær
Publisert desember 7, 2011 Kroppskunst/klær/sminke , Leserspørsmål , Selvskading 35 Comments«Dette er søkeord andre brukte for å komme til din blogg»
Hvordan skjule arr. Arr og finklær. Dette er eksempler på tema og spørsmål jeg har fått flere ganger, enten personlig på bloggen, eller at andre har søkt/googlet det og tilfeldigvis havnet inn på min blogg. Jeg skrev om dette rundt juletider i fjor også, men med tanke på at jeg forhåpentligvis har fått noen nye lesere siden da, så skriver jeg litt om på det gamle blogginnlegget og poster på ny.
Jeg har ofret mange tårer i fortvilelse over armene mine og arrene jeg har, spesielt i situasjoner hvor jeg ønsker å pynte meg og kle meg i kjole. Det var et større tema for meg tidligere enn det er nå, og jeg tror det handler om at jeg har lært meg å bedre akseptere arrene mine, gi litt mer f* i hva andre tenker, og selvfølgelig også fordi jeg ikke skader meg like mye som før.
Jeg skulle likevel fortsatt ønske jeg kunne ha på meg kjoler og topper uten å måtte ha valget mellom å dekke til armene – eller å bli møtt med undrende blikk og eventuelt kommentarer, spørsmål og fordommer.
Jeg har akseptert at arrene er en del av meg og min historie, jeg skammer meg ikke over krigene jeg har kjempet, men som oftest ønsker jeg å bare være som alle andre. Jeg ønsker ikke oppmerksomhet eller blikk, jeg vil bare være en av mengden og fellesskapet.
Bolero er en fin løsning når en ønsker å ha på seg noe fint, men samtidig skjule armene. Jeg er veldig glad i tubetopper, og derfor er ”armvarmere” min favoritt. Det er enkelt å lage armvarmere ut fra tights og strømpebukser som du klipper til og bretter eller syr kant på.
Nå må ikke noen misforstå dette innlegget. Det betyr ikke at det er mer “greit” å skade seg, bare fordi det finnes måter å skjule det på. Men det er sårt og fortvilende å måtte dekke seg til i gensere og jakker i anledninger hvor en gjerne vil ha på seg noe fint (og som ofte er kortermet). Tenk heller over dét før du skader deg selv. Du sitter igjen med merker for livet som ikke vil forsvinne. Sannsynligvis er du et helt annet sted i livet om 5 år, og vil sitte angrende igjen.
Venstre: Sorte armvarmere laget av en tights i bomull, kjøpt på barneavdelingen på H&M. Den hadde allerede fin kant nederst, som da er øverst på armene mine. Det avklipte området har jeg bare brettet inn nede ved håndleddet. Jeg bruker disse til alt!
Høyre: Det finnes mange armvarmere å få kjøpt, men de fleste stopper ved albuen. Disse er kjøpt på Soda i Stavanger, som nå er nedlagt.
Venstre: Sort bolero kjøpt på b-young for mange år siden.
Høyre: Bildet er tatt i et bryllup jeg var i for noen år siden. Jeg kjøpte meg en hvit blondestrømpebukse på H&M som jeg klippet av føttene og overdel på, og sydde kant på, helt enkelt.
Sorte blondehansker kjøpt på H&M nå i desember. Disse er lange nok til å dekke overarmene også.
Så til dere som spør og søker på nett etter hvordan skjule arr, det finnes mange alternativer som går sammen med finklær. Eller du kan være tøff og modig å stå for den du er. Du skal aldri skamme deg over deg selv og krigene du har kjempet. Vær stolt av deg selv, med eller uten arr!
iPhone, piercing og ponni
Publisert desember 4, 2011 Kroppskunst/klær/sminke , Ukategorisert/annet 33 CommentsJeg har omsider fått meg iPhone, min første! iPhone 4s :) Med andre ord: jeg er treig og har hittil levd nokså greit med min steinaldermobil. Du!? Du som er datanerd og har it-utdannelse?! (haha, ikke mine ord) Vel, bedre sent enn aldri, og nå er jeg både frelst og fortapt. Hva har jeg gått glipp av! Har dere noen apps å anbefale? Har (som dere ser på bildene under) lekt meg litt med appen instagram som lager forskjellige effekter/filter på bildene.
Bilde 1: Kjære Caroline som jeg ble kjent med på nett for minst fem år siden, og som jeg møtte på bloggtreff i 2009, har sendt meg en stooor My Little Pony, med vinger! Den er superfin! Jeg må nok flytte litt på hyllene så den får plass i samlingen, så klart!
Bilde 2: Nystrukket septum (ring i nesen), 2,4 mm tjukk. Au au au, men veldig fornøyd! :)
Bilde 3 + 4: Fuck cancer! Ja, faen ta den. Jeg og Marie ♥ bestilte topp på fuckcancerfoundation.org. Jeg syns den er tøff!
Kaos og stillhet
Publisert desember 4, 2011 Behandling , Personlig , Selvskading , Sykehus 26 CommentsÅ drukne. Plutselig eller sakte. Skrevet oktober 2011.
Jeg har vært god på å “takle” overveldende og plutselige bølger av faenskap og kaoshelvete. Overveldende bølger som truer med utslettelse på minuttet, bølger som vekker overlevelsesinstinkt og impulser. Desperate kriseløsninger, verken sunne, riktige eller friske, men løsninger likevel – bare for å overleve. Det har jeg kunnet takle, det har jeg vært god på, i mange, mange år. Det forteller merkene på kroppen min, det forteller journalen min og min historie.
Men hvordan takler man snikende mengder vann som sakte, men sikkert over tid, øker og øker til du står på tå med strak hals for å klare å puste inntil vannet til slutt stiger over hodet? Når verken kropp eller sinn er ”tankeløs” nok til å hente frem kriseløsninger (eller løsninger i det hele tatt), men hvor fornuften fortsatt er smertefull og lammende intakt. Hvordan takler man det?
Det hadde nesten vært lettere med plutselig, overveldende kaos med en hurtig vei ut, tankeløshet og desperate, destruktive kriseløsninger, enn det som føles som å være smertefullt til stede i en sakte, langsom, pinefull død. Vel, det er i hvert fall slik det føles. Kommer jeg faktisk til å drukne nå, har jeg forvillet meg ut i feil spor, eller er dette virkelig en del av veien? For det føles alldeles ikke riktig.
Jeg kan ikke svømme (hvis det er det som er selve løsningen),
og jeg vet ikke om jeg klarer å lære meg det før det er for sent
Jeg skrev dette i oktober, men det føltes for sterkt og for nært til å dele det akkurat da. Det er ofte lettere å fortelle om det i ettertid, når man har fått litt avstand til det. Det betyr ikke nødvendigvis at det er over eller ikke like gjeldende, men at man har fått det litt på avstand.
Det er to uker siden jeg blogga sist, og som bildene i forrige innlegg forteller, så har det ikke vært spesielt greit (for å si det pent). I et par måneder har jeg gått rundt og kjent på noe som føles som å “drukne sakte og være smertefullt til stede i en sakte, langsom, pinefull død”, som skrevet over.
Og plutselig ble det tatt opp noe i behandling som trigget en hel rekke med store, grunnleggende tema i min problematikk, i mitt liv. Plutselig ble jeg rammet av den overveldende bølgen av kaoshelvete som jeg kjenner til, og like plutselig var jeg tilbake i gamle, destruktive spor, med det som vanligvis følger med. Tårer, blod, sinne, fortvilelse, panikk, trassig oppførsel, impulser og innleggelse – etterfulgt av skam, ydmykhet, dårlig samvittighet og etterpåklokskap.
Kaos og stillhet. To kontraster i samme situasjon. Kaoshelvete inni meg, hos meg og i behandling, men stillhet utad mot verden hvor jeg isolerer meg, blir stille, utilgjengelig og fraværende. Ingen aner noe om hvilket helvete som pågår, og det føles både greit og riktig, men også vondt og ensomt.
Jeg har heldigvis et apparat rundt meg som kjenner meg godt, som ønsker å hjelpe meg, og som vet hva som er meg og hva som ikke er meg. Jeg skifter mellom å være rasende sint og skyve dem bort, og å være redd og klamrende. Det er slitsomt, men de viser meg at de er der likevel, at de er stabile og stødige når jeg ikke er det selv. Og jeg våger alltid å ta i mot til slutt, på tross av omveier og litt vingling frem og tilbake.
Jeg er hjemme igjen etter en liten, frivillig innleggelse, og det har gjort meg godt. Det som trigget og utløste denne runden har blitt snakket om, og jeg har fått betryggelse, støtte og forståelse. Jeg håper og tror det verste er over nå.
© Alle foto tilhører meg
♫ Fade to black ♫ Suicidal dreams
strayed.
withering.
growing.
one last drop.
ugliness. concealed.
damaged.
lost.
longing to be free.
Fin sang og video fra Norsk Sykepleierforbund.
Takk til de som har tatt vare på meg og møtt meg med omsorg og respekt de gangene jeg har vært på legevakten eller vært innlagt på sykehuset, både på somatisk og psykiatrisk. Takk.
Ingen glansbilde
Publisert november 15, 2011 Behandling , Borderline-relatert , Personlig , Psykisk helse 33 CommentsMobilen slenges i veggen med et brak, og lander på gulvet i flere biter. Stillhet. «Hvis det var ment som et “hold kjeft” til meg, så kunne du sagt det med ord», sier behandleren min. Jeg kjenner jeg blir provosert over at han er så fordømt avslappet, når jeg selv holder på å eksplodere av følelser. Stillhet. Stillhet. Stillhet. Så reiser jeg meg og sier, «Nei vel, hvis du ikke skal si noe, så ser jeg ikke vitsen med å være her lenger, ha en (jævla) god helg!» Det føles som et ørlite berusende, bittelite snev av befrielse når jeg kaster mobilen i veggen eller trassig går ut døra. Men det varer bare noen få sekund, før fornuften, samvittigheten og skamfølelsen dukker opp og plager meg frem til neste time, eller frem til jeg får bedt om unnskyldning.
Jeg har delt flere tekster som forteller litt om min behandling, også tekster som forteller om mine møter med min behandler, og vår pasient/behandler-relasjon (se gjerne kategorien behandling). Jeg er generelt forsiktig med å skrive om andre, og om jeg er i tvil om noe er feil å dele, spør jeg om tillatelse først. Jeg liker å fokusere på det gode og hva som hjelper, og der har jeg heldigvis mye å ta av.
Jeg har fått mange kommentarer som sier at jeg er heldig som har en så fantastisk behandler, at vår pasient/behandler-relasjon høres så god ut, noen sier at de skulle ønske de også hadde en sånn behandler. Ja, jeg er takknemlig for å ha en så flink behandler, som i tillegg er et godt menneske, og for at han har holdt ut med meg i sju år. Men det betyr ikke at det har gått smertefritt og problemfritt. Det har vært mange utfordringer, noen mer intense enn andre. Og sånn er det jo, for de aller fleste.
Jeg har smelt med dører, gått fra timen, kjeftet og grått og sagt mye stygt som jeg egentlig ikke mener. «Du bryr deg faen ikke, jeg er bare en jævla jobb for deg» (jeg banner alltid når jeg er sint). Jeg har slengt ting i veggen, jeg har vært sint på ham, såret, krenket, fornærmet og forbanna, jeg har nektet å møte til time, «jeg kommer ALDRI mer tilbake!!» (noen som kjenner seg igjen?) Og jeg har ved ett ekstremt tilfelle skadet meg selv i desperat fortvilelse med ham i samme rom (ikke på kontoret), og deretter sparket og slått etter ham fordi han selvfølgelig holdt meg fast og tok fra meg skalpellen for å forhindre videre skade. Jeg sier ekstremt tilfelle, fordi jeg i dette tilfellet var veldig syk og ikke i kontakt med meg selv. Og han, som andre, kan jo selvfølgelig også bli fortvilt, såret, sint eller oppgitt noen ganger, de er jo ikke laget av stein de heller, selv om det er “jobben deres”.
Men er det ikke slik det er innimellom, at man blir så utfordret på enkelte områder at det blir vanskelig å holde en fornuftig samtale og kommunisere med ord, fremfor handlinger, hint og poengteringer som i hvert fall ikke gjør det bedre? Behandling er tøft, og det berører så mange vonde tema som gjør det vanskelig og komplisert. Det kan trigge sårbarhet, frykt og følelser i deg som gjør at man reagerer med for eksempel sinne eller angrep eller på impuls. «Projiserer du dette over på meg nå, fordi du ikke vil forholde deg til det?» Jeg kommer ikke unna.
Jeg sier ikke at det er greit å holde på sånn, langt i fra, og det er i hvert fall ikke hensiktsmessig. Men det skjer. Impulser som er vanskelig å kontrollere, følelser som må ut – og som eksploderer når de først får komme ut, og følelser som er så sterke at man ikke rekker å tenke før man har sagt eller gjort noe i affekt. Jeg har måttet lære meg å puste, telle inni meg, avvente, tenke litt etter, svelge noen kameler og bruke ord, og ikke minst, være ærlig.
For jeg har hatt mange forsøk på hint og “stikk”, krypterte setninger og handlinger med et underliggende, hemmelig, skjult budskap i håp om at han skal forstå hva jeg egentlig vil han skal forstå. Men det funker ikke alltid, og når det ikke funker, blir det bare verre, og kanskje en hel del misforståelser i tillegg. Bruk ord.
Når det er sagt, kan jeg like gjerne si dette til meg selv et par hundre ganger til, for episoden jeg fortalte om i starten, med mobilen i veggen og jævla god helg, det var forrige uke, det.
Relatert. Les også:
Forsiktig tilnærming
Når ordene får en litt annen betydning
Øyeblikk # 2
Egne regler og nye vedtekter
Oppskrift på en god behandler
Jeg bare liker deg ikke. Liksom.
Ansvarliggjøring? Se nærmere, se MEG
Leserspørsmål: Hvordan snu en dårlig dag til en god?
Publisert november 14, 2011 Leserspørsmål , Personlig , Psykisk helse 15 CommentsJeg fikk en fin kommentar for en tid tilbake, jeg har kortet den ned litt:
“Jeg har et forslag på et blogginnlegg! Har selv gått til psykolog, og mye handler jo om å snu tilværelsen til noe bra. Kvitte seg med de negative skjemaene og erstatte de med gode relasjoner. Det jeg lurer på, er rett og slett om du kan komme med eksempler og skrive litt om hvordan du snur en dårlig dag/tanke til en god en. (..) Så da hadde det vært interessant og inspirerende å se hvordan andre snur sine dårlige tanker/øyeblikk/dager til noe positivt :) Hvordan jobbe seg mot en bedre hverdag, rett og slett!”
Jeg har ikke noen fasit eller oppskrift, men jeg kan jo si litt om hva jeg tenker om meg og mitt. (Hvis noen har noen tanker om hvordan snu en dårlig dag eller tanke til en god en, kommenter gjerne.) Jeg skal prøve å ikke gjøre det lengre enn nødvendig. Kan først innlede med å beskrive hvordan en dårlig dag og en god dag er for meg med tanke på utfordringer i hverdagen:
Dagsform: dårlig
Noen dager er vanskeligere enn andre, og noen perioder er vanskeligere enn ellers. For meg er dagsformen helt avgjørende på hva jeg tåler, og hvordan jeg tåler det og håndterer det. En av mine utfordringer er å ikke la fallhøyden bli så enormt stor når dagsformen er dårlig sammenlignet med når den er god. Det er lov å være frynsete og sårbar av og til, men det er ikke så veldig greit at utfallet av én og samme ting, blir så enormt forskjellig – bare på grunn av dagsformen.
Hvis jeg er sliten, frynsete og sårbar, skal det naturligvis veldig lite til for å tippe meg over. Små detaljer, noen ganger bagateller og ting jeg ellers ikke ville brydd meg like mye om, kan føles som en katastrofe og tragedie, jeg kan bare legge meg ned og gi opp, orker ikke, vil ikke, samme kan det være.
For å ta et veldig konkret eksempel, kan jeg nevne en episode da jeg var innlagt desember-januar i fjor. Jeg var totalt utmattet, sliten og veldig syk, og hadde absolutt ingenting å gå på. Ingen verdens ting. Vi skulle ha kveldsmat, og jeg spurte «er det ikke mer eplejuice?» Jeg fikk til svar at nei, juice fikk vi bare til frokost og lunsj. Helt greit. Men jeg hadde ingenting å gå på, så jeg begynte å gråte, løp inn på rommet, krøllet meg sammen i senga under dyna, hylgråt, og skulle aldri mer orke eller prøve å ta del i denne verden igjen. Alt var ødelagt. Nå i ettertid er det jo bare komisk, men der og da raste verden sammen igjen, etter å såvidt ha stablet meg på beina igjen, nok til å tørre å gå ut i avdelingen – eller den store, skumle verden – igjen.
Dagsform: god
I bedre perioder er jeg sterkere og mer opplagt, og dermed mer robust. Jeg kan ta ting med et smil, eller jeg kan stusse litt over noe som ble sagt eller gjort, men likevel legge det bak meg og ikke dvele mer ved det. I jobbsammenheng og sammen med kjæresten min kan jeg lett se hvilken form jeg er i (uten å ellers være klar over det), nettopp fordi jeg er i disse situasjonene og relasjonene flere dager i uka, og dermed kan sammenligne og tydelig se hvor forskjellig jeg tåler ”de samme tingene”, alt etter dagsformen.
Betryggelse, bekreftelse, tilbakemeldinger
Jeg finner god støtte i behandleren min når det kommer til usikkerhet, negative tanker og tankekjør rundt ulike situasjoner og ting som blir sagt eller gjort. Jeg trenger mye betryggelse og bekreftelse, og finner trygghet i å forhøre meg med andre, enten det er behandler, en god venn eller kjæresten min. Hva syns de om det som gjør dagen min dårlig, hva tenker de om tankene jeg har? Kanskje er det ikke så ille eller verdt å bekymre seg over? Jeg tror mer på andre enn jeg tror på meg selv, så om noen forteller meg at ”sånn er det”, så er det enklere for meg å tro på det. Jeg øver meg selvfølgelig, gjerne hver dag, på å stole på meg selv og mine egne vurderinger, men ofte trenger jeg betryggelse og bekreftelse fra andre som jeg stoler på.
Avledning, avstand og pause fra tankekjør
Det er mange ganger slik at jo mer man tenker og grubler på noe, jo verre blir det. Jeg kan på kort tid ha laget meg en omfattende teori og sannhet på hvordan ting egentlig er, det “tar helt av” noen ganger. Da er det bra å kunne si stopp, nok, pause, let it go, skape avstand til det. Avledning, gjøre noe annet, få tankeaktiviteten over på noe annet. Ofte er det beste for meg å bare legge meg, sove noen timer. Hvis man klarer å få avstand til det en liten stund, så er det ofte ikke lenger like intenst. Det minner litt om ordtakene om å “sove på det” eller telle til ti.
Finne roten til det vonde
Tidligere sa jeg ofte at jeg ikke visste hvorfor jeg var nedfor, hadde angst eller var sint, det ”bare var sånn”, ingen spesiell grunn. Det tror jeg ikke helt på lenger. For hvis jeg undersøker hver minste hverdagslige detalj, så finner jeg nesten alltid roten til det vonde. Når du da er bevisst på problemet, så er det lettere å ordne opp i, rydde vekk, diskutere eller la det ligge til senere.
ABC-modellen
Jeg skrev tidligere et innlegg om abc-modellen og å finne andre måter og alternativ å se ting på. Abc-modellen kan være veldig nyttig for mange for å bli mer bevisst på automatiske tanker og tankemønstre, og for å bryte negative tanker. Les gjerne innlegget om du er nærmere interessert.
Kort sagt
Så hvordan snur jeg en dårlig dag eller tanke til en god en? Jeg prøver å tenke minst mulig, få tankene over på noe annet enn det som er vondt og vanskelig, gjøre noe jeg vanligvis liker eller syns er gøy (selv om det føles som tiltak der og da), kall det gjerne påfyll. Avledning og pause fra tankene, fordi tankekjøret er slitsomt og gjerne gjør alt verre (“en fjær blir til fem høns”). Foreløpig finner jeg størst trygghet i å forhøre meg med andre og få betryggelse og bekreftelse, som nevnt i avsnittet lenger oppe. Det finnes selvfølgelig og sikkert mange andre måter å snu en dårlig dag til en god, dette er bare eksempler på hva som hjelper meg.
Husk “paraply” i dårlig vær =)
Nesten helt usynlige, men synlige likevel – for henne
Publisert november 13, 2011 Selvskading , Sykehus 28 CommentsPannen hennes har noen få striper som strekker seg fra venstre til høyre. Kinnene hennes, begge sider, inneholder de samme stripene, bare kortere og mer tilfeldig plassert. Tynne, tynne linjer, nesten helt usynlige, men synlige likevel – for henne, og som hun såvidt kan kjenne dersom hun stryker langs huden. Linjene - tynne, tynne arr – er fra tre år tilbake, da mye var annerledes enn i dag.
I 2008 var jeg innlagt på åpen avdeling, på distriktpsykiatrisk senter. Jeg var ganske dårlig på den tiden, og vekslet mellom åpen avdeling og lukket akuttavdeling på sykehuset, selv om jeg (midlertidig, på ubestemt tid) hadde boadresse på den åpne avdelingen.
Jeg husker en episode hvor jeg hadde skadet meg selv, jeg husker det fordi jeg blir påminnet det hver dag, når jeg ser meg selv i speilet. Jeg hadde skadet meg selv i ansiktet. Jeg kan huske (og føle) det enorme sinnet og selvhatet, trangen til å ødelegge meg selv, vansire meg selv, ansiktet mitt. Jeg brukte det jeg fant. Heldigvis og takk og pris hadde de tatt fra meg de “vanlige redskapene” som nok ville ha laget større skade enn det som ble laget da. Hvordan ville ansiktet mitt sett ut i dag da?
Samme dag ble jeg overført og innlagt på lukket avdeling på sykehuset. Den gang følte, trodde og mente jeg at de på den åpne avdelingen bare ville bli kvitt meg, at de brukte første og beste anledning til å sende ansvaret videre til noen andre, og at det var ment som en straff. Straff fordi jeg hadde skadet meg, fordi jeg hadde brutt avtalene, fordi jeg hadde plaget dem og vært til bry (for noen som sikkert ikke brydde seg uansett). Sykehus som straff, fordi det var der jeg hadde aller minst lyst til å være.
Alle i hele verden var onde og ville meg vondt, og jeg skulle være den som var styggest med meg selv. «Se, jeg vet hva dere alle tenker, jeg vet hva jeg fortjener, og jeg gjør akkurat det som er forventet og nødvendig. Er det godt nok nå for helvete?»
Da jeg etter en ukes tid fikk returnere til den åpne avdelingen, så jeg at navnet mitt på tavla som forteller romnummer og kontaktperson, var fjernet. Jeg ble rasende fornærmet. For meg ble det en tydelig bekreftelse på alt jeg allerede følte, og det ble et stort nummer ut av det faktum at de hadde fjernet navnet mitt fra tavla. At man ikke kan være innskrevet og innlagt på to avdelinger samtidig, det at jeg ikke kunne stå oppført som innlagt på den åpne avdelingen når jeg var innlagt på sykehuset, det klarte jeg ikke tro på. Det var ingenting annet enn dårlige unnskyldninger over noe de halvhjertet prøvde å skjule for å slippe konsekvensene av å fortelle (det jeg mente var) sannheten.
Man ser annerledes på ting når man har fått distanse til det, noe som for meg kan ha tatt år i noen tilfeller. Hvordan noe man har ment, følt og trodd på av hele sitt hjerte, med så mye følelser og alvor at det nesten handler om liv og død, viser seg å være så fjernt, så lite og så.. “uviktig” i det store hele. Men slik er det jo gjerne når man står midt oppi kaoset og smerten, og alt annet betyr lite og ingenting.
Jeg ser at det var riktig at jeg ble flyttet over til sykehuset når jeg trengte mer enn hva de kunne gi eller gjøre. Jeg vet at verden ikke bare er ond, og at jeg slettes ikke fortjener å være stygg med meg selv. Å fjerne navnet mitt fra en tavle er heller ikke ensbetydende med å fjerne eller utslette hele min eksistens, verdi eller betydning. Jeg ser det. Men jeg gjorde ikke det da.
De tynne, tynne linjene i ansiktet er nesten helt usynlige, men synlige likevel – for meg. Jeg ser dem i speilet hver eneste dag og når jeg dekker over dem med sminke. Jeg har mine tydelige og synlige arr på armer og lår, men for meg er det stripene i ansiktet som ingen andre ser, som er den største påminnelsen om at ting faktisk endrer seg. Heldigvis. Men det gjør ikke arrene jeg har påført kroppen min i sinne og affekt.
Når rollene blir blandet
Publisert november 12, 2011 Hverdag , Personlig , Psykisk helse 14 CommentsDen siste uka har vært utrolig travel og slitsom, men også spennende, interessant og gøy. Nordens største psykiatrikonferanse, Schizofrenidagene, ble holdt i Stavanger. Jeg har jobbet hver dag og sovet minimalt. Med så mange inntrykk og så mye som skjer, så blir hodet mitt helt propell. Det er en ubehagelig følelse å egentlig være dødssliten, men samtidig gira i hodet, lys våken, propell, tankekjør. Å jobbe opp til 9 timer og deretter kun klare å få sove i 2 små timer, før nok en lang dag på jobb, har vært utrolig slitsomt. Men jeg har også fått høre på mange spennende foredrag og snakket med mennesker jeg ser opp til.
I den jobben jeg har (30-40 % stilling hos PsykOpp), får jeg være med på mange slike seminarer og konferanser. Da står jeg som regel på stand, selger litteratur og hjelper til med det praktiske. Jeg treffer ofte på kjente ansikter, spesielt i sammenheng med rollen jeg har hatt (har) som pasient, som syk. Jeg ser ansikter fra avdelinger jeg har vært innlagt på, leger, psykologer og behandlere, og jeg burde tenke at det er flott å kunne vise en annen og friskere side av meg selv. På den ene siden gjør jeg det, og jeg syns det er kjempehyggelig å si hei og hilse på, men på den andre siden vet jeg ikke hvor komfortabel jeg er med å “blande rollene”. Som med det meste, så liker jeg å ha det sånn eller sånn, enten eller, svart-hvitt. Jeg syns det er veldig vanskelig å forholde meg til gråsonene i mellom, og det samme gjelder egentlig det å være frisk og møte mennesker fra “tiden som syk”, for så å muligens (og som regel) treffe dem igjen på et senere tidspunkt som veldig syk og dårlig. Men hvem vet, kanskje jeg ikke ser dem igjen som syk? Det har skjedd mye viktig og avgjørende det siste året-halvannet, altså “inni meg”. Kanskje jeg kan skrive mer om det senere, jeg sa en del om akkurat dette i innlegget Hvem er jeg? som jeg skrev for et par måneder siden.
Var på koselig middag/fest sammen med jobben i går, som en avslutning på vellykket konferanse, og der kom også andre som var involvert i arbeidet med konferansen. Plutselig var jeg på “fest” sammen med gruppelederen av gruppeterapien jeg ukentlig deltar i. Det var litt rart, og igjen dukket temaet opp, å blande rollene, frisk/syk, pasient/kollega, men vi holdt distanse og snakket ikke sammen, noe som sikkert var riktig å gjøre. Vi var en så stor gjeng uansett, så det føltes naturlig.
Denne helgen skal jeg sove så mye jeg vil og kan, ha alenetid og bare slappe av.
1. Før middagen i går. Jeg sminket armene mine med concealer og pudder, og det funket bra. Jeg skammer meg ikke over arrene mine, de er en del av meg, men i visse sammenhenger og anledninger syns jeg det er ubehagelig å ha røde arr synlig. Jeg ser frem til den dagen de siste få har blitt hvite og myke. Jeg vurderer å fremskynde prosessen med å få kortison injisert i de arrene som er harde og røde, det har jeg som nevnt gjort før også, med hell. Jeg har nemlig ikke tenkt å påføre meg flere arr.
2. Fine, nye spiraler. 16 mm black horn tail spirals fra Diablo Organics, kjøpt på bodyartforms.com
3. Kjærestepar ♥ Hadde med meg kjæresten på middagen, jeg er stolt over å være jenta hans, og det var fint å endelig la de andre få møte ham.
I går ble jeg intervjuet av Rogalands Avis i forbindelse med Schizofrenidagene og mitt foredrag på Skoledagen. Når man har et lengre intervju og forteller mye, vet man aldri helt hva journalisten(e) velger å fokusere på, men jeg er fornøyd, og syns vinklingen ble fin.
Jeg tror ikke jeg har vært så nervøs og redd som jeg var da jeg holdt foredrag på mandag, selv om jeg har gjort dette før. Jeg tror kanskje det var en kombinasjon av antall mennesker (1700 elever) og at det er et helt år siden sist. Tilbakemeldingene har i hvert fall vært kjempegode, og jeg velger å stole på det. Det føles bra etterpå, men jeg tror fortsatt jeg står ved valget jeg tok i fjor, å ikke lenger holde foredrag. Men man skal vel aldri si aldri?
Du kan klikke på bildene for større bilde.
I morgen mandag skal jeg fortelle min historie for 1700 elever (på Skoledagen, i forbindelse med Schizofrenidagene, nordens største psykiatrikonferanse). Jeg ville egentlig ikke si noe, ikke før etterpå, fordi jeg var (er) redd for å skape forventninger, redd for å skape press, som igjen gir større prestasjonsangst.
Dessuten syns jeg det er litt slitsomt (selv om jeg vet det er godt ment), å alltid få høre “men deeeet klarer du jo fint, iiiingen problem”. Virkelig, ingen problem? Prøv selv å stå foran nærmere to tusen mennesker og snakke?
Da jeg ble spurt, tenkte jeg i utgangspunktet å kun vise filmen min (som vil komme for salg på dvd). Men så tenkte jeg med meg selv, filmen er kanskje ikke like sterk om jeg ikke har fortalt historien min først? Så da takket jeg ja til å gjøre begge deler, selv om jeg for ett år siden fortalte meg selv og alle andre at det var siste gang. Jeg følte jeg hadde gitt det jeg kunne, oppnådd det jeg ønsket, og jeg var sliten etter såpass mange foredrag som jeg hadde holdt den siste tiden. I tillegg var jeg nok litt skremt, redd for å ikke gjøre det bra nok. Så jeg sa stopp, nei, ikke mer.
Men så er jeg her igjen, ett år senere, og selvfølgelig sinnssykt nervøs… Men, det er tross alt og faktisk ikke meg det skal handle om når alt kommer til alt, jeg har et budskap og et ønske som jeg ønsker å dele og formidle, og det er det jeg må fokusere på.
Bilde fra boka Angstens poesi som jeg fikk i gave av Ida, julen 2006. Syns det passet fint.
Det er nyttårsaften, og det snør. Det ble snø til jul i år, men ingen gaver og ingen feiring. Hun foretrakk det slik. Hun hadde ikke tenkt å oppleve julen i år, men det er nyttårsaften, og hun lever fortsatt. Hun befinner seg på lukket avdeling på sykehuset, innlagt på tvang.
Det er nyttårsaften, og det snør. Hun har dusjet og kledd seg, og ser frem til å reise på permisjon til dagen etterpå. De siste ukene har vært kaotiske og smertefulle, men den tyngste tåken har lagt seg, og hun kjenner at hun kunne gjerne tenke seg å tilbringe nyttårsaften sammen med han som hjertet hennes tilhører.
De er bare to på nyttårsaften, alene, men samtidig komplett. De spiser, deler en flaske hvitvin, og smiler. Med munnen, med øynene – og med hjertet.
Når klokka nærmer seg ti om kvelden, kler de seg i gode, varme klær, fjellsko og hver sin hodelykt. Det er kaldt, og det snør og blåser kraftig. De skal til toppen av Lifjell innen midnatt. En annerledes nyttårsfeiring, men for henne helt perfekt med tanke på omstendighetene rundt.
Stigningen er bratt, og bakken består av tjukk, hard is dekket med en hinne av vann, uten noen form for rekkverk eller trær i nærheten å holde fast i. De frykter at det blir umulig å komme seg opp dit i tide. Hun sitter på huk for å ikke skli og renne bakover, hun har egentlig gitt opp, men så kaster han seg over på andre siden, og slenger over et tau til henne. «Ta tauet og klatre bort til meg, jeg holder deg.»
Hun ser rundt seg med lykten spent fast på hodet for å få en oversikt over området rundt. Det er bekmørkt, de er helt alene, det blåser og snør, og mens hun ligger nesten flat på bakken av is, med tauet mellom seg og ham, begynner hun å le. «Fy faen for en nyttårsfeiring, dette er jo en blanding av norsk skrekkfilm på fjellet og en eller annen syk ekspedisjon.»
Bakken flater seg endelig ut lenger oppe, og den siste timen går de så fort de kan, i snø og vind. «Når vi det til tolv?» roper hun. «Ja, hvis vi forter oss,» svarer han. Hun har begynt å bli sliten. Han knytter enden av tauet rundt magen sin, og den andre enden rundt magen hennes, og det siste stykket går han i forveien og drar.
Ti på tolv, ti minutt før midnatt, er de på toppen. De slår av hodelyktene, og utsikten som møter dem er helt fantastisk. Hele Sandnes og Stavanger ligger foran dem og lyser opp. Det blåser storm, og det er umulig å stå oppreist, så de blir sittende trygt og godt sammen på bakken, han med armene rundt henne. Alene, sammen, på det som føles som toppen av verden, stormfullt, men fredfullt, i svarteste natten, og himmelen fylles av fyrverkeri. «Godt nyttår, jeg elsker deg.»
♥
Les også:
Hjertebank (kjærlighet og utfordringer/psykisk sykdom)
Syns du jeg er ekkel, spør hun med lav og skamfull stemme (kjærlighet og selvskading)
.
jeg vrenger meg
i sjelelig smerte
i en dans
forkledd i å være
og skriker
uten stemme
i et smil
forkledd i å (over)leve
så hvordan kunne du vite
at jeg neste dag ville befinne meg
på intensiv avdeling
jeg ville ikke reddes
så tilgi deg selv
.
Skrevet av
© Lise Hetland, 2009
Les flere dikt under kategorien dikt.
Gjensyn med læreren som gjorde en forskjell
Publisert november 1, 2011 Fakta , Personlig , Psykisk helse 24 Comments- Gjennom grunnskolen vil en elev sitte rundt 10.000 timer under lærerens undervisning og veiledning
- Hvert femte barn har psykiske vansker
Da jeg gikk på ungdomsskolen, begynte jeg for alvor å få det vanskelig. Jeg var 15. Jeg var trist, snakket om døden, rispet meg på armene og spiste ikke. Blant annet. Heldigvis hadde jeg en lærer som så meg, som ble bekymret, og som valgte å gjøre noe med det.
I perioden 2009-2010 holdt jeg en del foredrag, flere av dem for lærere og helsesøstre rundtom i landet sammen med Psykisk helse i skolen i forbindelse med lærerkurset Hva er det med Monica? Dette kurset har som mål “at lærere gjennom sin kontakt med elevene, tidlig vil oppdage symptomer på at en elev har det vanskelig”.
Under disse foredragene fortalte jeg om da jeg selv gikk på skolen og hvordan jeg hadde det, og jeg brukte min gamle lærer som et godt eksempel, læreren som så meg og som gjorde en forskjell.
Læreren min forsto at noe var galt. Han tok seg tid til å spørre og lytte, og når jeg ikke klarte å snakke, så leste han det jeg skrev. Han tok meg på alvor, og han ordnet i stand samtale med psykolog på ungdomspsykiatrisk – og ble med meg til første time.
Jeg var 15. Jeg var overveldet av kaos og indre smerte, uten å forstå eller tørre å bruke ord. At denne læreren så meg, har betydd veldig mye for meg. Jeg har ønsket å uttrykke min takknemlighet overfor ham. Jeg har gjerne sendt ham et kort til jul, og jeg har sendt ham blader, aviser og magasiner som har trykket tekstene mine. Det har vært fint å vise min gamle norsklærer hva jeg har fått til.
For et par uker siden møtte jeg min gamle lærer igjen. Tolv år senere. Jeg møtte ham igjen, ikke som usikker 15 åring med problemer og uten evne til å snakke, men som voksen og selvstendig. Jeg var både spent og nervøs, men gledet meg veldig, og det var et utrolig fint gjensyn med den personen som faktisk betydde mest for meg da jeg gikk på ungdomsskolen. Det var fint, til og med morsomt, å mimre tilbake og reflektere rundt den gang da, og nå i dag.
Jeg er så glad for at det finnes slike mennesker i læreryrket, at det finnes lærere som evner å se elevene – og som velger å bry seg og handle når det er nødvendig. De kan gjøre en viktig og avgjørende forskjell, slik som var tilfelle med meg.
Som en sterk kontrast til min erfaring, ønsker jeg også (selvfølgelig med tillatelse) å linke til en tekst skrevet av “Lileana” som lever med senvirkninger etter traumer og overgrep. Hun har på sin blogg skrevet en utrolig sterk tekst om det å ikke bli sett, hvor teksten er utformet som brev til de ulike lærerne hun hadde – og som ikke ville se. Blogginnlegget kan du lese her: Ingen ville vite
Les også: Lise som 15-åring
«Jeg har ikke lyst å snakke om det!! Kan vi bytte tema nå?» sier jeg opprørt mens jeg synker ned i stolen og trekker hetta over hodet. «Vi trenger ikke snakke om det akkurat nå, men når har du lyst å snakke om det, da?» spør han. «Aldri noensinne.» svarer jeg bestemt og mener det av hele mitt hjerte.
Stillhet. Jeg hater stillhet, og velger til slutt å løfte blikket for å se om han har tenkt å si noe. I det jeg møter blikket hans, sier han spøkefullt, «Nei, men da kan vi jo bare finne frem te og sjokolade og late som vi er på kafé og koser oss de neste to årene, da?»
Og så ler jeg av utsagnet hans, takknemlig for at den anspente stemningen brytes. «Ja, hvorfor ikke?» svarer jeg spøkefullt tilbake og smiler stort for å understreke at dét hørtes ut som en mye bedre idé.
Men jeg har selvfølgelig oppfattet poenget og alvoret bak spøken, det vet han at jeg har, og enn så lenge er det mer enn nok og det som skal til for å sette prosessen i gang. Vi ser alvorlig på hverandre et lite øyeblikk, før vi endelig skifter tema.
