uten tittel

.
blikket vendes bort
ansiktet vendes bort
kroppen vendes bort

alt ved meg
vendes bort

ikke se på meg
ikke snakk til meg
ikke kom nær meg

bare…
ikke!

hånden hans strekkes ut
krever ingenting
bare ligger der
åpen
ventende
innbydende

tålmodig

jeg tar hånden
bare så vidt
armen min er ikke lang nok
trenger å ha den nær skallet mitt

han er varm
klemmer hånden
fast men forsiktig

en tåre renner ut av skallet

© Lise Hetland

Gledestårer. Mitt første stevne.

30. november 2014, @liseliten på Instagram

På fredag, dagen før stevne og nokså presist to år etter jeg begynte å ri, ble jeg overalt av verdens beste ridelærere til å delta. Det har vært en drøm og et mål, og for meg handler det om så mye mer enn ridning, men den historien får jeg ta en annen gang. I går deltok jeg i 0,40 clear round. Ingen bedømming, målet alene var å gjennomføre, å tørre. Og jeg gjorde det! Jeg kjempet mot tårene etterpå, gledestårer, dette var så stort for meg, på måter som kanskje er vanskelig å forstå for de som ikke kjenner meg. I lykkerus dristet jeg meg til å melde meg på 0,60 med bedømming i feil og stil. Jeg var forberedt på sisteplass, det var tross alt første gang og jeg har ikke ridd så lenge. Men jeg kom på 8. plass (av 15), og er så glad og stolt! Og så var det så kjekt å se på alle de flinke rytterne som deltok, mye å se opp til. Nå blir det vel stevneklær på ønskelista!

Og en liten videosnutt av meg på ridetime. En 5 år gammel unghest som jeg syns krever litt mer av meg som rytter, enn det de trygge skolehestene gjør. Lærerikt og så utrolig gøy. Jeg elsker dette.

Det tok tid før jeg forsto at…

Det tok tid før jeg forsto at når jeg var sint på deg, så var jeg egentlig bare rasende sint på meg selv. Jeg klarte ikke å skille, og det var så uutholdelig. Monsterbølger av kaos, desperasjon og sinne gjorde at det rant over, eksploderte og jeg noen ganger tok det ut på deg, for deretter å hate meg selv enda mer og straffe meg selv ved å kutte meg, ta overdose eller andre destruktive handlinger. Om jeg døde eller ikke, fikk varige mèn eller ikke, var ikke så viktig. Jeg ville bare vekk. Og det tok tid før jeg forsto hva sinnet egentlig handlet om.

Det tok tid før jeg forsto at min til tider barnslige, primitive oppførsel ikke handlet om at jeg var en drittunge, men at jeg manglet redskapene som skulle til for å klare å håndtere de overveldende følelsene, som for eksempel redsel. En av de såreste og mest smertefulle følelsene som for meg ofte viste seg i «barnslig, primitiv oppførsel». Du skulle visst hvor jeg redd jeg var bak det sinte og trassige forsvaret.

Det tok tid før jeg forsto at når jeg på ulike måter skjøv deg bort, du som var så viktig for meg, så handlet det paradoksalt nok heller om frykt for å miste deg. Jeg var overbevist om at du ville forlate meg når du først kom innpå meg, derfor syntes jeg det var best å forlate deg først. Lenge ødela jeg for meg selv, litt som en form for selvskading, og litt for at jeg skulle ha rett i det jeg allerede visste; at du ville dra. Det var bedre at du dro fordi jeg selv la opp til det, enn at du dro fordi du ikke likte den personen jeg egentlig var. Du skulle visst hvor glad jeg var i deg.

«Brent barn skyr ilden»? Ikke alltid. Det tok tid før jeg forsto at jeg til tider, spesielt i de tyngste periodene, nærmest oppsøkte ilden – det syke – fordi det fantes en trygghet i det. Det var velkjent, forutsigbart, her sa monstrene mine at jeg hørte til, jeg fortjente ikke bedre, og her kjente jeg alt. Verden der ute var… ukjent. Kald, uhåndterlig, uforutsigbar, skummel. Og det tok tid før jeg forsto at det ikke trengte å være slik.

Det tok tid før jeg forsto at selvmordstanker og selvmordsforsøk ikke nødvendigvis betydde at jeg ønsket og burde dø, men at jeg ikke orket eller klarte å leve mer. Og det tok tid før jeg forsto at det alltid finnes håp og mulighet for bedring, mens døden er endelig og for alltid.

Det tok tid før jeg forsto at det var en styrke å be om hjelp. Det var overhodet ingen styrke i det å på død og liv skulle klare seg selv, eller i det å skade seg ille, verre, verst, slik monstrene mine fortalte meg. Styrke – den aller største – var å stå i mot, bruke ord, be om hjelp, og ikke minst å ta i mot hjelpen.

Det tok tid før jeg forsto at alt det uforståelige jeg føler og gjør alltid har en årsak og sammenheng. Og det tok og tar fortsatt tid å bruke forståelsen og innsikten til mitt eget beste. Selv om jeg forstår, er det en daglig kamp å velge riktig, og ikke la følelser, fortid og monstre ta overhånd. Men man er godt på vei når man først kan forstå det uforståelige.

Denne (utklipp av en større tavletegning) får meg til å smile. Meg på tavla i behandling, begge deler har gjort det mulig for meg å forstå meg selv bedre.

Det er november

I vår trodde jeg at alt som hadde med sykdom å gjøre endelig var et tilbakelagt kapittel i mitt liv. Skadefri over lang tid, symptomfri. Jeg fortalte behandleren min at jeg følte meg som en annen person. Som meg – bare uten borderline og alt som hører med. Jeg tenkte at jeg ikke lenger oppfylte diagnosekriteriene. Samtaler med behandler ble drastisk trappet ned. Jeg ønsket å slutte på én av to medisiner, og planen var å trappe ned fra oktover av. Jeg hadde det så bra – lenge!

I slutten av juni begynte det å gå nedover. Veldig fort nedover. Og sammen med tristheten, tomheten, sinnet og forvirringen, kom den velkjente, grunnleggende og tilbakevendende følelsen av å ikke høre til. Følelsen av å være utenfor, alene, ubrukelig og verdiløs. Da velger jeg ofte å være utenfor på mine egne premisser. Trekker meg tilbake og «melder meg ut» av verden jeg uansett ikke er ment å være en del av, og vender alt det vonde innover. Men det var tross alt sommer og ferietid, tenkte jeg, og klamret meg til håpet og troen på at alt ville gå seg til når det ble hverdag og trygge rutiner igjen. Ja, til høsten ville det bli bra igjen.

Det er november. Jeg trappet aldri ned på medisiner, for ting gikk ikke etter planen. Jeg har vært innlagt, både på somatisk og psykiatrisk etter å ha satt livet mitt i fare. Etter halvannet år som skadefri ble det nye sting i huden. Og det syke og forvrengte med det hele, er at det føltes riktig. Uendelig smertefullt og ensomt, men riktig. Her hører jeg til, liksom? Her har jeg alltid hørt til og vil alltid høre til? Nede i dritten, på planeten min, i glasskapselen min, med sting og blod og ledninger? Nei. Jeg må ikke la meg lure.

Den fine, gode, stabile verden – og den sykdomspregede verden. Det er mellom disse to det er verst å være. Det er der jeg befinner meg, og det er der jeg stort sett har befunnet meg hele sommeren og høsten. Drakampen imellom. Mitt oppriktige ønske om og forsøk på å være i den gode verden med de gode menneskene og de riktige avgjørelsene og de fine opplevelsene – kontra sykdomshelvete. Det er så mye lettere å bare gi seg over og la dritten herje fritt, enn å kjempe i mot og stå imellom, slik jeg gjør nå. Heldigvis gjør jeg det, men det føles uutholdelig, og jeg lurer på hvor lenge jeg klarer og liksom skal stå her.

Vi skal snu dette, sier behandleren min. Avdelingen står klar med åpne armer, og jeg har mine nærmeste. Dette skal gå bra. Det må gå bra.

Glasskapsel (svake faen)

Jeg bestemmer at det er fint å leve i en glasskapsel. Jeg ser ut og du ser inn. I hvert fall nesten, litt, ikke mer enn strengt tatt nødvendig. For ingen har lyst å se hva skada, selvdestruktive folk gjør mot seg selv. Takk og pris for at jeg lever i en glasskapsel, er du ikke enig. Her kan jeg se og høre det som skal til for å være en forventet del av verden jeg ikke vil være en del av, men jeg er skånet mot stikkskader og fotavtrykk, så det er ikke noe vits i å være slem (later jeg som, men ikke si det til noen). I glasskapselen kjenner jeg ikke kulden, ei heller varmen, men det bryr meg ikke så veldig. For man kan jo tenke litt over hva som er verdt hva, og jeg vet hva jeg velger. De sier det er så fint, det. Å kjenne varme, være nær, uten vegg i mellom. Stakkars menneske bak veggen. Men det er da for faen ingen vegg, skjønner dere vel, tenker jeg om glasskapselen min og føler meg sterk. Svake faen.

it’s fine. i ran today.

I forgår hadde jeg min første løpetur siden før jeg havnet på sykehuset for snart en måned siden. Det var utrolig deilig, og kanskje spesielt etter å ha opplevd å ikke klare å gå. Jeg var bevisstløs i noen dager, og måtte etter hvert som jeg kviknet til få hjelp til å gå eller bli flyttet i rullestol – fordi beina mine ikke fungerte. Det var fælt, og jeg var redd for at jeg alltid kom til å være slik, at jeg for eksempel ikke kunne løpe igjen, at jeg hadde ødelagt meg selv. Min handling, men samtidig ikke min, ikke bevisst. Og jo flere beskrivelser og informasjon jeg har fått fra mine nærmeste, helsepersonell og journal om tiden jeg var på sykehuset, jo mer skremt men takknemlig blir jeg for at jeg er like hel og meg selv igjen. Livet er skjørt og dyrebart.

Jeg begynte på et innlegg om løping for en god stund siden, og nå syns jeg det passer å dele det:

Jeg likte aldri å løpe, men av og til løp jeg likevel. For eksempel hendte det at jeg løp fra sykehuset, fra legevakten, fra kontoret til behandleren min, fra de jeg var glad i – når angsten ble for stor og smerten for overveldende. Løp som faen og se deg ikke tilbake. «Kan du være så snill og slutte å stikke av», spurte han oppgitt.

I april i år tok jeg min første ordentlige og frivillige joggetur. En sånn fordi-jeg-har-lyst-joggetur. Musikk på ørene, stenge verden ut og bare løpe. Og jeg, som ikke likte å løpe, har blitt hekta. Det er noe av det mest befriende jeg gjør. Det funker for meg, på gode dager – og på de forjævlige dagene. Kondisen var ikke mye å skryte av i starten, men den har jeg bygget (og bygger) opp, og det føles bra å kjenne at man blir sterkere, raskere.

Stavanger Marathon, 30. august 2014. Jeg løp distansen 5,555 km.

Haha, flatterende bilde, eller hva? Ikke langt fra målstreken her. Jeg hadde noen personlige rekorder jeg ville slå, og det greide jeg. Kom på 4. plass blant kvinner 20-39 år, og 13. plass blant kvinner overall. Kjempefornøyd! Gleder meg allerede til neste års løp.

Jeg har begynt å jogge til og fra jobb (jobber to dager i uka), og jeg liker det. Hvem skulle tro det om et morgengretten B-menneske som meg?

Hvor langt klarer man egentlig å løpe/jogge? Her om dagen testa jeg 1,6 mil. Jeg jogget i rolig tempo siden jeg aldri har jogga så langt og ikke helt visste hva jeg kunne forvente. Det var ingen problem i forhold til kondisjon, men jeg kjente det i knærne (og anklene) på slutten. En dag skal jeg gå for halvmaraton (21 km)!

I august var jeg i Oslo og besøkte Ida, en av mine beste venner, og som jeg har kjent i femten år. Der deltok vi på Color Me Rad, et løp «som starter i en storm av farger og fortsetter med fargekanoner og fargegranater ut løpet». «Historiskt sett har løping vært akseptert kun ved å løpe fra loven, personlig ansvar, sannheten eller fra et farlig villdyr. Men under Color Me Rad løper vi ikke FRA noe, vi løper FOR noe. Vi løper for hverandre, for menneskeheten og for at det er så innmari gøy!»

Det var sinnssykt gøy. Høy musikk, hopping og dansing, fargebomber, og løping. En etterlengtet opptur.

Lykke ♥

Jeg var mildt sagt rosa da vi kom i mål. De kasta farge på oss for hver kilometer, og jeg var så glad at jeg rett og slett la meg på bakken og rullet meg i rosa farge, haha!

Fra mitt første løp, i juni. Hentet fra dette innlegget: Treningsglede.

Løping og hester – det er mitt påfyll i hverdagen, og jeg håper alle finner noe som kan gi glede og påfyll ♥

Ta ikke alltid et smil for et smil

Det hender jeg smiler og flirer, kanskje til og med ler, når vi snakker om alt det vanskelige, vonde og personlige. Delvis fordi mye faktisk høres ganske dumt ut når man først setter ord på det og sier det høyt (heldigvis). Og delvis fordi jeg ikke helt vet hvordan jeg skal forholde meg til det. Selv om du er vant til å høre det aller meste, så er ikke jeg ennå vant til å dele det som befinner seg innerst inne i meg. Kanskje jeg i neste øyeblikk bøyer hodet, slik jeg gjør når noe treffer noe sårt i meg, eller kanskje snur jeg meg helt vekk fra deg, slik jeg gjør når jeg kjemper mot tårene. Det er ikke det at jeg ikke vil se på deg. Jeg vil bare ikke at du skal se meg. Eller kanskje jeg holder hendene foran ansiktet, skjuler hver eneste bit av ansiktet mitt og hikster og gråter, slik jeg gjør når jeg ikke lenger klarer å holde igjen.

Eller kanskje jeg bare smiler og ler av de dumme, dumme tankene mine.

Ta ikke alltid et smil for et smil.


Hei og takk for besøket!

Jeg heter Lise, og her deler jeg mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Jeg har vært i psykiatrien i mange år, er på bedringens vei, og gjennom bloggen får jeg dele mine erfaringer om hvordan det er å leve med psykisk lidelse. Ellers er jeg ei lita og fargerik jente fra Stavanger, du kan lese mer om meg under "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Følg liseliten på instagram

.
For i natt,
når snøen laver ned,
lager vi engler,
og vi er i himmelen.

Julekonsert med Kurt Nilsen i kveld. Fineste sangen. Pony house 😄 My dad made me this shelf, I painted it. Inspired by @mihatenujuri Because I love him ☺️❤️ // God helg! My home city, Stavanger, seen from Lifjell 🙌❤️ A few years ago I was in hospital December-January, "celebrated" Christmas at the ward in my pajamas. At New Years Eve, when I just wanted to die, my boyfriend picked me up at the hospital, and we walked up to Lifjell, where this picture is taken. Can you imagine seeing all the fireworks from this view? On top of a small mountain, no people, just you and the one you love. Such a beautiful memory despite the situation ❤️ #stavanger Baby Sea Ponies with their floats ☺️ From left: Beach Comber (Pretty n' Pearly Baby Sea Pony, 1985), Tiny Bubbles (Baby Sea Pony, 1984) and Water Lily (Pretty n' Pearly Baby Sea Pony, 1985) #mylittlepony

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 905 andre følgere

Livet består av oppturer og gleder..

..og nedturer og smerte..

Life isn’t about finding yourself. Life’s about creating yourself.