Fra den ene ytterkanten til den andre (1. plass og eliminering)

stevne4

I forrige innlegg, for knappe to uker siden, skrev jeg om hvor usikker jeg var på alt, hvor sårbar og frynsete og skjør jeg var og alt jeg ikke fikk til. Og dermed skulle/ville jeg ikke delta på stevne, noe jeg syns var sårt fordi jeg hadde gledet meg sånn.

Jeg var med på mitt første stevne før jul, og det ga mersmak. Jeg kjøpte stevneklær og kunne nesten ikke vente. På mitt første stevne red jeg en gammel og stødig hest som ordner opp i det meste selv. Trygg hest, ingen overraskelser. Men på neste stevne, denne gangen, kom jeg ikke til å få hoppe med ham. Jeg satset dermed på en unghest jeg har blitt så fryktelig glad i (og skal ha på fôr annenhver helg! ♥), og hadde en del privattimer med han. Men det funka ikke. Jeg fikk ingenting til, og det var bare nesten-ulykker hver gang. Min usikkerhet, redsel, tvil og nøling har ganske sikkert bidratt til det. Så jeg kunne bare glemme stevne, det var ingen jeg følte jeg kunne ri.

Men forrige uke skjedde det noe inni meg. På tross av hvor sliten og sårbar jeg var, på tross av null selvtillit, null tro på meg selv og et konstant indre ekko av «du kan ingenting, du er ingenting, du får ikke til noenting», så vokste «fanden» i meg. Min tvil og elendige ridning den siste tiden hadde kanskje sådd tvil hos ridelærer også, som heller foreslo andre hester enn akkurat denne unghesten. «Men jeg vil ri han på stevne, hvis jeg får. Jeg vet at jeg kan!» Ikke noe «tror at jeg kan», men «vet at jeg kan». Sprøtt.

Plutselig var jeg så bestemt, så innstilt, så trygg, på at dette skulle jeg faen meg klare, dette skulle VI klare. Jeg «varmet opp» med 0,40 clear round, før jeg ble med på 0,60 med bedømming i feil og stil, i rekruttklasse. Jeg skalv som et aspeløv, pulsen var skyhøy, og jeg følte at jeg måtte spy. Publikum, dommere, og en sensitiv unghest det bare hadde vært tull med (min egen feil, han er verdens snilleste). Jeg var forberedt på sisteplass, jeg forventet sisteplass. Uansett om jeg skulle greie å henge med, så ville jeg få dårlig resultat med tanke på at han alltid lander i feil galopp, eller til og med kryssgalopp. Ville jeg i det hele tatt greie å kjenne det, og rette opp i det? Jeg trøstet meg selv med at det viktigste var å delta. Kom jeg gjennom banen, så skulle jeg være fornøyd. Ja, vi går for sisteplass, let’s do this!

stevne060

Runden gikk bra. Jeg var glad for å ha gjennomført, og fornøyd med at jeg hadde greid å rette opp i en del feil galopp. Da alle var ferdige ble navnet mitt ropt opp først. Jeg tenkte at de kanskje leste opp alle deltagerne, fra sisteplass og opp. Meg på siste, som forventet. Men det var førsteplassen de leste opp?! Jeg kom på 1. plass? Jeg? Vunnet? Jeg skjønte ingenting, det måtte være feil? Jeg fant smilet til samboeren min blant alle de andre smilende ansiktene, jeg så ridelæreren min smile til meg, og jeg vurderte om jeg bare skulle slippe alle hemninger og knekke sammen i gledesgråt. mye betyr dette for meg. Men jeg holdt meg samlet, tok i mot premie, og vi avsluttet med «seiersgalopp» til musikk. Herregud. Slik man kan fremkalle bilder og se tilbake på, skulle det gått an å fremkalle følelser. Den følelsen akkurat da skal jeg prøve å huske for alltid!

stevne2

I dag var jeg klar for dag 2, med samme hest. Eller jeg trodde jeg var klar. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg kjente et snev av usikkerhet igjen. Back to same old, dritt. Men det måtte jo gå bra? Jeg hadde jo bevist for meg selv (og andre) at jeg kan!

Etter å ha vært med på 0,40, som i går, ble jeg med på 0,60 i laghopping. På sjette hinder trakk han til venstre. Okei, vi tar en volte, prøver igjen. Han trekker til venstre – igjen, og jeg tar enda en volte, kjører på, og kommer endelig over hinderet på tredje forsøk. Usikker rir jeg mot syvende hinder, ekkel sving mot en oxer. En blanding av for liten galopp, for lange tøyler og min usikkerhet, blir også han usikker, og bråstopper foran hinderet. Jeg faller frem, henger rundt halsen og greier akkurat å ikke falle av. Snill som han er, står han helt rolig. Så kikker jeg opp, lettet over at det gikk bra – og bryter ut i latter. Han står nemlig med blomsterpynt fra hinderstøtten i munnen! Haha, skjønne, skjønne hesten. Så hører jeg lyden, samme lyd som startsignal, som forteller meg at jeg er eliminert. Ute. Ferdig. Sikret laget mitt en sisteplass, hehe, flott. Så redd jeg har vært for å drite meg ut, for å bli ledd av, for å være dårlig – så måtte jeg bare le av det. Det var ikke farlig å drite seg ut, og jeg kommer sikkert til å gjøre det igjen :)

stevne1

You are a work in progress

workinprogEr ikke dette et nydelig sitat?.

Jeg har bestemt meg for å pause nedtrapping av medisin. Jeg har vært så utrolig sårbar, sliten og skjør den siste tiden, og «Styggen på ryggen» tar mye plass. Tåler lite og reagerer sterkt på ting jeg ikke ville reagert så mye på før, og på mange måter føles det som slik det var i høst. At ting er som de er nå trenger ikke nødvendigvis ha med nedtrappingen å gjøre, men jeg vil ikke ta noen sjanser. Jeg har halvert dosen steg for steg i løpet av to måneder, og det får være godt nok – for nå. Jeg har ingen hastverk, har gått på denne medisinen i mange år, så det får ta den tiden det tar. Vil bare samle meg litt før jeg tar neste skritt.

Jeg skrev nettopp et positivt og engasjert innlegg om ridning, men også her har det den siste tiden bare vært nedtur på nedtur på nedtur. Det er ingen overdrivelse at jeg ikke får til, og jeg håper det har noe med hvordan jeg har det å gjøre, at jeg kommer tilbake til dit jeg var. Jeg som var så uredd og full av mot og glede har plutselig begynt å kjenne på redsel, usikkerhet og negative tanker, og jeg får ikke til noe lenger. Jeg vet ikke om jeg får mer kritikk på ridetimene nå enn før (fordi jeg faktisk ikke får til), eller om jeg bare er totalt hudløs og kjenner det ekstra godt. Og med hoppingen er det bare «nesten-ulykker» og full stopp, helt sikkert fordi jeg er redd og ufokusert, og verre blir det. Det er stevne om et par uker. Jeg hadde gledet meg sånn og kjøpt meg stevneklær, men nå ser det ut til at de blir liggende i skapet for en liten periode. I tillegg til to ridetimer i uka, har jeg hatt privattimer 1-2 ganger i uka. Jeg har hatt så høye forventninger til meg selv, det har vært så mye fokus på fremgang, på å bli flink, flinkere. Jeg må rett og slett pause litt her også, legge lista lavere og fokusere på mestring fremfor utfordringer og prestasjon. Som ridelærer sier, «mye ligger i hodet» og «du må slutte med å tenke at du skal opp til eksamen hver gang du setter deg oppå en hest». På en måte godt at noen leser meg, for han har jo rett.

Jeg har ikke løpt på over tre uker på grunn av antydning til beinhinnebetennelse. Jeg stoppet straks, og har tatt pause, heller drevet med spinning, ellipse, romaskin og styrke. Men jeg løp i går, litt før jeg hadde planlagt, men det var det beste valget jeg hadde og tok. Kvelden i går var kjempevanskelig, og jeg var så nære med å handle destruktivt. Blod eller piller, pick your poison.

I stedet tok jeg på løpeskoene og løp. Tårer, regn og sinne. Det var så ufattelig godt, og jeg kjenner hvor godt det gjør meg. Sitatene «when life throws you lemons, grab you running shoes» og «run your feelings» passer ypperlig. Jeg var faktisk litt stolt av meg selv etterpå, hvis det er lov å si høyt, fordi jeg hadde valgt noe fornuftig der jeg trodde jeg ikke hadde andre valg enn destruktivitet. Skadetrangen er der fortsatt, men det verste er over.

Kjenner det er godt å skrive også, sette ord på. Det er så lett å lukke seg og stenge andre ute når ting er tungt. Avlyste time med behandler fordi jeg «hadde lyst å være alene med det vonde», men det fører sjelden til noe godt. Men jeg fikk ny time – og jeg dro, og jeg er glad for at jeg gjorde det. Det føles alltid litt bedre ut etterpå.

Det handler om mer enn bare ridning

IMG_9905

Jeg har aldri engasjert meg så mye, gått så inn med hele hjertet, i noe som gjør nedturene så dype, og oppturene så høye. It’s a fucking roller coaster. Jeg som er så hypersensitiv, utålmodig og «alt eller ingenting». Likevel utsetter jeg meg for dette hele tiden. Før ville jeg ganske sikkert gitt opp fordi jeg ikke hadde orket utfordringene, de slitsomme svingningene og bekreftelsene på at jeg ikke duger eller får til (noe jeg faktisk også gjorde, les: En 10-åring klarer det du ikke klarer! og Sommerfuglene lever igjen). Men da ville jeg også gått glipp av gleden, lykken og mestringsfølelsen det gir meg. Jeg snakker om ridning. Ikke (bare) om hest (det kan vi ta en annen gang, haha) – for hest i seg selv er for det meste bare kos og fint og innebærer ikke særlig nedturer. Det gjør derimot ridningen. I hvert fall for meg.

For det har seg sånn at jeg vil bli god, bedre. Å skritte en tur er ikke nok for meg, selv om det er noe av det koseligste jeg gjør. Det er ikke nok for meg å «bare» kunne trave og galoppere eller henge på over et hinder, selv om det er noe av det kjekkeste jeg gjør. Jeg vil lære meg å ri hesten. Jeg vil lære meg å mestre hesten og alle de små, men viktige detaljene man må kunne beherske for å kalle seg en rytter. Jeg har aldri villet noe så sterkt som dette, og det er uvant, fint. Jo mer jeg lærer, jo mer innser jeg hvor lite jeg egentlig kan, eller hvor mye jeg har å lære. Det ser så lekende lett ut når de flinke rir, for en snill og medgjørlig hest, liksom. Men når man prøver det samme selv, skjønner man fort hvor ufattelig flinke de faktisk er!

Jeg har gode og dårlige dager, gode og dårlige egenskaper. Hesten er et levende vesen han også, et halvt tonn større enn meg, med gode og dårlige dager og egenskaper, og med egen vilje. Kanskje klaffer vi dårlig og får ikke til noe som helst sammen. Kanskje klaffer vi bra og får til et godt samarbeid. Og kanskje klaffer vi til vanlig, men har en dårlig dag. Enten hesten, meg – eller begge to.

Jeg har grått i fortvilelse. Fordi «jeg kan faen meg ingenting, jeg får ikke til noe som helst!». Jeg har vært sint på «dritthestene» og lagt skylden dem. Jeg har følt meg liten og dum. «Jeg vil ikke hoppe mer, jeg er ikke trygg på denne hesten», sa jeg gråtkvalt foran alle da jeg prøvde å hoppe med hesten jeg falt av og skadet meg på i fjor, og ble stående og se på resten av timen. Og jeg har vært rasende sint på meg selv – fordi jeg lar alt gå så fryktelig innpå meg. Det er sånn jeg er og alltid har vært. Jeg føler alt med hele meg, og så dypt og inderlig sterkt. En egenskap jeg har foraktet og ønsket bort – fordi det har påført meg så mye vondt, men som jeg prøver å lære meg å akseptere og verdsette. For det er egentlig en fin egenskap å ha.

lisestevneFørste stevne. Stor seier bare å tørre å delta.

Det første året jeg red var det stort sett bare oppturer. Jeg startet på null, hadde alt å lære og ingenting å tape. Jeg har opplevelser som i dag kan virke «små», men som for meg, der og da, betydde alt. Første gang på rideskolen, for eksempel, for litt over to år siden. Hvordan jeg ikke engang greide å justere stigbøyleremmene fordi jeg skalv sånn på hendene av redsel! Og gleden og seieren jeg følte da jeg dro hjem etterpå, etter å ha trosset frykten. Jeg husker første gang jeg galopperte. Jeg hadde privattime. Den stødige, gamle hesten på longeringsline. Jeg skulle bare sitte oppå – med armene ut – i galopp! Jeg trodde ikke han mente det, uten hender? Og den fantastiske frihetsfølelsen jeg fikk av å galoppere for aller første gang, og med armene ut! Jeg husker første gang jeg red alene. På utebanen, en varm og nydelig sommerdag. Det var stort å få ri på egenhånd, «lille, uselvstendige meg», uten instruktør eller andre som passet på eller fortalte meg hva jeg skulle gjøre. Jeg husker første gang jeg hoppet. Dette var også på en privattime, over et lite kryss. Jeg klarte ikke å slutte å smile etterpå, tenk at jeg vågde! Jeg husker første gang jeg deltok på stevne, i høst. En «uoppnåelig» drøm. Jeg kom aldri til å bli god nok, jeg kom aldri til å tørre heller, og jeg kom aldri til å hoppe hinder, er du gal. Men jeg gjorde det, og jeg kjempet mot tårene etterpå, jeg var så glad og stolt. Jeg husker aha-opplevelsen jeg fikk av noe så grunnleggende som støttende bruk av utvendig tøyle, på den sta hesten som nektet å vende over banen. Plutselig løsnet alt. Og jeg husker da jeg red favoritthesten min for første gang, som den gang var alt annet enn favoritthest. «For mer erfarne ryttere» sto det beskrevet om han. Å ri ham var skummelt og føltes som et slag i trynet, og jeg sa til meg selv at han skal jeg aldri ri igjen! Ja, det sa jeg om det som i dag er en av favoritthestene mine! :)

Det er dessverre ikke slik at «hvis jeg er snill med deg, så er du snill med meg» i ridning. Jeg må være sjef, og jeg må være bestemt. Det strider sånn imot min natur! Jeg er vant med å være dørmatte, fordi det er enklest, tryggest og minst konfliktfullt. Jeg er vant med å ikke sette grenser for meg selv. Jeg har funnet meg i å bli tråkket på og herset med. Jeg har aldri turt å hevde meg selv. Og så skal jeg være sjef? Jeg skal være bestemt og kreve at hesten adlyder meg – fremfor at hesten tuller som han vil og bestemmer og styrer over meg? Kan du se for deg det? Jeg kunne ikke. Det er fortsatt krevende for meg å ta den rollen, men jeg tror det er bra for meg, veldig veldig bra. Ikke bare relatert til ridning, men i alle situasjoner i dette livet og denne verden.

Noen dager føler jeg at jeg får til, at jeg klarer, at jeg er flink, at jeg kan. Jeg har tro på meg selv, er bestemt, og sammen får vi det til. Mestring! Andre dager kjenner jeg det allerede før jeg har gått oppå hesten. At i dag er jeg sårbar og selvtilliten på bunn. Hesten merker min manglende ryggrad og utrygge signaler, og plutselig får jeg ikke til noe som helst. Hesten vil ikke høre på meg, han vil ikke gjøre det jeg ber ham om, samarbeidet er dårlig, alt blir feil, og jeg drar hjem med følelsen av at det var som jeg visste, jeg kan ingenting, jeg er ingenting, og kan egentlig bare gå og kutte meg og dø, for å sette det på spissen.

Det unike, i hvert fall hittil, er at alle disse nedturene, frustasjonene og bekreftelsene på at jeg ikke kan – er at jeg faktisk ikke legger inn årene og legger det hele på hylla fordi jeg ikke får til (og dermed aldri vil få til?). Nei. Jeg tenker, faen. Dette skal jeg få til! Jeg klarer nesten ikke vente til neste gang så jeg får jobbet mer med det! Jeg blir så forundret og glad av at jeg har slikt inni meg, jeg også. I can do this!

tornadoblogUngponni :D For en fryd å ri, og ikke minst lærerikt!

Før jul jobbet jeg to dager i stallen mens andre var vekkreist på ferie. Jeg er i stallen fast og hjelper til 1-2 ganger i uka, men denne gangen hadde jeg ansvaret alene, 30 hester og ponnier. Fôring frokost og middag, høy og grøt. Møkking, lufting og alt som hører til av dekkenskifte, dusjing av møkkete bein, og blant de fineste, skjønneste hestene også et par sure som trenger å bli satt på plass. Meg. Dørmatta, hun som ikke turte å klappe en hest før uten å nærmest besvime av skrekk. Går det an for andre å skjønne hvor stor denne forandringen er, hva dette har gjort med meg?

Oppsummert, jeg begynte med det dårligste utgangspunktet:

• Jeg var livredd hester – likevel søkte jeg kontakt helt til frykten var borte. Jeg har overvunnet frykten, og funnet noe av det fineste i livet ♥.
• Jeg syns det var (er) vanskelig å ikke få til, og jeg syns det var (er) vanskelig med kritikk. Likevel tropper jeg opp flere ganger i uka for å gjøre noe jeg verken kan eller er særlig god på – for så å få tilbakemeldinger på alt som kan gjøres bedre!
• Dørmatte-holdningen, beskrevet tidligere. Likevel øver jeg meg, flere ganger i uka, på å ta plass og «bestemme».
• Jeg var overbevist om at ingen liker meg og at alle vil meg vondt, både hest og folk. Likevel utsetter jeg meg for dette flere ganger i uka, og får heldigvis bekreftet at det ofte bare er tankene mine som tuller med meg. Hestene er nysgjerrige på meg, jeg gir av meg selv og de dømmer ikke, og folkene i stallen er skikkelig, skikkelig greie! Fuck you, demons.

Stallen, hestene, ridningen. Det gjør så mye bra for meg på så mange ulike plan. Ikke bare gir det meg glede, varme, ro og mestringsfølelse som ikke ligner noe annet. Det utfordrer meg på vanskelige ting som til syvende og sist egentlig handler om så mye mer enn bare hest og ridning.

Sitatet på det øverste bildet er forresten noe av det fineste og sanneste jeg har lest på lenge. Det er slik det føles. Når jeg rir, glemmer jeg alt annet. Når jeg rir, er alt i meg her og nå. Det aller beste fristedet.

rideturRidetur i skogen ♥ Idyll.

Foto: AKP Photography

Øyeblikk # 8

«Du lukter sykehus», sier han. «Du lukter alltid sykehus».

«Hva mener du?», spør jeg overrasket. «Hva lukter jeg?»

«Ikke noe spesielt. Bare… sykehus».

Sterilt, sikkert. Jeg lukter helt sikkert sterilt. Nøytralt, klor, kanskje et hint av eddik som brukes i vask av tøy på sykehuset. Sengetøy, håndklær, klær, fulle av sykdom. Såpene der lukter heller ingenting. Faktisk absolutt ingenting. Når jeg har kommet meg litt ut av den verste krisen, eller når mine nærmeste kan komme med saker og ting til meg, da er det godt å endelig få vaske seg med ordentlig, skummende, velduftende såpe. Å lukte godt for omgivelsene, eller i det hele tatt se noenlunde oppegående og stelt ut, er vel strengt tatt ikke akkurat det man tenker mest på når man er syk, i krise og innlagt på lukket akuttavdeling på psykiatrisk sykehus. Kanskje er man bare veldig heldig som ikke ligger i graven.

«Dust», svarer jeg og smiler. Han ler tilbake og tar hånda mi. Snart hjemme.

Se alle Øyeblikk

Hun hallusinerer

«Se det rare dyret i taket! Se!» Jeg var fascinert og forbløffet. Et lite dyr, kanskje på størrelse med en appelsin, litt geléaktig, gjennomsiktig lyseblå og med frynser, på en måte. Så søt den var! «Det er ingenting der», gjentok menneskene rundt meg, så jeg lente meg heller tilbake og fulgte med på det vesle dyret. Det bevegde seg sakte, flimret forsiktig med frynsene sine.

Men dyret ble større og større, og det bevegde seg raskere, men samtidig sakte. Det begynte å bli ekkelt. Og det ble flere!? Se larven da, til venstre! Den var lang og tynn, kanskje 20-30 cm lang og gjennomsiktig gulgrønn. Den lagde flere dyr! Det kom flere lyseblå dyr ut av den! Snart var de i hele taket, og de kom nærmere og nærmere! De kom til å falle fra taket og PÅ meg! Jeg ble hysterisk, hylte og gråt og prøvde å komma meg unna, men de holdt meg nede i sengen hvor jeg lå med ledninger koblet til monitorer og intravenøs væske.

«Det er ingenting der!» «Jo! Se! Ser dere ikke?! Hvorfor ser dere ikke!! Se!!» ropte jeg skrekkslagen. Jeg kunne ikke forstå hvorfor de ikke så det! Jeg var vettskremt, og prøvde etter hvert å reise meg opp for å ta på dyrene, slik at de skulle se dem. Jeg kunne hente ned en og vise dem! Da ville de se og forstå! «Hun har veldig høy puls nå», hørte jeg i bakgrunnen. «Hun hallusinerer». Jeg trodde ikke på dem. Dyrene var jo der, rett foran meg! Jeg så det med mine egne øyne! 100% virkelig!

«Dette vil roe deg», hørte jeg en pleier si, og like etter falt jeg inn i søvn igjen.

- Sykehuset, september 2014

Nedtrapping av medisin

For ett år siden fortalte jeg lege og behandler at jeg hadde lyst å trappe ned og slutte på den ene medisinen jeg går på, antipsykotika. Jeg husker ikke presis, men jeg har vel gått på den i seks-syv år. Og den har hjulpet meg masse, ingen tvil om det. Jeg ønsket å trappe ned og forhåpentligvis slutte med den, fordi 1. Jeg har ikke hatt slike symptomer på to år (januar/februar 2013), og 2. Jeg liker ikke tanken på å stappe i meg mer medisiner enn nødvendig.

Jeg og legen min ble enige om å starte nedtrapping til høsten (2014), mer presist i oktober. Jeg tror han mente at det var best å begynne nedtrapping når jeg var sårbar (høst/vinter), og ikke om våren/sommeren på grunn av falske resultater eller noe i den duren. Jeg husker ikke helt, men det hørtes i hvert fall fornuftig ut. Men så kom høsten, og jeg var så dårlig at jeg i september ble innlagt. Planen om nedtrapping ble naturligvis utsatt.

I november lettet det endelig, og når januar kom følte jeg meg såpass grei og på plass igjen at jeg enda en gang sa at jeg ville trappe ned. Årsaken til innleggelsen i høst hadde ingenting med grense(psykose) å gjøre. Nå ville jeg ikke vente lenger, jeg var klar. Behandleren min støtter meg fullt og helt, legen min er heller skeptisk, men han kjenner meg ikke på samme måte.

Det er nå ni dager siden jeg begynte å trappe ned på medisinen, og so far so good. Vi tar det veldig sakte, trapper ned bittelitt hver 14. dag, og med denne farten tar jeg forhåpentligvis siste pille en gang i mai. Jeg håper at det vil gå greit og at jeg ikke vil få noen seponeringssymptomer (som det så fint kalles?). Det er tross alt en nokså «heavy» medisin (jeg var zombie og +20 kg da jeg gikk på høy dose (overmedisinert)). Aller mest er jeg spent på de positive sidene ved å bli fri fra denne medisinen. Noen som har erfaringer å dele?

Øyeblikk # 7

Tankene mine flyter til et annet sted. Stygge tanker. Skadetanker. Skadelig for sjelen, potensielt skadelig for kroppen. «Du må skade deg. Du er nødt til å kutte deg. Ille, verre, verst. Gjør det, du er ikke verdt en dritt.»

Så kjenner jeg noe som kiler meg i nakken, og tankene avbrytes. Verdens mykeste mule har funnet frem til meg, søkende og nysgjerrig. Det er godt å kjenne den varme pusten. Jeg flirer, snur meg mot ham og stryker gjennom pelsen. «Du er fin, du» sier jeg og smiler med hjertet. Fine tanker. Helende tanker.

foto: Ann Katrin Pedersen / AKP Photography. Flere bilder her.

Øyeblikk # 1
Øyeblikk # 2
Øyeblikk # 3
Øyeblikk # 4
Øyeblikk # 5
Øyeblikk # 6


Hei og takk for besøket!

Jeg heter Lise, og her deler jeg mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Jeg har vært i psykiatrien i mange år, er på bedringens vei, og gjennom bloggen får jeg dele mine erfaringer om hvordan det er å leve med psykisk lidelse. Ellers er jeg ei lita og fargerik jente fra Stavanger, du kan lese mer om meg under "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Følg liseliten på instagram

Just signed up for Wings for Life World Run 👍😄🏃💨🚗 Anyone else? #wingsforlifeworldrun #runforagoodcause Had a lovely run today, had no idea where to go or sometimes even where I was 😄 So refreshing running somewhere else than usual and not knowing where or for how long. Want more of this 😊 #iloverunning Love my new running clothes 😄🎀 Had a fun run today, fartlek (speed play) with my boyfriend 🏃💨 #iloverunning 💛🐶💐 Easter eggs made with love, one for my mom and one for my dad ☺️💖⚓️ Saturday's 1st place 😃 Foto: Olav Hammer

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 920 andre følgere

Livet består av oppturer og gleder..

..og nedturer og smerte..

Life isn’t about finding yourself. Life’s about creating yourself.