Sinn & Samfunn: Lise finner roen på hesteryggen

De siste årene har jeg stilt opp på litt forskjellig i media, men oftest har jeg takket nei, spesielt til de store avisene, magasinene og TV. Noen ganger har jeg villet, men timingen har vært feil (at jeg har vært syk), mens andre ganger har jeg fulgt hjerte og magefølelse. En hovedsak i en av landets største aviser trakk jeg meg fra etter å ha sett resultatet, og jeg angrer ikke på det. Mange fokuserer på det ekstreme og sjokkerende (lesertall?), fremfor det skjøre og ekte, fremfor å gi håp og bedre forståelse, og det gir meg en dårlig magefølelse. Etter å ha blitt kjent med meg selv og etter mange år i behandling har jeg lært å gjenkjenne magefølelsen, og at den er viktig å lytte til.

Den siste tiden har jeg også ønsket å trekke meg mer tilbake, og jeg tenker litt at nå er det andres tur å fortelle sin historie ♥. Men så ble jeg spurt om å stille opp i en artikkel i forbindelse med årets tema for Verdensdagen for psykisk helse; Hverdagsstress og psykisk helse. Se hverandre – senk skuldrene. Så fint, tenkte jeg. En gladsak, til en forandring. Det har jeg lyst til!

«Lise finner roen på hesteryggen» står på trykk i Sinn & Samfunn (Mental Helse) nr. 3/2014.
Du kan lese artikkelen her.

Hva hjelper deg å senke skuldrene?

Til fjells på islandshest

I helga dro jeg og mamma på en fire timer lang arrangert ridetur på islandshest. Det var min bursdagsgave fra henne og pappa, og jeg kan nesten ikke tenke meg en finere gave! Turen gikk fra Fossanmoen islandshestsenter til fjelltoppen Uburen, 440 m.o.h. Det var tidvis ganske bratt, og i mildt sagt ulendt terreng. Mamma beskriver turen «med livet som innsats», hehe, jeg syns det var kjempesprekt av henne å bli med! For meg som for det meste er vant med å ri på bane var det utrolig koselig å få ri i naturen.

Jeg ble ganske så forelska i Sunna, hesten jeg red, men det hadde jeg sikkert blitt uansett hvem jeg hadde blitt tildelt. Jeg kjenner det er et stort tomrom uten ridetimer og dager i stallen nå som rideskolen har sommerferie og rideleirer for barn. Jeg skulle ønske det fantes rideleirer for voksne, finnes det? Eller at jeg hadde venner med hest. Sukk </3

Vi trenger historiene

Mitt forrige blogginnlegg, Det første kuttet, skrev jeg med et ønske om å nå ut, spesielt til helsepersonell, om noe jeg følte var viktig både for meg og andre. Og innlegget nådde ut, over all forventning. Etter at det ble publisert på bloggen min for fire dager siden har bloggen hatt over hundre tusen visninger, og innlegget er delt av mange både på Twitter og Facebook. Jeg er veldig takknemlig, overveldet og glad for at så mange har lest og delt innlegget.

Bloggen min har gjennom årene i hovedsak dreid seg om psykiatri, psykisk helse og psykisk lidelse, basert på mine egne erfaringer, og leserne mine er hovedsaklig folk som spesielt interesserer seg for dette. Mange sliter/har slitt selv, noen er pårørende og andre er helsepersonell. Jeg syns jeg har verdens fineste lesere. De har støttet meg og heiet meg frem i motgang og medgang, enten det er ved å trofast titte innom, legge igjen en kommentar, en «like», en «share» eller så enkelt (men likevel så betydningsfullt) som et lite hjerte. Mange har også delt sine egne erfaringer, og alt sammen er høyt verdsatt. Tusen takk!

Når man når ut til så mange forskjellige mennesker som ikke bevisst oppsøker bloggen min selv, som i tilfellet med mitt forrige blogginnlegg om selvskading, så når man også ut til de som i utgangspunktet ikke er interessert i temaet eller som har noe ønske om å forstå. Noen har til og med så stor forakt for temaet at de bruker mye av tiden sin på å formidle sin forakt i de ulike kommentarfeltene. Som Organisasjonen Voksne for Barn skriver på sin facebookside hvor innlegget mitt ble delt og heftig diskutert: «Kommentarfeltet bekrefter hvor viktig det er at noen forteller sine historier, selv når det er vanskelig og de møtes med uvitenhet. Psykisk helse er fortsatt i 2014 omgitt av mye tabu og stigma»

Vi trenger historiene. Vi trenger åpenhet. Tusen takk til alle som har lest, delt og bidratt!

Det første kuttet

Jeg har tenkt på noe, noe jeg har lyst til å fortelle spesielt til helsepersonell, eller den som møter han eller hun som selvskader. Det er for sent for min del, men kanskje er det noen der ute som vil komme i samme situasjon. Jeg har lyst å fortelle om det første kuttet. Eller rettere sagt, jeg har lyst å fortelle om responsen, og hvorfor jeg tenker på dette nå i ettertid.

Jeg var i begynnelsen av tjueårene, men jeg begynte å skade meg lenge før det. Jeg begynte å rispe meg på håndleddet som fjortenåring. I mange år rispet jeg meg selv i hemmelighet, i mange år gikk jeg uten hjelp. Helt til det ikke gikk mer. Jeg prøvde å ta livet mitt, og det ble starten på ti år med innleggelser, behandling og arbeid med meg selv.

Det første kuttet skjedde da jeg var innlagt på en lukket avdeling. Jeg skadet meg selv inne på badet. Det var ikke slik at det måtte sys, men jeg ble redd. Hva hadde jeg gjort! Det var ikke dette som var meningen, jeg ville bare skade meg litt, men jeg mistet kontrollen jeg var så sikker på at jeg hadde. Så jeg trakk i alarmen og to personer kom inn til meg på badet. Der vendte jeg meg til dem, gråt i skam og redsel og stotret frem at jeg mente ikke å kutte så dypt. Hva var responsen? Så nært som «ingenting». Ingen reaksjoner verken i ansiktsuttrykk eller ord, ingen trøst, ingen ros for å ha ringt etter hjelp. Jeg søkte med øyne og ører etter noe, noe som helst. Og det føltes som ingenting.

Kanskje tenker du at det bør være sånn. Kanskje tenker du at trøst, ros og reaksjoner bare oppmuntrer til mer selvskading? Den der gamle myten som sier at man skader seg for å få oppmerksomhet, og hvis man får oppmerksomhet vil man bare skade seg enda mer? Da vil jeg påstå at du har misforstått.

Jeg har to teorier om hvorfor responsen var «ingenting». 1. De jobber på en akuttavdeling med svært syke mennesker. De har sannsynligvis sett det aller verste og det aller meste. 2. De er blitt opplært til å ikke vise følelser? Holde seg rolig, uberørt og følelsesmessig distansert? Litt i samme gate som avsnittet over, kanskje?

For meg var det alvor. Det var alvorlig for meg. Jeg var redd, fortvilt og skremt, jeg følte at jeg mistet kontrollen. Jeg ringte selv på alarmen etter hjelp. Og så bare… ingenting. To strips for å lukke såret, og det var det. Jeg var forvirret, var det ikke alvorlig, var det ikke så ille likevel? Var det bare meg? Hvorfor skjønte ingen at dette var alvor – for meg? Skjønte de ikke hva som var i ferd med å skje, hvilken vei det gikk? Og jeg klarte ikke å bruke ord på den tiden og fortelle om hvordan jeg hadde det, hva som plaget meg og hvorfor. Selvskadingen var mitt språk og mitt uttrykk – men ingen gikk i dialog.

Jeg skulle ønske det første kuttet ble tatt på alvor. Jeg skulle ønske at selvskadingen ble snakket om, med meg og til meg. Jeg skulle ønske det ble tatt tak i da, og ikke fem år og mange hundre sting senere. Selv om jeg gjorde dette mot meg selv, skulle jeg ønske at noen hadde prøvd å stoppe meg før det gikk lenger. Forklart meg, snakket med meg, fortalt meg om hvor farlig dette var, hvor avhengighetsskapende dette var, at jeg hadde en fremtid, at det var håp, at jeg ville bli frisk og at jeg ikke trengte å skade meg.

For det var håp. I dag skader jeg meg ikke lenger. Etter femten år med selvskading, etter mange år med behandling, og ved hjelp av en dyktig og forståelsesfull behandler og arbeid med meg selv, har jeg endelig klart å legge det bak meg.

Bildet til venstre fant jeg lagret på mac’en. Det er fra åtte-ni år siden, før «det første kuttet», og det er sårt å se på. Det gjør meg ingenting å se bildet til høyre, som er fra i dag, jeg har akseptert at arrene er en del av meg. Likevel det er sårt å se hvor mye smerte jeg har påført meg selv og hvordan armene mine en gang var. Det er noe jeg aldri kan gjøre om på.

En fantastisk (heste)uke

Forrige uke var helt fantastisk. Rideskolen tar «ferie» i nesten to måneder, og store deler av tiden er det rideleirer for barn, noe som betyr at jeg verken får ridd noe særlig eller hjulpet til i stallen slik jeg vanligvis pleier. Derfor gikk jeg litt bananas forrige uke for å få mest mulig ut av den siste tiden. Jeg hadde fem ridetimer, to av dem privattimer, jeg var i stallen totalt 10-12 timer hvor jeg hentet inn hester fra beite, slapp andre ut, fôret frokost og middag til de som sto inne, møkket bokser osv. Jeg red barbakk på forskjellige hester, jeg hoppet nye hindere og finpusset på blant annet sits, galopp og overganger. Dette vil jeg så veldig! Glede, utfordringer, mestring, lykke! ♥

Red barbak på både hest og ponni, helt klart mest komfortabelt på ponni, og så utrolig morsomt! Her med ponnien Classic, fin fyr :) Ikke lett å få til klare bilder med mobil og i fart.

Basic, en stor og utfordrende kar, men så god og flott!

Jeg har lenge tenkt på å skrive et innlegg om hva hest og ridning har gjort med meg, skal prøve å få gjort det en gang. Det blir kanskje et innlegg for «spesielt interesserte», men siden det tar så stor plass i livet mitt, så blir det naturlig å skrive om det. Det har tross alt endret livet mitt, vil jeg påstå. Jeg er så glad for at jeg begynte med dette for halvannet år siden, at jeg vågde å trosse (og overvinne) angst og frykt på så mange ulike områder.

Jeg har fått og får ivrig servert skrekkhistorier og advarsler fra forskjellige hesteinteresserte, både fra fremmede og bekjente, jeg er litt usikker på hensikten med det. De forteller ikke bare om forferdelige ulykker, men også om hvor dårlig hestemiljøet er, hvor mye stygt det er som foregår mellom folk og bak ryggene, om bedrevitere som krangler og kritiserer. Jeg som allerede var (er) redd mennesker i utgangspunktet har derfor vært ekstra redd hestefolk, kanskje unødig? Det er ingen god følelse å gå rundt å være redd. Jeg forventer liksom og forbereder meg på det verste, og kjenner også at jeg nesten forsvarer meg selv i forkant, for eksempel ved å si «jeg har bare ridd i litt over ett år, så jeg vet det er mye å jobbe med». Men jeg trenger ikke forsvare meg, jeg trenger ikke bevise noe for andre. Jeg er i en læringsprosess, og det viktigste er at jeg gleder meg over det jeg gjør.

Legger ved et superkort klipp fra en privattime. En serie med med ett steg (stuss), to steg og tre steg mellom hinderene, siste er 80 cm høyt. Da ridelæreren satte opp de to første hinderene forsto jeg ingenting. «Eeeh… Hva er det? Han klarer ikke hoppe så langt? Det er vel ikke plass til ham mellom der??» Haha! Joda! :) Utrolig gøy å prøve nye ting og nye høyder! Jeg var litt nervøs for hopping en periode etter jeg falt av hesten i februar, og jeg er så glad for at jeg er kommet over det. For en liten tid tilbake red jeg også på bane utendørs, det var kjempedeilig. Det ble satt opp ti hindere, inkludert en oxer, noe som var helt nytt for meg. Kanskje jeg får filma det også en gang. Glede, utfordringer, mestring, lykke ♥.

Ingen tittel

Bak skyene er himmelen alltid blå.

Det er soleklart, blendende blått, til og med vår, sommer. Blomstring, nytt liv og sånt, bare litt bittersøt vind for å liksom gi liv til bildet. Man kunne jo ta feil og tro det bare var et glansbilde om ikke. Minus alt glitteret da.

Håret blåser frem i ansiktet mitt, og jeg ser deg ikke. Pisker meg i ansiktet og klebrer seg til øynene mine og munnen min. Det er kanskje like greit.

Vil ikke se deg
mer.

Jeg glipper.

Deg.
Meg.

Jeg vil tilføre bildet glans og glitter av blod.

Glimt fra London

I helga hadde jeg bursdag, og bursdagen ble feiret i London sammen med min kjære ♥ På tre og en halv dag fikk vi presset inn shopping, bittelitt sightseeing, besøk til Ripley’s og Camden, en dag i Thorpe Park (fornøyelsespark), gode middager og Pixies-konsert. Nydelig vær hadde vi også! Vi kosa oss så mye at vi ikke kom på å ta særlig med bilder, men noen få ble det:

Stealth, Thorpe Park. Fra 0-130 km/t på 1,8 sekund (!) og i 90 grader! Jeg elsker berg- og dalbaner, har prøvd en del, og den eneste jeg egentlig har vært skikkelig redd for (typ redd-redd, ikke sommerfugler-i-magen-redd) er Insane i Grøna Lund, Sverige (lever opp til navnet sitt!). Men denne her.. var drøy! Jeg verken smilte eller hylte, haha, jeg tror rett og slett farten og trykket var for voldsomt for meg til at jeg syns det var gøy. Tok den to ganger for å dobbelsjekke, men nei. For heavy – selv for meg! Not my kind of thrill. Derimot likte jeg veldig godt Saw – The Ride («horror-film themed roller-coaster») og The Swarm, kult at de hadde gjort så mye ut av det med effekter og historie i tillegg til selve banen. Colossus som har vært en av hovedattraksjonene kunne vært veldig bra om ikke hodet mitt hadde blitt dengt veggimellom, haha, herregud, au!? Vi begge satt med en følelse av at Thorpe Park har prøvd å komprimere inn altfor mye på egentlig altfor små baner. Men; berg- og dalbaner er alltid gøy, og jeg velger lett fornøyelsespark foran noe annet! Ren glede!

Vi tok turen innom «Ripley’s Believe it or not», museum med mye rare greier. Bildet over er fra «Mirror Maze», forvirrende og kult! Samboeren min «forsvant» (han er altfor glad i å tulle med meg), og jeg fant verken veien inn eller ut, og ikke var det noen folk der heller. Moro de første minuttene, litt stressa etter en stund, hehe.

Samboeren min i «laser-løype», også på Ripley’s, man blir aldri for gammel :)

Pixies-konsert som ble holdt i Victoria Park under Field Day Festival. Det var samboeren min som ville se dem, jeg var bare kjent med noen sanger fra før av (f.eks «Where is my mind»), men det var bra konsert, bra musikk, og helt sykt med folk!

Shopping, noe av det som ble med meg hjem. Converse, Dr. Martens, kjoler, klær og My Little Pony-ting.

Ett år eldre. Og som min venninne Camilla sa en gang; «Må feira at du fremdeles e her! Tenk at du kunne låge begravd nå?! Tenk så jævligt!!!» Ja, tenk så jævlig. Tenk så nære det var, i så mange år. Og tenk at det faktisk kan snu ♥


Hei og takk for besøket!

Jeg heter Lise, og her deler jeg mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Jeg har vært i psykiatrien i mange år, er på bedringens vei, og gjennom bloggen får jeg dele mine erfaringer om hvordan det er å leve med psykisk lidelse. Ellers er jeg ei lita og fargerik jente fra Stavanger, du kan lese mer om meg under "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Følg liseliten på instagram

Fake a smile. Yikes. I think I just dressed a little "ladylike", with heals and all 🙈 At least I have my pink and purple hair and tattoos to tone it down 😝 My hair matches my necklace 🎀 My Little Pony necklace made by one of my best friends; @marieshjerte 💗 #mylittlepony #mlp January 2009, from institution to standing on my own feet, living in a small but cozy appartment owned by the hospital (for my english followers, the picture is a bill for medical equipment and visits at the E.R). My therapist had fought for this appartment for me, everyone else ment I was too ill to live by myself and that I needed to live in an institution. I was ill. January 2009 I was at the E.R several times per week to get treatment for my selfharm. The first months on my own involved ambulances, police, hospital (OD) and psychiatric care. My world was a mess, I was a mess. I was eventually told, if this happens again, you'll lose the appartment, and you'll have to live in an institution. It was the last thing I wanted. I didn't think I could control it, but I tried SO hard. I also got home visits from care workers more often, more therapy and admissions. My therapist believed in me, that I could do this, and I could! Sure, I had "episodes", but less frequently. I got the opportunity to grow and become more independent, such a difficult but important step on my way to recovery. Sometimes I wonder where I had been if my therapist hadn't believed in me. Oh, and by the way, today I own my own appartment and live with the man I love - and our dog ❤️ #recovery I ❤️ running, but something I truly hate: hill repeats. Running uphill again and again. Ugh 😓 But I know it's good for me if I want to improve my running. #running #run #runners Superhappy with my haircolor(s)! Manic Panic's cotton candy pink at the top, then hot hot pink, then ultra violet (all mixed with lots if conditioner to make the colors lighter). #manicpanic #pinkhair #pinkandpurplehair

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 839 andre følgere

Bla i mitt arkiv

Livet består av oppturer og gleder..

..og nedturer og smerte..

Life isn’t about finding yourself. Life’s about creating yourself.