liseliten.com

Til tross for at jeg med jevne mellomrom har, og har hatt, ganske tunge perioder med depresjon, grensepsykose og selvdestruktivitet, har jeg de siste to årene hatt mange gode, fine perioder hvor jeg har vært noenlunde stabil over lengre tid – sammenlignet med før da kaoset og smerten inni meg var til stede så og si hele tia. Jeg er friskere enn jeg noen gang har vært, selv om jeg fortsatt har litt igjen på veien. Jeg er litt redd for å bli misforstått når jeg sier at jeg har det bedre, fordi bedre er ikke det samme som å ha det bra, det betyr ikke at nå har alt ordnet seg, men at jeg er på bedringens vei. Jeg har tenkt litt over hvorfor jeg har det bedre, og det er spesielt tre punkter jeg føler har vært, og er, avgjørende:

Terapi

I snart et helt tiår har jeg gått i behandling og jobbet med meg selv og det jeg strever med. Ti år med samtalebehandling og innleggelser på psykiatrisk sykehus. Man lærer en hel del om seg selv, om hva og hvorfor, og hvordan man kan jobbe for å få det bedre. Ting tar tid, og jo lenger man går uten å få hjelp, jo lengre tid tar det å bli frisk/bedre. Selv fikk jeg ikke hjelp før jeg var 21 år, mange år for sent (og nesten for sent). Det kan ta lang tid å snu noe som har blitt en del av deg i mange år, kanskje går det helt tilbake til barndommen.

Det første året i behandling klarte jeg ikke snakke om det vanskelige. I stedet skrev jeg lapper, notater og “brev” som min behandler fikk lese, og som svar på spørsmålene og tilbakemeldingene hans, kunne jeg nikke, riste på hodet eller heise skuldrene – eller jeg kunne si, “har du en penn?” for så å skrive ned svaret mitt. Takk og pris for at min behandler lot meg skrive og hadde tålmodighet med meg. Etter hvert kom setningene, ikke lenger bare som svar på spørsmål, men ting jeg hadde å fortelle. Nå, etter så mange år, er det lett for meg å snakke om det som er vanskelig, hvem skulle tro det, med tanke på utgangspunktet mitt? Det er befriende, og ved å være åpen og ærlig, blir det enklere for andre å forstå meg. Ingen hemmeligheter i behandling.

Selvskading har vært en del av meg og min problematikk i mer enn et tiår. Jeg strever fortsatt med det, men i mye mindre grad nå enn før. For fem år siden kunne jeg i perioder skade meg selv så ofte som hver dag. Selvskadingen var mine ord. Det satte ord på det som var vanskelig – eller det at jeg hadde det vanskelig, få meg ut og vekk fra det uutholdelige. Det satte ord på selvforakten – og forsterket den, og noen ganger var det ord til omgivelsene. Se hvor vondt jeg har det, jeg klarer ikke bruke ord, hjelp meg? Det samme gjelder for medisinoverdoser/intox, en annen form for selvskading. Jeg lærer meg å bruke ord, og ikke minst å tørre å bruke dem, og erfare at de blir tatt på alvor. Jeg lærer meg å stole på at jeg faktisk er en okei person som fortjener å ha det bra, i motsetning til hva mine indre demoner forteller meg og ber meg om å gjøre mot meg selv.

Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag uten hjelp, behandling og sykehusopphold. Kanskje (godt mulig) hadde jeg ikke vært i live, men om jeg fortsatt hadde vært det, ville jeg garantert hatt et mye vondere og mer kaotisk liv, bestående av konstant og gjentagende selvdestruktivitet og helvete – uten å forstå hvorfor. Tenk å leve i et sånt helvete år etter år uten mulighet til å gjøre noe med det? Å gå i behandling ga meg, og gir meg, den muligheten.

Medisiner

Jeg har stått på flere forskjellige medisiner i løpet av min tid som syk, litt prøving og feiling for å finne det som fungerer for meg (for noen år siden gikk jeg opp 25 kg på grunn av overmedisinering). Jeg vet det er mange delte og sterke meninger om bruk av medisiner, men som med mye annet, så er det individuelt. Noen ganger er det nødvendig med medisiner, det har jeg selv kjent på kroppen, men jeg ønsker ikke gå på mer medisiner enn det som strengt tatt er nødvendig. I dag, som de siste par årene, går jeg på en kombinasjon som er riktig for meg – og som er nødvendig for at jeg skal kunne ha et noenlunde stabilt og “levbart” liv. Jeg har godtatt og slått meg til ro med at jeg sannsynligvis må gå på medisiner en god stund. Jeg vet hvor syk jeg blir uten, så syk at det egentlig ikke er et alternativ. Derfor syns jeg det er helt okei å gå på medisiner, jeg skammer meg ikke over det.

Kjærlighet og samboerskap

Klisjé kanskje, men ja, å ha funnet den store kjærligheten og blitt samboer har selvfølgelig gjort noe med meg. Så lenge jeg har en viss kontroll og tilstedeværelse, skader jeg meg sjelden tross en enorm, påtrengende og til tider uutholdelig skadetrang – fordi jeg ikke lenger bor alene, fordi det nå vil gå utover et annet menneske, og vårt forhold. Så lenge jeg har en viss kontroll og tilstedeværelse, tar jeg ikke medisinoverdoser tross fortvilelse og desperasjon etter å komme bort fra det uutholdelige. Jeg vil ikke utsette ham for det, han som elsker meg og bor med meg. Det er jævlig å måtte stå i smerten uten å kunne rømme tilbake til gamle vaner, til den lette utveien som på sikt bare gjør det enda vanskeligere. Heldigvis er det ofte den vanskelige, tøffe veien som fører til endring, og som gjør veien verdt det.

Og selvfølgelig gjør det noe med meg å bli elsket tilbake av den jeg elsker. Å til tross for arr, diagnoser og utfordringer, bli elsket for den jeg er. For hvordan kan noen elske meg? Så stygg og jævlig som jeg er, så verdiløs, ubrukelig, mislykka og håpløs som jeg er? Han har sett meg på mitt verste, syk, skadet og ute av kontroll – og likevel elsker han meg og holder meg ut. Da må det vel være noe annet og noe mer ved meg, enn bare stygg, verdiløs og mislykka? Tør jeg å tro på det? Jeg prøver.

Noen ganger er jeg overbevist om at ingen kan elske meg, eller i det hele tatt like meg, bry seg om meg, være glad i meg. Og en innebygget destruktiv forsvarsmekanisme driver meg til å prøve å overbevise ham om at jeg har rett, at jeg er stygg, verdiløs og uelskelig, at han bare må gå fra meg. Heldigvis klarer jeg ikke å skyve han bort, og jeg kjemper for å la være. Andre ganger tør jeg å tro på det, på han, at jeg kan bli elsket og bety noe for andre. De dagene jeg legger ned mitt usynlige forsvarsskjold, og tar i mot og tar i mot. Jeg håper alle får oppleve den følelsen. Og jeg håper alle vil ha tålmodighet, håp og finne det som gjør livet sakte men sikkert lettere å leve.