Du løper og løper med blodsmak i munnen *

Du løper og løper med blodsmak i munnen. Snart fremme, snart fremme. Frisk. Du løper med steg lengre enn beina dine er lagd for, men hva vet vel du om hva beina dine er lagd for. Du hopper over hindre og legger deg i svingene for ekstra fart. Snart fremme, snart fremme. Frisk. Og mens du løper, går du på arbeid så mye du bare klarer (og enda mer), for det er det friske mennesker gjør. Du løper og løper og går samtidig i behandling for å bli frisk og for å bli flink til å løpe enda raskere (eller var det ikke farten det handlet om?). Svetten renner, beina går, og samtidig husker du på å trene perfekt, spise perfekt og sove perfekt. Den perfekte balanse for å oppnå balanse. Friskhet. Du løper og løper, og husker også på å ta vitaminer og medisiner og meditere. Det perfekte bidrag til å oppnå balanse. Friskhet. Du løper og løper med blodsmak i munnen og tårer langs kinnene, og du har den aller fineste innstillingen og den aller fineste intensjonen. Snart fremme, snart fremme. Frisk. Du løper alt du kan mens du gråter over spilt blod og forstår ikke hvorfor alltid du faller hardest. Og du spør deg selv, prøver jeg ikke godt nok? Og ingen forteller deg at du prøver altfor hardt. Du prøver altfor hardt.

*Publisert på bloggen januar 2011

Min 17. mai i bilder

Hele forrige uke var mer eller mindre jævlig. Jeg har hatt det så utrolig kjipt den siste tiden, fantasert om selvdestruktive handlinger, prøvd å kontrollere meg og hatt diskusjon med meg selv. Er dette ekstremt dårlige dager (slik alle har), er dette noe som går over, skal jeg be om time med behandleren min, hva om det plutselig tipper over for meg, hva om jeg havner på sykehuset, er det nå jeg bør beskyttes, hvor går grensa mellom hva som er hva, og når er når?

Planen var uansett å reise til hytta på 17. mai, og jeg har sett frem til å komme meg vekk fra folk og støy. Tre 17. mai’er har jeg vært innlagt, to har jeg sovet bort (meldt meg ut av verden), men selvfølgelig har jeg hatt mange fine 17. mai’er også, med full feiring. 17. mai i år ble tilbragt på fjellet, på tur, med hund og kjæreste og lyden av fuglekvitter, rennende vann og sauebjeller. Tre dager borte fra hverdagen hjemme har vært utrolig deilig, og ting er ikke fullt så tungt nå.

Jeg bruker kameraet mitt altfor lite, jeg er litt for utålmodig til å sette meg inn i dette med innstillinger og prøve meg frem, iPhone har liksom vært en enkel løsning. Denne helga har jeg fått brukt kameraet litt, så her er noen bilder fra min 17. mai(helg), en blanding av iPhone-bilder og fra kamera (og noen fra instagram: liseliten).

Snap! Der røyk båndet – igjen, rett av. Zimbad er liten, men sterk som fy, og veldig, veldig ivrig.“Er du snart ferdig så vi kan ta bilde?” Haha, one happy dog.Aldri opp i senga, aldri! Men vi er jo ikke hjemme nå…? :)Skyter på blink, utrooolig kjekt!Her er dyrene vi skjøt på ;) Når alle er nede, popper de opp igjen, smart.Og plutselig ble det sommer ♥

Bilder

Bilder fra instagram (liseliten), jeg tror ikke jeg har delt de på bloggen før.

Zimbad ♥ Flere bilder av han her.Bølger i håret, og litt rosaEn tur på Pennybrettet, sammen med kjæresten. Greit å henge etter sykkelen i oppoverbakker.
Bilder av meg og Penny her.My guilty pleasure: Idol. Her under Idol-fest/finale på storskjerm i Westernbyen på Ålgård, haha.Litt av smykkesamlingen min for 16 mm (og noen andre..). Spiralene og ørevektene (anatomiske hjerter) øverst og titantunnelene er kjøpt på bodyartforms.com, resten er kjøpt på crazy-factory.com, bodyjewelleryshop.com og pinpoint-smykker.no(Bedre bilde av ørevektene her)Sykehuset (psyk) desember-februarFake it till you make it? Sykehuset.Nattbordet. Alt man trenger for å (over)leve: Pepsi Max, Antibac, musikk og skrivesaker.(…og pez?)Tven (i stua) på sykehuset var opptatt, så jeg fikk tv på tralle inn på rommet. Luksus.Innimellom får jeg spørsmål om hvordan armene mine ser ut, ikke nødvendigvis fra andre som skader seg, men fra bekjente. Jeg viser aldri bilder av sår eller sting, men jeg jobber med å ikke skamme meg over de nå friske, helede og rene armene jeg har, og de kampene jeg har kjempet. Bilde fra i fjor. Jeg er 5 måneder skadefri!Tidligere hadde jeg en del keloide-arr som i tillegg til å se stygge ut, gjorde vondt, klødde og prikket/stakk. Jeg fikk kortisoninjeksjoner (noen stikk i hvert arr én gang i måneden i 6 måneder. Jeg orka bare 4 måneder fordi jeg syns det var så smertefullt, men resultatet ble kjempebra likevel). Det er ikke gjort over natta, det tok sikkert et år før det begynte å gå seg til. I begynnelsen ble det mørke og “punkterte” områder her og der, ha tålmodighet om du vurderer det. Jeg gjorde det hos fastlegen, og det gikk på frikort.På Bøker og børst med Lisa, fine naboen fra da jeg leide leilighet gjennom sykehuset (mer om det her).Syns det er litt “flaut” å vise bilde av hvordan jeg var før, men jeg var syk og overmedisinert og gikk opp nesten 25 kilo på under et år. Har skrevet mer om det her.Nostalgi.

JEG vil være den som tar skrittet videre

Høsten 2004 ble jeg innlagt for første gang. Det var også først da jeg begynte i behandling, 21 år gammel. Siden da har jeg hatt nærmere 30 innleggelser, bodd i leilighet gjennom sykehuset, blitt ufør, deltatt i langvarig gruppeterapi, og gått mer eller mindre ukentlig i behandling. Med andre ord har det vært et ganske intensivt arbeid og tett oppfølging slik jeg har hatt behov for. Jeg er veldig glad og takknemlig for at jeg har fått (og får) hjelp og har så gode mennesker rundt meg, og at jeg fortsatt har samme behandler som da jeg begynte i behandling for over åtte år siden. I dag eier jeg egen leilighet sammen med samboer, jeg jobber to dager i uka, jeg holder meg skadefri (kun to skadesprekk det siste året), og jeg klarer meg stort sett bra sammenlignet med før.

I fjor sommer trappet vi ned behandlingen til hver fjortende dag. Det var ikke mitt forslag, jeg følte meg ikke så veldig klar for det, jeg hadde ikke lyst, men det var på tide? Ett skritt videre på veien mot større selvstendighet (les Det gjør vondt å bli selvstendig). Det gikk overraskende greit i starten, kanskje fordi det var sommer og jeg var opptatt av å pusse opp og innrede min første, ordentlige leilighet.

Jeg følte likevel at de to ukene mellom hvert møte var uendelig lange, og samtidig gikk jeg rundt med tanker som “han (behandleren min) er lei av meg, han bryr seg ikke, nå har de alle gått sammen for å presse meg ut og “kaste meg på gata”, nå blir jeg forlatt, nå er jeg helt alene” og “jeg skal ikke be om en ekstra time selv om jeg trenger det, jeg skal ikke trenge meg på hos noen som ikke vil se meg eller mener jeg trenger hjelp!”.

Det var også problemet da det gikk nedover med meg på senhøsten og mot jul. Jeg ville ikke be om hjelp, jeg var fornærma, terskelen ble for høy. Det endte med selvskading og to innleggelser, ikke på grunn av nedtrappingen, men fordi jeg ikke ville (turte) å be om hjelp i tide når det først gikk nedover igjen.

Når jeg er fornærma, såret eller føler meg avvist, så har jeg vanskelig for å åpne meg og si det som det er, snakke om det og dermed vise meg sårbar. Det er kjempevanskelig. I stedet setter jeg opp forsvarsmuren min igjen, med ekstra styrke, og gjør ofte noe som min behandler beskriver som “å drikke gift og håpe at andre dør av det”. Til helvete med meg, sånn går det når du “gjør dette mot meg”.

I stedet for å vise sårbarheten min og si hva jeg følte, i stedet for å være åpen, få forståelse og rydde opp i det, så gikk jeg alene med dritten i et halvt år fordi jeg ikke skulle vise meg sårbar når jeg først hadde blitt såret. Det var veldig deilig å til slutt og endelig få lettet hjertet og få bekreftelse på at det ikke var slik jeg fryktet og var overbevist om. Den der følelsen, “åh, hvorfor gjorde jeg ikke dette før”.

Jeg stabla meg fort på beina igjen da jeg ble utskrevet nå i februar, og det har gått ganske bra siden. Jeg er fortsatt på veien der jeg slapp, ingen forverring eller tilbakefall sånn sett. Denne uka var jeg hos behandleren min igjen. Jeg foreslo at vi kunne trappe ned til hver tredje uke. Jeg sa at det var greit (og mente det), men at jeg ville være den som tok avgjørelsen. Det er ikke snakk om den der klassiske og oppbrukte “jeg avviser deg før du avviser meg (jeg slutter i behandling før du avslutter meg)”, jeg vet at en avslutning fortsatt er langt frem i tid, og at jeg ikke trenger å komme noen i forkjøpet. Det handler om at jeg har lyst å få bestemme litt, jeg vil være den som tar skrittet videre. Det er viktig for meg å føle at jeg får være med å bestemme.

Jeg har ikke lyst å trappe ned, faktisk ikke i det hele tatt, men jeg skjønner at det er det rette å gjøre akkurat nå. Det er ikke nødvendig i å komme i behandling bare for å komme, når jeg egentlig ikke har behov for det, bare fordi det er fint og trygt og godt. Jeg skal jo videre i livet, jeg må lære meg å bli selvstendig, selv om det er ubehagelig og til tider jævlig. Jeg syns det er ille nok i seg selv å si den setningen høyt, at jeg må videre og bli selvstendig, fordi jeg er så ufattelig redd for nettopp det. Det er vel derfor det heter nedtrapping. En prosess som går over tid, som på sikt skal gjøre meg klar.

Behandleren min er veldig klar på at det er bare å ta kontakt om jeg plutselig skulle trenge en ekstra time, og at terskelen for det skal være lav. Jeg tror jeg skal forsøke det neste gang, i stedet for å “drikke gift”.

Les også:

Så du ikke etter? (dikt)
Ikke slipp meg på halvveien
Det gjør vondt å bli selvstendig

Jeg liker ikke den personen jeg blir når jeg blir redd

Vi sitter rundt et bord og venter på at ridetimen skal begynne, men hvor eller hvorfor spiller ingen rolle, for det kunne like gjerne vært hvilken som helst annen situasjon. Det er trygge folk jeg sitter sammen med, og det er fint. Jeg vet at de vil meg vel, at jeg ikke trenger å prestere noe eller være noe. Sammen med dem er det greit å være redd.

Når jeg er redd, blir jeg selvopptatt, det blir vanskelig å forholde seg til andre enn meg selv – og det jeg er redd for. I dette tilfellet handler det om at jeg i utgangspunktet er redd hester, spesielt hester jeg ikke er trygg på, og usikkerheten over at jeg ikke vet hvilken hest jeg får (det går på rundgang hvem som får velge først). Oppå hesteryggen er jeg trygg, det er nede på bakken og i forkant av timene jeg er redd.

Når jeg blir redd, blir jeg veldig opptatt av å finne trygghet og redusere angsten, for eksempel ved å søke etter, og be om, bekreftelser og trygging, eller at jeg MÅ ha det sånn eller sånn. Jeg liker ikke den personen jeg blir når jeg blir redd. Selvopptatt (egoistisk?), desperat, masete, plagsom..? Jeg har ikke lyst at andre skal se meg slik, men sammen med dem er det litt mer greit. De forstår.

Det har begynt et par nye deltagere på ridekurset vårt som har pågått siden i fjor høst. De kommer bort og snakker med oss, håndhilser på oss – eller skal jeg si dem. De håndhilser på dem, på alle unntatt meg. Det tar meg nesten en uke før jeg forstår hva jeg holder på med, og har holdt på med i så mange år.

Tenk om de hilser på alle andre enn meg? Tenk om de overser meg? Tenk om jeg tar frem hånda, og så blir jeg avvist? Tenk så dum jeg ser ut, som prøver å være med når sikkert ingen vil ha meg med, tenk om de ler av meg? Redselen for avvisningen blir så stor at jeg i stedet snur rollene – uten å være klar over det. Jeg ser en annen vei, jeg ser i gulvet, unngår hele situasjonen og krymper meg, som om jeg håper på å forsvinne eller bli usynlig (slik jeg er vant til, å være den som ingen ser eller hører, den som alltid havner utenfor sirkelen, bak en rygg eller to). Det er som om hodet mitt glemmer at jeg og vi og de er voksne, og ikke lenger tretten år gamle.

De hilser på alle, alle unntatt meg, selvfølgelig. Utfallet blir som det blir fordi jeg selv legger opp til det. Jeg er den som avviser, jeg er den som overser. Ikke dem. For det er vel lettere å leve med at jeg avviser dem, enn at de avviser meg? Jeg mener ikke å være avvisende, det er ikke det jeg ønsker eller prøver på, men det blir sånn, fordi jeg er redd. Jeg liker ikke den personen jeg blir når jeg blir redd. Hvordan oppfatter de meg? Som arrogant, avvisende, uinteressert, uhøflig?

De vet ikke at jeg faktisk bare er usikker og redd.

Den fineste, snilleste og eneste hesten jeg faktisk er ganske trygg på. ♥ Hestene og ridningen gir meg så utrolig mye verdifullt, selv om jeg er litt redd (enn så lenge). Ingenting skal få hindre meg fra den gleden. :)

App mot selvskading

Tenkte å tipse dere om en app mot selvskading, StopSelfHarm, som nettopp er lansert, utviklet av Psykolog Svein Øverland. Appen skal motivere til å la være å skade seg selv i vanskelige situasjoner. På bloggen sin skriver han:

“Dette er den første i en serie av apper kalt SuperEgo. Det underliggende prinsippet er at pasienten/brukeren kjenner seg selv bedre enn psykologen deres gjør. De kan som regel forutsi selv når de vil kjenne trang til å skade seg. Dessverre hindrer ikke det dem i å skade seg når situasjonen oppstår. Grunnen til dette er at deres logiske sans svekkes når trangen øker. Poenget med appen er å hjelpe dem til å få tilgang til deres beslutning om ikke å skade seg når de trenger det aller mest. Appen består av min stemme som ber dem om å huske grunnene til å ikke skade seg. Pasienten/brukeren kan også spille inn sin egen stemme, eller de kan få en venn til å spille inn en beskjed til dem. Disse lydfilene kan så spilles når det best passer brukernes behov”.

Appen inneholder flere funksjoner, blant annet ferdiginnspilte lydfiler der psykolog Svein Øverland snakker om hvorfor man ikke skal kutte seg, mulighet til å spille inn egne beskjeder, påminnelser og skriftlig info om selvskading. Appen er tilgjengelig både for iPhone og android.

Appene i serien SuperEgo vil komme både for bulimi, angst, depresjon og traumeflashback.

Jeg har ikke fått testa den selv – enda, vil gjerne høre deres erfaringer og tanker dersom dere har brukt eller testa appen :)

Kilde: Napha (nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid)

Hva har gjort livet lettere å leve?

Til tross for at jeg med jevne mellomrom har, og har hatt, ganske tunge perioder med depresjon, grensepsykose og selvdestruktivitet, har jeg de siste to årene hatt mange gode, fine perioder hvor jeg har vært noenlunde stabil over lengre tid – sammenlignet med før da kaoset og smerten inni meg var til stede så og si hele tia. Jeg er friskere enn jeg noen gang har vært, selv om jeg fortsatt har litt igjen på veien. Jeg er litt redd for å bli misforstått når jeg sier at jeg har det bedre, fordi bedre er ikke det samme som å ha det bra, det betyr ikke at nå har alt ordnet seg, men at jeg er på bedringens vei. Jeg har tenkt litt over hvorfor jeg har det bedre, og det er spesielt tre punkter jeg føler har vært, og er, avgjørende:

Terapi

I snart et helt tiår har jeg gått i behandling og jobbet med meg selv og det jeg strever med. Ti år med samtalebehandling og innleggelser på psykiatrisk sykehus. Man lærer en hel del om seg selv, om hva og hvorfor, og hvordan man kan jobbe for å få det bedre. Ting tar tid, og jo lenger man går uten å få hjelp, jo lengre tid tar det å bli frisk/bedre. Selv fikk jeg ikke hjelp før jeg var 21 år, mange år for sent (og nesten for sent). Det kan ta lang tid å snu noe som har blitt en del av deg i mange år, kanskje går det helt tilbake til barndommen.

Det første året i behandling klarte jeg ikke snakke om det vanskelige. I stedet skrev jeg lapper, notater og “brev” som min behandler fikk lese, og som svar på spørsmålene og tilbakemeldingene hans, kunne jeg nikke, riste på hodet eller heise skuldrene – eller jeg kunne si, “har du en penn?” for så å skrive ned svaret mitt. Takk og pris for at min behandler lot meg skrive og hadde tålmodighet med meg. Etter hvert kom setningene, ikke lenger bare som svar på spørsmål, men ting jeg hadde å fortelle. Nå, etter så mange år, er det lett for meg å snakke om det som er vanskelig, hvem skulle tro det, med tanke på utgangspunktet mitt? Det er befriende, og ved å være åpen og ærlig, blir det enklere for andre å forstå meg. Ingen hemmeligheter i behandling.

Selvskading har vært en del av meg og min problematikk i mer enn et tiår. Jeg strever fortsatt med det, men i mye mindre grad nå enn før. For fem år siden kunne jeg i perioder skade meg selv så ofte som hver dag. Selvskadingen var mine ord. Det satte ord på det som var vanskelig – eller det at jeg hadde det vanskelig, få meg ut og vekk fra det uutholdelige. Det satte ord på selvforakten – og forsterket den, og noen ganger var det ord til omgivelsene. Se hvor vondt jeg har det, jeg klarer ikke bruke ord, hjelp meg? Det samme gjelder for medisinoverdoser/intox, en annen form for selvskading. Jeg lærer meg å bruke ord, og ikke minst å tørre å bruke dem, og erfare at de blir tatt på alvor. Jeg lærer meg å stole på at jeg faktisk er en okei person som fortjener å ha det bra, i motsetning til hva mine indre demoner forteller meg og ber meg om å gjøre mot meg selv.

Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag uten hjelp, behandling og sykehusopphold. Kanskje (godt mulig) hadde jeg ikke vært i live, men om jeg fortsatt hadde vært det, ville jeg garantert hatt et mye vondere og mer kaotisk liv, bestående av konstant og gjentagende selvdestruktivitet og helvete – uten å forstå hvorfor. Tenk å leve i et sånt helvete år etter år uten mulighet til å gjøre noe med det? Å gå i behandling ga meg, og gir meg, den muligheten.

Medisiner

Jeg har stått på flere forskjellige medisiner i løpet av min tid som syk, litt prøving og feiling for å finne det som fungerer for meg (for noen år siden gikk jeg opp 25 kg på grunn av overmedisinering). Jeg vet det er mange delte og sterke meninger om bruk av medisiner, men som med mye annet, så er det individuelt. Noen ganger er det nødvendig med medisiner, det har jeg selv kjent på kroppen, men jeg ønsker ikke gå på mer medisiner enn det som strengt tatt er nødvendig. I dag, som de siste par årene, går jeg på en kombinasjon som er riktig for meg – og som er nødvendig for at jeg skal kunne ha et noenlunde stabilt og “levbart” liv. Jeg har godtatt og slått meg til ro med at jeg sannsynligvis må gå på medisiner en god stund. Jeg vet hvor syk jeg blir uten, så syk at det egentlig ikke er et alternativ. Derfor syns jeg det er helt okei å gå på medisiner, jeg skammer meg ikke over det.

Kjærlighet og samboerskap

Klisjé kanskje, men ja, å ha funnet den store kjærligheten og blitt samboer har selvfølgelig gjort noe med meg. Så lenge jeg har en viss kontroll og tilstedeværelse, skader jeg meg sjelden tross en enorm, påtrengende og til tider uutholdelig skadetrang – fordi jeg ikke lenger bor alene, fordi det nå vil gå utover et annet menneske, og vårt forhold. Så lenge jeg har en viss kontroll og tilstedeværelse, tar jeg ikke medisinoverdoser tross fortvilelse og desperasjon etter å komme bort fra det uutholdelige. Jeg vil ikke utsette ham for det, han som elsker meg og bor med meg. Det er jævlig å måtte stå i smerten uten å kunne rømme tilbake til gamle vaner, til den lette utveien som på sikt bare gjør det enda vanskeligere. Heldigvis er det ofte den vanskelige, tøffe veien som fører til endring, og som gjør veien verdt det.

Og selvfølgelig gjør det noe med meg å bli elsket tilbake av den jeg elsker. Å til tross for arr, diagnoser og utfordringer, bli elsket for den jeg er. For hvordan kan noen elske meg? Så stygg og jævlig som jeg er, så verdiløs, ubrukelig, mislykka og håpløs som jeg er? Han har sett meg på mitt verste, syk, skadet og ute av kontroll – og likevel elsker han meg og holder meg ut. Da må det vel være noe annet og noe mer ved meg, enn bare stygg, verdiløs og mislykka? Tør jeg å tro på det? Jeg prøver.

Noen ganger er jeg overbevist om at ingen kan elske meg, eller i det hele tatt like meg, bry seg om meg, være glad i meg. Og en innebygget destruktiv forsvarsmekanisme driver meg til å prøve å overbevise ham om at jeg har rett, at jeg er stygg, verdiløs og uelskelig, at han bare må gå fra meg. Heldigvis klarer jeg ikke å skyve han bort, og jeg kjemper for å la være. Andre ganger tør jeg å tro på det, på han, at jeg kan bli elsket og bety noe for andre. De dagene jeg legger ned mitt usynlige forsvarsskjold, og tar i mot og tar i mot. Jeg håper alle får oppleve den følelsen. Og jeg håper alle vil ha tålmodighet, håp og finne det som gjør livet sakte men sikkert lettere å leve.


Hei og takk for besøket!

Jeg heter Lise, og her deler jeg mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Jeg har vært i psykiatrien i mange år, og gjennom bloggen får jeg dele mine erfaringer om hvordan det er å leve med psykisk lidelse. Ellers er jeg ei lita og fargerik jente fra Stavanger, du kan lese mer om meg under "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Instagram: liseliten

Blogglisten

Bloggurat

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 490 andre følgere

Bla i mitt arkiv

Livet består av oppturer og gleder..

..og nedturer og smerte..

Life isn’t about finding yourself. Life’s about creating yourself.