Og jeg vil at det skal være sant

Jeg får ikke frem ordene. Jeg klarer ikke helt å skjønne, fortelle eller sette ord på det som gjør så vondt, og jeg klarer ikke be om hjelp (men jeg får hjelp nå, tror jeg). Det har vart lenge nå, måneder. Og det er ikke lett å se det på meg. Jeg er aktiv. Jeg reiser, løper, rir, går i fjellet, jobber. Huden min (og jeg) er (fortsatt) hel, og jeg smiler. Alle er så fryktelig glad på mine vegne, og jeg vil at det skal være sant. En gladhistorie med happy ending. Hun greide det, liksom. Og det har vært en gladhistorie, lenge! Jeg er redd for å skuffe, redd for å ikke leve opp til forventningene, men hvem er jeg mest redd for å skuffe? Mine nærmeste? Behandleren min? Verden, de som har fulgt meg på veien? Eller meg selv? It’s just another bump in the road. Livet går opp og ned – for alle. Det må være noe sånt, ikke sant? Jeg vet ikke. Har bare så inderlig lyst å bryte stillheten, åpne opp – for og til meg selv, og deretter andre. Kanskje.

«Fordi du ikke har det så greit», sa hun og ga meg en bukett med favorittblomstene mine. Takk.

Sommeren 2014

Hei! Lenge siden sist, nesten en halv sommer siden, i hvert fall om vi tenker skoleferietidsrom. Akkurat nå sitter jeg i et kaos av møbler og verktøy siden vi endelig har tatt fatt på opppussing av soverommet, det siste av seks rom som har blitt pusset opp. Tenk at det er hele to år (!) siden jeg flyttet fra den lille leiligheten jeg leide gjennom sykehuset i tre og et halvt år. Bilder og mer om dette kan du forresten finne i kategorien «Hjem». Jeg skal prøve å få svart på mail og kommentarer når jeg kan, men vil også minne om fanen «Trenger du hjelp?«. Mange av historiene og problemstillingene jeg får på mail krever behandling og hjelp fra profesjonelle, og selv om jeg gjerne vil hjelpe, har jeg ikke kapasitet og kvalifikasjoner til det.

Sommeren 2014 har vært både òg. På den ene siden har enkelte ting vært vanskelig. Jeg har følt meg sårbar og falt litt tilbake i gamle tankemønstre. Og når jeg nå har trappet så kraftig ned på behandling (det er snakk om måneder mellom hver gang), så får jeg på en måte ikke lenger den jevnlige feedbacken og de gode samtalene som kan gi meg bekreftelser og avkreftelser på de tankene jeg har, og komme på rett spor igjen. Dermed blir det fort slik at «en fjær blir til fem høns». Tankeballen ruller og vokser seg større og større, og til slutt har jeg laget meg masse rare, fæle teorier og (vrang)forestillinger om hvordan ting er. Jeg blir usikker på mennesker rundt meg, usikker på meg selv, og i forvirring og usikkerhet begynner jeg å «lete» etter tegn som kan fortelle meg om tankene og følelsene mine er sanne eller ikke, og av erfaring kan jeg egentlig ikke stole på det heller. Så ender man opp med å tro på de negative tankene (for å være på den sikre siden), slette seg fra Facebook og melde seg ut av verden.

Men det er ikke krise. Jeg vet at det går over denne gangen også, og jeg vet at behandleren min bare er en telefon unna. Jeg må lære meg å leve selvstendig og klare meg uten stadig trygging, bekreftelser og avkreftelser fra andre. Det er vanskelig, men jeg tror jeg hadde klart å ta kontakt og bedt om hjelp om situasjonen hadde vært verre. Dette er vel tross alt lite og ingenting i forhold til de krigene og rundene jeg tidligere har vært gjennom.

Jeg gleder meg til vanlig hverdag igjen, som for meg begynner på mandag. Jeg gleder meg til jeg er tilbake i stallen og i salen. Jeg har virkelig fått kjenne forskjellen på en hverdag med og uten hest. Det har vært et stort savn og et tomrom i hele to måneder. Jeg håper og tror at når hverdagen og rutinene er på plass igjen, så vil ting gå seg til igjen.

På den andre siden har jeg hatt en flott og opplevelsesrik sommer. Friluftsferie, Norgesferie, eventyr. Kjæresten min, jeg og hunden vår Zimbad, oss tre. Vi var først på Trolltunga, totalt 8 timers fjelltur. Det var en hard og krevende tur, men åh, så flott! Må oppleves! Deretter gikk turen videre opp mot Jotunheimen. Der gikk vi opp til Galdhøpiggen etter å ha passert Styggebreen sammen med en brefører. Det var helt fantastisk å stå på toppen av Norges høyeste fjell og se på utsikten, omringet av fjell og snø. Det føltes så øde, mektig og fredelig. Vi var også innom Geiranger og Storsæterfossen, enda flere flotte naturopplevelser. For et vakkert land vi bor i! Siste del av ferien var vi på hytta, og nå har vi brukt de siste dagene til å pusse opp soverommet. Snart i mål!

Meg på Trolltunga.

På vei opp til Trolltunga. Det var ufattelig varmt den dagen, men det var heldigvis vann på veien opp der vi kunne bade og kjøle oss ned.

Her skal vi over Styggebreen, i line sammen med brefører. Til høyre kan du se en liten rekke folk som allerede er på vei opp.

Utsikt fra Galdhøpiggen. Det var først etterpå at jeg kom på at jeg skulle jo ha tatt panoramabilde! Det var så sykt fint, et lite bilde er ikke i nærheten av å klare å fange det.

Zimbad og jeg på toppen av Galdhøpiggen :)

På vei tilbake begynte det å lyne og tordne. Vanligvis er jeg litt redd lyn og torden, redd for at det skal slå ned og begynne å brenne, men her var det bare et stort, åpent landskap. Himmelen var nesten svart, snøen og bakken var blendende hvit, og det lynte og tordnet noe vanvittig fra alle kanter over og rundt oss. Jeg holdt på å snuble fordi jeg var så bergtatt.

Storsæterfossen i Geiranger. Her kan man stå bak fossen!

Jeg prøvde zipline! Så utrolig morsomt, dette er noe jeg kunne gjort mye av!

Fra fjelltur ved hytta. Det har vært veldig mange timer i fjellet denne sommeren (i løpet av de første tre dagene hadde vi gått 16 timer i fjellet), det har gjort godt for sjelen, og både godt og vondt for kroppen ;)

Prøvde også kano ved hytta, koselig!

Og nå gleder jeg meg bare til hverdag igjen, spent på å begynne å ri igjen!

Sinn & Samfunn: Lise finner roen på hesteryggen

De siste årene har jeg stilt opp på litt forskjellig i media, men oftest har jeg takket nei, spesielt til de store avisene, magasinene og TV. Noen ganger har jeg villet, men timingen har vært feil (at jeg har vært syk), mens andre ganger har jeg fulgt hjerte og magefølelse. En hovedsak i en av landets største aviser trakk jeg meg fra etter å ha sett resultatet, og jeg angrer ikke på det. Mange fokuserer på det ekstreme og sjokkerende (lesertall?), fremfor det skjøre og ekte, fremfor å gi håp og bedre forståelse, og det gir meg en dårlig magefølelse. Etter å ha blitt kjent med meg selv og etter mange år i behandling har jeg lært å gjenkjenne magefølelsen, og at den er viktig å lytte til.

Den siste tiden har jeg også ønsket å trekke meg mer tilbake, og jeg tenker litt at nå er det andres tur å fortelle sin historie ♥. Men så ble jeg spurt om å stille opp i en artikkel i forbindelse med årets tema for Verdensdagen for psykisk helse; Hverdagsstress og psykisk helse. Se hverandre – senk skuldrene. Så fint, tenkte jeg. En gladsak, til en forandring. Det har jeg lyst til!

«Lise finner roen på hesteryggen» står på trykk i Sinn & Samfunn (Mental Helse) nr. 3/2014.
Du kan lese artikkelen her.

Hva hjelper deg å senke skuldrene?

Til fjells på islandshest

I helga dro jeg og mamma på en fire timer lang arrangert ridetur på islandshest. Det var min bursdagsgave fra henne og pappa, og jeg kan nesten ikke tenke meg en finere gave! Turen gikk fra Fossanmoen islandshestsenter til fjelltoppen Uburen, 440 m.o.h. Det var tidvis ganske bratt, og i mildt sagt ulendt terreng. Mamma beskriver turen «med livet som innsats», hehe, jeg syns det var kjempesprekt av henne å bli med! For meg som for det meste er vant med å ri på bane var det utrolig koselig å få ri i naturen.

Jeg ble ganske så forelska i Sunna, hesten jeg red, men det hadde jeg sikkert blitt uansett hvem jeg hadde blitt tildelt. Jeg kjenner det er et stort tomrom uten ridetimer og dager i stallen nå som rideskolen har sommerferie og rideleirer for barn. Jeg skulle ønske det fantes rideleirer for voksne, finnes det? Eller at jeg hadde venner med hest. Sukk </3

Vi trenger historiene

Mitt forrige blogginnlegg, Det første kuttet, skrev jeg med et ønske om å nå ut, spesielt til helsepersonell, om noe jeg følte var viktig både for meg og andre. Og innlegget nådde ut, over all forventning. Etter at det ble publisert på bloggen min for fire dager siden har bloggen hatt over hundre tusen visninger, og innlegget er delt av mange både på Twitter og Facebook. Jeg er veldig takknemlig, overveldet og glad for at så mange har lest og delt innlegget.

Bloggen min har gjennom årene i hovedsak dreid seg om psykiatri, psykisk helse og psykisk lidelse, basert på mine egne erfaringer, og leserne mine er hovedsaklig folk som spesielt interesserer seg for dette. Mange sliter/har slitt selv, noen er pårørende og andre er helsepersonell. Jeg syns jeg har verdens fineste lesere. De har støttet meg og heiet meg frem i motgang og medgang, enten det er ved å trofast titte innom, legge igjen en kommentar, en «like», en «share» eller så enkelt (men likevel så betydningsfullt) som et lite hjerte. Mange har også delt sine egne erfaringer, og alt sammen er høyt verdsatt. Tusen takk!

Når man når ut til så mange forskjellige mennesker som ikke bevisst oppsøker bloggen min selv, som i tilfellet med mitt forrige blogginnlegg om selvskading, så når man også ut til de som i utgangspunktet ikke er interessert i temaet eller som har noe ønske om å forstå. Noen har til og med så stor forakt for temaet at de bruker mye av tiden sin på å formidle sin forakt i de ulike kommentarfeltene. Som Organisasjonen Voksne for Barn skriver på sin facebookside hvor innlegget mitt ble delt og heftig diskutert: «Kommentarfeltet bekrefter hvor viktig det er at noen forteller sine historier, selv når det er vanskelig og de møtes med uvitenhet. Psykisk helse er fortsatt i 2014 omgitt av mye tabu og stigma»

Vi trenger historiene. Vi trenger åpenhet. Tusen takk til alle som har lest, delt og bidratt!

Det første kuttet

Jeg har tenkt på noe, noe jeg har lyst til å fortelle spesielt til helsepersonell, eller den som møter han eller hun som selvskader. Det er for sent for min del, men kanskje er det noen der ute som vil komme i samme situasjon. Jeg har lyst å fortelle om det første kuttet. Eller rettere sagt, jeg har lyst å fortelle om responsen, og hvorfor jeg tenker på dette nå i ettertid.

Jeg var i begynnelsen av tjueårene, men jeg begynte å skade meg lenge før det. Jeg begynte å rispe meg på håndleddet som fjortenåring. I mange år rispet jeg meg selv i hemmelighet, i mange år gikk jeg uten hjelp. Helt til det ikke gikk mer. Jeg prøvde å ta livet mitt, og det ble starten på ti år med innleggelser, behandling og arbeid med meg selv.

Det første kuttet skjedde da jeg var innlagt på en lukket avdeling. Jeg skadet meg selv inne på badet. Det var ikke slik at det måtte sys, men jeg ble redd. Hva hadde jeg gjort! Det var ikke dette som var meningen, jeg ville bare skade meg litt, men jeg mistet kontrollen jeg var så sikker på at jeg hadde. Så jeg trakk i alarmen og to personer kom inn til meg på badet. Der vendte jeg meg til dem, gråt i skam og redsel og stotret frem at jeg mente ikke å kutte så dypt. Hva var responsen? Så nært som «ingenting». Ingen reaksjoner verken i ansiktsuttrykk eller ord, ingen trøst, ingen ros for å ha ringt etter hjelp. Jeg søkte med øyne og ører etter noe, noe som helst. Og det føltes som ingenting.

Kanskje tenker du at det bør være sånn. Kanskje tenker du at trøst, ros og reaksjoner bare oppmuntrer til mer selvskading? Den der gamle myten som sier at man skader seg for å få oppmerksomhet, og hvis man får oppmerksomhet vil man bare skade seg enda mer? Da vil jeg påstå at du har misforstått.

Jeg har to teorier om hvorfor responsen var «ingenting». 1. De jobber på en akuttavdeling med svært syke mennesker. De har sannsynligvis sett det aller verste og det aller meste. 2. De er blitt opplært til å ikke vise følelser? Holde seg rolig, uberørt og følelsesmessig distansert? Litt i samme gate som avsnittet over, kanskje?

For meg var det alvor. Det var alvorlig for meg. Jeg var redd, fortvilt og skremt, jeg følte at jeg mistet kontrollen. Jeg ringte selv på alarmen etter hjelp. Og så bare… ingenting. To strips for å lukke såret, og det var det. Jeg var forvirret, var det ikke alvorlig, var det ikke så ille likevel? Var det bare meg? Hvorfor skjønte ingen at dette var alvor – for meg? Skjønte de ikke hva som var i ferd med å skje, hvilken vei det gikk? Og jeg klarte ikke å bruke ord på den tiden og fortelle om hvordan jeg hadde det, hva som plaget meg og hvorfor. Selvskadingen var mitt språk og mitt uttrykk – men ingen gikk i dialog.

Jeg skulle ønske det første kuttet ble tatt på alvor. Jeg skulle ønske at selvskadingen ble snakket om, med meg og til meg. Jeg skulle ønske det ble tatt tak i da, og ikke fem år og mange hundre sting senere. Selv om jeg gjorde dette mot meg selv, skulle jeg ønske at noen hadde prøvd å stoppe meg før det gikk lenger. Forklart meg, snakket med meg, fortalt meg om hvor farlig dette var, hvor avhengighetsskapende dette var, at jeg hadde en fremtid, at det var håp, at jeg ville bli frisk og at jeg ikke trengte å skade meg.

For det var håp. I dag skader jeg meg ikke lenger. Etter femten år med selvskading, etter mange år med behandling, og ved hjelp av en dyktig og forståelsesfull behandler og arbeid med meg selv, har jeg endelig klart å legge det bak meg.

Bildet til venstre fant jeg lagret på mac’en. Det er fra åtte-ni år siden, før «det første kuttet», og det er sårt å se på. Det gjør meg ingenting å se bildet til høyre, som er fra i dag, jeg har akseptert at arrene er en del av meg. Likevel det er sårt å se hvor mye smerte jeg har påført meg selv og hvordan armene mine en gang var. Det er noe jeg aldri kan gjøre om på.

En fantastisk (heste)uke

Forrige uke var helt fantastisk. Rideskolen tar «ferie» i nesten to måneder, og store deler av tiden er det rideleirer for barn, noe som betyr at jeg verken får ridd noe særlig eller hjulpet til i stallen slik jeg vanligvis pleier. Derfor gikk jeg litt bananas forrige uke for å få mest mulig ut av den siste tiden. Jeg hadde fem ridetimer, to av dem privattimer, jeg var i stallen totalt 10-12 timer hvor jeg hentet inn hester fra beite, slapp andre ut, fôret frokost og middag til de som sto inne, møkket bokser osv. Jeg red barbakk på forskjellige hester, jeg hoppet nye hindere og finpusset på blant annet sits, galopp og overganger. Dette vil jeg så veldig! Glede, utfordringer, mestring, lykke! ♥

Red barbak på både hest og ponni, helt klart mest komfortabelt på ponni, og så utrolig morsomt! Her med ponnien Classic, fin fyr :) Ikke lett å få til klare bilder med mobil og i fart.

Basic, en stor og utfordrende kar, men så god og flott!

Jeg har lenge tenkt på å skrive et innlegg om hva hest og ridning har gjort med meg, skal prøve å få gjort det en gang. Det blir kanskje et innlegg for «spesielt interesserte», men siden det tar så stor plass i livet mitt, så blir det naturlig å skrive om det. Det har tross alt endret livet mitt, vil jeg påstå. Jeg er så glad for at jeg begynte med dette for halvannet år siden, at jeg vågde å trosse (og overvinne) angst og frykt på så mange ulike områder.

Jeg har fått og får ivrig servert skrekkhistorier og advarsler fra forskjellige hesteinteresserte, både fra fremmede og bekjente, jeg er litt usikker på hensikten med det. De forteller ikke bare om forferdelige ulykker, men også om hvor dårlig hestemiljøet er, hvor mye stygt det er som foregår mellom folk og bak ryggene, om bedrevitere som krangler og kritiserer. Jeg som allerede var (er) redd mennesker i utgangspunktet har derfor vært ekstra redd hestefolk, kanskje unødig? Det er ingen god følelse å gå rundt å være redd. Jeg forventer liksom og forbereder meg på det verste, og kjenner også at jeg nesten forsvarer meg selv i forkant, for eksempel ved å si «jeg har bare ridd i litt over ett år, så jeg vet det er mye å jobbe med». Men jeg trenger ikke forsvare meg, jeg trenger ikke bevise noe for andre. Jeg er i en læringsprosess, og det viktigste er at jeg gleder meg over det jeg gjør.

Legger ved et superkort klipp fra en privattime. En serie med med ett steg (stuss), to steg og tre steg mellom hinderene, siste er 80 cm høyt. Da ridelæreren satte opp de to første hinderene forsto jeg ingenting. «Eeeh… Hva er det? Han klarer ikke hoppe så langt? Det er vel ikke plass til ham mellom der??» Haha! Joda! :) Utrolig gøy å prøve nye ting og nye høyder! Jeg var litt nervøs for hopping en periode etter jeg falt av hesten i februar, og jeg er så glad for at jeg er kommet over det. For en liten tid tilbake red jeg også på bane utendørs, det var kjempedeilig. Det ble satt opp ti hindere, inkludert en oxer, noe som var helt nytt for meg. Kanskje jeg får filma det også en gang. Glede, utfordringer, mestring, lykke ♥.


Hei og takk for besøket!

Jeg heter Lise, og her deler jeg mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Jeg har vært i psykiatrien i mange år, er på bedringens vei, og gjennom bloggen får jeg dele mine erfaringer om hvordan det er å leve med psykisk lidelse. Ellers er jeg ei lita og fargerik jente fra Stavanger, du kan lese mer om meg under "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Følg liseliten på instagram

© Lise Hetland © Lise Hetland 🎀💀 Another lovely day at the stable! ❤️😭😄 Basic is not the easiest horse to ride, but I think the challenges he gives me are good for me. He sometimes makes me frustrated, but I really like the fact that I manage him better week by week. Love this horse 😍 #hesterbest #stallfriheten Takk, Kathrine! ❤️ @kathrinehellevik No one cares, but what the hell. I just reached the goal I set for myself by summer 2015 (run around the lake in less than 50 minutes)! Ran 3 minutes faster than in August. Maybe my 16 km run last week helped me improve? So happy, such a kick! 😄 #iloverunning #running Early this morning at the stable 😍 Fog, low sun and peaceful horses. What a great way to start a day. #hesterbest #horses #stallfriheten

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 869 andre følgere

Bla i mitt arkiv

Livet består av oppturer og gleder..

..og nedturer og smerte..

Life isn’t about finding yourself. Life’s about creating yourself.