Påsken for to år siden

Instagram 10. april 2014 @liseliten

Påsken 2012 var dramatisk og ble tilbragt på lukket akuttavdeling på sykehuset. Noen uker tidligere befant jeg meg i en annen by, forvirret, redd og gråtende. Jeg blødde fra hodet og var mer enn klar for å dø. Jeg ble lagt inn i Kristiansand hvor jeg fikk høre de aller fineste ordene; «Du er trygg nå, vi skal passe på deg». Jeg kan ikke beskrive hvor godt det var for meg å høre disse ordene, lettelsen over at noen så meg og tok over ansvaret jeg tydelig ikke var i stand til å ha selv. Så ble jeg overført til sykehuset hjemme i Stavanger. Jeg husker det var vondt å sjekke Facebook den påsken. Alle var så glade og klare for ferie, reise, venner og hygge, mens jeg selv var innlagt og ikke kunne gå ut uten følge fra personal. Men også: 2012 var året mye endret seg. På mange måter ser jeg på 2012 som et vendepunkt i livet mitt. Etter snart et tiår som syk, i behandling og inn og ut av sykehus, var det noe som forandret seg det året. Jeg tror tiden var inne. Jeg har fortsatt tunge og vanskelige perioder, jeg går fortsatt i behandling, men livet mitt inneholder mer enn bare smerte, kaos og selvskading, og handler mer om å leve, ikke bare overleve. Jeg klarer meg bra og syns livet kan være fint, og jeg ønsker at alle som strever skal få oppleve at det ordner seg og blir bedre. For det vil ordne seg!

Ønsker dere en god påske ♥

En dag i stallen – fotografbilder

I slutten av februar hadde jeg Ann Katrin med meg i stallen for å ta bilder i forbindelse med en skoleoppgave. Hun hadde med seg kamera og fulgte meg på noen av mange gjøremål i stallen. Jeg elsker bildene, fargene, lyset, og selvfølgelig temaet: hest, stall og ridning. Føler meg heldig som har fått så mange fine bilder av det som betyr så mye for meg.

Når det kommer til ridebildene vet jeg at jeg må jobbe med sits, men de som har fulgt meg vet at jeg ikke har ridd lenger enn litt over et år, snart halvannet. Å hoppe hinder har jeg kun gjort på privattimer siden gruppen min (ridekurs) ikke er kommet så langt enda. Jeg vil så mye mer, derfor jeg har også begynt i annen gruppe som nylig har begynt å hoppe. To ridetimer i uka + jeg rir på egenhånd på fredager. Jeg elsker det. Synd at det er så langt til rideskolen (2,2 mil), samboeren min er så grei (og sporty) å sykle til jobb (2,4 mil) for at jeg skal få ha bilen de dagene jeg er i stallen ♥.

Her er noen av bildene Ann Katrin har tatt:

 Slik ser et ekte smil ut :)

AKP Photography
Ann Katrins blogg
AKP Photography (facebook)

«Det var aldri noen selvfølge at denne boken skulle bli en realitet. Vinteren 2010 var Lise nær ved å omkomme»

«Det var aldri noen selvfølge at denne boken skulle bli en realitet. Vinteren 2010 var Lise nær ved å omkomme (…). Ett år tidligere hadde Ingeborgs liv stått i fare. Svein fulgte dem begge på sidelinjen»

- utdrag fra boka «Med blodsmak i munnen» av Ingeborg Senneset, Svein Øverland og meg, Lise Hetland.

Hadde lyst å nevne at Psykopp/Hertervig forlag har halv pris på alle titler hele april måned! Det gjelder også boka vår som med 50% rabatt vil koste bare 125,- (frakt 29,-). Se www.psykopp.no eller besøk Psykopp i Kirkegaten 40 i Stavanger.

Hjertetakk til alle som har fulgt meg, støttet meg og hatt tro på meg! ♥ Jeg håper at boka vil berøre, gi innblikk – og håp.

• Vi har en egen side på facebook: Tre skribenter, én bok.
• Vår hashtag er #ordenesmakt.
• Boka kan kjøpes her.

Og det er din byrde

Du er god på å ”sense” – og det er din byrde. Du er god på å kjenne på og føle på temperatur, atmosfære, stemning og intensjoner. Toneleie, valg av ord, innpust, utpust, blikk, øyne og stillhet. Inntrykk, inntrykk, inntrykk, og du er hudløs. Du skjønner, fornemmer, aner, forstår – og det er din byrde.

Knekk meg.

Jeg var så avhengig av andre hele tiden

«Kan ikke du si det. Kan ikke du spørre for meg. Jeg tør ikke».

Jeg turte ikke spørre om noe. Jeg turte ikke bestille min egen mat hvis vi spiste ute, jeg turte nesten ikke snakke med fremmede. Jeg fikk alltid noen til å snakke for meg, og hvis ingen ville hjelpe meg, så fikk det bare være. Drit i, bare glem det, gidder ikke. Jeg var sta sånn sett. Eller bare feig. Redd. Jeg var villig til å heller la mye gå til helvete – enn at jeg skulle prøve å klare det selv, for det ville jeg vel uansett ikke klare? Stakkarslige, dumme meg som ikke fikk til noe som helst, som ikke var noe som helst? De kom jo bare til å le av meg.

Min mest brukte respons gjennom all tid har vært å smile. Unnskyldende, nervøst, vennlig, høflig, som om det kunne rette opp i noe eller avlede fokuset på alt jeg ikke fikk til. Og se ned, nikke, trekke på skuldrene. Sjenert, usikker. Det er vel egentlig fortsatt en godt brukt respons, men ikke i like stor grad som før. Jeg prøver å fylle inn smilene med ord. Så gikk jeg i gruppeterapi i to år, vokste litt, holdt litt foredrag og fant ut at det ikke var så farlig å åpne munnen, og at ingen lo av meg slik jeg fryktet.

«Nei, jeg tør ikke alene

Alt jeg ønsket og hadde lyst til å gjøre. Hvis ingen kunne eller ville bli med meg, så fikk det bare være, dét også. Drit i, bare glem det, gidder ikke. Jeg var så avhengig av andre hele tiden, eller kanskje jeg gjorde meg mer avhengig enn jeg faktisk var? Min behandler sa en gang til meg: «du er så klamrende». Jeg ble så satt ut av direktheten hans at jeg lo, selv om jeg også ble fornærma. For det var jo sant. Klamrende. Desperat. Redd og avhengig. Og ble jeg for redd og følte meg avvist – reagerte jeg med det stikk motsatte. Da skulle jeg ikke ha noen, da skulle jeg ikke ha hjelp, da reiste jeg «opp til planeten min» – bort fra alt og alle og hvor ingen kunne nå inn. Enten-eller.

Jeg elsker å stå på snowboard, det er noe av det beste jeg vet. Dessverre er det veldig få av mine venner som står på snowboard, eller noen form for ski i det hele tatt. Jeg har vært skuffa, frustrert og lei meg fordi ingen kan eller vil være med til fjells, år etter år. Forrige fredag snudde jeg «drit i, bare glem det, gidder ikke» og sa i stedet «nei vel, da reiser jeg opp sjøl!» Det er helt sikkert ingen stor greie for andre, men for meg var det enda et steg på den tusenstegsveien jeg har gått. Jeg tok skibussen alene på ettermiddagen, to og en halv time opp til fjellet, og sto på snowboard på kveldskjøring. Kjedelig, ensomt? Nei, jeg syns ikke det. Jeg syns det var kjempefint. Det var nydelig å bare gjøre som jeg ville, uten å måtte forholde meg til andre. Så tok jeg pause, tok en snapchat av Fanta og kjeks, og skrev «Lykke er å kunne kose seg i eget selskap». Jeg følte på lykke. Jeg følte meg fri. Ingen andre hindrer meg enn meg selv. Se på meg, jeg klarer meg, jeg!

Det er lenge siden jeg har hatt time hos behandleren min nå. Det begynner å nærme seg to måneder. Aldri i løpet av mine snart ti år i psykiatrien har jeg gått så lenge uten noen form for samtale eller kontakt. Det har vært krise og verdens undergang om jeg har vært «på egenhånd» i mer enn et par uker, bokstavelig talt. Oftest fordi jeg lenge var så syk at jeg trengte mye støtte, hjelp og tett oppfølging. Men jeg tror også at den store angsten og redselen jeg hadde for å bli alene og forlatt noen ganger bidro til at det bikket over. Selvskading, selvmordsforsøk, grensepsykose og sykehus. Jeg har med tiden erfart at jeg ikke blir alene og forlatt. Jeg har sett at hjelpen er der, at behandleren min er der, selv etter mange år, håpløshet og forsøk på å skyve ham unna (slik at jeg kunne få rett i at alle drar). Jeg har fått tid på meg, tid til å selv bli klar for det, og jeg er så takknemlig for det. Det har vært avgjørende for min fremgang. Avtalen er at jeg skal ta kontakt når jeg trenger det, og det har faktisk gått ganske greit så langt. Jeg kjenner på mestring for hver uke som går. Se på meg, jeg klarer meg, jeg! Samtidig er jeg klar på at jeg skal ta kontakt om jeg har behov for det. Å la være å be om hjelp når jeg trenger det – det vet vi jo hvordan har endt før.

Frihet:

Les også: Tid er så viktig!

Så dere forresten Vårt lille land på søndag? Jenta fra videoen jeg la ut for en tid tilbake, taushetsplikten er opprørt!. Hvis du gikk glipp av Vårt lille land kan du se det her, anbefales:
Silje Marie (30) var tvangsinnlagt i 10 år og ville bare dø.

Sterke inntrykk og flashbacks fra psykiatrisk

Det er rart med det, hvordan kroppen og hodet husker, hvordan lyder, lukter og sanseinntrykk kan fremkalle minner man kanskje hadde glemt. Ofte tenker jeg på de som har opplevd traumer, hvordan det må føles for dem å ufrivillig bli påminnet en smertefull fortid. Jeg har stor respekt for kampene de kjemper. Selv har jeg heldigvis ikke opplevd konkrete traumer, men jeg opplever at kroppen husker, på godt og vondt. Lukten fra kjelleren i den gamle leiligheten min som luktet av gode minner: 6 år gammel og ned i mormors kjeller en sommerdag for å hente is i fryseboksen. En fremmed dames parfyme som kan lukte «helsesøster», trygghet, – femten år etterpå. Men så er det også noe vondt som går igjen.

Høye, brå, uventede lyder. Jeg vil tro det er helt normalt å bli skremt av høye, uventede lyder, men jeg har også konkrete minner, følelser og flashbacks knyttet til det. Og jeg tror ikke jeg er den eneste. Jeg har blitt særlig bevisst på det det siste halve året jeg har vært med og hjulpet til i stallen. Rundt fôringstid er det enkelte hester som blir opprømt og dunker/sparker med forbeinet i døra til boksen de står i. Det smeller godt, og jeg skvetter hver gang. Stivner til og får med ett for meg at nå er det noen som lider og utagerer. Folk, ikke hester. Dette gjelder også roping og hyling. Kanskje er det bare gledeshyl, det klarer ikke jeg å skille.

«Slåssing» (pasient mot personal), kasting og ødeleggelse av gjenstander, kropp mot vegg, fortvilte hyl, alarmer som går, mennesker som løper, viten om at noen nå blir lagt i belter eller har skadet seg alvorlig. Jeg har sett personal gråte og senger bli trillet fra psykiatrisk avdeling og videre til sykehuset av ambulansepersonell. Er det noen som har tatt livet av seg nå, har jeg tenkt, skrekkslagen. Det er sterke inntrykk! Noe har man selv opplevd, noe har man vært vitne til. «Det går greit, jeg er vant til det», pleier jeg å svare når personal spør meg om hvordan det går mens kaoset foregår i et annet rom. De aller fleste innleggelsene mine de siste ni årene har vært på lukket akuttavdeling på sykehuset. Pasientene her er ofte sykere enn ved en åpen avdeling. Klart man blir berørt, klart man blir skremt.

Noen utenforstående tror kanskje at det bare er drama og «galskap» på psykiatrisk, at hendelsene beskrevet over er slik det er hver dag. Jeg har fått spørsmål fra utenforstående, nysgjerrige og spente på svaret, er det helt vilt på psykiatrisk, liksom. Nei, det er det stort sett ikke. Du ville blitt nok blitt overraska over hvor rolig og kjedelig det kan være på psykiatrisk. Det er helt vanlige folk som du og jeg som er innlagt, men som har det vanskelig og trenger hjelp. Jeg opplever å få god hjelp – selv om det en gang i blant skjer hendelser som beskrevet over.

Kanskje det er bra for meg å bli skremt av glade, opprømte hester hver uke. Kanskje det kan bytte ut vonde minner med gode.

Foto: Ann Katrin R. Pedersen Photography. Kommer til å blogge flere bilder fra stallen snart :)

Hvorfor syns noen at dette er greit?

Dette er ikke noe nytt. Jeg har opplevd det før, men jeg blir like lei meg hver gang det skjer. Jeg kan bare ikke begripe hvorfor noen vil kopiere andres tekst og late som de selv har skrevet det? Det er helt fjernt for meg, jeg forstår ikke. Det er så respektløst.

Det ligger så mye tid, refleksjoner, smerte, sjel og arbeid i tekstene jeg skriver og deler på bloggen min. Dyrekjøpte erfaringer og årevis med behandling. Det er sårt når andre kopierer tekstene mine og signerer med sitt eget navn som forfatter av teksten. Mine ord, mine følelser, mine tanker, kanskje tilført noen flere setninger og omformuleringer for at det ikke skal være så åpenbart at det er kopiert.

Jeg vet at mange siterer meg i sine blogger, og det er selvfølgelig helt i orden og bare hyggelig! Takk! ♥ Det er noe annet når man tar tekst – ordrett – og publiserer dem som sitt eget – i sitt navn. Det er kalt stjeling. Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Noen små, konkrete eksempler på hva jeg snakker om. Jeg har opplevd verre tilfeller, skulle ønske jeg hadde tatt skjermbilder av det. Hvorfor syns noen at dette er greit? Hvor ble det av vanlig, sunn fornuft og god, gammel folkeskikk? Man trenger ikke være rakettforsker for å forstå at dette ikke er greit?

Et innlegg som så kjent ut:

Fra min blogg. Ordrett… bare bytt ut antall måneder skadefri…:

Et annet innlegg som så kjent ut:

Fra min blogg:

Et annet innlegg som så kjent ut, oppskrift på en god behandler:

Fra min blogg. Det morsomme (eller nei, ikke morsomt) er at disse punktene og formuleringene er fra en artikkel jeg og behandleren min skrev sammen:

Et dikt som så veldig kjent ut:

Fra min blogg:

Hvorfor syns noen at dette er greit? Jeg forstår ikke.


Hei og takk for besøket!

Jeg heter Lise, og her deler jeg mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Jeg har vært i psykiatrien i mange år, er på bedringens vei, og gjennom bloggen får jeg dele mine erfaringer om hvordan det er å leve med psykisk lidelse. Ellers er jeg ei lita og fargerik jente fra Stavanger, du kan lese mer om meg under "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Følg liseliten på instagram

These are my boys! My love, my world! 😍 I'm so proud I could burst, I am one lucky girl! ❤️ Picture from today, on top of Lupefjell, no filter needed. #hiking #mountain #easter #påske #fjelltur #breton #love I am worth recovery. You are worth recovery! This quote by Demi Lovato really hit me (like most of her quotes, music and lyrics). You've spent years - or even a life time - believing that you're worthless and don't deserve happiness, but you deserve to be happy and you are worth recovery. #recovery Waiting for summer 🌸 
#pinkhair #cottoncandypink #flowerheadband #whitedress Easter 2012 was quite dramatic and was spent in hospital. A few weeks earlier I found myself in another city (Kristiansand), confused, scared, crying, bleeding and more than ready to die. I was hospitalized and transfered back to the hospital in my city (Stavanger). "You are safe now, we will take care of you". I can't describe how I longed for those words, someone to see me and take over the responsibility for me and my life - something that I clearly couldn't manage myself at that time. I remember it hurt me to check Facebook that Easter. Everyone was happy and ready for vacation, travel, friends and good times, while I was stuck in hospital, not even allowed to go outside without some careworker following me. But also; 2012 was the year everything changed for the better. In many ways I see 2012 as a turning point in my life. After almost a decade being sick, in therapy and in and out of hospitals, something changed that year. I think it was time for it. I still have ups and downs, I'm still in therapy, but my life is no longer all about pain, chaos, selfharm and survival. I'm doing well and enjoying life, and I wish for everyone who's struggeling to see for themselves that things will turn out okay! It will! I love these shoes, and I love my tattoos ⚓️ #pappa #dad #ironfist #pumps #skull

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 800 andre følgere

Bla i mitt arkiv

Livet består av oppturer og gleder..

..og nedturer og smerte..

Life isn’t about finding yourself. Life’s about creating yourself.