Glasskapsel (svake faen)

Jeg bestemmer at det er fint å leve i en glasskapsel. Jeg ser ut og du ser inn. I hvert fall nesten, litt, ikke mer enn strengt tatt nødvendig. For ingen har lyst å se hva skada, selvdestruktive folk gjør mot seg selv. Takk og pris for at jeg lever i en glasskapsel, er du ikke enig. Her kan jeg se og høre det som skal til for å være en forventet del av verden jeg ikke vil være en del av, men jeg er skånet mot stikkskader og fotavtrykk, så det er ikke noe vits i å være slem (later jeg som, men ikke si det til noen). I glasskapselen kjenner jeg ikke kulden, ei heller varmen, men det bryr meg ikke så veldig. For man kan jo tenke litt over hva som er verdt hva, og jeg vet hva jeg velger. De sier det er så fint, det. Å kjenne varme, være nær, uten vegg i mellom. Stakkars menneske bak veggen. Men det er da for faen ingen vegg, skjønner dere vel, tenker jeg om glasskapselen min og føler meg sterk. Svake faen.

Ta ikke alltid et smil for et smil

Det hender jeg smiler og flirer, kanskje til og med ler, når vi snakker om alt det vanskelige, vonde og personlige. Delvis fordi mye faktisk høres ganske dumt ut når man først setter ord på det og sier det høyt (heldigvis). Og delvis fordi jeg ikke helt vet hvordan jeg skal forholde meg til det. Selv om du er vant til å høre det aller meste, så er ikke jeg ennå vant til å dele det som befinner seg innerst inne i meg. Kanskje jeg i neste øyeblikk bøyer hodet, slik jeg gjør når noe treffer noe sårt i meg, eller kanskje snur jeg meg helt vekk fra deg, slik jeg gjør når jeg kjemper mot tårene. Det er ikke det at jeg ikke vil se på deg. Jeg vil bare ikke at du skal se meg. Eller kanskje jeg holder hendene foran ansiktet, skjuler hver eneste bit av ansiktet mitt og hikster og gråter, slik jeg gjør når jeg ikke lenger klarer å holde igjen.

Eller kanskje jeg bare smiler og ler av de dumme, dumme tankene mine.

Ta ikke alltid et smil for et smil.

Jeg skulle jo bare skade meg litt. Og så gikk det galt.

«Har de klippet opp klærne mine» tenkte jeg da jeg fant genseren min. Alt ble plutselig så virkelig, og jeg ble kvalm av tanken på det.

«Jeg klarer ikke slutte å tenke på det, du skulle sett deg ligge der bevisstløs. Du var blålig i ansiktet, og da jeg spurte dem om du ville bli normal igjen, så sa de at de ikke visste. Det var så skremmende». Min sterke, fine, trygge, gode mann som satt ved min side dag og natt. Hva har jeg gjort for å fortjene noen som ham?

«Tenk om jeg ikke kan løpe igjen», tenkte jeg stille inni meg da jeg ble trillet i rullestol. Beina mine funket ikke. Jeg var egentlig skrekkslagen, jeg også, men jeg turte ikke si det høyt eller gi uttrykk for det, for dette hadde jeg jo gjort selv? Stakkars mamma og pappa og kjæresten min for alt jeg hadde latt dem gjennomgå, det var dem det var synd på og fælt for. For dette hadde jeg jo gjort selv?

Jeg, Lise, ville ikke dette. Jeg vil leve, det er mange år siden jeg skadet meg for å dø. Og det er det som er så skummelt. Det er dette jeg har snakket om før, frykten for å ikke kunne stole på seg selv. At dette «noe» inni meg… hva skal man kalle det, stemmene, Borderlinemonsteret, som vokser og næres av min bunnløse fortvilelse og selvforakt, plutselig overtar alt i meg – og handler destruktivt. Det var ikke planlagt. Fra tanken eller innfallet om å gjøre noe farlig mot meg selv, til å faktisk utføre handlingen, var gjort på under et minutt. Mentaliseringsbrudd.

Det må sies at jeg i over halvannet år har hatt kontrollen over monsteret, stemmene, som hver dag rakker ned på meg, spytter på meg og ler av meg og sier at jeg må skade meg. I over halvannet år har jeg vært skadefri og uten innleggelser. Jeg har hatt det bra, og monsteret har vært svakere enn før. Dette kom likevel ikke helt ut av det blå. Jeg har, som jeg skrev for ikke så lenge siden, hatt det tungt i noen måneder nå, og det var vel sårbarheten min kombinert med summen av mange små, vonde hendelser som førte til at jeg mistet kontrollen. Jeg trodde jeg hadde mer å gå på.

«Jeg skal bare skade meg litt, så går det over», tenkte jeg for to uker siden. Nå kunne jeg skade meg i fred, for ingen var hjemme, og alt ville bli bedre. Hvor mange ganger har jeg ikke gått på den løgnen før? Hvordan er det mulig å tro på den samme dritten om igjen? Men jeg trodde på det. Der og da trodde jeg med hele mitt hjerte at alt ville bli bedre bare jeg fikk skade meg litt.

Jeg dro så til legevakten for å få sårene mine sydd, men ble møtt på dårlig måte, og det gjorde forferdelig vondt. Så jeg dro fra skadestuen og hjem til monstrene mine og det farlige selvdestruktive som kom til å sette livet mitt på spill, uten å få sårene mine behandlet. Jeg orket bare ikke flere bekreftelser på hvor verdiløs jeg var, og jeg har sjelden følt meg så alene og fortvilt. Ingen visste – og det var min egen feil. De rundt meg, ikke engang behandleren min, visste om fasaden og min anstrengelse for å opprettholde den såkalte solskinnshistorien som alle var så inderlig glad for. Jeg skulle jo bare skade meg litt. Og så gikk det galt.

Kroppen min er fin igjen, heldigvis. Hjertet mitt (i metaforisk betydning), følelsene mine og tankene mine får jeg hjelp for. Jeg er trygg.

Det finnes ikke noe «skal bare skade meg litt, så går det bedre». Og en dag går det kanskje veldig galt.

Og jeg vil at det skal være sant

Jeg får ikke frem ordene. Jeg klarer ikke helt å skjønne, fortelle eller sette ord på det som gjør så vondt, og jeg klarer ikke be om hjelp (men jeg får hjelp nå, tror jeg). Det har vart lenge nå, måneder. Og det er ikke lett å se det på meg. Jeg er aktiv. Jeg reiser, løper, rir, går i fjellet, jobber. Huden min (og jeg) er (fortsatt) hel, og jeg smiler. Alle er så fryktelig glad på mine vegne, og jeg vil at det skal være sant. En gladhistorie med happy ending. Hun greide det, liksom. Og det har vært en gladhistorie, lenge! Jeg er redd for å skuffe, redd for å ikke leve opp til forventningene, men hvem er jeg mest redd for å skuffe? Mine nærmeste? Behandleren min? Verden, de som har fulgt meg på veien? Eller meg selv? It’s just another bump in the road. Livet går opp og ned – for alle. Det må være noe sånt, ikke sant? Jeg vet ikke. Har bare så inderlig lyst å bryte stillheten, åpne opp – for og til meg selv, og deretter andre. Kanskje.

«Fordi du ikke har det så greit», sa hun og ga meg en bukett med favorittblomstene mine. Takk.

Sommeren 2014

Hei! Lenge siden sist, nesten en halv sommer siden, i hvert fall om vi tenker skoleferietidsrom. Akkurat nå sitter jeg i et kaos av møbler og verktøy siden vi endelig har tatt fatt på opppussing av soverommet, det siste av seks rom som har blitt pusset opp. Tenk at det er hele to år (!) siden jeg flyttet fra den lille leiligheten jeg leide gjennom sykehuset i tre og et halvt år. Bilder og mer om dette kan du forresten finne i kategorien «Hjem». Jeg skal prøve å få svart på mail og kommentarer når jeg kan, men vil også minne om fanen «Trenger du hjelp?«. Mange av historiene og problemstillingene jeg får på mail krever behandling og hjelp fra profesjonelle, og selv om jeg gjerne vil hjelpe, har jeg ikke kapasitet og kvalifikasjoner til det.

Sommeren 2014 har vært både òg. På den ene siden har enkelte ting vært vanskelig. Jeg har følt meg sårbar og falt litt tilbake i gamle tankemønstre. Og når jeg nå har trappet så kraftig ned på behandling (det er snakk om måneder mellom hver gang), så får jeg på en måte ikke lenger den jevnlige feedbacken og de gode samtalene som kan gi meg bekreftelser og avkreftelser på de tankene jeg har, og komme på rett spor igjen. Dermed blir det fort slik at «en fjær blir til fem høns». Tankeballen ruller og vokser seg større og større, og til slutt har jeg laget meg masse rare, fæle teorier og (vrang)forestillinger om hvordan ting er. Jeg blir usikker på mennesker rundt meg, usikker på meg selv, og i forvirring og usikkerhet begynner jeg å «lete» etter tegn som kan fortelle meg om tankene og følelsene mine er sanne eller ikke, og av erfaring kan jeg egentlig ikke stole på det heller. Så ender man opp med å tro på de negative tankene (for å være på den sikre siden), slette seg fra Facebook og melde seg ut av verden.

Men det er ikke krise. Jeg vet at det går over denne gangen også, og jeg vet at behandleren min bare er en telefon unna. Jeg må lære meg å leve selvstendig og klare meg uten stadig trygging, bekreftelser og avkreftelser fra andre. Det er vanskelig, men jeg tror jeg hadde klart å ta kontakt og bedt om hjelp om situasjonen hadde vært verre. Dette er vel tross alt lite og ingenting i forhold til de krigene og rundene jeg tidligere har vært gjennom.

Jeg gleder meg til vanlig hverdag igjen, som for meg begynner på mandag. Jeg gleder meg til jeg er tilbake i stallen og i salen. Jeg har virkelig fått kjenne forskjellen på en hverdag med og uten hest. Det har vært et stort savn og et tomrom i hele to måneder. Jeg håper og tror at når hverdagen og rutinene er på plass igjen, så vil ting gå seg til igjen.

På den andre siden har jeg hatt en flott og opplevelsesrik sommer. Friluftsferie, Norgesferie, eventyr. Kjæresten min, jeg og hunden vår Zimbad, oss tre. Vi var først på Trolltunga, totalt 8 timers fjelltur. Det var en hard og krevende tur, men åh, så flott! Må oppleves! Deretter gikk turen videre opp mot Jotunheimen. Der gikk vi opp til Galdhøpiggen etter å ha passert Styggebreen sammen med en brefører. Det var helt fantastisk å stå på toppen av Norges høyeste fjell og se på utsikten, omringet av fjell og snø. Det føltes så øde, mektig og fredelig. Vi var også innom Geiranger og Storsæterfossen, enda flere flotte naturopplevelser. For et vakkert land vi bor i! Siste del av ferien var vi på hytta, og nå har vi brukt de siste dagene til å pusse opp soverommet. Snart i mål!

Meg på Trolltunga.

På vei opp til Trolltunga. Det var ufattelig varmt den dagen, men det var heldigvis vann på veien opp der vi kunne bade og kjøle oss ned.

Her skal vi over Styggebreen, i line sammen med brefører. Til høyre kan du se en liten rekke folk som allerede er på vei opp.

Utsikt fra Galdhøpiggen. Det var først etterpå at jeg kom på at jeg skulle jo ha tatt panoramabilde! Det var så sykt fint, et lite bilde er ikke i nærheten av å klare å fange det.

Zimbad og jeg på toppen av Galdhøpiggen :)

På vei tilbake begynte det å lyne og tordne. Vanligvis er jeg litt redd lyn og torden, redd for at det skal slå ned og begynne å brenne, men her var det bare et stort, åpent landskap. Himmelen var nesten svart, snøen og bakken var blendende hvit, og det lynte og tordnet noe vanvittig fra alle kanter over og rundt oss. Jeg holdt på å snuble fordi jeg var så bergtatt.

Storsæterfossen i Geiranger. Her kan man stå bak fossen!

Jeg prøvde zipline! Så utrolig morsomt, dette er noe jeg kunne gjort mye av!

Fra fjelltur ved hytta. Det har vært veldig mange timer i fjellet denne sommeren (i løpet av de første tre dagene hadde vi gått 16 timer i fjellet), det har gjort godt for sjelen, og både godt og vondt for kroppen ;)

Prøvde også kano ved hytta, koselig!

Og nå gleder jeg meg bare til hverdag igjen, spent på å begynne å ri igjen!

Sinn & Samfunn: Lise finner roen på hesteryggen

De siste årene har jeg stilt opp på litt forskjellig i media, men oftest har jeg takket nei, spesielt til de store avisene, magasinene og TV. Noen ganger har jeg villet, men timingen har vært feil (at jeg har vært syk), mens andre ganger har jeg fulgt hjerte og magefølelse. En hovedsak i en av landets største aviser trakk jeg meg fra etter å ha sett resultatet, og jeg angrer ikke på det. Mange fokuserer på det ekstreme og sjokkerende (lesertall?), fremfor det skjøre og ekte, fremfor å gi håp og bedre forståelse, og det gir meg en dårlig magefølelse. Etter å ha blitt kjent med meg selv og etter mange år i behandling har jeg lært å gjenkjenne magefølelsen, og at den er viktig å lytte til.

Den siste tiden har jeg også ønsket å trekke meg mer tilbake, og jeg tenker litt at nå er det andres tur å fortelle sin historie ♥. Men så ble jeg spurt om å stille opp i en artikkel i forbindelse med årets tema for Verdensdagen for psykisk helse; Hverdagsstress og psykisk helse. Se hverandre – senk skuldrene. Så fint, tenkte jeg. En gladsak, til en forandring. Det har jeg lyst til!

«Lise finner roen på hesteryggen» står på trykk i Sinn & Samfunn (Mental Helse) nr. 3/2014.
Du kan lese artikkelen her.

Hva hjelper deg å senke skuldrene?

Til fjells på islandshest

I helga dro jeg og mamma på en fire timer lang arrangert ridetur på islandshest. Det var min bursdagsgave fra henne og pappa, og jeg kan nesten ikke tenke meg en finere gave! Turen gikk fra Fossanmoen islandshestsenter til fjelltoppen Uburen, 440 m.o.h. Det var tidvis ganske bratt, og i mildt sagt ulendt terreng. Mamma beskriver turen «med livet som innsats», hehe, jeg syns det var kjempesprekt av henne å bli med! For meg som for det meste er vant med å ri på bane var det utrolig koselig å få ri i naturen.

Jeg ble ganske så forelska i Sunna, hesten jeg red, men det hadde jeg sikkert blitt uansett hvem jeg hadde blitt tildelt. Jeg kjenner det er et stort tomrom uten ridetimer og dager i stallen nå som rideskolen har sommerferie og rideleirer for barn. Jeg skulle ønske det fantes rideleirer for voksne, finnes det? Eller at jeg hadde venner med hest. Sukk </3


Hei og takk for besøket!

Jeg heter Lise, og her deler jeg mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Jeg har vært i psykiatrien i mange år, er på bedringens vei, og gjennom bloggen får jeg dele mine erfaringer om hvordan det er å leve med psykisk lidelse. Ellers er jeg ei lita og fargerik jente fra Stavanger, du kan lese mer om meg under "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Følg liseliten på instagram

#geocaching lately, some are quite creative. #treasurehunt This is the mild version. 🔫💣💊🔪💩🔥 Yesterday 😎🙊 #hunting #breton #jakt Back in May Will be running here as well from now on, looking forward to it 😄 #iloverunning

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 883 andre følgere

Bla i mitt arkiv

Livet består av oppturer og gleder..

..og nedturer og smerte..

Life isn’t about finding yourself. Life’s about creating yourself.