Problemstilling: hvor åpen skal man være?Generelt, men spesielt de siste årene, har jeg vært åpen om min psykiske lidelse. Jeg har en åpen blogg hvor jeg skriver rett fra hjertet, jeg går med kortermede topper (med mindre det er små barn tilstede eller jeg har nye sår) og jeg forteller gjerne at jeg er innlagt når jeg er det.
Folk sier ikke så mye. Sannsynligvis våger de ikke. Er de redd for å si noe galt? Redd for å tråkke over grenser? Redd for at jeg skal reagere på en uventet måte? Er jeg så åpen som jeg er, så er jeg forberedt på det som måtte komme. Jeg er ikke farlig.
Jeg har fått vite litt hva folk sier eller tenker, for eksempel gjennom venner, eller direkte når folk har fått litt alkohol innabords. Som regel dreier det seg om når folk ser armene mine fulle av arr, eller at jeg sier jeg er ufør på grunn av psykisk lidelse når noen alltid må spørre hva jeg driver med til daglig.
Som oftest er det ikke stygge ting, men at folk blir litt skremte og usikre og lurer på hva i huleste som får meg til å kutte meg selv. Jeg svarer på spørsmål, jeg, for jeg har ingenting å skjule.
Eller bør jeg skjule? Her kommer dilemmaet jeg har tenkt mye på i det siste:
1. Skal jeg være åpen fra første stund, altså ikke skjule noe? Konsekvenser kan være at folk trekker seg bort, blir redde og usikre på meg og derimot kan ødelegge kommende vennskap eller forhold eller hva det måtte være. At jeg kort sagt skremmer dem bort.
2. Eller skal jeg være litt tilbaketrukken med tanke på disse tingene? Skal jeg alltid skjule armene mine, skal jeg ta en hvit løgn om hvor jeg bor og hva jeg driver med til daglig? Konsekvenser her kan være at folk blir knytta til meg, at vi får en relasjon sammen, og SÅ kommer bomben, for sannheten må frem, den kan ikke unngås.
Så hva er best?? Jeg har alltid trodd på åpenhet, men noen ganger får jeg lyst å bare glemme, gjemme bort og skjule alt som har med min psykisk helse å gjøre, for at folk skal se meg som Lise, ikke bare den “syke” Lise.
Jeg er ikke farlig.
Eg ville satse på nr en eg, så får folk takle det som de vil. Velger de deg vekk, vet de over hode ikke hva de går glipp av. Du e jo ein SÅÅÅÅ fantastisk person. Og du er såå tøff som står fram og tørr å holde foredrag for folk.Eg e så heldig som kjenner deg og får lov å være din venn…Evig i gla i deg, vennen..!!Meg har du for alltid :)Stor klem fra søtnos :P *hehe*
Det er virkelig en vanskelig problemstilling..
Hei vennen!Jeg er som deg: Viser armene mine, men dersom det er små barn til stede eller nye sår skjuler jeg dem. Men til nye folk, slik som da jeg begynte på Høgskolen, skjulte jeg dem de første dagene, slik at folk ble kjent med MEG og ikke dømte meg pga arr på armene. Etterhvert viste jeg litt og litt mer av armene mine, ikke sånt at de oppfatta det som bevist. Var d litt varmt tok jeg å bretta opp genseren litt, ikke helt. På denne måten forberedet jeg dem litt på “sjokket” som møtte dem første dag de så meg i kort arma t-shorte/kittel. Jeg bretter ikke ut om min psykiske lidelseog hva jeg har vært igjennom. Prøver å ha en litt “gi-faen”-holdning i hvilken fantasi de lager seg i hodet. Og hvis de ønsker å vite sannheten får de heller komme direkte til meg å spør! Og da skal jeg fortelle dem hva de ønsker.Jeg er evig glad i deg!!! Du betyr såmye, uten deg hadde ikke jeg vært her idag!
jeg synes ikke du skal tenke så mye over det med "skal jeg gå med lang eller kortermet skjorte". Du har arr, det gir ikke folk rett til å tro du er psyko eller noe og bli redd deg. Ett arr eller 50arr… Du er Lise.Barn er snodige vesen. Bra du tenker litt på hvordan de kan reagere. Jeg er dårlig til å formulere meg med ord. Når noen spør hva du driver med til daglig kan du jo også nevnte andre ting enn å si med en gang at du er ufør pga psykiske lidelser. Du maler jo. For det om du maler som hobby så er det jo noe du driver med. Du "underviser" om psykisk lidelse på skoler. Du er en fri person.Jeg er en av de som alltid har lurt på (helt siden jeg kom over bloggen din) hvorfor du skader deg, hvorfor du blir innlagt. Ja du sliter. Men jeg vet ikke med hva. Det lurer jeg egentlig på når det kommer til andre selvskadere generellt. Jeg vet hvorfor jeg gjør det, men alle har sine egne grunner.Vis deg selv og den du er. Glad i<3
synes at det Merete sa om å vise litt og litt av armene tilfeldig er en god idè.
Synes du bør være åpen om det jeg, sånn som du er nå. Jeg har samme innstillingen når det gjelder min oppvekst og min galne familie. Det er ikke helt det samme, men jeg har alltid vært veldig åpen om alt som har skjedd, og aldri vært redd for å fortelle det til noen. Det synes jeg ikke du heller bør være.
syns du sier det viktigeste jeg, og tar ikke folk det, så er dem ikke noe og samle på uansett!!<333Jeg leser bare bloggen din, men jeg syns du er en nydelig jente!!<3og jeg beundrer deg for åpenheten din, ikke bare her men ellers også<3 jeg tenker alltid, hadde bare jeg vært så sterk!
Fra min synsvinkel, så syns jeg at det er helt fantastisk at du er så åpen om lidelsen din! Det står det vannvittig respekt av!!!!! Du så bare på søskenbarntreffet, hvor godt mottatt åpenheten din ble!!!Jeg skal si deg det Lise, at du skal gi faen i dem du eventuelt skremmer vekk! De er det ikke verdt å ta vare på uansett! Du er deg selv både på godt og vondt!Og jeg er her for deg i gode og dårlige dager Lise! Det må du aldri glemme!!!!Og ikke glem at jeg er kjempeglad i deg vennen!Kjempeglad for at du er søskenbarnet mitt!!!!!
èin spesiell ting eg lika veldig godt med deg , Lise, e at du e så open. Eg beundra deg virkelig! EG skulle virkelig ønska at eg òg kunne klard å vere så open som det du e, men det klara eg ikkje. Du e som Unni seie veldig tøff som i dei heile tatt tør å stå framfor ein haug med folk, å holde foredrag! EG, hadde aaaldri tørd det! Eg trur det hadde vore bra å fått meir openhet rundt temaet psykisk helse generellt. Er ikkje så altfor mange som veit så mykje om det, og kor vanlig det egentlig er. Eg støtta deg uansett, Lise! Og eg er veldig glad i deg! <3
Åhh, den har ikke jeg sett. Den reklamen vil jeg også se :)
Jeg føler man bør være ærlig. Takler ikke folk det, så er de ikke å ta vare på. Men skjønner det er en vanskelig problemstilling.
du vett ke eg meine vennen:D disse tingene har me snakka om mange ganger.. sykdommen e en del av deg og dermed sagt så e d D som e deg…. Viss du ikkje e åpen om din sykdom og dine arr så skjule du mye av deg sjøl. d e jo dette som e deg, dette som e bakgrunnen din, dette som vise en del av live ditt. og iallefall syns eg at d e lettare å forstå deg og sykdommen når du e så åpen som du har vært mot meg. eg tror d e d som har ført t at me e så nære kverandre (for d e du iallefall for meg) og at me forstår kverandre.. d e jo deg i en heilhet som eg e gla i , som eg bryr meg om og som eg verdsette. d e deg fra den dagen du blei født, t den du e den dag i dag.!!! eg tror nok at de fleste som reagere, reagere fordi de ser og forstår at du har/har hatt mange vonde tider/dager… og desverre e d heller ikkje alle som vett akkoratt koss de ska takla/reagera personer som har psykiske lidelser.ikkje fordi d e tabu og at de e dømmane, men fordi de e redde for å sei/gjørr noge galt, som kan søta deg.VISS der sko verr nogen som e så J**** brød i håve at de ikkje forstår korr unik og fantastiske du e, så vett du ke?? då kan de faktisk bare ha d så godt. de vett ikkje ke de går glipp av :DLISE DU E OG BLIR EI FANTASTISKE JENTA ME MASSE GOE EGENSKAPER OG EN HERLIGE PERSONLIGHET!!!! Eg e kjempegla i deg schnuppa,FORDI DU E DU!!!!
de så mase om ke du drive me om dagene kan bare minda sine egne business! dine nærmeste vett, og det e d viktigaste.. men på en aen side, viss de trekke seg vekk e d jo de som e svake, ikje du. vedkommende e då ikje någe å samla på :) viss du en dag e lei og ikje orke, kan du bruka nr 2, uden at d gjør någe som helst.. dette blir bare rotete, men du vett kor elendig eg e med ord..d e ingen skam å bo på den adressen du har heller.. de som ikje fatte d forstår ikje, og ka e di? (ikje t å spara på..)sånn ellers så e eg veldi glae i deg altså :) glede meg t å se deg igjen :) kos
folk er nok generelt skeptisk til slike lidelser, fordi de ikke vet noe om det..meeen flertallet av de jeg kjenner har eller har hatt problemer, så det er tydelig at det er et voksende problem. jeg syns du kan se det litt an på hvem du er sammen med. du trenger jo ikke fortelle/vise til alle og en hver.
Hei liseEg har alltid prøvd å fått fram at eg syns d e veldig bra at du e så åpen så du e. Eg hadde følt meg veldig utrygg på deg viss ikkje du hadde fortalt om deg og din psykiske diagnose. Eg hadde jo før eller seinare hørt rykter og blitt veldig usikker på kosssen eg sko forholt meg t deg. Du gjør ting mye lettere for både deg og folk rundt deg me din åpenhet. Viss et nytt vennskap blir ødelagt pga din diagnosen din så har du iallfall fått bekrefta at dette va ikkje ein person å samle på! Bedre å få d avklart før du har blitt gla i et menneske. Ingen vinne på å verr andre en seg sjøl, det gjelde alle folk, me eller uten psykiske lidelser.Stå på vennen. Gla i deg for den du e:)
jeg synes ikke du er for åpen vennen. jeg synes du er du. og du har alltid (dvs den tiden jeg har kjent deg) vært ei som heletiden har vært ærlig om deg selv. Jeg synes att skall du ta vekk det, så blir en del av deg borte
Det krever mot å være så åpen. Jeg tror også det er viktig å være åpen, spesielt mot de nærmeste. Men det er veldig vanskelig ja, for det er ikke alltid folk rundt deg vet hvordan de skal takle det.. Selv opplevd å bli “forlatt” fordi folk blir skremt osv.. Du må kjenne på hva som er riktig for DEG, Lise. Jeg er her for deg uansett! :)
så fin blogg du har, syns den var spennende! :-)
Takk for fine svar!! Var interessant å høre deres svar! Tror jeg er litt tryggere på dette med å være åpen. Eller, å ikke skjule :)
Jeg synes du er tøff! Det står respekt av å se hvordan du åpent forteller om det å slite psykisk!Skulle ønske flere turte å være åpne. Det er jo kun åpenhet som vil gjøre folk opplyst om temaet. Som vil gjøre det lettere for andre mennesker å vise at de er der for deg og ikke trekker seg unna. For det er ikke lett å vite hvordan man skal reagere på noe ukjent, man er redd for å gå for langt.Så takk for din ærlighet!
jeg tror også på åpenhet, selvom jeg ikke er så åpen selv.de ekte, virkelige menneskene som er noe å samle på, er de som klarer å se Lise for den hun er, ikke for hva hun har av sykdommer/lidelser.har ikke noe annet glupt å si. åpenhet og ærlighet varer lengst. mennesker som ikke er noe å samle på er de som ikke takler sannheten.*sender over en klem til deg lise♥*
Hei søte Lise.Jeg står egentlig ovenfor densamme problemstilling nå som jeg har begynt på ny skole. Det er ikke lett, men jeg velger rett og slett nummer en i frykt for at bomben skal slippes. Jeg har levd i det moduset at jeg har skjult alt for alle før, og da ble det heller bare stygge baksnakkinger, o.l.Jeg skriver under på det Unni skriver til deg, at du er en fantastisk person, arrene er bare utenpå (Selvom det er titusner så mye inne i deg) så stråler den Lise jeg er blitt glad i frem, og jeg er HELDIG som får lov til å kjenne deg.Synes heller, hvis du velger nummer en, å bruke det konstruktivt ved å se hvem som virkelig er dine venner….Klem
Vær åpen du!! Du er det beste :)
Kloke ord. Får en umiddelbar respekt for deg. :)
Hei Lise :)Jeg har bestandig respektert deg for akkurat grunn nr. 1. Jeg skulle ønske jeg kalrte det samme. Men jeg er ikke tøff nok tilå takle alt som kanskje kan komme. Jeg har dager der jeg faktisk tør, men de fleste dagene går jeg med lange armer.Men jeg synes du er en helt fantastisk person, og jeg synes du gjør det rette med å være åpen :)
test
Hei, eg har også Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Går på Yrkesretta attføring, eg er ikkje ærlig med noen om korleis eg eigentlig har det. Det gjør ting vanskelegare eigentlig. Ikkje mange som veit om diagnosen min, har ikkje lyst til å fine identitet i diagnosen. Eg er ikkje ein sykdom, eg er meg. Prøver å komme meg innpå skole, eg er veldig veldig flink med pc/IT. Har lyst til at nav skal godkjenne Norges kreative fagskole Grafisk design som attførings tiltakHåper di gir meg ein sjanse selv om eg har ein livsvarig tilstand.Og ikkje alltid gjør det så bra på tiltak… Eg klarte slutte med selvskading for noen år siden. brukte mestringsbok http://www.psykopp.no/product_info.php?products_id=54&osCsid=208d5e45cda15412707f82ed6190d74cDet kan hjelpe masse, lurt gå igjennom boka i ein ferie. Eller ein gang du har mye tid for deg selv. Det er tøft å gjennomføre.Hjalp meg, håper det kan hjelpe deg. Ein dag kommer eg også ut av "skapet"
Hei Anonym! Takk for kommentar. Jeg har også den mestringsboka, men jeg har egentlig ikke helt våget å starte med den, men fordi det sikkert blir tøft, som du sier. Jeg håper du får attføring igjennom og begynne med det som du liker. Jeg har selv bachelorgrad i IT, men jeg må nok ta en pause derfor er jeg midlertidig ufør. Godt å høre du har kommet deg over selvskadinga, håper jeg også klarer det etterhvert. Takk for kommentar, ønsker deg alt godt!