Jeg sitter i senga, ferdig lappet sammen og ferdig utgrått (trodde jeg), da min primærkontakt T kommer inn sammen med en mann kalt P. Han ser snill ut. Jeg føler alltid trygghet nær voksne menn i omsorgsyrker. Han håndhilser med et kraftig grep og sier han er psykolog og skal være min behandler mens jeg er på sykehuset.
Det er alltid skummelt å treffe nye mennesker som man skal åpne seg for, men jeg er åpent innstilt og en smule stolt over at jeg vil prøve å få til dette. Han sier først at han vet ingenting om meg, og at jeg bare må fortelle “alt”. Alt?? Før jeg får åpna munnen sier han “for jeg har alt annet enn tid. Det vil si jeg har dårlig tid og må gjøre deg bedre på kortest mulig tid”.
Jeg prøver å bite det i meg og si at jo, jeg kan fortelle, men det er vanskelig å fortelle alt med en gang, at jeg kanskje trenger litt tid å bli trygg på? Da kommer neste regle på rullende bånd om at han ikke har tid til den slags tull, å bli kjent med ham osv.
Hvem sa jeg ville kjenne ham? Si meg, er det noen som klarer å brette ut hele livet, alle erfaringer, alle opplevelser, alle følelser, alle tanker, alt, alt, ALT – etter å ha møtt en ukjent, “altvitende” psykolog i ett minutt?
Mennesker med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er utrolig sårbare for avvisning, og trenger mye trygghet og bekreftelse. Samtidig er tillit veldig viktig ettersom de i utgangspunktet ofte er mistenkelige til andre. Og for meg føltes det virkelig som en avvisning.
Jeg føler meg såret, krenket og opprørt, og roper til ham “fy faen, en sånn holdning som du kommer med her, det takler jeg ikke!” Jeg smeller igjen døren og skriker etter at noen skal låse meg ut fra skjerming og inn til avdelingen. Jeg gir blanke i hvem som er der, jeg gråter og sparker og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. “Ikke faen om jeg skal ha han der som behandler!”.
Etter mye om og men i flere dager uten at ønsket mitt går gjennom, går jeg med på å treffe P igjen. Ikke fordi jeg vil gi ham en sjangs, men fordi jeg brenner etter å fortelle hvordan jeg følte det første møtet var. Og jeg skal ikke være sint og hysterisk pasient, jeg skal fortelle ham saklig og ekte – og jeg håper han angrer seg (noe slike personer helt sikkert aldri gjør).
Og dårlig tid? Vel, jeg sa til T - primærkontakten min - hvis dere har så dårlig tid, så sparer dere mer tid på å gi meg ny behandler, enn at jeg skal bruke dobbelt så lang tid for å åpne meg for P.
Dessuten. Det er ødelagt og kan aldri repareres.
Helt enig! Jeg klarer heller ikke åpne meg for nye mennesker med en gang, psykologer sådan. Teite menneske!
Fytti katta! Om du prøver å etablere en relasjon til en pasient med de ordene burde en ikke fått lov å være psykolog!!!
Grrr! *sint*
Jeg håper du får det bedre snart, Lise!
Forstår deg kjempegodt Lise. Det er så viktig å kjenne trygghet, når man skal åpne seg om slike ting.
Selvfølgelig er dette ødelagt nå :( Håper de kan gi deg en ny behandler *klemmepå*
den personen der burde ikke hat den jobben der i det hele tatt.
blir så sint av å lese slik
Hmmm. Det første jeg lærte i min helsefaglig utdannelse er det å gi uttykk for at du har dårlig tid alltid tar mye lenger tid enn å ta den tida man trenger. Neste gang får du spørre om han skulket forelesningene om kommunikasjon ;)
Skulle ha et møte med ham i går, første møte etter denne episoden. Grua meg hele dagen. En halv time ETTER avtalen skulle vært, får jeg beskjed om at nei, han hadde ikke tid i dag likevel. Hurra. I dag er visst ny time. Skrekk og gru.
Har fulgt bloggen din i noen uker nå, og den har virkelig gjort inntrykk på meg. Det er så bra at du klarer å snakke åpent om dine følser og tanker, og måten du skriver på er så utrolig levende og rørende! Jeg tror din blogg er et viktig steg mot et samfunn som aksepterer at alle er forskjellige på innsiden. Stå på!
avskyelige fyr mangen av dem derre..vanskelig finne hjertevarme behandlere som bryr seg om en pasient i en krise som kan bruke lang og god tid på gjøre dem såkaldt friske for tar noen år bli så syk att amn trenger tvangsinnlegelse så tar det mer en 10 samtaler og bli frisk,min psykolog ble sur når ikke angst plagene var blitt bedre etter 3samtaler etter 10 fikk jeg ikke mer hjelp da hadde jeg sittet inne sperret i huset i 1år i paranoid opsykose trodde folk skulle drepe meg om jeg gikk ut var redd de skulle bryte seg inn og hadde sterk sterk angst han ga meg en resept på abilify sa jeg synest synd på deg men du har en bipolar1lidelse slik vil du ha det resten av livet han knuste meg der og da stå på tøffen du skal klare deg bra det er jeg sikker på stoooor klem
åååå herlig bilde av deg og hunden ååå så søte så det netopp klem