Det nærmer seg sommer – eller jeg kan vel kanskje si at det er sommer nå! Sol og varmt vær, det er deilig!Mange av mine bloggvenner er selvskadere, og ordet sommer bringer opp masse tanker, bekymringer og dilemmaet skjule eller ikke skjule.
De aller fleste mener man skal kunne få gå som man vil, være seg selv og ikke skamme seg over arrene sine. Det mener selvfølgelig jeg også! Men tingen er at uansett hvor mye man mener det, så er det ikke alltid like lett å stå for det.
Jeg har skadet meg mer eller mindre i over ti år, men det var først for et par år siden at det ble mer alvorlig. Tidligere forsvant arrene fort eller gled fint sammen med resten av huden og var vanskelig å legge merke til med mindre man visste de var der. Da var det enkelt å bare gi blaffen i arrene og være seg selv.
Etter at det ble mer alvorlig ble arrene større, rødere og ikke lenger jevnt med huden – men enten dypere eller mest hos meg stikkende opp av huden. Jeg har funnet ut at kroppen min bruker 1-2 år på at arrene blir hvite og jevne med huden, og det er egentlig forjævlig å tenke på. Det er virkelig ikke verdt det.
Jeg syns ikke at noen skal skamme seg over seg selv. Og om du har arr, så er det likevel en del av deg, og du skal ikke skjemmes over det! Du er den du er! Det er ingenting du kan gjøre med det så hvorfor skal du skjule deg selv?
Jeg mener det så inderlig, at man skal kunne få gå som man er, men det er lettere sagt enn gjort. Jeg går i korterma sammen med venner (og muligens med familien i enkelte settinger) uten problem, men usikkerheten kommer i forhold til dem som ikke kjenner meg.
Jeg syns det er lettere å ikke bry seg med kommentarer og blikk fra en tilfeldig på gata, enn for eksempel i samvær med nye personer, som på fest, i selskap osv. I sånne situasjoner ønsker man ikke bli forhåndsdømt og man ønsker ikke å skremme bort mennesker man kan bli kjent med.
Jeg har prøvd meg litt frem med å gå i korterma på sammenkomster med venner hvor det også er nye mennesker der. Som regel sier ingen noe, men usikkerheten hos meg selv blir stor i redsel for hva andre kanskje tenker. Så i mange tilfeller ligger mye av “problemet” i tankene hos en selv. Vi må lære oss å gi litt faen! Hva nytter det om alle godtar, hvis en ikke godtar det selv?
Ei god venninne sa til meg “vi blir usikre på deg om du prøver å skjule noe, men om du viser at du er avslappet iforhold til det, så blir vi også det”. Det var ganske godt å høre, og det ligger jo mye riktig i det.Stirring og blikk kan jeg leve med. En ugrei kommentar skal jeg alltid greie å svare på. Så hva er det jeg er så redd for? Jeg er redd for hva andre tenker!
Så poenget i dette rotete innlegget er at man må selv lære å gi litt faen, for vi vil aldri kunne få alle til å forstå. Blikk og kommentarer kan ikke unngås 100%, og om du tåler det, så har du ingen grunn til å skulle skjule deg. De får tenke hva de vil. Går noen glipp av deg som menneske på grunn av arrene dine, så er ikke de menneskene verdt å kjenne.
Å være komfortabel med deg selv og arrene dine ligger mye hos deg selv og i dine tanker, ikke bare i hvordan verden reagerer. Verden kan være problemet, men det er du selv som har løsningen. Du bestemmer om du vil gå i kortermet – ikke verden!
bilde over av meg i sort/hvitt, fotografert av min behandler, redigert av Bodil
© Lise Hetland
Bra skrevet og det er så sant så sant.. Man burde lære seg å gi litt mer faen på både det ene å det andre.
Når har ikke eg noge særlig med arr, men eg har en kropp eg ikke er fornøyd. Det er det samme der åg, heve hode og gi faen i ka folk tenke om MIN kropp. Om du fatte?
Du er tøff…
Klem
Veldig bra innlegg, Lise. du får det fram, nok ein gang!
Eg e veldig enig i det du skrive her, men det å gi faen er nok noko ein må læra seg etter kvart.
DU er sterk, vennen!
<3 love u!!
utrolig bra innlegg, nok engang.
Der tror jeg du traff spikeren på hodet, gitt!
Jeg velger å skjule det fordi min familie ønsker at jeg skal gjøre det.
Slitsomt å gå med langermet genser og bukse hele sommeren :(
Jeg skjuler arrene mine for familien, for selv om de vet at de er der vil jeg ikke at de skal se dem. Sammen med venner og ukjente går jeg ofte i kortermet, de aller fleste har ikke noe problem med det. :-) Det eneste jeg er litt bekymret for er spørsmål om hvorfor. Folk som ikke har slitt selv skjønner vanligvis ikke hvordan noe kan bli lettere av å ha vondt fysisk..
Bra skrevet! Bra skrevet!
Personlig velger jeg å bruke langarmede gensrer, selv om jeg ikke har store sår. Selv om jeg bare har små arr på undersiden av armene.
Men jeg ser opp til dere som TØR å vise hvem dere er!
Så utrulig bra skrivi:)
jeg klarer så vidt å vise arrene mine jeg føler ikke at de er ''store'' eller greie nok til å vise frem(okay, trur det ble litt feil skrivi men vet ikke helt hvordan eg skal forklare det)Jeg skammer meg så mye over dem, det gjør mamma også hun skammer seg over meg å det jeg gjør,selvom det ikke er så ille. Jeg får heller ikke lov å gå med t-skjorte hjemme for mamma blir bare irritert! Men om kanskje hun hadde satt mere ''pris'' på meg som den jeg er kanskje jeg lettere hadde klart det? jeg vet ikke jeg men jeg er redd for stygge blikk, redd for at folk skal se på meg og komme med stygge kommentarer!
Unskyld jeg høres helt tett ut men det er meg . Det står virkelig respekt av dere som faktisk tørr og vise dere som den dere er! Tødt gjort. Virkelig!
tommel opp!!! =)
Amen sister! Jeg er 100% engi e det værtfall. Og jeg akter å teste dette når jeg nå skal flytte til en helt ny plass, hvor jeg bare kjenner 2 mennesker.
(Forresten synes jeg du skriver utrolig bra, og treffer mange spikre på hodet.)
Kjempebra innlegg!
Jeg er helt enig med deg, og jeg pleier ikke å skjule arrene mine lenger.. Har ikke gjort det siden sist sommer, da det kom ut at jeg var syk.
Men jeg klarer ikke ha de fremme rundt familie. Tenker bare "SKAM" da. At alle skammer seg over meg.
SV; Takk :) Du er søt :)
Utrolig bra og viktig innleg :)
Så utrolig bra skrevet og så sannt,
det er et vansklig tema, mest for dem rundt som ikke forstår oss..
Jeg gleder meg til bloggtreffet,
da håper jeg alle klarer og være seg selv og gå med korterma osv,
det hadde vært fint og vite og se at vi er fler om du skjønner? ;)
Mamma kommenterte ikke for første gang arrene mine, en stor grunn til at jeg ikke har turt og vise armer er fordi mamma blir flau og har sagt jeg må dekke meg til og jeg tror en del av dem kommentarene har gjort så jeg skammer meg og på en måte vil jeg ikke at folk skal vite forhistorien min, nettopp fordi dem ikke forstår og dømmer en!
Vanskelig det der, det som egentlig burde vært så lett =p
Gla i deg Lise,
ps. kan jeg få msn adr din??
Klem <3
Så utrolig flott å få så mange tilbakemeldinger på dette!! Setter veldig pris på det!
Caroline; msn'n min er lisehetland@lyse.net
Love you all!
Enig i den. Folk lurer jo…må jo få lov til å se og spørre, dersom man går i t-skjorte. Du får bare ta det på feelingen ;)
så utrolig bra sagt. oppmuntrende :-)
Kjempe bra skrevet! Du har en utrolig bra blogg! JEg er blitt fast leser!!
Skjønner godt hvordan du tenker! Det å gi fult faen i hva andre gjør er lurt så lenge man er sterk nok til det. Jeg er 17 og folk stirrer mye når de ser armene mine men da sier jeg bare ; ” har du noe problemer med det? Gjør det deg noe? Hvis du har problemer med det så er synd for deg”. Og hvis noen spør hva det er så sier jeg bare at det er arr og forklarer hvorfor og er fullstendig åpen. Det er mange som har gitt postive tilbakemeld, men desverre mange negative også. Men hvis de ikke kalrer å ha nok sympati til å forstå hvorfor så syns jeg egentlig bare det er trist.
Lykke til vidre Lise!