Til dere helsepersonell som er i stort flertall
Jeg vet ikke hva eller hvordan dere tenker når dere kommer med deres reaksjon og oppførsel når jeg har skadet meg. Jeg vet ikke om dere gjør og sier det dere egentlig tenker, eller om dere er lært opp slik. Noen ganger lurer jeg på om dere faktisk er menneskelige?
Noen av dere kjefter på meg og ber meg ta meg i sammen. Noen har til og med bedt meg tørke opp “sølet” mitt mens jeg ligger på baderomsgulvet, gråter og blør.
Noen av dere overser meg eller gjør meg liten. Jeg lurer på hvorfor dere bagatelliserer mine sår. Noen har sluttet å gidde å sy meg, fordi jeg bruker deres dyrebare tid, eller fordi det ikke er poeng i å reparere armene mine. Det er visst bare bagateller med sprikende sår som blør og væsker i flere uker.
Jeg gråter og blør og har klart å ringe på klokka/alarmen etter hjelp. Jeg sitter i et kaos med tårer, snørr, blod og fortvilelse. Dere ser ikke på sårene, men ber meg gi fra meg gjenstanden(e) og går. Hvorfor ser dere ikke min smerte? Hvorfor ser dere ikke at jeg trenger hjelp? Må jeg skade meg livstruende for at dere skal se meg? Jeg har presset meg til å be om hjelp, bør jeg ikke belønnes for det eller få hjelp, slik at jeg våger be om hjelp senere også?
Dere tror at å ikke gi oppmerksomhet, eller å overse og bagatellisere vil føre til mindre skading. Men for min del fører det til mer alvorlig skading. Jeg skader meg for mine egne grunner, men må jeg skade meg mer alvorlig for at dere skal ta meg på alvor?
Dere har ofte en kald oppførsel. Det heter omsorgsyrke, men hvor er omsorgen? Kanskje dere er lært opp til å ikke gi det oppmerksomhet, men det virker mot sin hensikt. Når skal dere forstå det? Si meg, hvor er medmenneskeligheten? Hvor er omsorgen?
Og til dere helsepersonell som er i fåtall
Takk for at dere ser meg, for at dere setter dere ned med meg. Takk for et stryk på ryggen eller en hånd som holder min. Takk for at dere ser min smerte og viser at dere ser meg.
Takk for at dere snakker med meg, eller bare er der, selvom jeg ikke har ord. Takk for at dere gir sårene mine oppmerksomhet og pleier dem slik det behøves. Takk for at dere viser omsorg.
Jeg føler meg sett og lyttet til og tatt på alvor av dere. Det er det som hjelper. Hver og en av dere få, jeg husker dere for alltid, for dere har gjort det litt bedre. Et ord, en hånd, et smil. Det skal ikke alltid så mye til.
Hva tenker dere?
Tom for ord, men legger igjen en klem, og synes det er viktig det du tar opp her!! <3
Som alltid; Bra skrevet.
Synd det ikke er flere av de som faktisk viser omsorg og tar vare på pasientene.
<3 klem
det treng jo ikke nødvendig vis ver fordi at di ikke bryr seg at di opptrer på en kjølig måte da.
det kan jo ver at di har vert gjennom tingenes tilstand så mangen ganger, gang på gang, at det å ver kjølig og prøve å mer eller mindre overse deg, at di gjør det i en like desperat måte for å prøve å komme gjennom til deg, som det du gjør i desperasjon for å få deres oppmerksom het, å rop om hjelp.
di fleste er sikkert like desperate etter å prøve å finne på noe som di kommer gjennom med hos deg, som det du er etter å rope om hjelp av og til.
å jobbe med mennesker er det vanskeligste som er for uannsett hva du har lært, så er alle forsjellige enkelt individer uten noen form for fasitt.
tenk deg selv at du plutselig får servert en fremmed baby på 2 måneder i fanget uten noen info eller noen ting, du skal bare passe den i 1 uke, det hadde ikke vert lett for du hadde hatt like store problem med å forstå den, som andre har å forstå deg å dine handlinger når alt går i surr.
nå e ikke jg så alt for flink t å ordlegge meg, men håper du forstår va jg mener:-)
Åh, dette var sårt… :/
Helt enig i at man skal gi omsorg, og vise at man ser og bryr seg om personen som skader seg.
Jeg kommer aldri heller til å glemme dem som har sett MEG som et MENNESKE som lider, fremfor å bare se skaden og å hindre meg i å skade meg mer.
Det at de ser en har mye å si for hvordan en faktisk føler seg som menneske. Da viser de at en har en verdi som menneske, i motsetning til hvordan en føler det noen ganger.
OG ikke minst det du skriver om at en ikke tørr å be om hjelp en annen gang viss en bare blir avvist.
Det er ikke lett, med ett helsepersonel som, ja, du beskriver øverst. Som pappa sa når jeg var på akutten og det var en sur dame (sikkert sykepleier) som jobbet der "Hu har sikkert prøvd og bli lege, men var ikke god nok, så hu ble sykepleier i stede, og dermed tror hu er mye bedre en alle andre."…
Uansett, om de er LEI av det som ER jobben dere's, så er det nok på tide med ny jobb. For det er absolutt ikke noe koselig og komme til folk som er kalde, greit nok så forstår dem nok ikke, men en jobb er en jobb, uansett HVA som kommer, må en løse det på best mulig måte, om en liker det eller ikke.
- Min mening.
Liljen; takk :)
Sikri; takk for det. Håper de blir flere etterhvert da. FOlk burde lære av dem.
Paul; Takk for langt svar, skjønner hva du mener. Uansett usikkerthet eller personlige grunner, burde man være profesjonell og handle utifra pasientens beste. Eller hva?
Anonym; Det er helt sant…man fortjener å bli behandlet som et MENNESKE, akkurat som det vi er.
Kitiinee; Haha gullfin kommentar fra far din! :D Men ja, hvis de ikke kan oppføre seg profesjonelt, hvis de skal la sine egne ting gå utover pasientene, så må de komme seg bort og gjøre noe annet. Det er snakk om menneskeliv. Ja, for å dra den helt ut så kan det gjelde liv.
Jeg er helt enig. Da jeg var innlagt, og dette skjedde, var det bare fåtall som tok meg på "alvår".
Jeg kjenner smarten din, Lise
Det er så dumt at det er så få av de som faktisk skal passe på oss som ser at du gjør dette fordi du har vondt, og ikke fordi du vil ha oppmerksomhet. Det må være vondt å ikke føle seg ivaretatt av helsepersonellet som faktisk skal være der for deg – for oss – når en trenger de.
Jeg håper virkelig det fåtallet vokser.
Det er forskjell på å gi negativ oppmerksomhet og å gi omsorg.
Som profesjonell bør man se forbi sårene, og til det som gjør at man må lage dem..
Klem til deg:)
Du har jo allerede skrevet bok. Et nytt boktips– tenke om du kunne samle erfaringer fra disse bloggene og lage en bok om det. Hvis denne boka så kunne brukes i utdannelsen av sykepleiere og leger så tror jeg dette kunne ha gjort situasjonen bedre. Egentlig burde det ha vært tilstrekkelig med sunn fornuft. Smertene etter selvskadingen gjør jo akkurat like vondt for dere som for alle andre. Da må drivkreftene bak være enda sterkere.
Veldig bra skrevet, som alltid! Kjenner meg også igjen i det du skriver. Har opplevd mange forskjellige reaksjoner selv. Får håpet fåtallet en gang kan bli til flertall;)
dette e så kjent… så skremmande kjent!
Hei – som nyutdanna psyk.sykepleier på en psykiatrisk avdeling – men med laaang erfaring som helsesøster – skal jeg ta erfaringene dine, og de andres, med meg videre. Omsorg, nærhet, varme og praktisk og faglig sykepleie.
Hei, for en fantastisk blogg!!! Lurte på om jeg kunne kopiere bildet ditt, my pain is real, og bruke som profilbilde på bloggen min???
Denne teksten er så sterk og flott at jeg har lyst til å printe den ut å henge den på veggen på jobben min! Mange innen yrket glemmer at brukerene og pasientene er mennesker og ikke trenger bare å følge prodedyren v. destruktive handlinger (for vi får ofte beskjed om at selvskading skal ignoreres). Selv ser jeg verdien i å sette meg ned med menneskene som sliter, om de er beruset så henter jeg et glass vann, setter meg ned og holder litt rundt dem – gir dem litt nærhet.. Jeg vet hvor sårt jeg selv har savnet det nå jeg har det tøft.
enig med “Liljen”. tom for ord, men du vet hva jeg synes om det du skriver :)
Helsepersonell kan for lite om selvskading, og tror de gjør «det riktige» når de oppfører seg som asshatts. Jeg håper du får masse invitasjoner til å forelese for alle landes sykepleiere, og at innlegget ditt reiser langt.
Som sykepleierstudent synes jeg det å lese om “de i flertall” faktisk var veldig sterkt.
Kommer nok til å huske på dette innlegget lenge, og jeg skal sørge for at jeg ikke glemmer det! Jeg skal gjøre alt jeg kan for å ikke bli som dem i flertall, jeg skal gi av meg selv, og jeg skal gi omsorg. I massevis.
Wow… Kjenner meg så godt igjen. Det å få negativ oppmerksomhet eller rett og slett bli ignorert forsterkar berre skyldfølelsen og skammen som allerede er veldig sterke og vonde følelsar. Mislykka, dum, mindreverdig, vanskelig.. Og fører til meir smerte, ofte meir skading.
MEN, når du (eg) blir møtt med omsorg, blir sett; både eg og smerten min, blir forstått… så hjelper det meg ut av det vonde. Treng gjerne å bli sett litt ekstra ei stund, bli trøsta, få snakka. Det er faktisk det einaste, utenom sjølvskading, som faktisk kan lettta litt på smerten.
Tusen takk for eit viktig innlegg, som eg håpar at mange i helsevesenet les og lærer noko av!
Stå på, Lise!!!!
Klem <3
Jeg er enig med deg, det er mange av helsepersonellene i verden som trenger og skjerpe seg. de fr som gjør ting riktig og ser oss er de beste i verden <3
Har ikke lest dette før nå..godt skrevet kjære venn. Jeg håper jeg som sykepleier alltid havner i den nederste kategorien, og at det en dag er den som er i flertall.
Hei!
Det er første gang jeg er inne på bloggen din. Fikk linken av ei veninne. Jeg er utdannet omsorgsarbeider og skal begynne på videreutdanning innen psykisk helsearbeid til høsten. Jeg gleder meg veldig selv om jeg vet det kommer til å bli tøft. Vi skal gjennom mange forskjellige temaer som blir tøffe på hver sin måte og ti uker i praksis. Når jeg er ferdig håper jeg virkelig jeg klarer å havne i den siste kategorien! Takk for at du deler tankene dine, jeg er sikker på at det er en enorm støtte for mange!
Har delt denne på Facebooksiden til sosionomklassen min.