Jeg vil trekke noen parallelle linjer mellom spiseforstyrrelsen anoreksia og selvskading, uten at disse to har noe med hverandre å gjøre i denne sammenligningen.
Anoreksia kjennetegnes blant annet ved “forstyrret opplevelse av kroppens størrelse og form, og benektelse av at vekttapet er alvorlig”. Det vil si at den syke ser på kroppen sin som tjukk og stor, enda kroppen er tynn og avmagret. Den syke ser ikke alvoret i vekttapet.
På samme måte tenker jeg at en selvskader med tiden blir forstyrret i opplevelsen av sine egne skader og kutt. Selvskaderen oppfatter gjerne sine egne skader som små og bagatellmessige, og aldri gode nok, alvorlige nok, store nok, selvom skadene faktisk er alvorlige.
Jeg skal ikke si det gjelder alle, for jeg kan ikke tale for alle andre, men jeg vil tro at det gjelder mange. Ihvertfall om jeg skal snakke ut i fra mine egne tanker og erfaringer, og hvilke oppfattelser jeg har.
Jeg tror at man på en måte med tiden blir herdet av å se sine egne sår og se dem bli verre og verre, uten å faktisk se alvoret.
Det begynte med risping, og jeg kan huske hvordan jeg ble skremt de første gangene det gikk over til kutt. Etterhvert ble jeg ikke redd eller skremt før kuttene var såpass dype og store at de måtte sys. Jeg klarer ikke lenger se alvoret.
Jeg kan se andre selvskaders armer og arr og tenke “herregud så jævlig!”. Men om jeg skal ta meg selv i nakken, så kan jeg se at mine egne arr gjerne er like ille. Men det er så vanskelig å se selv! Det blir en forvrengt virkelighet, forvrengt selvskading.
En anorektiker har et forvrengt bilde av kroppen sin. På samme måte har en selvskader et forvrengt bilde av selvskadingen sin.
Så om du tenker at dine risp eller kutt, kloring eller biting bare er filleting, så tar du feil. Det er alvorlig. Du klarer bare ikke se det selv.
Det er ihvertfall tanker jeg har gjort meg. Hva tenker du?
Takk til Merete som ga meg noe å tenke på!
liseliten :)
vel,jeg har faktisk aldri sammenlignet akkurat bare de to *sykdommene* Men når du sammenligner dem og skriver om akkurat bare de to, så er jeg enig med deg ja.
Det er akkurat det samme når det kommer til bulimi også,som er *min greie* Når man er midt oppi en psykisk lidelse selv, så blir det på en måte ens *hverdag* å ha det sånn,man venner seg til alt. For oss blir sånne ting *normalt* Men for utenforstående blir alt bare helt uvirkelig og lite forståelsesfullt at vi gjør sånne ting mot oss selv.
Når andre reagerer på min situasjon f.eks, så er det litt rart av og til at de reagerer så alvorlig på ting som meg er helt vanlig..Vi ser det ikke på samme måte.Og de ser det ikke på vår måte…
Akkurat det har du veldig rett i!! Ting blir "normale" for oss…hverdagslig..mens for andre er det helt ufattelig
Jeg troir du har et godt poeng her Lise. Jeg har aldri tenkt over dette selv, men nå som du setter ord på det – så ser jeg at du har helt rett – iallefall i forhold til meg og min selvskading (slik den var..)
Når det gjelder det dere skriver om her, det at det er hverdagslig og normalt for oss. Jeg har hatt mange rundt meg som har vært bekymret over kuttingen min, og de har fortalt meg om denne bekymringen sin. Og da har jeg bare sagt det som det er: Dette er hverdagen min, det er ikke så alvorlig som du tror. Jeg KAN dette, og selv om du ser på det som alvorlig, så er det ikke så ille som du tror – fordi du har ikke peiling på dette.
For de blir jo bekymret fordi det er snakk om blod og greier, det er farlig i deres øyne. Et lite kutt kan for dem virke som døden nær, mens vi VET at det er bare et lite kutt – som vil gi et lite arr.. Ikke noe værre enn det…
Det er iallefall ting jeg har tenkt på…
Føler jeg prater svada her, men… xD
Takk for svar Liljen. Jeg tenker presis det samme. Det er ikke alltid like "dramatisk" som det ser ut til, men jeg vil nå våge å protestere på linja di "mens vi VET at det er bare et lite kutt – som vil gi et lite arr.. Ikke noe værre enn det…". Det ER ikke "bare". Men det er jo nettopp det som er poenget, VI ser "bare"…men egentlig så er det ikke bare bare.
For oss er det "bare" …. :/
men det er vel det som er meningen med innlegget ditt… Selv om vi ser "bare", så er det MER enn det… Fordi vi har et forvrengt bilde av selvskadingen.. Vi bagatelliserer den… Eller?
Nemlig!! :)
Du har helt rett. Nå er ikke å kutte seg "bra nok" for meg lengre. Man begynner å tenke andre tanker – men det gjelder å holde ut :) Gjelder å holde unna de destruktive tankene.
Gi meg litt credit da knøtte!!!
Har vært inne på det samme sammen med behandleren min. Uansett om jeg ender opp med sting eller stifter eller whatever så blir det aldri "bra nok". Nysgjerrige meg lurer selvfølgelig på hva som skal til, og det trigger som bare faen. u___u
Det som først fungerte som en slags "escape from the world" bare mister effekten sin.
Utrolig bra skrevet vennen min
Jeg også tenker slik att alle di andre har det mye verre. Att mitt ikke er noe big deal.
selv om det faktisk er
Wow, utrolig bra skrevet.
Jeg er enig med dere!
Vi bagateliserer det, er "bare" som dere sier.. *noe å tenke over*
Jeg sliter med både sf og ss, og har alltid hørt at begge deler går ut på det samme, selvskading i to forskjellige former.
Jeg er veldig enig i det du skriver. Noen selvskadere oppsøker ikke en gang legevakt fordi de tror kuttene ikke er alvorlige nok, når de faktisk er det. Utrolig bra skrevet!
utrulig bra skreve! Ha faktisk tenkt eindel på detta, og det er heilt sant, alt du seie.
<3
jeg kan se en likhet ja! ikke at jeg har noen erfaringer på området.. ;)
men hva hvis man har “rispet” seg selv over tid, og det bare blir litt og litt større, men aldri riktignok går over i kutt så store som at de må syes.. er man ikke en ordentlig selvskader da?
Vil bare takke deg for en fantastisk blogg.. Har lest og lest og lest.
Tårene har trillet, jeg har nikket over det faktum at jeg har kjent meg igjen i så altfor mye. Jeg har bestandig prøvd å være ærlig om selvskadingen. Og er det to ting som provoserer meg så er det forståsegpåere og de som prøver å fortelle deg hva du føler når det slettes ikke er dette som er faktumet.
http://tonjesguldberg.blogg.no/1270446490_det_var_aldri_vondt_p.html
for å være helt ærlig synes jeg ikke mine er noe særlig. det er bare små rift egentlig, å det tror jeg er helt sant også, men det blør jo og gjør vondt som helvete dagen etter. jeg gjør det da nedpå hånda og klarer ikke bevege den eller holde kjærsten min i hånda engang. så jeg ser hva du mener…
Det skumle er at man ofte vil undervurdere sine egne skader. Selvom omfanget av skaden kan variere fysisk, så tror jeg smerten på innsiden kan være like stor. Takk for kommentar! Håper du klarer å komme deg ut av selvskadingen. Du fortjener bedre!
Wow.. Lenge siden jeg har lest noe som faktisk relaterer til hvordan alle føler det. Jeg husker at i begynnelsen syns jeg risping var forferdelig skummelt fordi jeg fikk arr. Også ble det verre og jeg drog kniven gjennom såret flere ganger til det ble så dypt at det tok lang tid før det sluttet å blø. Jeg har fått stygge arr.. Så fant moren min det ut, og jeg så det en liten stund fra en annenmanns perspektiv. Det er ikke sunt. Du er syk på en måte som ikke mange er kjente med. Man ser på arrene og sårene og tenker, ‘Hva faen er det jeg egentlig driver med?’
Veldig sant!! Du fremstiller det på en utrolig god måte. Flink du!
Oi, har heller aldri sammenlignet de to sykdommene, og ser at det er en likenhet der ja! Husker jeg også startet bare med små risp, også syns det jeg det var kjempe skummelt at det ble åpent sår, så til å måtte sy. Men nå ser jeg ikke alvoret i kuttene mine lengre. De blir liksom aldri bra nok, alvorlige nok osv, slik du beskriver det. Elsker måten du skriver ting og følelser på, du setter liksom ord på alle følelsene mine og gjør det lettere for meg å snakke ut til psykologene mine! Elsker det. Elsker bloggen din! Håper inderlig på at du vil få det litt lettere.. Det fortjener du, virkelig! Lykke til!