Jeg har alltid vært en som sjelden gråter. Så sjelden at jeg nesten kan si aldri. Eller for å si det sånn, jeg har vært flink å felle tårer når jeg har blitt rørt av glede, men derimot har jeg ikke vært i stand til å gråte når ting har gått andre veien.
Jeg har kunnet være lei meg, sint, fortvila, opprørt, trist, såret, skuffet, men aldri har jeg klart å gråte over det. Min løsning har vært å gråte med armene, å gråte med blod.
Det er ikke det at jeg ikke har vært trist nok eller fortvila nok, men jeg har rømt inn i den falske tryggheten som selvskading har gitt meg. Det har vært min måte å holde følelsene under kontroll på. En måte å holde megselv under kontroll på, selvom jeg faktisk var helt ute av kontroll. Det fungerte som en sperre, jeg kappet av følelsene på et visst punkt, det ble for tøft, og da fant jeg trøst i selvskadingen. Men trøsten varer ikke lenge, det er det vi glemmer å huske på.
Jeg har jobbet hardt for å holde meg unna selvskadingen. Det høres ut som om jeg er over det, enda det “bare” er noen måneder siden, men det er mye for meg. Og jeg skal gjøre alt for at dette skal bli fortid! Jeg kan ikke garantere det, men jeg skal kjempe for det. Jeg kjemper hver dag. Enkelte dager er lettere enn andre, og det er disse dagene jeg jobber for.
Etter jeg slutta å selvskade har jeg grått noen ganger. Det er veldig uvant, og jeg liker det ikke, virkelig ikke. Men det gjør godt. Jeg tror jeg gråter fordi nå må jeg kjenne på følelsene, jeg må sitte i det, der og da. Jeg kan ikke stenge av følelsene og ty til barberbladet og skalpellen. Jeg må kjenne på følelsene.
Vonde følelser er ikke godt å kjenne på i utgangspunktet, og det er fryktelig ubehagelig når en ikke er vant til det. Det blir lett overveldende, og jeg føler at jeg mister all kontroll. Jeg føler jeg mister kontroll over følelsene – følelsene som jeg har kontrollert med selvskadingen. Men du mister ikke kontrollen, det er da du tar kontrollen.
Det er sunt å gråte. Og man må ikke glemme at det er menneskelig å gråte.
Jeg vil heller kjenne på følelsene, gråte litt og føle meg lettere, med følelser som blir lettere bearbeida, enn å sitte med arr og ødelagde armer (og all faenskapet det fører med seg), og følelser som stadig, stadig kommer tilbake. Du lurer bare deg selv.
Det er menneskelig å gråte, og det er sunt. Du kan komme gjennom det uten selvskading!
Bilde hentet herfra via Share this comic
Så fint og bra innlegg Lise!! Det er innmari viktig, og veldig godt å gråte SKIKKELIG noen ganger. Men kjenner igjen en del av det du skriver.. Men for meg har gråten og selvskadingen gått hånd i hånd.. Jeg har kunnet sittet å krampegrått og selvskadet samtidig. :/
men det er kjempebra at du klarer å gråte mer nå. Jeg håper du ser at det er en så mye bedre måte å få ut følelsene på! <3
Takk Liljen!! Jeg håper du også klare å la tårene ta over for selvskadingen din!
Utrolig bra skrevet!!
Jeg kjenner meg igjen med det at det er vanskelig å gråte.
Det er veldig ofte jeg FØLER FOR og VIL gråte. Men at jeg ikke får det til, og at tåren ikke kommer.
Det er bra at du klarer å gråte mer nå. For som du sier; Det er SUNT og det er MENNESKELIG å gråte :)
Stå på!
Tusen takk Tonje!! :D
Huff, kjenner meg igjen. Jeg gråter aldri, kun gjennom blodet jeg får ut tårer…
Selvskading var min trygghet. NÅ gråter jeg. Herremin. Jeg gråt og gråt og gråt i en time hos behandlern min forrige uke. JEG som aldri gråter nesten. Men egentlig så er det beste å gråte enn å kutte seg. Mindre søl og man føler seg bedre etterpå alikevel. jeg slipper skammen. skalpellene. Egentelig så er det utrolig deilig. men som sagt man kommer seg ikke videre her i livet om man ikke kjenner på følelsene og bearbeider dem. gråte.
få det ut. Selvskading er en flykt. en falsk trygghet. det har jeg lært meg i allefall. Vært selvskader siden jeg var 14.. Jeg orker ikke mer. vil ikke mer. Orker ikke å lure meg selv. eller å fortsette en ond sirkel. det er ikke lett å slutte. Men man må ta et valg engang. jeg vil heller gråte og kjempe. enn å kutte og ødelegge meg selv.
du er som meg du! gråter ikke i det hele tatt men det går heller i selvskading. Trist jeg er også noen mnd fri nå å lengere skal det bli! Håper du klarer å gråte litt etter hvert det er jo så bra! uansett, så tenker jeg på deg! Mange varme klemmer<3
wow, bra innlegg!!
det er godt å gråte i blant.
veldig godt skrevet lise, og så utrolig sant. ikke alle klarer å gråte og få ut sin frustrasjon,sinne,skuffelse eller hva det enn måtte være på den rette måten, og tyr heller til selvskading..
men man må lære det på nytt igjen når man legger vekk de destruktive måtene å skade seg på. og det er jo viktig å klare å gjøre ting på de rette måtene.
keep it up girl
jeg kjenner meg utrolig igjen. Jeg greier ikke å gråte men jeg gråter også med blod. Jeg vet det er en feil måte å takle ting på men greier ikke å gråte på noe anet vis. Jeg kan bli trist men greire ikke å gråte foran andre.
Hjertelig takk for kommentarer alle!! Jeg håper virkelig virkelig at alle som gråter med armene kan lære seg å gråte med tårer!! Dere er sterke!
så utrolig bra innlegg.
jeg orker heller ikke å kjenne på følelsene, så tyr heller til selvskading. men en dag skal jeg klare å gråte, jeg også.
håper du har det bra vennen. tenker masse på deg :*
glad i deg.
klem line
<3
shit, du virker som en fantastisk sterk jente! Stå på, jeg vet du klarer det! <3
Klem Rikke
Du virke som en veldig sterk person, og det gjør meg glad at noen har styrke nåkk til å fortelle det slik som du har gjort gjennom bloggen din. Vet sjøl kordan det er og at det er en veldig tung kamp, jeg er så avhengig av det. Jeg elske den smerten.
Men jeg ville bare si at du er ei sterk personlighet, som kommer til å nå langt. Stå på sir jeg bare!
-Anette
Det var som om du beskrivde meg omtrent..
Altså, i ”Jeg har kunnet være lei meg, sint, fortvila, opprørt, trist, såret, skuffet, men aldri har jeg klart å gråte over det. Min løsning har vært å gråte med armene, å gråte med blod.”
Gråte? Jeg?
Desverre sjeldent. Når man som et lite mobbeoffer på bare 5år får beskjed om “Ikke vis at du bryr deg, da gjør de det bare mer”, sperret jeg inne ALLE følelsene. Ble jeg slått, banket opp og spyttet på, så ble jeg steinansikt. Men det var ikkeno bra. Hvis du vil, kan jeg fortelle mer over mail. :3