liseliten.com

Lille, snille, rolige “Lisa” – høst 2007

Hun hyler, skriker og gråter om hverandre. Bordlampen kastes i veggen og knuses, sammen med andre gjenstander i nærheten. Hun vet ikke hvor hun skal gjøre av seg.

Fortvilelsen og sinnet over å ikke få fatt i medisinene bygger seg bare større. Hun trenger en utvei, og tanken om å ta alle pillene har satt seg. Som et desperat barn ligger hun i senga, sammenkrøllet, og med hele medisinskapet i armene. Hun har ikke nøkkel, men redselen for å miste muligheten er for stor.

Det nytter ikke å roe henne ned. Forsøk på omsorg, forsøk på rolig tilsnakk, forsøk med streng tone, ingenting hjelper. Det blir bare verre, og plutselig sitter hun med kutt i ansiktet og på armene. Blodet renner, hun hyler og risper til i ansiktet og på armene med barberbladet, om igjen og om igjen, helt til han klarer å holde hendene hennes fast.

De kjører henne til legevakten. Hun vil ikke, men blir dratt med av flere personer som truer med å ringe politi eller ambulanse. Hun er like urolig, og tviholder på barberbladet som er gjemt inni hånda si.

De frakter henne inn på skadestua. Hun er fortsatt urolig, gråter og skjelver og nekter å gi fra seg barberbladet. De truer med politi og forsterkninger om hun ikke gir det fra seg. Legen sier hun skal få det tilbake etterpå, etter at de har stellet sårene hennes. Hun gråter og sier at han må love det, love det! Og legen kommer med overbevisende løfter om at hun skal få det tilbake etterpå. Hun gråter og gir det fra seg og lar dem sy og stelle sårene hennes.

Hun setter seg opp og sier skjelvende, få det tilbake, du lovte å gi det tilbake, få det tilbake, du lovte! Legen sier at nei, hun kan ikke få det tilbake. Hun blir igjen opprørt og roper og gråter. Følelsen av å bli løyet til svir like mye som fortvilelsen over å ikke ha tryggheten i hånda. Bladet.

Hun roper igjen og igjen at han har lovet å gi det tilbake, og prøver desperat å åpne skuffer og hyller for å finne noe alternativ. To politimenn har allerede kommet inn og holder henne fast. Hun roper og vrir seg, sparker og slår, men de holder for fast. De ber henne bli med til akuttmottaket på psykiatrisk, men hun sier nei. De tilbyr henne å bli med frivillig, men hun nekter. Hun skal ikke inn dit, hun skal hjem!

Hun prøver å løpe mot døren, løp, er alt som står i hodet hennes. Men politimennene tar henne på hver sin side, setter henne inn i bilen og kjører til akuttmottaket på psykiatrisk. Hun er sliten, så fryktelig sliten.

De kommer frem til mottaket, og hun orker ikke gjøre motstand lenger. Det nytter ikke. Hun er så fryktelig sliten. Sliten i kroppen og sliten i hodet. Hun har gitt opp og lar seg føre inn på rommet sitt. Kjente mennesker, kjente rom, kjent seng og kjent sengetøy. Hun legger seg på senga. Sliten, men fortsatt opprørt og fortvila, samtidig som hun tenker at nå kan hun gi fra seg kontrollen.

Ta bort det vonde, vær så snill.