Det tok meg TRE år før jeg klarte å se behandleren min i øynene. Hver uke i flere år satt jeg med blikket ned i gulvet. Jeg har gransket hvert eneste mønster og hver eneste tråd i teppet som ligger på gulvet foran meg inne på det kontoret. Noen ganger kunne jeg ha vondt i nakken fordi jeg satt så lenge med bøyd hode. Det var nesten som om jeg skammet meg og ville forsvinne, være usynlig. For alt i verden – ikke se noen i øynene, spesielt ikke når man snakket om vonde ting, som hos en behandler.
Det verste var om noen direkte sa “se på meg”. Hjelp, pleide jeg å skrike inni meg og kikke opp med dådyrøyne mens hodet fortsatt var bøyd.
I det daglige var det også litt vanskelig med blikkontakt, men likevel var det litt lettere ved dagligdagse samtaler, enn med personlige samtaler med lege eller behandler osv. Å ha blikkontakt var så “nære”, jeg følte meg naken og blottlagt. Jeg frykta hva de ville se i meg, og ikke minst, hva ville jeg se hos dem?
Det var trygghet i å ikke ha blikkontakt. Det var en del av den klassiske “muren” man bygger rundt seg for at ingen skal nå inn. Man beskytter seg selv, men samtidig mister man mye.
En ting jeg fant ut med google: “Når noen ser deg i øynene stimuleres den såkalte striatumsonen (corpus striatum) i hjernen din. Denne delen av hjernen er blant annet involvert i produksjonen av signalstoffet dopamin, som er av stor betydning for menneskers følelse av velvære”.
Det handler om å få kontakt. Det er ikke så skummelt som den grusomme forestillingen man har laget seg om blikkontakt. Det handler om å vise interesse. Å opprette kontakt.
Jeg har tatt store, store steg med tanke på blikkontakt. Jeg har samme behandler som for 5 år siden, og jeg ser ham i øynene. Jeg tør å granske øynene hans, slik jeg tidligere gransket gulvteppet. Hvor mye mer interessant er ikke det? Jeg har blikkontakt selv når det er vanskelige og personlige ting. Men jeg er jo menneskelig, jeg må enkelte ganger fortsatt se ned i bakken og unngå blikkontakt når jeg blir for truet, når det blir for personlig eller for vondt.
Jeg kan nesten si at jeg ikke har problemer med blikkontakt lengre (les: nesten). Jeg foretrekker å vise at jeg er interessert når andre snakker. Jeg viser vedkommende interesse, noe som alltid skaper gode følelser hos den andre. Jeg tar heller gjerne litt pause når jeg selv svarer eller snakker tilbake. Man trenger jo ikke stirre ned personen selvom man føler man mestrer blikkontakt. En mellomting er fint :)
Hva med deg, er du redd for blikkontakt?
Jeg er livredd blikkontakt. Psykologenn min spøker med meg og sier at hun ikke husker hvordan jeg ser ut en gang, fordi jeg alltid stirrer i gulvet og gjemmer ansiktet bak håret når jeg er hos henne. Hun sier hun er misunnelig på resepsjonisten fordi hun alltid får se ansiktet mitt når jeg kommer. Håper jeg klarer det bedre etterhvert. Men jeg har alltid hatt problemer med det, i hvertfall når det gjelder psykologer/leger osv.
Elliande, hvor lenge har du hatt det sånn, alltid? Er kjempevanskelig!! Men det er håp for alle, det var det for meg! :)
Det er som om jeg skulle skrevet det selv (ikke det med å bli bedre – jeg har enda lang vei å gå). Ser nesten aldri noen i øynene jeg, og jeg vet folk legger merke til det. Har et journalnotat fra et av mine utallige legevakt besøk da jeg var 17, der vakthavande psykiater skriver "pasienten gir påfallende lite blikkontakt". Jeg er ganske sikker på at det står det samme i mine papirer i dag.
Jeg tror mest av alt at jeg skammer meg så fryktelig. Hvis jeg så folk i øynene så risikerer jeg vel å se deres forakt og fordømmelse (eller noe). Det er patetisk, jeg vet.
Takk for kommentar! Skjønner hva du mener med forakt og fordømmelse..det er liksom det, man frykter å se noe i andres øyne, og det med at man skammer seg. Kanskje det handler om trygghet..og trygghet kan man jo skape.
ps: fylla kan føre til MASSE tull ja… :S
jeg ser alltid stirrende på personer. stirrende, sinte og redde øyne.
Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Jeg har ofte problemer med å se folk i øynene. Derimot når jeg virkelig prøver å se folk i øyne på en naturlig måte, så føler jeg at det blir mer stirrende. Er vel en ting man kan øve på.
sv: Jeg merket at jeg var litt svimmel når jeg begynte på de, men ikke i så stor grad som nå når jeg sluttet. Nå har jeg gått å følt meg helt jævlig i to uker, men TROR det begynner gå over nå, uten at jeg skal si det for høyt. Føles virkelig ut som kroppen min detter fra hverandre og at jeg brygger på en skikkelig influensa, men det er nok bare fine bivirkninger.
sv: Jeg har gått på Cipralex siden..i våres kanskje? Og før det gikk jeg på Zoloft i 1 år eller noe slikt. Så lenge har jeg ikke gått på de, men jeg merker nå, nå som jeg har sluttet at effekten har vært stort. Jeg har falt litt ned i kjellern. Skal absolutt skrive mer om fremgangen etterhvert, når jeg kommer ut fra innleggelsen her og når jeg kan få ting litt på avstand.
Og håret mitt bleker jeg hos frisøren og noen ganger farger jeg det der med permanente farger. Men det har jeg ikke alltid råd til (2000kr hos frisøren er trist), så da går jeg over selv med Manic Panic-fargene. Men de falmer ofte fort på håret mitt også, selv med Amplified-formulaen. Så vet ikke om det finnes noen gode råd for å få fargen til å sitte lenger. Bruker jo kun frisør-produkter i håret mitt nå, for å prøve å bevare glansen og fargen litt lenger hvertfall.
Stolt av deg Lise!
Gid!
var ltt redd for det før, men er egentlig ikkje redd for deg no lenger, kjem litt an på kem det er, og i kva for situasjon det er ..
Blikkontakt er vanskelig. Det verste er når folk sier ting som "se på meg når jeg snakker til deg", da klarer jeg ihvertfall ikke å møte blikket deres. Jeg husker en gang, jeg hadde blitt tvangsinnlagt og den skumle overlegen kom og skulle informere meg om rettighetene mine eller noe sånnt, jeg husker ikke. Men uansett så tvang han meg til å se han øynene samtidig som han tvihodt meg i hånda. Det var grusomt, jeg bare datt ut, gråt, hyperventilerte og klarte ikke å få med meg noen av rettighetene mine. Hvis jeg hadde sluppet å se på han tror jeg nok jeg hadde fått med meg mer.
kjenner meg igjen. jeg ofte vekk når jeg snakker om dype ting, men det er mest for å tenke.. klarer ikke å tenke så godt (haha) når noen stirrer på meg mens jeg snakker.
Jeg tror det handler litt om å stole på den personen du skal se inn i øynene på.
Så jeg har det egentlig motsatt, noe som i grunnen kan være like slitsomt.
Jeg får så fort tilknytning til en person, og stoler liksom FOR fort på personer, noe jeg har brent meg på gang etter gang etter gang etter gang.
Så jeg forstår på en måte hva du mener!
Forstår det godt.
har selv brukt et år på å klare å se behandleren min i øynene, og det er fortsatt kjempe vanskelig.
Utrolig bra blogg!!