Når psykdommen min blomstrer for fullt hender det (altfor ofte) at jeg sier og gjør utrolig mye dumt (helst på impuls) som skaper fryktelig mye problemer for meg selv, og som muligens drar med seg uskyldige(?) ofre. Når man er i en slik fase eller tilstand ser man ikke at feilen er ens egen. En kan hate og klandre verden og alle dens drittsekker fordi det er en selv som alltid har rett i alt. Å sitte på det magiske ordet sannheten.
Og når man blir bedre og lander ned på jorda igjen, kommer fornuften med sine koselige bivirkninger. Anger, skam, smerte og ødelagde relasjoner. Jeg angrer, fordi jeg ser at det jeg har sagt og det jeg har gjort har vært urimelig og urettferdig. Jeg skammer meg fordi jeg har vært påståelig og handla som jeg har gjort. Jeg kjenner smerte fordi jeg har mista viktige relasjoner og har såret andre.
Det letteste hadde vært å bare skyve den fornuftige delen av meg bort, og heller klamre meg til den trygge “sannheten” om at det er alle andre som har feil, alle andre som er slemme, alle andre – men ikke meg. Da slipper jeg å ta på meg ansvar for det som har skjedd.
Sånn sett hadde det kanskje vært mindre smertefullt å peise på fra en annen planet og frita seg for all ansvar fordi det er verden som feiler noe – ikke meg. Men hvilket liv blir det?
Jeg er kommet til et stadie hvor jeg lenge har forstått og skjønt, men hvor jeg ønsker å være ydmyk og innrømme mine feil.
Jeg har så lyst å be om tilgivelse. Jeg har så lyst å ordne opp. Jeg ønsker, men jeg er så redd. Å legge fra seg den harde og trygge beskyttelsen og faktisk vise seg fra sin sårbare side, det er så forbanna skummelt.
Jeg skulle ønske at du (dere) visste hvor vanskelig det er for meg å prøve å rette opp i mine feiltrinn. Jeg forstår og innrømmer mine feil, jeg angrer og vil gjøre det godt igjen, det er bare så fryktelig vanskelig å ta steget videre.
Jeg har så lyst å fortelle deg (dere) at jeg har lært. Jeg er bare så redd det er for sent.
(Tilgi meg)
bilde googlet
Varm klem :* Så snakkes vi på msn <3
Du må ikke ta på deg for mye nå. Jeg tror de fleste som enten har kjennskap til eller har en psykisk lidelse forstår veldig godt “de mange ansikter” en sykdom kan gi et menneske. Du er nå i en prosess vil jeg tro etter hva som ble skrevet her i går, der du har blitt bombardert av mange innspill/ inntrykk med mer. Ny kunnskap som kan gi næring mot “hva om,vil endre, må gjøre” tanker. Tanker som kan være vanskelige, men også om man ser mellom linjene er positive og fulle av håp. “Rom ble ikke bygget på en dag”, ei heller går det an å ordne på alt, fordøye ny kunnskap og inntrykk med mer på en gang. Lett for at det kan bli som å gå på tynn is, og vannet kan være kaldt om isen skulle sprekke.
Muligens en skal ta tiden til hjelp og at en må bygge opp både seg selv og andre ting “sten for sten”. Det er ofte da man får noe solid som tåler dårlige tider. I så måte så tror jeg at man i forhold til å mestre en psykisk lidelse, må starte med å bygge opp et solid byggverk “MEG”. Først når dette er i gang, vil det muligens være bra å begynne å reise de byggverk ved navn “andre ting”. Selvfølgelig er dette ting som etterhvert går parallelt med hverandre, og med tider så er det vel mest ønskelig å bare ha litt vedlikehold. I forhold til direkte overførbarhet til det du skriver, så muligens det blir lettere for deg å be om tilgivelse med et godt byggverk “MEG”, uansett hva resultatet kommer til å bli. Også sårbarheten som nå kan være vanskelig for deg å måtte vise, kan bli letter med byggverket på plass.
Nå er det vanskelig å anslå utfra det du har skrevet, hvor mange du eventuelt ønsker å be om tilgivelse til. Er dette er mennesker som står deg nær eller har gjort det, og de enten vet om din situasjon eller får muligheten til å lære. Så tror jeg at det å få en unnskyldning eller hva det måtte være fra deg ikke er viktig. Det som er viktig er at du har det bra Lise. Nå skal en ikke undervurdere den handlingen å be om tilgivelse,fordi på mange måter kan det være en bra måte å sette en slutt strek for noe. For så å bevege seg videre.
Har allerede skrevet så alt for mye, og er sterk i troen på at det kommer til å ordne seg “Fordi på en eller annen måte, så gjør det jo alltid det. Det kommer bare an på hvordan man ser på det”.
Noen fine ord sagt av andre som muligens oppsummerer litt det jeg har brukt alt for mange ord på.
“Fortidens eneste sjarme er at den er fortid.”
“Den tiden som går bra, kommer ikke dårlig tilbake.”
“Jo mer man heles, desto bedre ser man at minnene bokstavelig
talt ligger lagret i kroppen min,og de man ikke vil ta med videre må få slippe ut. I motsatt fall blir de en byrde resten av livet.”
“Vi velger ikke det som skjer med oss, men vi kan velge hva vi vil gjør med det”
“Den eneste du trenger å tilgi er deg selv”
Et lite utdrag fra en god artikkel.
“- Betyr det at man skal være opptatt bare av seg selv?
- Nei, men det betyr at for å være i stand til å ta vare på andre, må man kunne ta vare på seg selv. “Du skal elske din neste som deg selv” – egenkjærlighet er altså en forutsetning for nestekjærlighet. Jeg vil ikke gjøre meg til talsmann for selvnytelse eller egoisme, men for et liv i ansvarlighet.”
Alle gode ting og lykke ønskinger til deg Lise, i prosessen du er i nå og ellers i livet.
Det med tilgivelse er det grunn til å reflektere over. Min mor gjorde livet til et helvete for meg med en uendelighet av småhakking og psykisk utpressing,men jeg har ikke tilgitt henne– jeg har innsett at hun ikke fortjener bebreidelse. Det er noe annet. På et avgjørende punkt i livet hadde hun uflaks og valgte feil veg,flyktet fra seg selv i stedet for å rive seg løs og fungere som et helhetlig enkeltindivid.
Jeg tror ikke det er riktig av deg å be om tilgivelse,for du fortjener ingen bebreidelse. Det riktige er å fortelle dem– som sant er,at du er lei deg fordi du gjorde dem vondt. Mennesker er generøse i slike situasjoner, så jeg tror ikke du har noe å frykte. Vennskapet vil i stedet bli mer nært og ekte.
Skjønner at du når går gjennom mange ting på godt og vondt.
Er et utrolig vanskelig tema dette, men jeg tror det og bruke tid er en viktig ting her.
Ved å vise noen av de det gjelder dette innlegget er du kanskje igang med en prosess ? (det enkle er ofte det beste ;0) Det er jo så godt skrevet, og kan kanskje brukes som et utgangspunkt ? Så er en kanskje igang.
Men du må huske at det er to sider av saken, og alt er ikke din ” skyld”. Alle parter har et ansvar.
Vondt mens det står på , men bedre etterpå kanskje ?
Heier på deg uansett. Lykke til.
Hilsen Wenche
veldig vanskelig tema vennen.. men du må berre bruka tiden, og Lise, det er aldri for seint!!
<3
heisann… ville bare kikka innom å sei hei… eg må ta meg en dag å lesa skikkeligt, e bare hjemma på perm litt nå…
Dette var flotte tilbakemeldinger som jeg virkelig skal tygge på og ta til meg!! Takk!!
hei og takk
Etter en “debatt” med min voksne datter i kveld tror jeg at jeg forstår henne bedre etter å ha lest det du har skrevet her.
Hun er så sårbar og jeg opplever smerten som du også skriver om. Samtidig er jeg så redd for å trå feil, at jeg trår feil ved å være unvikende og taus om ting.
Når hun blir såret forsøker jeg å forklare, fordi hun har misforstått meg. I stedet vil hun ha forståelse og beklagelse fra meg. Og jeg gjør den samme feilen om og om igjen.
Hun orker ikke å ta feil, det er en altfor stor byrde. Så skal vi bevare vennskapet” tar jeg feilen på meg til slutt. Men likevel savner hun mer.
Jeg Må bevare relasjonen på ett vis for jeg er så glad i henne… Og hun har ikke så mange.
Takk for alt du skriver her og takk for at du har valgt å hjelpe andre! Nå skal jeg lese mer….