Det er en tanke som ligger i bakgrunnen, i skyggen, i tåken og gråsonen. Jeg prøver å undertrykke tanken. Jeg prøver å overse den, ignorere den, innbille meg at den ikke finnes. Men den gjør det, den finnes. Jeg prøver å rømme fra den, avlede, tenke på noe annet og gjøre noe annet. Men den er der. Den finnes i bakgrunnen.
Jeg har tatt tanken frem i lyset og kjent på den. Jeg har kjent så forbanna etter at jeg nesten fysisk kan ta på den. Jeg har grått og jeg har snakket om den og satt ord på den.
Men den forsvinner ikke. Faen, tenker jeg. Dette går ikke. Jeg har kun hatt fire sprekk på over seks måneder, det er egentlig kjempebra. Klapp på skulderen til meg, joda. Men tanken forsvinner ikke.
“Én siste gang. Bare én gang til! Bare én! Jeg lover, bare én! Men jeg må gjøre det ordentlig, bare én, én, én ordentlig siste gang. En så heftig siste gang at jeg aldri mer trenger å gjøre det. Aldri mer. Bare ett siste helvete. Én aller siste gang med blod, legevakt og sting, skam og faenskap. Bare eeeeen så lover jeg, aldri mer! Jeg lover! Bare én!”
Jeg lurer bare meg selv. Faen. Fornuften sier jeg bare lurer meg selv, men tankene sier at jeg trenger bare en gang til. Bare én.
En blogger forsøkte å unngå selvskading ved å tenke på denne måten: Kutt deg bare hvis du tenker deg at du samtidig ser den personen i øynene som du setter aller høyest. Kanskje dette kunne hjelpe litt for å få fornuften til å seire.
Kanskje du en gang kunne skrive et innlegg om hva du tror den viktigste drivkraften bak selvskading egentlig er? Er drivkraften ønsket om å gjøre diffus sjelelig smerte om til konkret,ytre smerte og dermed mer håndterelig, å overdøve sjelelig smerte, et utslag av selvaggresjon, tvangstanker eller kanskje en kombinasjon av alt dette?
Ingen tvil om at du har gjort en kjempejobb i forhold til å bevisstgjøre deg selv. Realitetsorientering er viktig, og der har du kommet langt.
Synes bildet du hadde lagt sier så mye.
Lisemor
Nok et reflektert og godt innlegg. Det gjør meg vondt å lese det du skriver, men det er så fint at du evner å sette ord på de vanskelige følelsene dine. Jeg håper at den tanken om bare en gang til går vekk en dag. Jeg håper du får det bedre snart.. Klem
Hold ut Lise. Du er sterkere enn du selv tror. Og for det om det ikke føles sånn, så vil trangen minske etterhvert. Du må ta tiden til hjelp, være tøff og stå i mot. Jeg vet det er lettere sagt en gjort, men jeg sier det fordi jeg vet at du har styrken inni deg.
♥
Du er sterk! Du er inspirerende. Jeg tenker…. Tenk at en SÅ perfekt jente, også…Kan ha de samme tankene: SOM MEG (!)…..
du vet hva jeg har sagt.Men kan vel lime det inn her, så fler ser
Lise.
Du vet hvordan det er.. man sier “en siste gang” .. men det er bare å lure seg selv.. samme om det er nå eller i morgen eller neste uke eller om 2 mnd… Du sier det er siste gangen, men kanskje om 5 mnd sier du det samme “bare EN siste gang” …
Den siste gangen HAR VÆRT , det er det du må tenke på! Også må du finne ut hvordan du skal bli komfortabel med at den gangen har vært -det er det som er utfordringen
Du hva jeg sa vennen. Er stolt av deg! Du har kommet så langt. Selv om man slutter å skade seg, så betyr ikke det at man er friskmeldt av den psykiske smerten. Man kan tilogmed ha det enda vondere inni seg. men man må lære seg å ikke flykte! stå i det!
Selvskading er en flukt og vil alltid være det.
Hadde det hjulpet så hadde det aller første kuttet vært bra nok.
Jeg vet ikke hva jeg skal si som kan virke støttende, for dette vet jeg altfor lite om…jeg nøyer meg med å si at du er flink til å formidle, og jeg ble grepet av teksten din med det samme. Håper du føler deg bedre.
bare en siste gang kommer dessverre mange ganger..det blir aldri en sist gang, det blir som regel mange ganger…jeg kjenner til den tanken..den er ikke lett å kvitte seg med..men jeg håper du klarer å motstå disse tankene når de kommer.
du er sterk Lise. <3
Hold ut kjære Lise!
Jeg kjenner meg sånn igjen i det du sier..
Jeg VET at jeg ikke bør gjøre det, og allikevel vil jeg alltid bare én gang til. Og ordentlig, selvsagt. Skade meg så grusomt mye at det setter en støkk i meg slik at jeg aldri skal gjøre det igjen! Skjære av meg en finger, rive av store flenger med hud, helle kokende olje over meg selv.. Det er vanskelig å være sterk i en slik situasjon.
Jeg fant bloggen din først i dag, men merker at det står mye fint her. Jeg fikk også diagnosen Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse for en stund siden, og jeg har hatt veldig tungt for å akseptere det. Jeg tør ikke prate med noen om det, og jeg beundrer deg veldig for å tørre å skrive så åpent om sykdommen din. Et av problemene med sykdommen, er at den nettopp er vanskelig å akseptere, og at man føler så mye skam, og nærmest slår seg selv i hodet med hammer. Det er vondt å lese om hvordan du har det, og det får meg nesten til å gråte, fordi det er så veldig kjent.