Jeg fikk et spørsmål / kommentar fra en leser kalt anantharika. Det er et godt spørsmål som jeg ikke har tenkt så mye over selv, og dersom andre har lyst å si sin mening om det, så legg igjen en kommentar! Spørsmålet var:
“Husker ikke om jeg har sagt det før, men jeg blir umåtelig provosert av termen “sebrapike” som du bruker om deg selv. Det føles som en slags romantisering av det hele og jeg tror ikke det er sunt for hverken deg eller de som leser det, å bruke det ordet. Mener ingenting vondt, men hva er dine tanker om det? Ser du poenget mitt? Når jeg ble frisk var det iallfall viktig å lære å tenke på nytt, å ta kontroll over tankene, og å f.eks. fjerne meg fra litteraturen og filmene som på merkelig vis klarte å gjøre sykdommen min til noe “kult” (og som trøstet, og forsvarte). Blablabla. Poenget, å innse at du ikke er en “sebrapike”, du “gråter ikke blod” etc.: du angriper din egen kropp og kutter deg opp, “enkelt” og greit, og det er verken kult eller bra, det er sykt og det vil vi slutte med :) og da må vi først bruke de rette ordene på det”.
Begrepet sebrapike kommer fra boka Zebraflickan, selvbiografien til Sofia Åkerman, ei jente som tidligere slet med blant annet selvskading. Arr som dannes etter kutting blir til slutt hvite striper, som hos en sebra.
Det forundrer meg ikke at det er en selvskader som har kommet på ordet, eller at det er selvskadere som bruker ordet. Det er nok ikke en romantisering, men kanskje det er lettere å leve med den beskrivelsen for den som skader seg? Selvskading er forbundet med skam og dårlig samvittighet, og kanskje er det lettere å innse sin egen atferd ved å kalle seg sebrapike? For det høres faktisk finere ut enn ordet selvskader, men det er jo ikke det. Kanskje det er litt for skummelt å innse at man er en selvskader, men at man gradvis kan begynne å kjenne på det, ved å i det minste bruke et annet ord som betegner det samme.
Jeg ser poenget ditt veldig godt, og jeg er på mange måter enig. Nå som jeg har forstått hva jeg driver / har drevet med, nettopp selvskading, og ikke minst det at jeg er på bedringens vei etter så mange år, gjør at jeg lettere kan akseptere hva det er. Selvskading er fælt, du angriper kroppen din, og det er ikke friskt.
Du sier at ordet sebrapike kan virke som trøst og forsvar, og den ser jeg. Men er det riktig eller galt? En selvskader er sannsynligvis veldig sårbar og kjemper sin egen indre kamp, og kanskje man trenger den tryggheten i å kalle seg sebrapike? For jeg tror at det er helst selvskadere selv som bruker ordet sebrapike og som ser på seg selv som en sebrapike, mens andre som ikke skader seg selv, ser på det som hva det faktisk er; selvskading.
Jeg tenker at dersom en selvskader lettere klarer å innse problemet sitt ved å bruke et mindre skummelt og mindre direkte ord som sebrapike, så hvorfor ikke? Er det noen har lyst å begynne å selvskade, eller fortsette med det, fordi det er “kulere” å være sebrapike enn å være selvskader? Jeg tror ikke det. Det handler jo om så mye mer, men det er nok lettere å leve med betegnelsen sebrapike.
Det var et himla godt spørsmål som jeg sliter med å svare på. Men alle har nok sine egne meninger rundt dette, og det kan variere fra det ene ytterpunktet til det andre. I noen tilfeller er det kanskje best å legge bort ordet sebrapike og “face’e” problemet, mens andre ganger trenger man å støtte seg litt på ordet sebrapike. Det er hvertfall lettere å leve med det, men det betyr selvfølgelig ikke at det er mer OK å selvskade.
Q: hva tenker du? Handler det om det samme når spiseforstyrrede jenter omtaler seg med et navn/nick som inneholder ordet “ana” (anoreksia) eller “mia” (bulimi)?
Edit: Mange bra svar i kommentarfeltet. Her er noen utdrag fra andres meninger:
M: Men sebrapike høres “finere” ut enn selvskader. Men egentlig så prøver man bare å skjule og undertrykke det man driver med? Ufarlige gjøre det ?
Madeleine: Jeg ER ikke en sykdom eller en handling, jeg er Madeleine og jeg har en sykdom og jeg gjør dumme ting, men prøver å unngå å identifisere meg selv som sykdommen.
Camilla: Hvis man klarer å “godta” at man er selvskader ved å bruke begrepet sebrapike, kan det ikke da være vanskeligere å komme ut av?
Mariann: Hvis det gjør det lettere for andre å omtale det som sebrastriper, så må det også være greit – så lenge fokus fremdeles er på å bli “frisk”.
Kaja: Jeg er ikke en sebrapike, jeg kutter meg selv. “enkelt” og greit.
Millie: Så lenge en er ærlig med seg selv og andre om hva man er, spiller det vel ingen rolle hvilket navn man har på det, vel?
Syns bildet var litt morsomt, og kanskje litt beskrivende også?
Å! Wow, for et utrolig bra og tankevekkende spm. Jeg er så enig så enig.
Men sebrapike høres “finere” ut enn selvskader. Men egentlig så prøver man bare å skjule og undertrykke det man driver med? Ufarlige gjøre det ? Jeg vet ikke.
Dette satte igang mange tanker hos meg, iallefall.
Hurra for virkelighetsvekkere! For det første og siste, det kommer aldri til å være kult å kutte seg. Jeg for min del har innsett at det er feigt, at jeg ikke tørr å bruke ord, for fy… det er mye vanskeligere å bruke ord, og mye lettere å ty til skalpellene. Men nå prøver jeg å endre det. 4 måneder idag uten selvskading. å bruke ord er mye vanskeligere for meg iallefall.
Jeg håper vi alle kan lære å bruke ord, forandre tankegangen. Vi trenger ikke skalpellene og barberbladene. Hva vil det hjelpe? Vi blir jo ikke frisk av det! bare verre! man må ha mer og mer, til slutt endag så er det ikke noe mer. man leker med livet sitt. NOT GOOD.
Man må ta et valg. Brutalt og fort.
For et vanskelig spørsmål..
For meg høres sebrapike litt bedre ut en ordet selvskader.
Og jeg syns det er helt greit å bruke betegnelsen sebrapike hvis det er det som føles rett!
(Lise, jeg har lagt ut ny sangvideo nå på http://www.tonjestor.blogspot.com)
Jeg er rett og slett helt enig med Tonje over her.. :)
Brabra innlegg! Utrykket “sebrapike” er desidert “finere” enn selvskader, både på godt og vondt.. Spennende lesing..!
Så bra innlegg Lise! Og jeg er enig med deg! Bortsett fra en ting, sebraen har svarte striper ikke hvite :P Den er hvit med svarte striper ;)
jeg har faktisk ikke brukt ordet sebrapike så mye om meg selv. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg tror det er litt pga dette -å gjøre det til en bedre ting enn det er osv.. Jeg visste ikke om ordet sebrapike da jeg startet, så helt fra starten (eller da jeg innså hva jeg dreiv med) har jeg kalt det akkurat det det er: Selvskading. Jeg er en selvksader. Så å plutselig begynne å kalle det noe annet, falt vel ikke naturlig for meg da – jeg vet ikke.
Jeg liker verken å kalle meg for sebrapike eller selvskader. Jeg skjærer meg ja, men jeg ER ingen selvskader. Jeg ER ikke en sykdom eller en handling, jeg er Madeleine og jeg har en sykdom og jeg gjør dumme ting, men prøver å unngå å identifisere meg selv som sykdommen. Jeg føler at når man kaller seg for sebrapike er det som å si at man ER sykdommen sin. Og det er man jo ikke, selv om det kan føles sånn noen ganger.
(forresten så var det vel ikke en selvskader som kom på det med sebrapike. Var det ikke en sykepleier som hadde kalt henne for det? eller husker jeg feil nå? Lenge siden jeg leste boka)
Spørsmålet er vel mest om, hvis “sebrapike” gjør problemet lettere å akseptere, ER det da til det beste? Hvis man klarer å “godta” at man er selvskader ved å bruke begrepet sebrapike, kan det ikke da være vanskeligere å komme ut av? Bare en tanke som kom opp når jeg leste det du skreiv. Man skal jo ikke leve med selvskadingen, man skal komme seg ut av det (sier jeg, som har holdt på i årevis og ikke greier å slutte)
Et utrolig godt spørsmål, og velbegrunnet argumentering, jeg ser absolutt poengene til Anantharika. Men det hun sier er HENNES oppfatning, at det er en romantisering og at hun vil ta avstand fra det. Hvis det gjør det lettere for andre å omtale det som sebrastriper, så må det også være greit – så lenge fokus fremdeles er på å bli “frisk”.
Jeg syns du fikk mange fine svar på dette. Og du svarte veldig bra sjøl også. :)
Hei!
Jeg syns både du og anantharika kommer med gode spørsmål.
Jeg syns anantharika kom med veloverveide påstander, og selv om det faller meg litt tungt for hjerte siden jeg er selvskader selv, så har hun nok helt rett.
Det blir ikke rett å romantisere det man gjør.
Jeg er ikke en sebrapike, jeg kutter meg selv.
“enkelt” og greit.
Å lulle seg inn i koselige ord og fine fraser gjør det ikke enklere å la det være.
Jeg må rett og slett slutte å identifisere meg med det.
Det er ikke meg.
Det er et symptom.
Noe jeg gjør.
Virkelig godt spørsmål og som vanlig et veloverveid svar fra deg, Lise.
Jeg har ikke lest boka dere referer til i kommentarene her, så mine tanker om betegnelsen SEBRAPIKE var ikke farget av selve selvskadingen. Jeg satte betegnelsen i forbindelse med svart/hvitt tenkingen som gjerne følger denne diagnosen. Ingenting er i gråsonen for en med diagnosen, alt er svart eller hvitt. På den måten syntes jeg sebrapike var dekkende på mange vis, men det sier likevel ikke noe om den enkeltes personlighet. Folk med BPD er like forskjellige som folk uten.
Lise M.
Mange, mange gode svar og tanker! Og når jeg tenker over det, så er det jo noenlunde likt med spiseforstyrrede jenter som kaller seg for et navn som inneholder ordene “ana” (anoreksia) og “mia” (bulimi). Handler det om det samme?
har ikke så mye å tilføye om akkurat dette, da jeg ikke har kuttet så forferdelig mye, og ikke kaller det for hverken det ene eller det andre..jeg sier: jeg kutter…thats it…men ja..
sebrapike kan ikke sammenlignes med *mia* eller *ana*, sebrpiken er et annet uttrykk for selvskading, mia og ana er endelsene og forkortelsene for selv diagnosene…så det blir noe annet ;)
jau jau, hau hau…en førjulsklem til my little Lise ;)
<3
Laila; tror vi misforsto hverandre der. Jeg vet at de to navnene er forkortelser, men de bruker det i sitt eget navn, som en identifisering med sykdommen, på samme måte som sebrapiker identifiserer seg med sin selvskading..?
Jeg er så glad i den boken. Om det er et passende navn eller ikke, bryr jeg meg veldig lite om, det er alt etter hva en selv er komfortabel med å kalle det. Så lenge en er ærlig med seg selv og andre om hva man er, spiller det vel ingen rolle hvilket navn man har på det, vel?
Selv takk! Har vært igjennom det helvetet selv, og vet utrolig godt hva du sliter med. Først nå, over et år etter at jeg klarte å slutte på egenhånd, har jeg fått den hjelpen jeg vet jeg både trenger og fortjener. Det er utrolig viktig, og ikke minst modig av deg å skrive så åpent og ærlig om det som du gjør, og jeg respekterer deg virkelig for det.
Du er et viktig menneske, og et vakkert bilde på at noe som er så skummelt og farlig, faktisk kan overvinnes. <3
Der kom det et svar, ja :) Jeg var redd du hadde blitt provosert og ignorert spørsmålet mitt, hehe :) Interessant å lese dine (og de andres) tanker omkring det. :)
Millie; tusen takk!! <3
anantharika; jeg ble ikke provosert, det er jo et godt spm :) Så takk for en tankevekker!
Veldig, veldig bra skrevet, Lise. Jeg selv bruker ordet “Sebrapike” i stedet for “selvskader” fordi det høres finere ut, jeg liker ikke ordet selvskader.
Igjen, veldig bra skrevet!
Synes det er bedre å bli kalt sebrapike enn emo. Heheh.
Ikke at emoer er selvskadere, men det er så mange som tror det.