liseliten.com

Jeg vil aller først takke så inderlig mye for de støttende og fine kommentarene på forrige innlegg. Det betyr mye for meg, og det gjorde det både i går og i dag. Jeg leste dem etterhvert som de kom, i min lille, bortgjemte verden. Takk for at dere gjorde dagen min bedre!

Jeg har kommet meg litt oppå igjen. Allerede sier du? Ja, det var en kort svipp ned. Jeg fikk smake på de velkjente, samme, vonde tingene som jeg tidligere levde med hver eneste dag. Nå lever jeg ikke hver dag med dem så sterkt som det gjorde før, og nedturene er ikke like lange. Det betyr ikke at det er mindre vondt, men jeg rekker å komme meg opp og trekke pusten før jeg kveles og blir liggende.

I går presset jeg meg avgårde til min kjære søster og familien, og var med mine to elskverdige tantebarn (5 og 1,5 år gamle). Vi rant på akebrett i timesvis, og vi bakte kakemenner. Det gjorde dagen min bedre enn om jeg skulle gjemt meg fra verden og bygge muren enda høyere og enda tjukkere.

I dag har jeg hatt samtale med min behandler, noe som i seg selv gjør formen litt bedre. I tillegg har jeg hatt besøk av min nye nabo som viser seg å være ei utrolig grei jente.

Når man har det vondt vil man gjerne stenge verden ute, gjemme seg, sove, bare være alene, og jeg har stort sett alltid havna i det mønsteret. Selvom jeg mestrer livet litt bedre enn tidligere, så er det mye av disse tingene som får meg opp igjen. Å faktisk våge å bevege seg utenfor og være litt sosial. Jeg har alltid syns at det har vært et h***** mas og kjas om å alltid komme seg ut, være i aktivitet, bla bla bla, fordi det skal hjelpe. Ja, det er hat å komme i gang, men det hjelper som regel. Om så bare en tur på butikken eller noe. Å snuse på noe annet utenfor den lille, trygge verden du gjemmer deg i.

Ikke sant?

Jeg syns det var sååå fint av dem å sperre av veien for at ungene (og meg^^) skulle få ake!