Jeg sa aldri noe. Jeg var stillheten i denne verden full av støy og uklare mennesker. Jeg var stillheten. Jeg var forvirringen. Verden var ikke stille, verden var ikke forvirrende, jeg var stillheten, jeg var forvirringen. Jeg levde ikke engang, jeg bare fantes. Jeg klarte ikke følge med på verden rundt meg. Jeg så ikke sammenhenger, jeg så ikke verden som den var. Jeg hadde min egen verden, og i min verden fantes ingen andre. Det var ingen andre enn meg. Så jeg sa aldri noe. Jeg var stillheten.
Jeg vet ikke om jeg noengang smilte heller, men jeg kan huske jeg gråt. Det var eneste synlige tegn på at jeg var et menneske. En sjel i en kropp. Fantes jeg virkelig?
Jeg sa aldri noe. På skolen satt jeg usynlig ved pulten, hvor jeg usynlig satte meg ned på eneste ledige plass. Jeg sa aldri noe. Men jeg skrev og jeg skrev, jeg leste og jeg regnet. Det var da jeg kunne holde fokus, det var da verden ikke lenger var uklar, men tydelig gjennom tall og bokstaver. Lærerne sa jeg var den flinkeste. Betydde det at jeg fantes? Jeg så på karakterene og noe kom til liv inni meg. Jeg var noe, var jeg ikke? Men det lille inni meg visnet så fort igjen.
Jeg kan huske jeg gråt. På den usynlige pulten brast jeg sammen og gråt. Flere ganger. Jeg løp ut, men ingen sa noe. Ingen så etter meg. Min gråt var bare et forurenset vindpust, en liten og usynlig skikkelse kalt stillheten.
Jeg var stillheten, jeg var forvirringen.
Det var først den siste dagen du sa noe til meg.
Hele min eksistens falt sammen. Hvordan kunne
du se stillheten så tydelig? Hvorfor sa du ingenting
før? Det var den aller siste dagen.
Og du så på meg og sa:
“Jenta som aldri sa noe, men med øyne som sa alt”
Så sårt.. Det er utrolig hvordan man greier å skrive, når man ikke greier å snakke..
Takk for kommentar på bloggen min! :)
Haha, du aner ikke hvor ofte vi får det spørsmålet der:p nei, vi er ikke tvillinger eller søsken eller noe som helst sånn:p ser vel sånn ut siden hun alltid skal gjøre det samme jeg gjør, med piercinger, og bryn og alt det der, men jeg er glad i hun likevel <3
Utrolig vondt og sårt å lese.. Men veldig fint skrevet likevel!<3
Det minner meg så mye om meg selv. Utrolig bra skrevet forresten.
Jeg fikk tårer i øynene, vondt å lese..
Men nydelig skrevet :)
Dette her er ett av di beste innleggene jeg har lest vennen min
Dette minner meg veldig om meg selv.
begynte å gråte
Frysninger! Du skriver så levende! Du er så flink med ord!
SÅ kjempebra skrevet.. Jeg hadde det veldig sånn selv..Ingen som så noe .. Ingen som sa noe..
For en utrolig vakker tekst. Nå ble jeg virkelig satt ut her. Ufattelig mektig med den siste setningen der.. Jeg kan forestille meg at det var både godt og vondt på samme tid å høre de ordene. Du er nydelig, husk på det <3 Ord er fattige når man skal trøste, men veldig mektig når man skal fortelle. Du er flink :)
Enig med de andre her… </3
jeg simpelthen elsker denne teksten!!! hvor får du det fra!? sinnsykt bra! <3
Kjente meg veldig igjen!
Endelig!
:]