Dette kommer rett fra leveren, men like mye fra hjertet, og jeg håper ingen føler seg støtt. Dessuten snakker jeg ikke om alle, jeg skjærer ikke alle over én kam, men dette er tanker jeg har gjort meg om noe som jeg syns ofte går igjen.
Det er så lett å være etterpåklok. Jeg ser så mange unge jenter som beveger seg inn på farlig terreng, mot et liv i psykiatrien. Jeg leser mange blogger til yngre jenter som sliter med det samme som jeg sliter og har slitt med de siste ti årene. Jeg ser desperasjonen etter hjelp og rop etter å bli sett og hørt. Jeg hører på deres store og lange oppramsinger av voksende antall symptomer, voksende antall diagnoser og tendenser til en ubevisst og skjult konkurranse om å være sykest.
Jeg klandrer ingen, jeg dømmer ingen, for jeg har vært der selv. Jeg har så lyst å rope til dem alle, ikke gå lengre, ikke beveg dere nærmere inn på dette, riv dere løs før det er for sent, få hjelp og ikke minst TA IMOT den hjelpen som tilbys. Men her sitter jeg, klok av skade, og kan ikke hjelpe på noen som helst måte.
Jeg er heldig. Jeg er egentlig kjempeheldig, som har det systemet rundt meg som jeg har. Det har tatt meg mange, mange år å komme dit jeg er i dag, og jeg har hatt et godt system rundt meg. Men jeg vet hvordan det er, å kjenne tilfredshet jo større, verre og dypere kuttene er. Jeg vet hvor farlig det er når man først har blitt avhengig, og bare må gå lengre og lengre for å oppnå samme effekt.
Jeg har ikke mangel på forståelse og medfølelse. Jeg sitter her, klok av skade, full av arr som aldri vil forsvinne. Jeg har en fremtid, og det har disse jentene også. Jeg vet ikke om jeg skal henvende meg til “dere” eller “dem”, ut i fra hvem som leser. Men det finnes andre måter å få hjelp på, andre måter å be om hjelp på, andre måter å takle smerten. Men her sitter jeg og hater hva jeg sier, fordi jeg er så forbanna etterpåklok.
Det er ikke kult å være psykiatrisk pasient. Det er ikke kult å ha flest mulig symptomer og flest mulig diagnoser, og å gå på mest mulig medisiner. Jeg sier ikke at folk selv syns det, men jeg tenker på denne tendensen til skjulte, ubevisste former for konkurranser. Si meg gjerne i mot, men jeg har kjent på følelsen selv, og er sikker på at flere også kjenner til det. Jeg tror aller mest det handler om å bli sett, om å bli hørt. Jeg liker ikke ordet oppmerksomhet, så jeg velger å si behov for å bli sett og hørt. Smerten er ekte, problemene er ekte, jeg vet det. Jeg selv skulle ønske jeg handlet annerledes før jeg ga meg hen til sykehus, selvskading og annen faenskap.
Men igjen, her sitter jeg etterpåklok og sliter med å formulere meg på mest mulig skånsom måte, for jeg vet hvor lite det hjelper når andre sitter med pekefing og forteller deg hva som er rett og galt. Jeg vet også, at selvom jeg er “klok” her og nå, så trenger jeg kanskje å lese gjennom dette når jeg har det jævlig selv.
At jeg er etterpåklok og klok av skade, betyr ikke at jeg ikke forstår deres smerte. Jeg føler med dere, for jeg unner ingen denne smerten og dette kaoset som fører til så mye vondt. Jeg forstår. Men vær så snill, prøv å tenk dere om bittebittelitt. Det finnes andre måter å takle smerten og å få erkjennet smerten deres. Du blir sett, du blir hørt, vær så snill og ta i mot.
bilde: weheartit.com
Utrolig godt formulert og viktig innlegg, Lise!
Kjempefint skrevet, Lise!
Viktig tema du tar opp her og kjempebra skrevet!
sv: Ja, jeg er livredd for varme selv nettopp på grunn av det der. Gah, idag (2 dager etter) så ser det bare.. rart ut. Typ, sekunder jeg brant meg så hørtes det ut som noen fikk et gigantisk støt, det smalt høyt. Og nå er det bare en rød, tørr og brent hudfille som ligger igjen. Fasinerende igrunn!
så bra skrevet!!
Utrolig bra innlegg..! Og jeg kjenner meg igjen, selv om jeg aldri har vært syk på den måten.. Det er alltid om og gjøre og være tynnest, penest, flinkest, mest populær eller i denne situasjoen den med flest diagnoser, sykest..
Sv: Ja, så absolutt! Engangstilfeller er greit nok, men ikke gang på gang.. Som du sier-det er misbruk av andre sin tid..
Du er så utrolig flink til å formulere deg og virker reflektert og klok i det du skriver. Det er veldig vanskelig å råde noen og kanskje spesielt når man har vært der selv. Man vet hvor vanskelig det er, og man vet hvor vondt det er. Men jeg tror ordene dine hjelper, det tror jeg virkelig. Du er god som gull, Lise :)
Så fint bilde det siste
Utrolig bra skrevet, Lise om et viktig tema.
Jeg signerer deg Lise.
Jeg har en noe lik historie som din (etter hva jeg hittil har lest), og etterpåklok, ja det er jeg. Jeg skulle ønske jeg hadde latt vært mye av det jeg ha gjort og ikke gjort, nå er det for sent. Jeg skulle ønske jeg kunne nå frem til noen av disse unge menneskene, men jeg vet ikke hvordan.
Dette var fantastisk! (Du har vært flink i natt hhaha!)
Jeg er ganske sikker på at du hjelper noen der ute, og det er utrolig bra at du skriver tekster som dette. Du er nok forbildet til mange unge jenter (og gutter?). Fortsett med dette!
Fint innlegg Lise.
For oss som har slitt med en psyk. lidelse over veldig mange år vet hva det kan føre med seg om man først begynne med å kutte,lar vær å spise,kaste opp osv osv. Derfor er det også lett å råde andre som er kommet inn på den samme stien,om å snu før det er for sent,søk hjelp osv…MEN,det er ikke alltid så enkelt som å råde noen til å oppsøke hjelp,eller ta imot den hjelpen de kan få,fordi; for noe ser ikke at de har et problem,andre er redd for *miste*/*gi bort* den *tryggheten* de finner i det å skade seg på noen måte. Selv om man vet hva som er til det beste,så er det ikke bare bare å slutte,når man vet hvor vanedannende det er…For noen dager siden la en jente ut en videoe som omgandlet dødsfall på en jente med anoreksi. Hun døde for 4 dager siden tror jeg det var. Hun som postet denne videoen ba andre på det forumet jeg er på om å søke hjelp,at vi må ta vare på hverandre,at det vi driver med kan være dødelig. JA tenkte jeg,vi vet jo det alle sammen,og alle vi står midt oppi en sf,og alle er bekymra for hverandre,så klart,man blir jo knytta sammen på et sånt forum. Men når en selv sitter i det samme problemet,og råder andre til å søke hjelp,og man ikke vil det selv, da blir det veldig selvmotigende for min del.
Dette gjelder jo ikke for din del,du står jo ikke midt oppi det,på ditt verste lengre,så det blir jo ikke helt det sammen. Men du vet at det ikke alltid handler at alle ikke vil ta imot hjelp,mye av det dreier seg om å ha vanskeligheter med å gi slipp på tryggheten de har ved å skade seg.
Ok,haha,måtte bare skrive min mening om dette :)
<3 <3 <3
Hei :) Takk for kommentar!
Det er godt å lese blogger med andre som har vært gjennom noe av det samme som meg. Legger deg til på bloglovin! ^^
<3
Et utrolig godt skrevet innlegg.
Tror du hjelper flere enn du selv vet.
At du på en måte kanskje føler du en ” dobbelt rolle” ,tror jeg kanskje er noe du tenker mest på selv ?( om en kan si det på den måten?)
Du har virkelig kjempet for å komme dit du er idag.
Som om jeg skulle ha skrevet det selv…. :s
*klemme*
Jeg tror jeg har sagt det før, men jeg sier det gjerne igjen mange ganger: Du hjelper meg en hel del bare ved å blogge.
Du er så bra Lise <3
Jeg synes vi må lære oss å respektere menneskers nødløsninger i stedet for å forrakte dem. De er resultat av en tapper kamp for å løse problemer som de ikke kjenner den virkelige løsningen til. Når mennesker f.eks. slåss for å “bli sett”, så er det fordi de aldri har hatt mulighet til å gjøre den grunnleggende erfaringen av å bli sett som personer,erfaringen av å ha egenverdi i kraft av seg selv,erfare at det er nok bare “å være” og likevel ha verdi.
Jeg kjenner meg så godt igjen.. Bra skrevet..
så sant så sant… Fekk en litt sånn aha på dette nå i går faktisk… ny pas i avd.. som brukte di fusste timane på å fortella kor utrolig syk hu va… å prøvde intenst å få oss te å “konkurrera” me na om kem som va sykest… d e faktisk slitsomt d der…
Etter internett og massemedia, tror jeg faktisk all informasjonen som er tilgjengelig ikke utelukkende hjelper dem som har problemer til å sette navn og en diagnose på symptomene sine – jeg tror også dessverre den SKAPER symptomer blant visse mennesker. Suggesjon blant dem som er syke, og den utrolig enkle kommunikasjonen mellom dem, som internett muliggjør, gjør det enda verre. Som Cathrin er inne på, det blir “om å gjøre å være sykest”. Bra du setter fokus på dette.
Utrolig bra skrevet. Dette med den”skjulte konkurransen” er jo faktisk ofte et faktum som du sier. Det er nok mye fordi psykisk syke ikke har en gips som viser at de er skadet, og ingen åpner døra for deg fordi du går med krykker. Det finnes ingen synlige tegn, og derfor skaper man dem.
Gud som jeg har kjent på den følelsen selv. Og så nære jeg har vært å velte over det stupet som sender deg på den lange veien med selvskading. Enten for å synes og få hjelp, late som om jeg har kontroll på noe eller å finne en måte å uttrykke smerten min på.
kjempeflott ! du bare fortsetter & fortsetter å overraske meg med gode tekster ! :)
I know it will be okay =)
Jeg tror nokk du hjelper mange :) Å ja, det er så sannt det du skriver! Depresjoner, selvskading, spiseforstyrrelser og lignende tror jeg er, i flere tilfeller, et rop om hjelp. Jeg kan fint innrømme at jeg valgte å begynne og spise og spy, fordi jeg syntest at det hørtest så ille ut, at da var jeg nødt til å få hjelp og bli tatt serriøst. Det var mitt rop om hjelp. Jeg skulle sulte meg så tynn at jeg skulle få hjelp.
Det jeg fikk, var masse problemer; kroppslige plager og ikke minst psykiske plager. Jeg ble MYE mer deprimert, og jeg ble INNESPRRET. Jeg klarte ikke lengre å si at jeg hadde det vanskelig, å jeg oppnådde helt det motsatte av det jeg ville. Ingen kan se eller høre meg, når jeg ikke slipper dem inn.
I ettertid har jeg innsett at jeg bare må snakke om problemene mine. Når jeg begynnte og fortelle om dem, fikk jeg den oppmerksomhten og hjelpen jeg ville ha. Jeg trengte ikke å fortelle om spiseforstyrrelsen eller alle symptomene, jeg sa bare hvorfor jeg hadde det vanskelig. I stedet for å gjøre noe så enkelt som å bare si ifra, så sitter jeg nå å sliter med unødvendige problemer. Jeg håper virkelig at andre klarer og se det! Det eneste som hjelper er å BE om hjelp.
jeg skjenner meg litt igjen. mer og mer for vært innlegg jeg leser… å det skremmer meg…
men hva gjør man om man ikke føler at man kan si man har problemer? At man vil ikke bekymre folk ved å si at man har det vondt, fordi man føler seg egoistisk? Mamma oppdaget små kuttt ifjor. hun fortalte mewg at jeg ikke hadde noen grunn til å selvskade. Derfor klarer jeg ikke å si det til henne.. Klarer ikke si ifra om jeg har vondt eller noe. .Og det er ikke bra.
Klarer bare å si til tre personer. Og de holder tett, og klarer ikke hjelpe meg mye. OG jeg får dårlig samvittighet som forteller dem om at jeg vil skade meg, at jeg er ensom og alene.
Jeg bare babler mye nå, beklager. :c