Hva mentes med forrige innlegg? Vel. Misnøye og frustrasjon over meg selv og mitt eget liv. Eller det vil si, visse deler av livet. Viktige deler, men som jeg vegrer meg for å presisere, i frykt over at andre skal tenke stakkars deg, le bak ryggen min (that’s for sure), eller komme med mager trøst som jeg ikke biter på. Innlegget var skrevet ironisk og forbanna, nemlig i frykt for å syte og trygle om sympati – som jeg ikke vil ha.
Jeg er snart 30, og utsagn som “det er ingen alder” er løgn – det er en alder! Jeg kommer til å råtne ensom og barnløs (HAHA så tragisk sagt…). Jeg har aldri hatt lyst på barn, men det var jo en del av planen med å bli stor. Problemet er vel at jeg ble stor for årevis siden, og snart går ut på dato på alle mulige måter. Jeg vurderer å ofre både mitt “alternative” utseende (som faen ikke er alternativt engang) og sette en rød, feit benektelsesstrek over helsa mi.
Jeg er visst sykelig kresen også (!?!), for i denne verden finnes ikke mange av min smak. Intelligent, moralsk og snill. Er det virkelig så vanskelig? Hvorfor henger drittunger i slutten av tenårene etter meg, eller uintelligente, overfladiske idioter som tror jeg liker å bli pisket fordi jeg har piercinger. “Du tiltrekker deg feil type mennesker med måten du ser ut på“. Men som jeg sa, jeg får heller ofre halve sjela og bli en av mengden. Lykke var aldri ment for meg uansett, så jeg kan jo bare gå i gang med å utslette meg selv.
Nei, jeg er ikke desperat. Hadde jeg vært desperat, hadde jeg ikke vært alene. Jeg bare innser sannheten, og aksepterer den. Og ja, jeg vet at dette er verdens mest tragiske, patetiske, latterligste innlegg noensinne, but hey, that’s life.
Jeg legger meg ned og forbereder meg på råtnelsesprosessen.
You know my point of view..
I’m a quitter too -_-
<3
Du ser ut til å vite alt du.
Lisemor,hva er det som skjer? Hva får deg til å føle det sånn? Det er mange som føler seg som du gjør,men de har ikke gått gjennom halvparten av det du har gjort i livet. Mange knekker sammen av mindre problemer enn det du har gått gjennom. Du er ingen quitter,du er en fighter,til de grader også. Jeg kjenner deg kun gjennom bloggen din,men av det lille jeg kjenner deg,så bryr jeg meg om deg,og liker ikke å se at du har sånn,og at du tror så dårlig om deg selv. Du har krav på like mye som alle andre her i livet,og du skal være deg selv på godt og vondt uten at du skal ta notis av hva ANDRE mener om deg,det betyr faen meg ikke en drit om noe har en *dårlig* oppfatning av deg,de kjenner deg ikke,de ser kun det ytre. Jeg digger deg for den du er,for det du står for,og for at du tør å være deg selv. Våg å tro på at du duger,at du er verdt like mye som alle andre.
Faler du syv ganger,reis deg åtte. Opp å stå Lise.
Nå hadde jeg skrevet et innlegg om at jeg synes du er sterk, og en fighter og alt som hører med i den kategorien, men så har jeg heldigvis vett nok til å lese andres kommentarer først, så jeg signerer egenltig bare Laila jeg.. For det var nøyaktig det samme som jeg ville få frem!
Life isn’t about waiting for the storm to pass, it’s about getting out there and start dancing in the rain!
haha, du er søt (det var vel kanskje ikke ment sånn, men jeg ser ikke annet enn søøøt :D)
Og du har ikke ærlig talt tenkt på å gi opp stilen din? Greit nok at den ikke er så “voksen”; det kan vi jo innrømme, haha, men den er jo deg. Jeg ga opp piercinger og merkelige hårsveiser for noen år siden, men det var fordi JEG følte at jeg hadde vokst fra det. Forandringer skjer i deg hele tiden, følg dem, men ikke forandre deg av andre grunner. Jeg kler meg fortsatt som en fjortis og føler meg ikke særlig “voksen dame”, spesielt ikke når jeg treffer jenter som er yngre enn meg men kledd som businessdamer :D Men personligheten min matcher jo fint. Haha.
Etter å ha lært å elske meg selv og stå trygt på mine egne ben, synes jeg faktisk at det er helt NYDELIG å fylle 25 uten å ha mann og barn og å være akkurat her hvor jeg er akkurat nå, i livet. Jeg ser en veldig stor fordel i å kunne “velge min mann” i en mer voksen alder og ta mine valg ETTER at jeg har “fullført” meg selv, + finne han når jeg ikke egentlig føler at jeg trenger han til noe som helst, haha :) Barn har jeg for lengst bestemt meg for at jeg ikke vil ha, jeg synes det holder å være tante :) Det er ALLTID kjælighet i livet ditt, fra alle kanter, det er alltid noen å gi sin kjærlighet til, venner og familie og ømhet mot fremmede og IKKE MINST kjærligheten til seg selv.
Det at du er åpen med hva du sliter med psykisk kan selvfølgelig bli et hinder: Jeg ble flere ganger avvist fordi jeg var syk. Men du er på vei OPPOVER og det er dèt du skal fokusere på, fremfor å liste opp diagnoser, haha, den STYRKEN jeg har fortstått at du har vil overskygge alt annet dersom du velger å vise den! :) Etter at jeg kjempa bort depresjon og angst, fullførte skolen og atpåtil slanka meg 30 kilo, føltes det ut som at jeg fikk stående applaus fra verden, og de som tidligere hadde avvist meg av ymse grunner kom selvfølgelig krypende tilbake (og jeg svarte selvfølgelig med å gi de noen reale ballespark, step away from the candy), men det er iallfall sånn enkelte mennesker fungerer – og det kan jeg jo tildels forstå – etter mitt siste forhold med en som sleit veldig har jeg bestemt meg for å ikke involvere meg med noen som er syke igjen, med mindre de er GODT i gang med å komme seg opp; det er innstillinga det går på, de fleste har gitt opp og lagt seg ned for å råtne. Men du er ikke sånn, det er jeg helt sikker på. Så opp å stå, og ikke føl at du mangler noe som helst, for du har absolutt alt du trenger. I deg selv!
Tusen takk for tilbakemeldinger!! anantharika, you made my day!! Sendte deg mail. Engler!! Bortsett fra Tonje som kanskje mente å være sarkastisk? ;)
Lise du må ikke tenke sånn. Føler jeg får vondt i mage av å lese dette innlegget. Livet er ikke over fordi man ikke har “alt” innen man er 30. Dette er forskjellig for alle. Det er noen for alle. Det tror jeg virkelig! Helt overbevist!
Jeg vil at du skal prøve å tenke så positivt som overhodet mulig. Tenk på mulighetene dine fremover. Du har sjansen til å møte drømmemannen. Du kan få fantastiske barn. Du kan komme over den perfekte jobben. Du må leve livet på en takknemmelig måte. Man får gode ting i livet sitt ved å håpe. Du må krysse fingrene å håpe!! :)
Stooor klem!
(Skrev kommentar på nettbyen din jeg, men så så jeg at du ikke har vært innom på en måned:p)
Jeg håper jeg ikke tar feil, hvis jeg aner en viss ironisk distanse i dette innlegget :) Det virker som om du klarer å se det selv utenfra mens du skriver, selv om følelsene er reelle nok – og frustrerende i seg selv – men man aner humor og styrke bak det du skriver likevel, og det er jeg glad for.
Akkurat her kan jeg si at jeg kjenner meg litt igjen, i alle fall det med barn. Jeg har aldri vært noe husmoremne på noe måte, har aldri drømt om å finne drømmemannen, hatt som mål å bli gift og gledet meg til å bli mamma. Plutselig var jeg bare der, og nå kunne jeg aldri tenke meg noe annet.
Men sånt kan ikke påtvinges noen, og sånn som samfunnet vårt er, skjønner jeg veldig godt at mange blir frustrerte fordi de “ikke rekker å komme dit tidsnok” Det er tullete at det skal være sånn.
Bra innlegg over her også, med psykiatrien.
Jeg vet hvordan du har det, selv om jeg er 24. Jeg er inne i en skikkelig krise, for alle rundt meg får barn, er gavide, forlovet eller skal gifte seg. De har fast jobb, god økonomi opg ferdig med å studere. Jeg der i mot sitter som ferdig student i en studentby, med en studentjobb, søker etter faste jobber og får avslag etter avslag, med en samboer som er livredd for alt av forpliktelser, som også sliter med å få jobb, selv om alle i manpower og på de plassene han er vikar elsker han. Ingenting er trygt… Selv om jeg er 24 og alle sier at jeg har så mange år foran meg burde jeg jo være ett skritt videre. Følelsen av å ikke få til er så forbanna sterk. Blæh..
Men jeg vil at du skal vite at jeg syns du er fantastisk!
Jeg synes ikke du skal ofre stilen din for noen.. Jeg synes du er kul jeg! Klem :)
Reidun Beate, tusen takk for fine og oppmuntrende ord!
Mariann, ja det var nok skrevet med en del ironi, eller hva jeg skal kalle det. Du skjønte greia :) Og takk for oppmuntrende ord!
Takk takk alle sammen! :) Dere er finest!