Psykiatrien i Norge har fått, og får, utrolig mye kritikk og negativ omtale, og blir slakta opp og ned og i øst og vest. Psykiatrien har en lang vei å gå med endringer og forbedringer som må gjøres.
Som med mange forskjellige temaer, så hører man som oftest bare om det negative. Brudd på lovverk og rettigheter, uakseptable holdninger og traumatiske opplevelser. Og alvorlig er det, for det er snakk om mennesker. Å bli møtt på- og behandlet på feil måte, kan være avgjørende for en persons fremtid, og for en persons liv. Det er et sårbart tema, hvor bittesmå ting kan gjøre stor forskjell.
Jeg tenker at det sannsynligvis alltid vil være noe å si på psykiatrien, fordi mennesker er så vanvittig ulike. Jeg kan ta et helt enkelt eksempel: Det var ei voksen dame som jeg følte “tok vare” på meg. Hun var snill, moderlig, varm og veldig empatisk. Hun fikk meg til å føle meg så trygg, og jeg forgudet henne for det. Det jeg senere fikk høre fra ei annen jente, var at hun ikke orket dette kvinnemennesket. Fordi hun “snakket til henne og behandlet henne som om hun skulle være 2 år”.
Og siden folk er så ulike på så mange måter, så sier det seg egentlig selv at pasienten må få ha en stor rolle i sitt eget behandlingsopplegg, med forhandling og samarbeid, slik at pasienten ikke føler seg motarbeidet. Brukermedvirkning.
(tekst fortsetter under bildet)
Psykiatrien har gjort mange feilsteg og ting som kunne ha blitt gjort annerledes, uten tvil. Man kan skrive milelange diskusjoner om alle psykiatriens feil og områder som må forbedres. Men vi må ikke glemme den gode siden av psykiatrien også, som kanskje ikke får den rosen den fortjener.
Det aller første møtet med psykiatrien er svært viktig for pasienten. Jeg ble møtt på helt feil måte da jeg var 15, og endelig klarte å møte opp på ungdompsykiatrisk for samtale. Jeg var fryktelig redd og forvirret, og hadde nesten ikke ord på hva som foregikk inni meg selv. I tillegg hadde jeg store problemer med å prate, å få sagt ting muntlig. Da jeg så fikk streng beskjed om at “har du ingenting å si, har du ingenting å gjøre“, da var det gjort. Jeg løp ut, og kom aldri mer tilbake.
Jeg fikk en enorm frykt for psykiatrien, og skulle på død og liv ikke ha noe med den å gjøre. Jeg skulle klare meg selv, og om jeg ikke klarte det, så måtte jeg fint bare la være å leve. Nesten 6 år senere havnet jeg inn på psykiatrisk akuttmottak, og det kunne fort ha kostet meg livet.
Likevel har psykiatrien heldigvis virkelig greid å “gjøre det godt igjen” for meg. Da jeg havnet inn i 2004, kom jeg i fast og ordentlig behandling. De siste seks årene har jeg vært i et trygt og godt behandlingsopplegg som jeg er veldig takknemlig for! Det har reddet livet mitt og gitt meg livet tilbake.
Opplegget jeg har rundt meg i dag, består av mange små punkter som har hjulpet, og hjelper meg i min hverdag. Jeg kan nevne eksempler som:
- Utredning/diagnostisering
- Samtalebehandling
- Medisiner
- Aktiviteter
- Gruppeterapi
- Hjelp til økonomisk ytelse og økonomistyring
- Hjelp til bolig
- Familie og nettverksarbeid
- Evt. opphold på sykehus eller DPS
Selvfølgelig har jeg hatt varierende opplevelser, alt fra veldig dårlige til veldig gode. Man møter på utrolig mange mennesker i psykiatrien, og det finnes en hel haug forskjellige holdninger. Derfor håper og tror jeg at psykiatrien er på “bedringens vei”, og selvom psykiatrien stort sett får slakt og refs, så har jeg også lyst å si takk.
Jeg har vært, og er, heldig med det apparatet jeg har rundt meg, og skulle ønske at alle fikk den hjelp de trenger og har krav på. Det finnes altfor mange triste og grusomme historier om hvor psykiatrien har feilet, men det finnes også historier hvor psykiatrien har reddet liv. De har reddet mitt liv, så det faller på sin plass å si “Takk. Dere gjør en god jobb!”.
Jeg er ikke i mål enda, men med riktig hjelp så er jeg på god vei. Og i den grad jeg er i stand til, skal jeg gjøre alt for at andre også får den hjelpen de trenger, om det så “bare” er å skrive eller holde foredrag. Jeg velger å tro at også her gjelder sitatet “små ting gjør store forskjeller”. Jeg håper det!
Veldig flott skrevet Lise, tenkt på dette selv. ofte. Jeg er veldig takknemlig for det teamet og tilbudet jeg får idag. Og de vet det også fordi jeg sier det til dem. takknemlighet. jeg takker. det er en drøm for meg å ha et stabilt og trygt behandlingsteam som ser meg for den jeg er og dem er der for meg, hjelper meg. men som dem sier også, det er jo jeg som gjør “jobben” men jeg ser alt det store og småe tingene dem gjør for meg. og er så takknemlig. dem gir ikke opp og jeg gir ikke opp.
det er viktig å gi dem “ros” også! :) de trenger tilbakemeldinger slik som vi trenger.
jeg er glad jeg ikke ga opp men fortsatte å kjempe.
Psykiatrien har helt klart forbedringsmuligheter. HELT KLART. Du vet.
kjempe bra skrevet Lise!
jeg hørte om ett sykehus ett sted i landet… (sannsynligvis ikke en akutt post) hvor pasienten var på posten i 2 uker uten å ha noen primærkontakt… og etter 2 uker fikk pasienten selv velge behandligsteam…
man skulle jo da tro at fordelingen på personalet ble veldig skjev, men sånn ble det visstnok ikke… hadde ikke det vært noe??
Jeg er selv så heldig at jeg har fått en fantastisk primærkontakt på psyk… hun er med i ansvarsgruppen på p.klinikken.. og jeg får alltid henne som p.kontakt… ellers er vel gjengen på sykehuset så som så… Men du kjenner jo til det…
Jeg og K laget vits om en overlege… du vet hvem det er…?
Sett inn navnet du:p
Alle barna sto på stupet, untatt V****nd han tok sats han:p
og en til:p
Alle barna var engler, untatt V****nd han var sattan… huff så stygge vi er…
Viktig poeng. Det finnes lyse sider ved alt.
Problemet er gjerne at en slags traumatisk feilbehandling ofte får så store konsekvenser for pasienten selv, særlig hvis man ikke får den behandlingen man har krav på og blir feilbehandlet. Det er skrekkelig vondt og sitter i veldig lenge. Selv refererer jeg til det som bitterheten jeg føler. Jeg er veldig bitter og sint i ettertid og sliter med å akseptere at fortiden ikke kan gjøres noe med.
Selvfølgeli er det gode ting. Og gode hjelpere som man setter pris på, men traumene tar ofte stor, stor plass – dessverre.
Men jeg er glad for at du er i ett godt opplegg og får den hjelpen du trenger nå Lisemor ♥
Eller, jeg sliter med å rette blikket framover og fokusere på HVA SOM KAN BLI der framme fordi redselen for å havne tilbake på ett vis hemmer meg fra å være ett fullt og helt menneske, hvis du forstår hva jeg mener?
Søte Lise! Jeg er bare på startstreken av en lang lang reise! Jeg skal plutselig fortelle, tenke og analysere livet mitt, det er veldig rart for jeg har alltid vært den som andre forteller til.. Men, du vet at du hjalp meg? Jeg sendte en liten desperat mail til deg og du svarte med hva jeg burde gjøre! Vit at jeg setter stor pris på at du hjalp meg!!
Ang psykiatrien.. Det er alltid noe negativt i de forskjellige avd, og psykiatren og..
Norsk psykiatri er ikke bare full av feil, der har du helt rett. Og enda bedre blir den når mennesker som engang var pasient, blir en ansatt. Slik som foreksempel meg. Men helt perfekt vil den aldri bli, og det fordi dette handler om mennesker. Vi er jo så forskjellige, som du selv sier.
Stå på på videre!
Jeg fikk ikke lest hele innlegget, fordi pappa roper – men jeg ville iallfall titte innom å ønske deg en fantastisk dag! LOVE u
Synes det var et utrolig bra innlegg!! Psykiatrien gjør faktisk mange folk friske (friskere), og det er viktig og ikke glemme dèt..! Lurt og prøve og se det positive før det negative (:
Flott at du drar frem de positive opplevelsene også… Som du sier er det jo de negative sidene vi hele tiden hører om! Egentlig skulle vi hørt masse mer om de positive da hadde det kanskje vært enklere for folk å oppsøke hjelp også…
Utrolig bra innlegg!
<3 *tom for ord*
utrulig bra innlegg Lise:) Du er så flink med ord!
Jeg er tom for ord. Men du er heldig, som har fått så god hjelp å er så langt på vei! Husk at det er du også som skal ha ros for det, ikke bare psykriatrien! Glad i deg Lise<3
SV: HAHA ja, vi var ganske overtrøtte og ikke spesielt fornøyde med systemet den dagen… vi laget sang også… må nesten ta den live en gang tror jeg….
kurset var BRA;D Og svingninger er noe herk!!!
Kjempebra innlegg! Jeg synes psykiatri er så spennende. Får lyst til å jobbe med det selv.
Håper du har det bra!?
Du har evne til å se objektivt på forholdene i psykiatrien, og du er meget dyktig med ord. Jeg håper du en gang kommer til å skrive ei bok om psykiatrien sett fra ditt ståsted – om det som er bra og om det som bør gjøres bedre.
Jeg leste om Capio-senteret i Fredrikstad (som behandler spiseforstyrrelser) at stedet lignet et hjem,ikke et sykehus. Kunne ikke dette være noe å tenke på ellers i psykiatrien også? Vi vet f.eks. at fine,harmoniske farger påvirker oss.
Du har de ressurser som skal til for å lage en forandring,du –stor eller liten.
Jeg heier på deg! Alltid! <3
Du har så rett så rett. Ingenting kan passe alle, men alt kan passe noen.
Så har jeg et spørsmål. Har du vært borti MENTALISERINGSBASERT TERAPI?
Lisemor.
selv har jeg omtrent bare positive erfaringer fra psykiatrien, i den forstand at jeg har vært utrolig heldig med alle behandlerne jeg har vært borti. jeg har fått så mye hjelp og støtte, og jeg har et utrolig team rundt meg, fullt av faglig dyktige mennesker, som i tillegg er hjertevarme og omsorgsfulle. jeg syns det er viktig å dra frem det alt det positive, for tross alt så hjelper de fler enn de skuffer. på sikt iallfall!
// Haha, ja, da skjønner jeg den er litt traumatisk! Nix, er nok bare en ønskeliste. Men noe av det blir kanskje kjøpt i nærmeste framtid:>
SV: Jeg har ikke engasjert meg sånn voldsomt, men har fulgt litt med. Får man t-skjorten i gutte eller jente avdelingen?
Godt innlegg. Viktigt at alle sider er belyst, og at en ser at behovene er like ulike der som i alt annet.
Ellers tror jeg at det er en ressurs at det finnes sånne som deg Lise . Som setter ord på tingene og som har erfaringer som kan hjelpe mange.At du i tillegg for en jobb der du kan bruke dine erfaringer er jo bare toppers.
Du gjør virkelig mange gode ting for mange Lise.
Stå på videre.
Veldig interessant side du har. Har ikke lest så mye. Men veldig viktig tema å få belyst så godt som mulig, fra alle sider. Har psykologi som et delfag på skolen og har fått vært i praksis i fire uker ved åpen institusjon.
Helt klart mange mennesker som gjør en god jobb i psykiatrien og det er tatt mange skritt i riktig rettning. Man trenger ikke lenger forbinde psykiatri med store gjerder, reimseng og nedmedisinering. Ja, det finnes fortsatt og i akutte tilfeller så trengs det nok desverre. Men åpenhet rundt hele problematikken psykiske lidelser det er bra.
Personlig så vet jeg ikke om noen lidelser jeg skal ha, og er ganske fornøyd med det meste. Har oppgjennom oppveksten hatt lite forståelse for hvorfor noen er så “svake”. Hvorfor ikke bare ta seg sammen? Hvorfor kutte seg selv? Det virket helt absurd, og kan forsåvidt gjøre det enda. Men både ved å leve noen år og ha lest på skolen, så skjønner man jo at ikke alle har like forutsetninger til å klare seg smertefritt gjennom livet. Det kan være ting i oppvekst og at en er mer disponibel enn andre. Og det er ikke alltid en selv eller omverden merker at noe er “feil”, før det har gått langt, kanskje for langt.
Hørt om ei eldre dame(ikke psykiatri i ung alder, som noen viste om iallefall. Verken omverden eller ho, om ho ikke jugde til behandlere) som har kuttet seg med vinkelsliper opp til fler ganger, overlevde, og i ettertid har hun sagt at den indre smerten var så stor at ho ikke kjente det. De prøvde å finne utrede og hjelpe, men ho klarte desverre å fullføre handlingen senere. Jeg får vondt av å stikke meg på en nål, og følgelig er det vanskelig å leve seg inn i noe slikt. Om man ikke har opplevd den ekstreme smerten det må være i sitt eget hode. Kan den beskrives? Mulig det er gjort under annet innlegg på siden her. Jeg får se meg litt rundt.
Så noe interessant om fobier igår tror jeg, at hjeren ikke klarte å sende de rasjonelle signalene dit de skulle. Og følgelig ble man overredd for “ufarlige” ting. Kan kanskje være at hjernen blokker ut smertesenteret for det kommer uansett ikke opp mot den indre smerten. Skremmende og facsinerende på en gang, den knudrete saken som skvulper rundt der oppe.
Mange opplever dessverre altfor dårlig behandling innen psykiatrien. Mange som jobber innenfor felte psykiatri har det med å putte inn medisiner og tror at det skal kurer pasientene. Det er et opplegg som ikke er holdbart.
Derimot liker jeg de menneskene som jobber der klarer å *se* pasienten,være medmennesker,være tilgjengelig,personlig,og tilstedeværende. Det trengs så mange fler sånne mennesker. Av og til kan en klem gjøre så mye. Oppløftende ord,et smil…det skal egentlig så lite til. Dette med at man får en god kjemi med sie behandlere,og at man møtes på en gylden middelvei,hvor begge jobber sammen,mot samme mål,og jobber målrettet med et opplegg som passer inn i det pasienten faktisk sliter med. Og ikke minst,at de tar pasientene sine på alvor..
Jeg synes det er veldig bra at du har vært, og er,fornøyd med det du har opplevd med psykiatrien,det viser at du har fått rett behandling og de har tatt deg på alvor. Akkurat sånn det skal være.
klem
Nok en gang et innlegg som tar litt pusten fra meg og jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Kanskje mye fordi at det er så fjernt for meg, og noe jeg ikke har noe særlig greie på…
Tusen takk for cyberspace klemmen du sendte meg igår. Den varmet. Utrolig hvor mye det hjelper med klemmer. Enten det er fra kjente eller ukjente. Noen ganger er den beste medisin en god klem og noen hyggelige ord.
Stooor klem tilbake.
Copy og pasta litt for langt ned på word dokumentet gitt… Var bare første avsnitt som var til deg. Sånn går det når man skal gjørra ting fort og effektivt! Men du kan jo få en stooor klem du og når jeg først tar meg en klemme tilbake runde =)
Take care.
Psykiatrien har gjort alt verre for meg.. Har vært i “behandling” siden 2003 og de har ikke gjort EN dritt. Jeg hadde angst, det “kurerte” de med en rosa elefant jeg skulle late som var på brystet mitt. Dette ville kanskje funket for en annen 10-åring enn meg, men i og med at jeg er ganske skarp syns jeg det var barnslig og for dumt allerede da. Depresjonene mine ignorerte de bare, eller var det kanskje “ny genser? fin” som skulle hjelpe? Spiseforstyrrelsene har de aldri gjort noe med, har havnet på sykehus bevisstløs/alvorlig syk/i koma av de regelmessig siden 5. klasse og ingenting er blitt gjort noe med utenom det fysiske. I år prøvde jeg å ta selvmord, lå i koma og diverse og ble sendt på psykiatrisk i over 50 dager for å sjekke om alt virket som det skulle og om det feilte meg noe. De oppførte seg som om jeg var en gal 3-åring, løy om meg i rapportene sine og lagde saker og problemer av ALT. Jeg fikk tilslutt nok, klikket og fikk et mildt sagt voldelig anfall der og da sperret de meg inne i et låst rom (jeg tåler ikke å være alene når jeg har vært sint!!!! VIRKELIG IKKE. når det er over er det OVER) resten av dagen og utover natten og jeg fikk hverken mat, gå på do eller noe som helst. Dagen etter stakk jeg av og siden det har jeg bare vært på noen samtaler for å høre om jeg faktisk ER bipolar 2 (det tror de, men jeg har nektet sykt) og nå er de veldig i tvil. Jeg fikk beskjed om at jeg har bipolar 2, adhd, atferdsforstyrrelser og aggresjonsproblemer. Det har jeg helt sikkert, men sånn jeg ser det hadde hvem som helst som var der inne fått en eller annen form for psykiske problemer av å sitte og glo i en jævla vegg 24 timer hver dag i 50 dager (utenom helgene)! Og nå er jeg blitt kastet ut av skolen pga fraværet og det at jeg ikke “oppfører” meg og skolen tør ikke si ifra når jeg gjør noe galt fordi de er REDD meg utifra det sykehuset har fortalt de. Så ja, JEG TISSER PÅ PSYKIATRIEN I NORGE! Med eller uten diagnose – for meg er jeg akkurat samme sted som sa jeg tok selvmord. De har ikke gjort en dritt for å prøve å gjøre livet mitt bedre annet enn å foreslå en SYKT tung medisinering når de engang ikke er sikre på hva jeg feiler! Beklager, mye å si og mye frustrasjon..
Hei! Faren min er lege og psykolog, og han sier akkurat det samme som deg. Det første møtet med psykiatrien kan være både vond og vanskelig, uansett hvem du måtte møte på der eller hvor gammel du måtte være. Det er vanskelig, uansett, og å møte en person som forsøker å tvinge ut av deg hva som er “greia” gjør ting vondere. Det første møtet kan være avgjørende for så veldig mange.
Psykiatrien er absolutt på bedringens vei, takket være alle som har våget å prate om dette slik som deg. Tiligere har psykiatri noe som har vært basert på å finne en diagnose – og behandle diagnosen. Nå har mange fagfolk endelig innsett at det er mer nyansert enn som så. Ingen pasienter er like. Ingen pasienter trenger nøyaktig den samme behandlingen. Det handler ikke alltid om å finne diagnosen, men å finne en behandling som virker for han eller henne.
Jeg har hatt mange fine prater med pappa om akkurat dette. Jeg er så glad for at du er så åpen om temaet som du er i bloggen din. Stå på! Vi trenger en stemme som din.
Klem i natten :)
Ser hvor du vil hen, men når psykologene ikke er i stand til å hjelpe deg på best mulig måte, og du føler det som om du er den eneste som vet det – og at ingen andre egentlig bryr seg – da er det kjipt.
Jeg er helt enig! Det er bare tull at norsk psykiatri er bare drit… Det er mye bra som foregår i den og.. Og alle er forskjellige – sånn er det bare..
Wow, tusen takk for så mange tilbakemeldinger!! Det er veldig interessant å høre deres meninger og syn på ting!
Lisemor; hva vil mentaliseringsbasert terapi si? Ut i fra navnet, er det ukjent for meg
Vilde; utrolig trist å høre at det har vært slik for deg! Det er det som er så trist..noen er veldig heldige, møter på de rette personene, rette behandlingen..mens andre sliter mer. Jeg tror også at mye har å si på pasienten selv..å våge å vie seg til behandling, å ta i mot og stole på mennesker. Skulle virkelig ønske at du fikk ordentlig hjelp, mennesker som kan tilrettelegge behandling ut i fra enkeltpersonene. Slik bør det være
Tusen takk alle sammen!!
MBT er det siste innenfor behandling av borderline. Det har i stor grad overtatt for DBT i USA og etterhvert blant de fremste spesialistene på feltet her i Norge også. Men jeg har bare lest om det, aldri vært borte i det i praksis. Har lst om det på amerikanske nettsider, Ullevål sykehus er de som har kommet lengst her i Norge tror jeg. Har også lest noe på http://www.mentalisering.no, men dette er nettsider som er rettet mot behandlere, mer enn til lekfolk som meg og deg.
Hadde vært veldig interessant å hørt hva dine behandlere vet om dette. Er dette så nytt i Norge at det er slik at ikke alle behandlingssteder har oppdatert seg?
Lisemor.
SV: Faktisk så vil jeg holde meg mest til skjønnlitteratur, men litt typisk journalistikk blir det nok også. :D
må bare si det her var utrolig flott skrevet. du er sterk. å er helt sikker på du har mye av styrke :)
må vel begynne å tenke litt mer somd et du skriver jeg også. for det du skrev med å bare gi opp å slippe å kjempe, overdoser, sying osv. det er meg. å jeg vett jeg må videre jeg også. ønsker der lykke til.
*klem*
Unnskyld at jeg skriver uten at du kjenner meg, men jeg vil bare fortelle at jeg beundrer deg. Jeg sliter litt selv, og forstår mye av det du har skrevet, både her og på de andre innleggende.
Du gir meg håp, som jeg føler jeg ikke har hatt på år. Du skriver så åpent om det, og du virker veldig fornuftig, ærlig og reflektert. Det er første gang jeg har vært på bloggen din, men det var veldig fint. Det hjalp, uten at jeg visste det kunne. Jeg håper virkelig du blir bedre! Jeg kjenner følelsene du beskirver.
Man føler seg jo ikke alltid så sterk, selv om alle rundt deg sier det, men for meg er du sterk, og jeg beundrer deg.
Jeg er 18, og har slitt med vonde følelser så lenge jeg kan huske, mye av det du skriver har jeg følt, uten å kunne sette ord på det, men det kan du. Du virker erfaren og klok, og jeg er så klart på ingen måte glad for at du har det vondt, jeg unner ingen å være deprimert, men bloggen din hjalp meg mye idag.
Takk og god bedring!
Hei Henriette! Tusen tusen takk for så fin tilbakemelding! Det setter jeg utrolig stor pris på. Jeg håper du får hjelp for det du strever med? Ønsker deg alt godt!