Jeg er en løgner.
Det er fire måneder siden jeg skadet meg sist. Det føles som en evighet! Jeg har vært, og fortsatt er, innstilt på at den tid er over. Ingen mer skading. Jeg har til og med kjent på friske tanker som “hvordan kan noen i det hele tatt kutte seg til blods?? Så grusomt!” Jeg har tenkt friske tanker. Som om jeg stiller meg utenfor og ser det hele slik det faktisk er: absurd.
Likevel har jeg dager hvor jeg lengter og lengter. I dag er en slik dag, enda jeg har det fint. Hvor sykt er ikke det? Det kommer ikke snikende, det kommer plutselig. Ting som minner meg, ting som bringer assosiasjoner, og plutselig lengsel, kanskje helt ut av det blå. Akkurat nå har jeg ikke behov for å skade meg fordi jeg har det vondt, for jeg har det ikke vondt. Likevel lengter jeg.
Etter lang tid med selvskading brukt for å mestre vanskelige følelser, blir det en avhengighet. I mitt tilfelle hele elleve år. Avhengigheten får deg inn i en ond sirkel, et ondt mønster, hvor den opprinnelige hensikten ikke lenger er hensikt alene. Du har kanskje ikke lenger et uutholdelig behov for å kunne mestre og overleve, men man har blitt avhengig av følelsen, ettervirkningen og synet. Det er farlig. Du blir avhengig av noe du i utgangspunktet kunne klart deg uten.
Dette var mitt. Det var meg. Selvskadingen var meg. Du hater det, men samtidig elsker. Det er din trygghet, din trøst, din utvei, det er ditt, bare ditt. Du får en kjærlighet til det som er så langt fra friskt som mulig, men det er forståelig når du skjønner hva det faktisk gir deg. Men det er ikke friskt. Det er sykt, og det er farlig, og det er avhengighetsskapende. Du blir blind for omfanget og for hva det virkelig er, fordi det blir deg.
Jeg kjenner på lengselen. Som jeg lengter! Men staheten min, håpet, og samtidig redselen for å havne tilbake i det helvetet det faktisk er, holder meg fra å gjøre det. Dessuten har jeg innsett at jeg faktisk fortjener bedre. Jeg finner trygghet, trøst og utveier på andre måter nå. Jeg mestrer ting på sunne, friske måter, og det er jo forferdelig trist å skulle ødelegge seg selv på grunn av en lengsel som en ikke trenger å sette til liv.
Avhengigheten blir en ekstra byrde, en ekstra dragning mot helvetet. Jeg skulle ønske at jeg ikke lot meg bli avhengig, at jeg ikke lot meg skade meg selv når jeg faktisk kunne ha latt være (om jeg virkelig gikk inn for det). Du må ville, du må ønske, du må holde ut. Det er mulig.
Fire måneder uten selvskading. Jeg lengter, herregud som jeg lengter, men ikke f*** om det skal ta over livet mitt igjen. Jeg orker det rett og slett ikke. Du sier du ikke vil slutte fordi dette er ditt, men det er ikke deg. Det er løgn. Det er en demon som vil ødelegge deg sakte, men sikkert. Se faenskapen i øynene, og snu.
Forresten, jeg fikk så mange, gode kommentarer på innlegget om selvmord og egoisme. Jeg svarte på alle kommentarene deres i kommentarfeltet på innlegget. Takk!
Rivløs deg, Lise. Husk at det finnes en mellomting mellom frisk/syk. Det bare slo meg når jeg leste denne teksten, at hver gang det går dårlig skriver du om det samme som da det går bedre, eller du har friskere tanker. Jeg er så glad i deg!!! Vi skal klare det her sammen, ikke sant? Vi skal klare det helt frem til evigheten.
Jeg velger å ikke blogge så mye om det. Jeg vil ikke at min psykiske helse skal være det folk finner når de søker meg opp. Hadde det bare vært så enkelt å slette alle spor ville jeg gjort det. Jeg beundrer deg for arbeidet ditt og ditt engasjement for helse. Men også her finnes det en mellomting. Håper du har det bra, og at du tar av deg det smykket. Du kler det ikke :)
Du er utrolig flink, jeg ser virkelig opp til deg som klarer å holde ut så lenge. Og du kommer til å klare dette. Du er sterk!
Klem
Du er et forbilde!
Du er sterk og utrolig flink! Fem måneder er jo helt utrolig!!
Kjempestolt av deg<3
Det er forferdelig vanskelig å skulle slutte med noe en har vært avhengig av i lang tid. Det er ikke gjort over natten, og jeg tror man virkelig må ville det, og gå inn for å få det til. Man må være sterk.
Prøver selv å bli kvitt den, og det er slettes ikke lett. Det er ikke lett i det hele tatt, og jeg opplever stadig vekk sprekker meg her, og sprekker meg der. Men en dag, en dag skal jeg være like flink som det DU har vært. En dag skal jeg også ha klart meg uten selvskading i fem måneder.
Ser opp til deg, Lise <3
Tusen, tusen takk Tonje og Ida!! Det varmer!!!
Thea; takk, kjempeglad i deg også! :) Kunne du utdypt det litt mer, det du skriver i første avsnitt? “Rivløs deg, Lise. Husk at det finnes en mellomting mellom frisk/syk. Det bare slo meg når jeg leste denne teksten, at hver gang det går dårlig skriver du om det samme som da det går bedre, eller du har friskere tanker”
Har stor tro på at du ikke kommer til å skade deg igjen! Du har kommet så langt. Ingen vei tilbake :)
Jeg er så stolt over deg for det du har klart å oppnå! Jeg så forresten på Bloglovin at du skrev et innlegg til etter dette, som er slettet nå. Men jeg så nok av innholdet til at jeg fikk lyst til å løpe til Stavanger og gi deg en stooor klem, og fortelle deg hvor verdifull du er<3 Ikke gi opp, Lise!
Jeg tenkte bare WORD på slutten der. Se faenskapen i øynene og snu!
Hold ut kjære Lise! Jeg er stolt av deg no matter what! Du kjemper og jeg er så glad i deg! Sammen er vi sterke!!!
Kjente meg veldig igjen i det du skrev. hold ut. Jeg har dager der jeg sier faen jeg bare gjør det, jeg kutter men så tenker jeg som så NEI jeg vil ikke tilbake til det faenskapet! Jeg kan ikke fortsette å ødelegge livet mitt! For det er det man jør. man ødelegger livet sitt. Man hjelper ikke seg selv. men ødelegger… jeg trenger ikke flere løse biter å sette sammen.
hold ut Lise <3
din styrke lise ligger i at du klarer å kjempe deg gjennom dag etter dag med den lengselen,og likevel ikke gir etter.
I believe in you..
Thea; takk, kjempeglad i deg også! :) Kunne du utdypt det litt mer, det du skriver i første avsnitt? “Rivløs deg, Lise. Husk at det finnes en mellomting mellom frisk/syk. Det bare slo meg når jeg leste denne teksten, at hver gang det går dårlig skriver du om det samme som da det går bedre, eller du har friskere tanker”
SV: Det jeg tenkte på når jeg skrev dette, var ikke kritikk til deg personlig, det er viktig å først og fremst si det. Jeg mente det mer positivt, det med at du må rive deg løs fra selvkadingen. Bilder, blogginnlegg vil uansett trigge deg – tror jeg. La meg presisere at jeg håper du gjør det som er best for deg. Hvis du trenger utløp -for all del skriv! Men hvis det er fordi du er redd for å ikke lenger ha en “status” eller at du er redd for å ikke lenger være syk nok uten selvskading….. (jeg vet ikke nå bare antar jeg…..)….. Så er det ikke sykdommen din jeg er så glad i. Det er deg! MEd eller uten arr!!
<3
Du er sterk, Lise. Utrolig godt gjort av deg. Du har jobbet hardt for å komme her du er i dag, og det burde du være stolt av. Du er så utrolig bra, og jeg digger at du er så interessert i psykisk helse. Det er nemlig jeg og, så bloggen din er noe av det beste jeg har i hverdagen, ikke no tull!
Stå på! Og husk alltid på at du er flink, at du kan hvis du vil. Det beviser du her=)
-Susanne
Takk for kommentarer! <3
Thea: "Hvis du trenger utløp -for all del skriv! Men hvis det er fordi du er redd for å ikke lenger ha en “status” eller at du er redd for å ikke lenger være syk nok uten selvskading"
Hva mener du med status?? Opprettholder jeg mitt 12 år lange forhold til selvskading fordi jeg vil ha en status?? Fordi jeg er redd å ikke være syk nok? VIL jeg være syk, er det slik jeg fremstår? Jeg er ikke enig her, og skjønner ikke hvordan du kan si noe sånn. Men jeg er åpen for diskusjon og tilbakemeldinger, så jeg setter pris på å høre tankene dine!
Dette er bare nysgjerrighet fra min side, men du har hatt en “identitet” som selvskader i 12(?) år, dvs siden du var 15år. Føler du nå att du prøver å finne ut hvem du er (og skal bli), på samme måte som tenåringer gjør det? At du har utsatt hele “bli voksenprosessen”?
Ellers vil jeg si at jeg er stolt av deg, jeg kan ikke forestille meg hvor stor styrke du har som greier å kjempe deg tilbake til det “vanlige” samfunnet.
Og en liten oppmuntring til slutt:
Mot er ikke definert av dem som kjempe og ikke falt, men av den som kjempet falt og reiste seg igjen.
Du skriver vanvittig bra. Og det lyser styrke ut av det du skriver. Så dette klarer du :)
Ja, og så vil jeg bare si at selv om jeg ikke kjenner deg og nettopp har oppdaga bloggen din, så tenker jeg på deg og krysser fingrene for deg!
Hei på deg!
Dette var et fint innlegg, ikke misforstå. Selvskading er ikke fint, eller det kan føles slik. Jeg synes du skriver bra! Fin blogg du har.
Ønsker deg en fin dag!
Glad i deg i bestefly evig!!!! <3 Alltid, uansett!!
kjempe stolt av deg vennen min