Det var kanskje på tide med et nytt myte-innlegg nå? Jeg syns det er litt skummelt, men også spennende å skrive om ting som jeg egentlig ikke kan mye om eller kjenner til personlig, slik jeg ellers gjør når jeg blogger om meg selv og mine erfaringer. Det blir nesten litt sånn følelse som når jeg skulle fremføre noe på skolen, angst for å si noe feil. Angsten ble så stor at jeg slapp unna fremføringer med erklæring fra spesialistpsykolog. Men å holde foredrag slik jeg gjør idag, går bra, fordi jeg snakker om meg og mitt, noe som ingen kan si jeg tar feil i!
Det spora litt av her nå, men tingen er, mange av mytene har jeg ikke personlig kjent på kroppen (f.eks ulike typer diagnoser), men jeg sjekker fakta og teori rundt det jeg ikke kan eller mener noe om personlig. Om noen har noen innvendinger, tilbakemeldinger eller kommentarer, så skriv i kommentarfeltet :)
Beate kom med et interessant forslag til myte, en myte jeg selv kanskje ikke hadde kommet på, men som likevel er verdt å ta opp. Hun skrev “Neste kan kanskje være at alle psykisk syke slutter å stelle seg? ;) jo dårligere jeg blir jo mer steller jeg meg! Kamuflering!”
Myte:
Alle som er psykisk syke slutter å stelle seg!
Feil!
Mennesker med psykiske lidelser kan være freshe og velstelte, de kan være helt “normale”, eller de kan være veldig dårlig stelt. Men også friske og vanlige mennesker kan være freshe og velstelte, helt “normale” eller dårlig stelt. Du kan med andre ord ikke dømme en persons psykiske helse ut i fra “personlig hygiene”.
Enkelte psykiske lidelser kan noen ganger, for noen mennesker, føre til at man forsømmer plikter som for eksempel skolearbeid og jobb, og/eller forsømmer personlig hygiene. Dette er ofte et symptom på tyngre lidelser, for eksempel psykose eller schizofreni. I slike tilfeller handler det om kognitiv svikt – at man ikke klarer å tenke klart, konsentrere seg, at man er forvirret og har problemer med hukommelse. En kan miste begrep om tid og sted og ha problemer med at tanker, følelser og atferd ikke henger sammen. Og så skal man tenke på “personlig hygiene” oppi alt dette?
Å stelle dårlig med seg selv kan også handle om mangel på energi og motivasjon, for eksempel ved en depresjon, og at en rett og slett ikke orker å bry seg om noenting lengre fordi en ikke ser meningen i noe som helst.
Dette gjelder for noen og ikke alle. De fleste som har en psykisk lidelse er velfungerende mennesker som også ofte er flinke til å skjule problemene sine. En kan ikke alltid se på en person om han eller hun sliter psykisk. Det er ofte en usynlig smerte som ikke vises på utsiden.
Det å stelle seg litt ekstra, pynte seg og være velstelt, kan også være en måte å kamuflere smerten på, en måte å vise verden at jeg, jeg er oppegående og har det bra. Sitat Beate: “jo dårligere jeg blir jo mer steller jeg meg! Kamuflering!”
Mennesker med psykiske lidelser kan altså være freshe og velstelte mennesker, de kan være helt “normale”, eller de kan være veldig dårlig stelt. Men også friske og vanlige mennesker kan være freshe og velstelte, helt normale eller dårlig stelt. Du kan med andre ord ikke dømme en persons psykiske helse ut i fra “personlig hygiene”.
Så om jeg stiller sminkeløs og med hår til alle kanter, i ført en slafsete daffedress og ikke har dusja på et par dager, så er det ikke fordi jeg er psykisk syk :)
Q: Har du noen erfaringer, meninger eller tanker rundt denne myten?
Kilder: wikipedia og diverse litteratur fra Psykiatrisk Opplysning.
Les også:
Myter # 1: De som snakker om selvmord…
Myter #2: Schizofreni = flere personligheter?
Må berre rose deg for bloggen din. En seriøs blogg med masse fine innlegg. Uten tvil en blogg eg vil følge vidare.
Tusen takk, Terese!!
Så sant, så sant! Jeg kan føle at det er jævlig tiltak å dusje og stelle meg mange dager, men jeg MÅ føler jeg. Så det er min “motivasjon”.
Ja, ikke sant..små ting kan være jævlig tiltak noen ganger..!
Grunnen til at jeg ville at du skulle skrive om denne myten er:
Jeg sa til min mor hvordan jeg hadde det, mor sier da “Men du er da velstelt”
Jeg sa til sjefen min hvordan jeg hadde det, sjefen sier “Det er ett godt tegn at du enda steller deg”
Og så videre!
Jeg blir sittende som ett spørsmålstegn hver gang denne påstanden kommer opp!
Ja, jeg skjønner. Og jo mer jeg tenker over det, jo mer kjenner jeg den igjen. Har jo ikke sammenheng, men det er vel også kanskje slik at de som er de sykeste ofte ikke steller seg. Og de sykeste er de som er mest synlig – som en igjen definerer som syk. Mens de “usynlig” syke ikke ER syke – for omverden. Gud for et rot dette ble, men du skjønner sikkert hva jeg mener :p
haha!! Liker rotet, og etter å ha lest ett par ganger så “Tog eg ann”
Helt enig med det du skriver. De fleste jeg kjenner som sliter psykisk er ekstremt velstelte.
Takk for kommentar :)
Dette er en interessant myte.
Selv kjenner meg igjen i begge deler. Så, min erfaring:
Som regel er jeg blant de som bruker “velstelthet” som kamuflasje. Jeg vil liksom ikke at omverdenen skal tro at noe er galt. Jeg vil se pen, ren og velstelt ut. Normal ut. Som om alt er fint og greit. Dog – jeg har opplevd at jeg ikke har orket noe. Ikke orket å stelle meg, dusje, håret er blitt fett – men dette har hengt mye sammen med det at man heller ikke går mye ut av huset heller, dermed treffer man ikke mange andre mennesker, heller. For hvem gidder å stelle seg når man ligger under dyna hele dagen? Det er jo ingen som skal se deg. Jeg tenker mye på det andre skal synes om meg, inntrykket de skal få – og det er sjeldent jeg har omgått andre uten å være stelt. Og jeg synes dette er noe av det som er det virkelig skumle ved psykiske lidelser – man kan ikke ordentlig se dem, i alle fall ikke på alle. De fleste med en psykisk lidelse er ikke konstant psykotiske, slik som mange ser ut til å tro …
Selv hadde jeg en psykolog som mente at ingen ting feilte meg fordi: “jeg var velstelt og gikk på skolen.” Jeg tror hun misforstod det at, joda, jeg gikk på skolen og var velstelt, men jeg kunne gjerne tenke meg å dø selvom. Jeg hadde angst, var redd alt. Dessuten var nærmest den eneste, repeterende tanken i hodet mitt, utenom deppatanker at: “jeg må virke normalnormalnormal”… Såeh – spennende myte! Jeg liker godt at du tar opp disse mytene, det er god lesning. Jeg tror du er med på å bringe ut mye god og viktig informasjon. (-:
(Beklager om jeg sporet litt av, forresten.)
Tusen takk for fine ord, Regnduft! <3 Det er så trist at man nesten på en måte må være "synlig syk" for å bli trodd, ofte kan det være de "usynlige" som lider mest. Kjenner meg igjen på dette med å ikke stelle seg når man like godt bare skal være hjemme, dette å være velstelt blant andre. TAKK for kommentar og tilbakemelding! Veldig interessant å få slike tilbakemeldinger! :)
Jeg kan iallfall innrømme at påstanden gjaldt for meg da jeg var på mitt sykeste. Jeg gikk jo knapt ut døra på flere år, så det var ikke vits i noe som helst. Enten lå jeg i senga eller så lå jeg foran tven, utstelt og jævlig i joggebukse – mens jeg spiste og spiste. :D Fysj…
Nå dusjer jeg jo hver dag og er så og si alltid fresh – men jeg har fortsatt den kingsize joggebuksa (som jeg har hatt i femten år HAHAHHA) og som jeg elsker å hoppe inn i når jeg kommer fra jobb o.l. :D (du kan tenke deg den joggebuksa.. jeg veide jo 30 kilo mer den gang og det er ikke strikk igjen i den.. hahahah.. men den er så jævla komfortabel!! :D) – men du er faen ikke frisk dersom du ikke setter pris på daffeklær og usminka tryne med bustehår en gang i blant. :D
Hahaha, ja du sier noe der, er ikke frisk om en ikke setter pris på daffeklær og usminka tryne med bustehår en gang i blant! Genialt :) Veldig glad for å høre at du ikke lenger er der du var på ditt sykeste. Du er god :)
Hehe.. Det er sant det, og når det gjelder meg gjelder nok det at jeg enten steller meg veldig eller ikkeno. Når jeg har det vanskelig.. Når jeg er psykotisk steller jeg meg mye i begynnelsen og ikkeno etter som det går litt tid..
Ja det kan liksom gå begge veier. Glad i deg Hannah :)
Atter et flott myte-innlegg,dette er det sikkert mange som også tror,men håper de får en oppvekker på dette området også :)
<3
Hope so too :) Takk <3
Hadde den myten vært sann, hadde jeg sett ut som en styggen sjøl nå.
Haha, ja, ikke sant. Samme her :p
Kjempe bra innlegg!!
De aller fleste tror at jeg har det knall bra hele tiden fordi jeg liker å ordne meg, sminke meg og “pynte” meg. Har alltid gjort det. Det er en slags kamuflering! Når noen sier til meg; du ser jo uforskamma bra ut idag – har du det bra? Går det bedre nå? Har ingenting med saken å gjøre!!!. Man trenger ikke å se ihjæl skrika og blå ut i trynet fordi om man sliter og har det vondt psykisk.
Man vil jo gjerne føle seg vel og hva gjør man da? Jo steller seg. naturlig nok.
Veldig sant, Marie :) Takk.
Et godt innlegg som setter tankene i sving.
Syns det er spennende å sette tingene i perspektiv.
Å få andre`s syn på ting har vel ikke skadet.
Vi kan faktisk dra lærdom av det =0)
Ja, det er veldig interessant å høre andres tanker og meninger, og derfor ELSKER jeg tilbakemeldinger! <3 Takk, Wenche!
Veldig bra innlegg.
Jeg merket jo selv når jeg var på det sykeste (bulimi/depresjon) og jeg var vanvittig deprimert og jeg såvidt hadde krefter pga sf-en kunne det ta sin tid før jeg orket å gå å dusje, enten fordi jeg ikke hadde krefter, eller fordi jeg ikke taklet å se meg selv uten klær.
Men jeg ser hva du mener, det er så lett å gre alle under en kam. Men selv om jeg ikke dusjet så stellet jeg meg jo, tørrsjampo var min beste venn :b Følte meg så sinnsykt ekkel rundt andre folk og følte jeg måtte skjule det, som det blir sagt her.
Glemte å skrive dette. Men jeg merker også at andre tror at når man ikke er velstelt tror de man er dårlig. F.eks dager jeg har fri fra skolen og bare vil slappe av i verdens mykeste morgenkåpe hele dagen spør alltid mor og far “skal du ikke stelle deg?” mens de ser på meg med rare, gjerne litt bekymrede blikk..
Ja skjønner. Alt blir jo et tiltak når man er så langt nede. Og man blir jo sett litt mistenkelig på når man er veldig ustelt. Men også, man kan ha det jævlig, selvom vi er freshe!
Du har en utrolig flott blogg, bare så det er sagt:)
Og dette innlegget var kjempebra, fikk meg til å tenke litt.
Jeg har dager for jeg virkelig er langt nede, når jeg er skikkelig deprimert og ikke klarer å se noe som helst positivt med dette livet. Disse dagene verken orker jeg ikke eller gidder jeg ikke å ordne meg på noen som helst måte, det er også de dagene jeg burer meg inne i leiligheten og gjemmer meg under dyna hele dagen. Også er det de dagene hvor jeg føler meg litt bedre, drar på meg maska mi, steller meg og kommer meg ut for å late som ingenting. Jeg skjønner veldig godt at ingen klarer å forstå at jeg har det vondt å vanskelig, for jeg viser det jo aldri…
Jeg syns det er godt å kunne gjemme meg bak fine klær og litt sminke.
Tusen takk for det!
Ja, alt kommer sikkert an på dagsformen og hva en orker og har krefter til. Smerten kan være like stor enten man ser ut som et dass eller er velstelt. Ingen kan se det!
Nok et flott innlegg!
Har vært i møte med en del leger og psykologer som ikke kunne forstå at jeg hadde det vanskelig fordi jeg(ifølge dem) så så fresh og oppegående ut. Det er lett å sminke seg frisk om man bare vil! Fikk også høre når jeg var innlagt at siden jeg stelte meg og sto opp så var jeg vel antageligvis klar til å skrives ut. Frustrerende……
Det er frustrerende ja! Skinnet kan bedra
Kom på forslag til ny myte ; alle som selvskader er suicidale.
Har opplevd flere ganger (ikke bare i sammenheng med meg selv) at mange tror at selvskadere prøver å ta livet av seg med skadingen o.l.
Takk for tips! Dette skal tas opp :)
Heilt enig i det. har ofte tenkt på det samme. Sjølvsagt, det kan forekomme, men treng ikkje gjelde alle som er psykisk sjuke heller.
<3
Takk, Kathrine <3
du er så flink til dette, Lise ! digger virkelig disse “myte” inleggene dine =) fortsett med det
Tusen takk, Silje! :)
Jeg vet ikke om jeg har nevnt for deg at eks’en min er bipolar. Han var en _ekstremt_ pertentlig person, nesten så det alene grenset til det sykelige. Veldig opptatt av fasade og det ytre, både i hjemmet sitt og på seg selv. Lang og tung historie, men det var veldig vanskelig for meg å komme ut av forholdet, og av ren Florence nightingale – syndrom, tok jeg meg av ham lenge etter at det var slutt. Han var veldig langt nede i perioder. En av de tingene jeg la merke til da, var at han slutta å ordne seg, dusjet ikke på dagevis og barberte seg ikke. Helt ulikt slik jeg kjente ham.
I ettertid ser jeg at dette mennesket har massive problemer. Og jeg kan se begge poengene dine i teksten, stelle seg for å kamuflere, i hans tilfelle, ikke bare for å framstå som normal – men for å virke suksessfull og vellykket, stikk motsatt av realiteten. Og, når han stuper inn i depresjon, så blir han totalt passiv – ingenting spiller noen rolle.
Dette er ting jeg egentlig ikke pleier å skrive om, siden jeg utleverer en tredjeperson… og egentlig burde jeg vel latt være å poste denne kommentaren – jeg gjør det likevel – men ikke svar på den på min blogg, er du snill…
Tusen takk for kommentar, Mariann. Du har ikke nevnt det før nei, men setter veldig pris på at du gjør det her og nå! :)
Jeg føler at det er et forferdelig tiltak, så jeg er fryktelig dårlig på å bry meg om hygiene, sminke og håret mitt. Derimot er jeg veldig glad i å se på klær og slikt, så egentlig bryr jeg meg – men likevel forsømmer jeg det. Wuhu, jeg er en taper. Jeg dusjer nå hvertfall hver tredje dag, men det kan bli litt dårlig likevel. Nåja, jeg kjemper for å bli flinkere, det er vel det som er viktig?
Ja, det er klart det føles som et tiltak når man har det slik. Men du har rett i det, det som er viktig, er at man kjemper for å bli bedre!
Bra!
Mange ganger når jeg er veldig nede, så orker jeg ikke stelle meg så veldig. Napper ikke bryna, shaver ikke leggene and so on. Og når jeg først orker å gjøre det, så føler jeg meg litt bedre. Men ofte kan jeg se veldig bra ut, selv om jeg har det crappy. Mye for å skjule at jeg har det crappy. Slik at ingen skal se det på meg.
jeg har en type psykose.. og jeg syns det er flaut og si,selvom jeg vet flere gjør det samme, men i mine dårlige perioder sliter jeg veldig med personlig hygiene.. det er ekkelt, i know…
mens andre dager vil jeg bare skjule at jeg egentlig har det jævlig, og steller meg, sminker meg og ordner meg ordentlig,spesielt da hvis jeg skal på jobb, eller noe annet som inkluderer flere folk enn de helt nære..
Du skal ikke være flau for å si det! Det er en ærlig sak det, og noe du selv sannsynligvis ikke klarer å styre der og da. Og det er deilig å kunne stelle seg litt for å føle seg bedre, når man føler for det. Klem <3
Jeg føler jeg alltid er et sted i midten: jeg slenger på meg noen klær som passer sammen, men som er komfortable nok til at jeg orker å gå i dem og klæsjer på meg litt pudder og maskara. Orker å se ok ut, men orker ikke å se topp ut ;)
Skjønner deg. Ofte kan det være veldig greit å bare være et sted i midten også.
Synes det er pussig at noen kan ha en slik oppfatning av folk som er psyksik syke. Selv har jeg alltid vært sykelig (høhøh) opptatt å se bra ut nettopp for å bevise det motsatte. Så selvom jeg ikke har tenkt over dette, så skjønner jeg nå at det er vel det jeg tenkte selv…(…)
Ble litt lei meg da jeg leste kommentaren til Mariann over.
Selv er jeg bipolar og tar meg egentlig litt nær.
Ja, folk kan tenke mye rart og forskjellig og langt i fra sannheten mange ganger. Angående kommentaren som du tok deg nær av. Jeg forstår deg, men likevel tror jeg ikke du skal legge for mye i deg når det gjelder deg selv. Hun skrev om én person, og selvom mennesker har samme diagnose, så er ingen like. Syns likevel at det er fint at du nevner det! Klem til deg <3
Jeg er en av de som ikke ser meningen med å stelle meg. Jeg er en av de som går flere dager, uker og av og til måned før jeg dusjer. Vet ikke helt hvorfor jeg velger å ikke dusje, det bare blir sånn. Motivasjonen og kreftene er nok ikke helt der. Ser ikke vitsen. Har dessuten ingen venner.
Fant bloggen din på google og ble interessert i å lese. Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Stå på!