Noen er veldig skeptiske til både medisiner og innleggelser, spesielt når det kommer til diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline). Noen mener at det ikke går an å medisinere det bort, og det er jo forsåvidt sant også. Man blir ikke frisk av medisiner alene. Noen mener også at innleggelser bare gjør alt verre, og at det ikke har noen nytte. Sånn er det kanskje for noen, men ikke alle. Alle er forskjellige, både når det kommer til behov og hva som funker og ikke funker. Det som funker for meg, funker kanksje ikke for andre. Og omvendt. Sånn vil det alltid være.
Når jeg snakker med mennesker som har slike sterke meninger, havner jeg fort i forsvar. Det er klart det er sårt å høre andre påstå slikt, for det er så feil for meg. Jeg er hvor jeg er i dag, takket være både medisiner, innleggelser, og selvfølgelig mest av alt på grunn av fantastiske mennesker og behandlere som har stått ved meg i alle disse årene. Og selvfølgelig vilje og oppriktig ønske om å bli frisk, noe som ikke alltid har vært der, men kommet gradvis.
Medisiner
Man kan ikke medisinere bort en diagnose, men medisiner har gjort meg veldig bra. Medisiner skal ikke være en behandling i seg selv, men med formål å lette symptomene og være en hjelp til å kunne ta i mot behandling (for eksempel samtaleterapi) på best mulig måte.
Jeg har prøvd mange ulike medisiner, men de siste par årene har jeg gått på medisiner som har passet veldig bra for meg, både når det gjelder type medisin og dosering. Målet er selvfølgelig å kunne ha et fint liv uten medisiner, og jeg har faktisk akkurat i dag seponert én av medisinene etter gradvis nedtrapping over tid.
Jeg er positiv til medisiner, og da mener jeg selvfølgelig brukt slik legen har forskrevet. Noen har kanskje dårlige erfaringer med medisiner, enten fordi de har vært helt feil for dem, eller fordi de har fått feil dosering, men medisiner kan også være nødvendig for å kunne fungere. Slik har det vært for meg.
Jeg har fått medisiner for mine tilbakevendende depresjoner, for mine grensepsykoser og vrangforestillinger, og for min ekstreme ustabilitet og humørsvingninger der toppene ikke bare er skyhøye, men til universets ende, og hvor bunnene ikke er i kjelleren, men i helvete (gjerne innom begge motpolene flere ganger daglig = slitsomt). For meg har det vært avgjørende.
Innleggelser
Mange er også skeptiske til innleggelser, og noen ganger kan det være fordi man ikke ønsker å motta hjelp. Mange setter seg på bakbeina, rømmer og nekter å samarbeide. Jeg har selv vært tvangsinnlagt en del ganger når jeg rett og slett ikke har sett mitt eget beste, men jeg har de aller fleste gangene hatt god effekt av innleggelser. Man blir ikke frisk fra en personlighetsforstyrrelse ved å være innlagt, men det har hjulpet meg i kriser.
Jeg har ved opphold på psykiatrisk fått ro og pause til å skjermes fra verden og komme til meg selv igjen, jeg har hatt støtte og mennesker rundt meg i kriser, og i mange tilfeller har det vært en livredder. Jeg har også vært innlagt frivillig, og da har jeg gjort mitt ytterste for å prøve å samarbeide og få noe ut av innleggelsen, selvom det er tøft som faen.
Desverre kan man lett ende opp som svingdørspasient, ofte fordi man bli skrevet ut for tidlig. Selv har jeg hatt best effekt av de lengre innleggelsene. En klok lege sa “det er ikke vits å skrive deg ut, for så å skrive deg inn igjen”. Han skjønte greia.
Men tro ikke at det har gått smertefritt og knirkefritt for seg selvom jeg er såpass positiv (nå) og synes jeg har et fantastisk apparat rundt meg. Det har vært tvangsinnleggelser og alvorlige selvmordsforsøk, jeg har møtt på helsepersonell fra helvete, det har vært motvillighet og gi-faen-tendenser. Det har tross alt tatt meg mange år å komme dit jeg er i dag, men jammen er det verdt det. Uten tvil. Jeg har litt igjen å gå, men å snu nå er ikke et valg!
TAKK for dette flotte innlegget Lise! Du er ett fantastisk bevis på at man KAN hvis man vil og tørr!
Fra mitt ståsted som faglig arbeider kan jeg godt se at noen helsearbeidere “gir opp”, vi har mange i vår sone som ukentlig (og noen daglig) sier at de skal ta selvmord, de sier det så ofte at etter en stund går det inn det ene øret og ut det andre. Tiltakene vi tidligere satte i gang blir ikke lenger satt i gang (og hvis de blir det så hjelper ikke det heller). Men når vi kommer neste dag eq kanskje alt fantastisk bra, vi ser at det går fremover og håper at alt skal holde seg slik, men når det går ned igjen så blir vi skikkelig leie pga smertene som kommer og litt oppgitt for vi har så lyst at de skal ha det bra!
Som syk ser jeg det på en helt annen måte, jeg ser all den smerten og vet hvor jævelig de har det, jeg vet at å bli frisk ikke bare er oppover men en forbaska berg og dalbane for å komme seg litt lengre opp…
Tja, dette ble jo langt, og vel egentlig ikke svar på noe, men det var ett fint innlegg allikevel :)
Tusen takk, Beate :) Det du nevner med selvmordstanker som ikke lenger tas på alvor, minner meg litt om noe jeg føler generelt foregår i psykiatrien. De har hørt og sett såpass mye alvorlig, det er hverdagskost, at ting kanskje ikke blir sett på som så alvorlig som det faktisk er ? Noen ganger? Men ja, fremgangen er en berg og dalbane! Det går nedover også, selvom det faktisk går fremover.
ja, det blir hverdagskost, man får litt den “åja, hvilken måte skal h*n ta livet av seg nå da?” det er helt faglig feil å si det, men det er faktisk sånn det er. Det skal også nevnes at vi gjennom mange år har prøvd å få disse brukerene innlagt, men sus har ikke hatt kapasitet til å sende ut ambulanse og brukeren nekter å ta taxi – i get the point!
Når det gjelder fordommer mot borderline så vet du hva jeg mener, jeg eksploderer!
Greit nokk, det er en sykdom det er snakk om, men selv om det er en sykdom så kan humøret også svinge på grunn av vanskelige hendelser. Det er forskjellig fra person til person hva som skjer og har skjedd i livet, men om en person har det vanskelig, så trenger den jo såklart noen å snakke med. Og det å ha et godt liv, det hjelper på svingningene, selv om det faktisk er den sykdom.
Jeg kan skjønne redselen for medisiner, fordi på noen medisiner er det mange bivirkninger. Enkelte går kraftig opp i vekt, og andre medisiner tukler med hjernen og forandrer personen. Jeg har fått sett de negative effektene, hvor mye medisiner kan ødelegge personer, men jeg har også sett hvor mye det faktisk kan hjelpe!
Og det at en innleggelse ikke hjelper, det stemmer jo egentlig ikke. Hvis personen som blir innlagt er motvillig, og/eller pasienten og behandleren ikke går så godt overens, så er det jo klart at en inneleggelse er bortkastet. Men om en person er litt ustabil og trenger noen å snakke med, og trenger å vite at han/hun ikke er alene, da kan jo en innleggelse være til stor nytte.
Takk for tilbakemelding, Emilie! Det setter jeg pris på :) Klart man kan ha svingninger selvom man ikke er “syk”, eller på grunn av vanskelige hendelser. Det er helt menneskelige følelser, men når det blir ut av kontroll og går kraftig utover livskvaliteten, så KAN man kanskje vurdere tiltak, (som f.eks medisiner, for en periode.)
Medisiner har desverre mange bivirkninger, og man må jo veie ting opp mot hverandre. Jeg synes ikke man skal gå på medisiner uten at det er høyst nødvendig. Klarer man seg uten, så er jo det det beste. Men er tilstanden så kritisk og vanskelig over tid, så bør man jo veie for og i mot. Noen ganger må man bare ta de bivirkningene som følger med, om det er såpass farlig å la være. Alt må vurderes. Jeg lurte også på om jeg skulle ta med min egen erfaring der, men gjorde det ikke. Jeg var overmedisinert og la på meg 30 kg på under ett år! Det var feil dosering for meg, pluss jeg var veldig syk og passiv. Vi justerte dosen og gjorde andre tiltak, og vekta gikk tilslutt tilbake til det normale.
helt sant… Jeg kjenner jeg blir forbanna når jeg hører de med din diagnose har ikke godt av innleggelser, eller kan ikke medisineres… En gang en lege sa det til meg svarte jeg med å ta ham i hånden og spør “unnskyld glemte jeg og presentere meg?? Cathrin heter jeg, og ja jeg har borderline, men jeg har også egne behov…” Han ble litt paff og fant plutselig medisiner og ett rom for en uke til:p
Helt fantastisk svar til legen!! Wow!! Den likte jeg! Genialt! :D
Flott innlegg, Lise.
Jeg lærte på skolen at vi skal behandle hele mennesket, ikke bare den fysiske eller psykiske lidelsen vedkommende lider av. Og det syns jeg er en veldig flott tanke.
Tusen takk :) Ja, man må behandle hele mennesket, ikke bare diagnosen. De som først skjønner den, skjønner mye!
Et godt innlegg.
Du er så flink å vinkle” de ulike sidene.
En trenger de forskjellige behandlingsformene til ulike tider.Tingene
henger sammen.
Du gir oss innsikt så vi kan forstå det lettere.
Tusen takk, Wenche! Du har rett i det, ting henger sammen!
Må Bare få si at det du skriver om er kjempe bra! Har lest endel av innleggene dine og du får satt ord på tanker og følelser jeg selv tenker og føler,men ikke helt klarer å få satt ord på…
Selvom Jeg ikke har “sykdomen” du har,så har jeg min “sykdom” å leve med…Men jeg kan sammenligne meg med det du skriver for det går mye i det samme…Når det gjelder tanker,følelser og opplevelser rundt det og ikke være helt som andre…
Du er til stor Inspirasjon!
Stå på:)
Tusen takk for det!!
Veldig bra innlegg. Jeg har også hørt at man ikke får noe ut av å legge inn borderline-pasienter – selv om jeg ikke har diagnosen. Har snakket med mange, som sier det. Skjønner godt at det er sårt å høre. Hvertfall når det ikke er sant! Alle er forskjellige. Det må psykiatrien lære….
Takk, Hannah <3 Ja, alle mennesker er forskjellige, også dem som har samme diagnose!
Flott innlegg!!
Jeg kan se en ting med innleggelse som jo burde hjelpe alle som du nevner: Det å skjermes fra utenfor. Drit i det som skjer ute, drit i venner som sier sånn og sånn, nå er du her, jobb med hodet ditt og hvil, du får uansett ikke hørt på verden utenfor. Til slutt må det jo gå inn? At her og nå er det deg først?
Og alle kan jo trenge en pause fra det utenfor en gang iblant.
Og ang medisiner så er jeg glad jeg sa nei til skolepsykologen som foreslo antidep. Det hadde vel bare “dopet vekk” traumer jeg idag begynner å få ut. Og hva hadde det ført til? Gått av medisinen og så hadde bare alt velta ut samtidig? Nei, utred litt nøyere og så se på medisiner, det tror jeg mange svikter på.
Takk! Det er jeg helt enig i, det gjør ALLE godt å pause ut fra omverden av og til, enten det blir på den ene eller andre måten, frisk eller syk.. Tror også du har et poeng der, det er mange leger som tenker det er mest lettvint å putte noen på medisiner, men det skal jo, som du sier, komme i andre rekke. Takk for god tilbakemelding!
Medisin funke jo for nåken, men ikkje for alle.
For eksempel eg blei tvangsmedisinert i 2 månar før eg slutta sjøl, og de va fordi alle trudde at eg ville bli bedre, men på dei to månane blei eg bare MASSE verre. Ingen ville hørra på meg, så ja, eg fant ingen aen utveg.
men innleggelsar e eg positiv te.
Takk for kommentar :) Nei, det funker ikke for alle. Og ikke er det lett å vite hva som passer heller. Medisinen kan være riktig for noen, men helt helt feil for andre.
Når mennesker som jobber i psykiatrien ser menneskets behov og diagnosen, altså ikke bare diagnosen, men faktisk at det er et menneske bak også, ja da er ikke miraklenes tid forbi!
Alle har vel noe å lære, både “pasienter” og “psykiatrien”. En ting er sikkert at det er viktig å si ifra. Ikke tie.
På min siste akutt innleggelse så hadde jeg ikke vært innlagt på 3 år. Det var nødvendig og “bra” der og da selv om jeg ikke så det med engang. Var helt i koma. Men jeg husker godt den replikken fra den ene som jobbet der, “vi må være strenge og sette grenser for de som har borderline”.
Hva med Marie? Jeg ble satt i bås følte jeg. Akkurat som om borderline var noe skummelt.
Nå har jo jeg et team som ser meg! og fokuserer lite på diagnosen sånn sett, altså man jobber jo med diagnosen, men jeg blir omtalt som Marie nå, og ikke borderline eller emosjonell ustabil.
Det er fint å høre navnet sitt og ikke diagnosen. Jeg har fått tilbake stemmen min og er ikke redd for å bruke den.
Likte godt det cathrin skrev. Jeg er et menneske også. Folk må se det. Legene må se det.
Men som sagt, jeg har for min del det beste teamet jeg noen gang kunne ha hatt og er så takknemlig at de ser meg, Marie. Marie som den jenta jeg er. og marie med borderline. De ser hva jeg trenger. Jeg tar imot hjelp og da går livet videre sakte men sikkert.!
Ta imot en utstrekt hånd – den biter ikke <3
Nei, det er helt utrolig hvor fucka mange av holdningene til borderline er, så jeg sier som Beate; jeg eksploderer ved tanken :p Men du har helt rett, man trenger noen som ser mennesket bak, og jeg er kjempeglad for at vi begge har slike mennesker rundt oss! Ta i mot en utstrekt hånd – den biter ikke. Faen, den vil jeg ha som status eller noe. Den var fin!
Å, jeg er blant de som er livredd for både innleggelser og medisiner. Men jeg er fullstendig klar over at angsten min for leger og piller bare er tull. Jeg er blant de som er superredd for dette i forhold til meg selv, men veldig åpen i forhold til om andre bruker medisiner, eller innlegges. Så lenge jeg slipper det. (Og det er helt sikkert veldig hyklersk, haha.) Jeg vet at det har hjulpet mange, så jeg synes det er fint med informative innlegg som dette! Kjempebra, egentlig.
Jeg tror hva som fungerer er utrolig individuelt, men også mye basert på diagnose og problemer. Man kan ikke si at medisiner fungerer for alle med en diagnose, men enkelte diagnoser vet jeg har bedre av medisiner enn alle, eller noe. Og omvendt, som ved flere av personlighetsforstyrrlesene (tror jeg?). Jeg tror nok det beste er, dessverre, litt prøving og feiling for å til slutt komme frem til det ideelle for den enkelte personen, selv om det kan være en slitosm og lang vei mot bedringen. Dog kan man alltids havne der – du er jo på god vei nå, men som du sier, det var ikke knirkefritt! Og det er jo nettopp det som er det kjipeste ved psykdommene, at man ikke finner noen klar oppskrift for en løsning, som ved mange somatiske sykdommer. (Vel, i forhold til behandling av somatiske sykdommer er det jo også en del problemer, nå og da.)
Så jeg tror det beste er å ha en åpen innstilling til det hele, for hva som funker best kommer egentlig helt ann på personen, tilfellet og omstendighetene rundt. Og … ja.
“Bra innlegg!” var vel egentlig det jeg skulle si, før jeg ble litt revet med, hehe.
Tusen takk for kjempefin tilbakemelding! Tror du har veldig i rett i at det beste er å “prøve og feile”. Høres litt brutalt ut, men det er ingen annen måte å vite hva som er best på. Og så syns jeg det du skriver: “Så jeg tror det beste er å ha en åpen innstilling til det hele, for hva som funker best kommer egentlig helt ann på personen, tilfellet og omstendighetene rundt.” sier alt :) Takk!
Det er trist at det finnes så mange negative holdninger til medisiner og innleggelser. Mange TRENGER den hjelpen for å komme opp og fram på sikt. Og jeg synes at alle som har måtte bruke medisiner og innleggelser for en bedre hverdag IKKE har noe som helst å skamme seg over,fordi livet for dem (oss) er litt vanskeligere å gå enn andres,og da trengs den hjelpen som kan tilbys.
DU er jo et veldig godt eksempel på hvor viktig det er at sånne hjelpetiltak finnes,og du er IKKE noe dårligere menneske selv om du har måtte gå denne veien,tvert imot :D
Jeg er glad for at du har kommet så langt som du har gjort Lise,for du har pokker meg hatt en vanskelig vei å gå!
<3
Tusen takk, Laila! Nei, det er absolutt ingen skam. Det er nødvendig, og det er menneskelig. Det er Umenneskelig å IKKE ta imot hjelp som trengs.
Og så høres det kanskje feil ut når jeg sier det, men det gjør godt at du forstår at det har vært en vanskelig vei å gå, for det har det! Og derfor settes rosen så stor pris på også <3
Kjenner meg veldig godt igjen i dette:
“Desverre kan man lett ende opp som svingdørspasient, ofte fordi man bli skrevet ut for tidlig. Selv har jeg hatt best effekt av de lengre innleggelsene. En klok lege sa “det er ikke vits å skrive deg ut, for så å skrive deg inn igjen”. Han skjønte greia.”
Jeg har vært inn og ut nå fire ganger, de tre første med alt fra 1 uke til to mnd mellom oppholdene, men det var aldri noen lege eller lignende samme skjønte at det ikke nytter å holde på slik. Det siste oppholdet varte i over 1 mnd – og det er dette oppholdet som har hjulpet mest. Men jeg må også si at mitt siste opphold, selv om jeg har gått ut i fra det som bitter og forbanna har på en måte skremt meg til å sørge for å aldri bli skrevet inn igjen – så det har vel motiviert meg på en måte. Nåjå, egoistisk kommentar. Heyhey, unnskyld D:
Tusen takk for tilbakemelding uansett! <3 Men ja..svingdøra er altfor velkjent :/ Håper den forbanna følelsen blir positivt utnytta! :)
Dette var et utrolig flott innlegg! Det er så godt å høre om noen som har gjort positive erfaringer når det kommer til hjelpemidler i psykiatrien. Kan skjønne at det ikke var like greit der og da, men at du ser tilbake på det med positive tanker er kjempebra.
Jeg er helt enig ni at medisinering er en hjelp på veien, det er ikke selve behandlingen. Jeg blir provosert når andre kommenterer at “nå bli folk putta i piller, så skal alt liksom være bra igjen”, men det er ikke sånn det virker!
Jeg har ikke vært borte i noe innleggelse. Men har gått på medisiner i over et år nå. Jeg ser både positivt og negativt på det. Positivt fordi jeg merker virkningen, og at jeg trenger dem for å komme meg gjennom hverdagen. Men og negativt fordi jeg føler at det er nedvergende å gå på medisiner. Jeg føler meg unormal og rett og slett sykere. Jeg trodde ikke jeg var så syk at jeg måtte gå på medisiner! Jeg ser på venner og kjente, som koser seg sammen, har det hyggelig i lag. Jeg vil og kunne ha det slik, uten å måtte “dope meg ned”!
Takk for kjempefin tilbakemelding! Jeg forstår deg, men syns ikke du skal føle det på den måten..For eksempel venner og kjente som har det hyggelig, kanskje DE også går på medisiner? En kan aldri vite. Det er ingen skam å gå på medisiner. Du sier du føler deg sykere med dem..men se på det som du faktisk hadde vært sykere UTEN? Det er for en periode, for å få det bedre. Jeg syns det er flott når man velger å ta i mot hjelp, DET er styrke, og det er et skritt på veien mot å bli bra :)
Skjønner godt det å ha behov for å bli skjermet, men jeg får så panikk av å ikke kunne gå hvor jeg vil når jeg vil. Får skikkelig angst. Har du opplevd det? Og ang medisiner, så er det godt å høre om noen som har positive erfaringer. Jeg har selv hatt mest dårlige erfaringer med slitsomme og noen ganger farlige bivirkniger, så har fått helt skrekken. Men vurderer å ta sjansen igjen, for jeg vil så gjerne bli bedre.
Nok en gang, veldig bra innlegg Lise! Skal høre på deg imorgen:)
Tusen takk :) Har du fått prøvd ut litt medisiner? Det er ikke alltid man finner riktig type og dose. Jeg har måttet bytte pga bivirkninger, men vi fant tilslutt en god kombinasjon for meg, og jeg er veldig takknemlig for hvordan det har hjulpet meg. Jeg avslutter medisinering nå med god samvittighet, for nå trenger jeg dem ikke mer. Hvertfall den som jeg nå har sluttet med.
Det er kanskje følelsen av å miste kontroll du tenker på, med det å ikke kunne gå hvor du vil når du vil? Man styrer på en måte ikke livet selv lenger, når man er innlagt? Og det kan jo føles angstfylt og feil! Snakk om hvordan det føles, lag noen ordninger? Igjen, takk for kommentar :)
Veldig bra skrevet Lise. Du skriver så bra! (Noe jeg har sagt tusenogørtenganger før).
Vil bare si at jeg er stolt av deg. Jeg og du er litt på samme veien for tiden. Hvor vi tenker tilbake på det elendige som har vært, men heldigvis har vi klart oss å komme oss gjennom det verste. Enda er det en del igjen å gå, men du skal se at vi klarer det :)
Har du lyst (eller kanskje du allerede) lese(r) min blogg???
Jeg kikker alltid innom bloggene til de som kommenterer hos meg, men det er ikke alltid jeg kommenterer, desverre! La igjen noen spor hos deg i dag :) Gleder meg å høre at vi er på samme vei..og at det verste er bak oss! Tusen takk for kjempefine ord!
SV: Ja, jeg fikk et lite drypp her en gang og fjerna alt av folk jeg ikke visste hvem var IRL. Ble en del borte da. :/
Kjenner til den! Men good to have you back :D
Dette innlegget likte jeg veldig godt! Som jeg har skrevet hos deg flere ganger tidligere synes jeg du skriver utrolig flott! Jeg har ingen erfaring med dette å leve med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, men kan kjenne meg igjen i mye her. Innleggelser og medisiner har vist både positiv og negativ effekt hos meg, noe det sikkert gjør hos de aller fleste. Jeg føler derimot ikke at jeg fikk mye tid til å slappe av under innleggelse.
Vet ikke om denne diagnosen din er kronisk, men synes det er bra du får frem dette med at man ikke kan medisinere seg frisk!
Jeg synes du er veldig sterk!
Tusen takk, Tiril! Det er vel fordeler og ulemper med det meste, men man bør vel veie litt opp og i mot, og se i det lange løpet :) Skjønner det med at man ikke alltid får tid til å slappe av! Det kan fort bli altfor mye dagsplaner, aktiviteter og avtaler, opp tidlig og liksom få et mønster på dagen. Det er ikke alltid det er det beste, noen ganger trenger man å HVILE. Er det det du tenker på? At det er så mye som skjer, eller mener du “inni hodet”? Jeg var ganske sta på det under den ene innleggelsen..At jeg trengte hvile, pause og ro, og ikke bare et hav med avtaler og aktiviteter. Brukermedvirkning – ja takk!
jeg mener for deg og endel andre er innleggelse helt nødvendig og du jobber med problemene dine,er ett par tilfeller der man ser att enkelte er instutialiserte og vil ha feil oppmerksomhet og lager plage for pasientene som burde heller vært innlagt på en dps,men du err så flink jobber hardt og er så flink synest synd på dem med din lidelse for den har ett konstant høyt lidelsetrykk,jeg har selv bipolar1lidelse jeg har veldig god effekt av medisin blir frisk etter kun kort tid på medisin slutter jeg blir jeg syk på få dager men må jobbe mye selv med andre ting og,kan jeg få spørre hva medisinene du bruker heter hjelper de har en jeg kjenner som er prøvekanin med samme diagnose kansje du har noen tips til henne jeg vil følge deg se deg fortsette kampen og ikke gi opp du ett nydelig menneske,med selvinnsikt,og du er utrolig pen,stor klem nina
Tusen takk for gode ord! Jeg skjønner hva du mener med pasienter som er instituert og destruktive og som jobber i mot, istedet for å jobbe MED. Jeg tror kanskje det handler litt om innsikt..eller at man er for syk. Jeg har nok vært der selv, men jeg jobber hardt for å bli bedre, og det er veldig godt når andre ser det. Jeg kan godt sende deg en mail om du vil diskutere medisiner :)
Lise <3 Jeg måtte gå tilbake til dette innlegget ditt for å lese igjen og igjen. Medisiner har aldri vært et sentralt tema for meg, det har blitt nevnt sånn i forbifarten helt i begynnelsen av sykdomsforløpet mitt, men ikke noe utover det. Jeg svarte NEI, med en gang jeg skulle aldri gå på medisiner var min mening da, men jeg visste heller ikke hva det skulle hjelpe mot og hvordan det fungerte. Innleggelser derimot har vært veldig sentralt, men kanksje en kombinasjon hadde vært fint? For å kunne tørre å slippe litt kontroll og ikke hele tiden bli fanget av et tankekaos uten like.. Fastlåste mønstre, tvangstanker og en spiseforstyrrelse som lurer meg selv og andre trill rundt.
Du skriver så vanvittig bra! Jeg synes det er veldig fint at du har hatt god nytte av både medisiner og av de fleste innleggelsene du har hatt. Før var jeg veldig imot alt dette skulle jeg klare selv (lenge siden), men nå skjønner jeg at det spiller ingen rolle hvilke metoder og løsninger man finner, bare det hjelper en på rett vei.
Derfor jeg kom til å se på dette innlegget igjen nå var fordi det er et sentralt tema det med medisiner.. Skummelt, men jeg ser at det kan være nødvendig. Jeg turte ikke å spørre så mye rundt det, men det kommer.. Var du innlagt når du prøvde ut medisinene? fordi hun snakket på at det skulle skje et sted uten altfor store påvirkninger utenifra. Og, hvilke bivirkninger, jeg er livredd for at de skal få meg opp i vekt..
Du er fantastsik LISE <3
Hei Marte :) Så hyggelig å få kommentar på et “gammelt” innlegg, det gleder meg :)
Jeg var ikke innlagt når jeg begynte på medisiner, men jeg begynte i veldig små doser og hadde poliklinisk oppfølging en gang i uka (slik jeg fortsatt har). Jeg går fortsatt på ulike medisiner, men jeg har samme vekt som jeg alltid har hatt. Den gangen jeg gikk opp i vekt, så var det fordi jeg var overmedisinert (tre ganger så mye som hva kroppen min tålte).. Du kan jo trappe ned igjen/slutte hvis det ikke har den ønskede virkningen, eller hvis man får bivirkninger (vektøkning KAN være – hos NOEN – og ved NOEN medisiner, det er gjerne antipsykotisk som KAN ha en sånn bivirkning).
Jeg håper dere finner en løsning som passer for deg. Det er kjempefint å høre at du er litt mer åpen for andre løsninger også, noe som kanskje kan hjelpe eller bidra :)
Takk for gode ord, takk for at du følger meg og støtter meg!
Hei lise,
må bare si jeg er imponert over bloggen din, tror jeg har sagt det før. Interessant tema med medisiner, innleggelse og diagnose. Personlighetsforstyrrelse er dessverre blitt en litt “kvise på raua” diagnose. Og det har blitt en populær diagnose å dele ut. Alle de innleggelsene jeg hadde hvor jeg ble fortalt at “de skulle hjelpe meg”, og jeg kjente skuffelsen hver gang over fraværet av hjelp. Med noen få unntak. Men i det store og hele så savnet jeg mest at noen bare kunne spør hvordan jeg hadde det, og hva kan vi gjøre for å hjelpe. Helt enkelt. Men det føltes som om diagnosen stod som et skjold foran meg i møte med personalet. Jeg ble bedt om å ta del i behandlingen, og jeg prøvde, jeg hadde mange ideer og forslag i ansvarsgruppemøtene. Hver gang takket de for alle innspillene og sa at det var gode innspill. Men idet møtet var over så var alt jeg hadde foreslått glemt, uaktuellt. Medisiner er jo omdiskutert. For meg fungerer alt mye bedre uten medisiner, men det er for meg. Og det vil aldri være noen standardoppskrift på dette, for vi er alle så forskjellige. Men det er viktig å alltid huske på at medisiner alene ikke gjør en frisk, det demper symptomene, og medisineringen bør gjennomgås jevnlig. Jeg ble satt på nye medisiner av nye leger, uten at eksisterende ble vurdert seponert og vurdert opp mot de nye. Da jeg sluttet på medisiner, klarte jeg å se igjen, og jeg klarte å føle. Jeg gråt og lo om en annen de første to månedene. Jeg ble rørt over de minste ting. Jeg følte meg skikkelig “rusa på livet”, uten å være manisk. Jeg har fått et nytt liv. Et liv med små, hverdagslige ting som betyr noe. Jeg har vært i full jobb i over et år, og stortrives. Jeg har masse kjekke kolleger som betyr noe for meg, og jeg betyr noe for dem. Jeg mistet min bror i november etter 3 mnd med kreft, og da jeg fikk blomster fra jobben trillet det en tåre på mitt kinn av takknemlighet. Arbeidsplassen min er den beste terapi jeg noen gang kunne fått. Jeg vet at de trenger meg, jeg vet at jeg kan noe, og jeg vet at de legger merke til det om jeg ikke kommer kl 0645 om morgenen. Det er ikke noe vi mennesker kan gjøre ugjort, men vi kan gjøre så mye med dagen i dag og i morgen. Men det viktigste for meg i min prosess, var å forstå at livet går opp og ned, for alle. Og hvis jeg har en dårlig dag, så sier jeg det høyt, istedet for å holde det inne til det flyter over. Men, det har tatt meg minst 10 år å komme der jeg er i dag.
Klem gro :)
Trålet nettet for å finne noe informasjon om diverse personlighetsforstyrrelser og kom over din blogg. Jeg jobber i akuttpsykiatrien, og selv om jeg har kunnskap om denne diagnosen og andre psykiske lidelser, føler jeg alltid at det kan være nytting med mer informasjon, om det så skulle være fra medisinske skrifter, eller personer med diagnosene og hvordan de opplever å leve med systemet og diagnosen.
Når jeg leste dine innlegg rundt personlighetsforstyrrelser, fikk jeg noen tårer i øynene. Jeg synes det er fantastisk å se en person som klarer seg så bra til tross for å ha fått en slik diagnose, som fortsatt er mye tabubelagt og som det finnes mange vrangforestillinger rundt. Jeg ser dessverre alt for mange unge jenter med samme diagnose som verken klarer å ta imot støtte og behandling fra systemet, eller klarer å finne styrke i seg selv til å prøve å få et bedre liv.
Jeg håper du kan være en inspirasjon og motivasjonkilde til likesinnede om at en kan få et bedre liv! Lykke til videre i livet, håper du får et langt og lykkelig liv :)