Da jeg var på erfaringskonferansen i Trondheim, kom jeg i snakk med andre brukere (som det så fint heter) i psykiatrien. Det var veldig interessant å ha diskusjoner med andre som også hadde erfaring. I begynnelsen holdt jeg helst kjeft og nøyet meg med å lytte, men jeg ble ganske snart engasjert.
I lunsjen den ene dagen, begynte noen å snakke om dette med å bli sett ned på av ansatte i psykiatrien, i denne sammenheng når man var innlagt. Vedkommende sa at hun var lei av å bli behandlet som og snakket til som et lite barn. Jeg svarte at det kunne være individuelt, og at for eksempel jeg faktisk kunne foretrekke å ha det sånn. Jeg føler meg trygg når jeg blir vist omsorg av personer som er “større” enn meg. I løpet av diskusjonen gikk det opp for meg at det er en stor forskjell på medmenneskelig omsorg og den “farlige” typen omsorg som bygger opp om mindreverdighetsfølelsen man kanskje har, eller i verste fall får.
Jeg har vært inn og ut av sykehus i seks år. Jeg har på en måte tatt på meg rollen som pasient, som psykisk syk, som mindre verdt. Det har vært (og kanskje fortsatt er) trygt og komfortabelt å være liten og mindre verdt, det har liksom stemt med hvordan jeg har sett på meg selv. Samtidig har det heller ikke eksistert verken krav eller forventninger, noe som kan føles veldig trygt.
Da jeg var innlagt nå sist, var jeg litt mer oppmerksom på dette. Ei som jobbet på avdelingen gikk tur sammen med meg en dag, og spurte hva jeg gjorde til vanlig. Jeg fortalte at jeg er ufør på grunn av min psykiske lidelse, at jeg har gått hjemme lenge, men at jeg tidligere i år begynte å jobbe noen dager i uka hos PsykOpp.
Responsen var overdrevent entusiastisk med klapp i hendene og tonefall som om hun snakte til et lite barn eller et mindre intelligent menneske. “Næmmen så BRAAA!!!!”. Ja, det er bra og takk for oppmuntringen, men du trenger ikke snakke til meg som om jeg er dum. Jeg sa selvfølgelig ikke det, men det var det jeg tenkte.
Før hadde jeg omfavnet en sånn respons. Jeg hadde frivillig gjort meg bitteliten og tatt i mot denne “gode omsorgen” jeg så det som. Liten, svak og ikke mer enn en stakkarslig pasient. Det var meg. Trygt og godt er det kanskje, men det er ikke med på å styrke meg som menneske! Tvert i mot bygger det opp om denne mindreverdighetsfølelsen man har, at man ikke kan forvente så mye mer, at man ikke duger til noe annet.
Heldigvis er folk forskjellige. På akuttmottaket på psykiatrisk, hvor man må bli én natt før man blir overført til en eller annen avdeling/post, møtte jeg på en fantastisk fyr som jobba der. Han var ung, veldig laid back (og hadde morsomme sko, husker jeg), utrolig snill og omsorgsfull, men med glimt i øyet og en holdning som fortalte meg at vi var likeverdige. Jeg var verken dum, udugelig eller stakkarslig, jeg var ei vanlig jente som desverre var i krise. Jeg liker sånne mennesker som han!
Det er kanskje ikke like enkelt å vite for personal heller, hvordan de skal oppføre seg? Folk er forskjellige og har ulike behov og preferanser, noe som er enda en god grunn til å gjøre seg kjent med mennesket bak diagnosen. Jeg tenker at omsorg, medfølelese og empati er helt avgjørende, men det kan være veldig uheldig om vedkommende plasserer seg høyere enn pasienten og derfor behandler ham som mindre verdt, noen man syns synd på.
Jeg kan noe, jeg er noe, og jeg er like mye verdt som deg.
Du er så flink! :)))
Takk, Magnill! :)
Hu derre “næmmen så BRAAA!!!”-berta… jeg har BODD med ei sånn ei. Kunne ha kaldkvelt mennesket.
Jeg kan takle å bli snakka sånn til av folk som er eldre enn meg…. men en jentunge på knapt 20 år, og mentalt omtrent like voksen som en middels 10-åring, får høre det når de begynner sånn med meg.
Jeg kjefta a opp så det holdt – fortalte a nøyaktig hva jeg synes om at ei 4-5 år yngre jente med NULL livserfaring (faktisk, hele greia var tragisk) liksom skulle snakke til meg som om jeg var en lett tilbakestående 3åring. Hu begynte å grine …
Det som var hakket verre var at hun var støttekontakt for ei jente på ca 10 år, som hadde en hel haug kjipe ting gående, som f.eks CP og litt sånn. 10åringen var uhyre smart og oppegående, og kunne diskutere sitt sykdomsforløp på en saklig og skremmende voksen måte. Hu jeg bodde med, behandla a som om hu var stokk dum og knapt 3 år gammal.
Gah.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg ofte ikke aner hvordan jeg skal oppføre meg / hvordan jeg skal prate til folk som sliter psykisk. Jeg forsøker forsiktig og pent med å være meg selv, og så langt har det gått greit i grunn.
:)
Jeg tror du gjør stor suksess i å bare være deg selv! Ingen tvil :) Tusen takk for kommentar!
Jeg kan være storkjefta, da…. spesielt som i situasjoner i den jeg beskrev over. Jeg kan kjefte folk huden full, om jeg føler jeg har grunn til det.
:/
WORD!
Jeg synes så absolutt at man skal behandle pasientene på en måte som får dem til å føle seg verdt noe,på lik linje med alle andre mennesker,selv om de de sliter psykisk. Medmenneskelighet og respekt er viktig,og å vise pasientene at de er like betydningsfull som andre.
<3
Ja, helt sant. Respekt er et viktig ord jeg har glemt å nevne! Takk :)
Et veldig bra innlegg. Har også lagt merke til at folk har i psykiatrien har en tendens til å snakke slik til meg. Og folk på NAV også! Der får de jo helt sjokk fordi jeg er motivert til å jobbe litt, og roser meg opp i skyene for den minste ting. Tilogmed noe så enkelt som å tørke støv av en pult var jo helt fantastisk. Ble fort irritert da merket jeg.
Psykologen og folk rundt meg ellers har også en tendens til å sykeliggjøre meg mer enn jeg er. Jeg er ikke helt ubrukelig fordi jeg er syk. Det er som om de undervurderer meg så veldig bare fordi jeg har en diagnose. Jeg gjorde psykologen obs på det for litt siden, at jeg ikke er den “sykeste av oss i kroppen”, det er mange inni meg som har det verre enn meg. Jeg klarer mer enn det folk tror, men det blir så mye fokus på det jeg IKKE får til. Så hun spurte meg, etter at jeg forklarte dette, om hun var med på å gjøre at jeg føler meg sykere enn jeg faktisk er fordi hun er så veldig forsiktig med meg. Og det gjør jo det. Jeg tåler mer enn folk gir meg credit for. Jeg trenger ikke å få ALT inn med teskjeer, noen ting er det bedre å si rett ut. Jeg trenger ikke å få sannheten pakket inn i hundre lag med bobleplast før jeg får høre den heller. Så lenge det sies på en respektfull måte kan det godt gjøre litt vondt. I’ll get over it!
Uff, jeg tror jeg har skrevet meg fullstendig bort her nå, men poenget mitt var:
Bra innlegg! Kjenner meg igjen.
Og en klem til slutt: *Klem*
Tusen takk, Eline! Veldig bra sagt! Måtte flire litt av denne: “Jeg trenger ikke å få sannheten pakket inn i hundre lag med bobleplast før jeg får høre den heller”. Helt sant!! Klem <3
Veldig godt innlegg, og virkelig noe viktig du spør om; for folk er forskjellige, og en behandler kan bomme veldig ved å behandle noen for “barnslig” eller for “voksent”. Jeg liker best å bli behandlet som en voksen. Jeg er ikke liten og dum selv om jeg sliter med psykiske problemer, men for all del – det er deilig å føle seg “passet på”. Altså; det bør være en balanse og en mellomting, og kanskje kan man bli “sykere”, eller ihvertfall mindre selvstendig hvis man blir behandlet som et barn på veien til å bli frisk og “voksen”?
Ja, godt poeng! Man kan jo bli behandlet for “voksent” også. En mellomting er absolutt det beste. Takk for kommentar!
Du er fantastisk dyktig til å se ting fra ulike perspektiver, Lise, det er en kjempestyrke..
Forstår veldig godt hva du mener. Forstår følelsen av trygghet og omsorg i møte med de “sterkere”, kjenner dette fra meg selv, at jeg har følt meg enormt ivaretatt og passet på f eks på psykiatrisk avd, og på legevakten, osv.. Jeg tenker at ja, noen ganger trenger jeg fremdeles å “overlate” meg selv til noen som kan ta bedre vare på meg enn hva jeg klarer selv der og da, og det er godt å føle at det er mennesker der som er sterke nok til å tåle meg, noe jeg ikke har vært vant med opp gjennom.
Samtidig – jeg er enormt ressurssterk, klok, reflektert, moden og med mange baller i lufta, studier og to jobber osv – og jeg skal ikke bli sett på som stakkarslig eller “dårligere egnet”… Jeg skal ikke bli snakket til som et barn, jeg skal ikke bli sett på som om “jeg ikke vet mitt eget beste”, for jeg VET så godt… Jeg bare… handler ikke helt etter det alltid…
Jeg har kommet enormt langt på vei og er nå veldig frisk på mange måter, og noen ting henger igjen, noen ting jeg ikke har “funnet ut av”, kjent på… Og med mye studiestress og jobbing og diverse nå, har jeg de siste ukene falt litt tilbake til selvskadingen.. Det plager meg – at jeg “ikke klarer meg uten”.. Turene til legevakten plager meg (selv om jeg stort sett blir møtt veldig OK.. Noen ganger fantastisk, andre ganger på kanten.. )… Og selv om jeg alltid har vært åpen om dette og ikke skjuler verken arr eller bandasjer (altså, dersom jeg f eks ønsker å gå med favorittskjorta mi med 1/2 ermer, så gjør jeg et uansett, uavhengig av hvordan jeg “ser ut”), så er det jo ikke enkelt å vite at alle ser, at alle ser “dette” ved meg… Jeg viser jo en enorm sårbarhet… Studiekompisene og lærerne og alle er fantastiske og forholder seg til meg som meg uansett, og det er godt å kjenne… Veldig, fordi det for meg betyr at de ser på meg som, nettopp, likeverdig, som full av ressurser og kunnskaper og verdifulle erfaringer. Veldig sjelden noen sier noe, men jeg føler på en veldig “aksept” – at folk ser at jeg sliter, men at de ser alt det andre ved meg også. SOm jeg med tiden er blitt veldig god på å “vise frem”, altså være og gjøre..
Jada, skrev meg litt bort her nå jeg også.. Jeg jobber med mennesker som sliter, og jeg utdanner meg til å jobbe med mennesker som sliter, og jeg skal gjøre mitt aller, aller beste for å være mot andre som jeg elsker at andre er mot meg nå.. Være der for dem, som en likeverdig..
Og jeg håper at det lille jeg gjør ved å “vise frem” “svakhetene” mine, samtidig meg at jeg er meg…. At det kan hjelpe flere til å se at man er et fullverdig menneske uansett, at man har enormt mye å bidra med, komme med, uansett… :)
Så ja, Lise, du kan og du er og du er like mye verdt som meg og som alle andre!!!
<3 Klem
Tusen takk for kommentar og fine ord! Når man blir sett som den man er, på tross av sårbarhet og svakheter, så er det helt riktig. Man er jo først den man er. Jeg tror du vil gjøre det veldig, veldig bra med å jobbe med mennesker!
Lise: Bra skrevet. Mange som trolig vil kjenne seg igjen og ha blandet følelser rundt dette.
Mona: Hva slags utdanning tar du???
Takk, Evelinn :)
utrolig viktig tema du tar opp Lise! Satt i gang en del tanker hos meg.
Så bra :) Takk!
Utrolig skrevet. Var selv inn og ut pga spiseforstyrrelser, og husker jeg følte det på samme måte. På en side var det greit å bli tatt vare på, slippe og bestemme og tenke selv. Men etter hvert så jeg at den eneste som kunne hjelpe meg, faktisk var meg. Og da nytter det ikke å gjemme seg i håp om at ting bare skal ordne seg selv.
Utrolig sterkt av deg å være så åpen. *Beundrer
Ja, noen ganger trenger man å slippe alt og bli tatt ivare av andre. Og så lenge de gjør det med respekt og omsorg, så er det helt greit! Men helt sant, når alt kommer til alt, så er det kun en selv som kan gjøre jobben med å endre seg selv og få det bedre. Takk for kommentar :)
Jeg synes det er(,og dette høres kanskje litt kynisk ut?) veldig spennende med psykriatrien. I fag jeg studerer dulter vi litt borte i temaet, som er kjempeomstridt og veldig åpent for forskning. Om jeg en dag blir en flink, voksen og frisk samfunnsforsker, så skal jeg forske på psykriatrien. Særlig hva “brukerne” mener, hvordan de opplever den, hva som kan endres. Jeg mener det er kjempeviktig, for psykriatrien skal være en behandlingsinstutisjon, og jeg har inntrykk av at enkelte bruker for mye av den makten de besitter på unødvendigheter. Jeg har ingen egne erfaringen fra innleggelse på psykratiske sykehus eller noe, men jeg mener du har en rekke viktige poeng her. Kjempemange gode poeng. Flere kunne ha godt av å lese dette. Særlig det siste der, at folk har ulike behov, at man må bli kjent med mennesket bak diagnosen og møte dem med omsorg og empati og å unngå å plassere seg i en høyere posisjon osv. Å få pasienten til å føle seg likeverdig alle andre, betydningsfulle. Dette er, mener jeg, viktige nøkkelprinsipper! (:
Tusen takk for kjempefin tilbakemelding! Psykiatri og psykologi ER spennende. Og jeg tror det er dem som har genuin interesse som blir de beste til å arbeide med det! Man må engasjere seg og bry seg oppriktig for å kunne forstå. Enig med nøkkelprinsipper!
Evelin: Jeg tar sykepleierutdanning. Har en bachelorgrad i psykologi, og skal ta psykiatrisk videreutdanning senere.. Veeldig spennende, og har funnet en veldig god skole :)
Flott innlegg, Lise! Behovene for omsorg er nok veldig induviduelle. Noen setter pris på det andre ikke kan fordra.. Jeg synes at det viser at du har utviklet deg betraktelig! Tror det er en styrke å ikke ha behov for å være “den lille, syke”, men som du skriver om han på akuttposten som behandlet deg som en vanlig jente i krise..
Og visst faen betyr du noe(mye), du kan mye og du er like mye verd som alle!!! Jeg digger deg i alle fall og du betyr mye for meg :)
Tusen takk, Beate! Jeg digger DEG! Helt klart, noen kan hate det som andre foretrekker, og omvendt. Behovet for å være liten og svak er der nok litt fortsatt..men det er den ødelagde delen av meg som har behov for det, den delen som undertrykker meg. Men jeg SER at det er feil. Så jeg må jobbe med å heve meg selv..opp fra dritten.
Jeg pleier “alltid” å si “ÅH! Så BRA!!” til alle jeg kjenner når det skjer noe bra på deres vegne. For å prøve å vise at jeg er glad på deres vegne. Håper bare tonefallet tolkes riktig.. Ellers sier det vel kanskje mest om meg selv. ;)
BTW, min nye og fantastiske(??) holdning til livet er; “Det her, det gidder jeg ikke!!” Og må tolkes slik; blir jeg satt i, eller på en eller annen måte havner i, en situasjon som gjør at jeg ikke har det helt bra med meg selv, da gidder jeg ikke.
Diskusjoner/krangler om småting; det gidder jeg ikke. Livet er for kort til å irritere seg over småting.
Gutter som ikke behandler meg slik jeg synes jeg fortjener; det gidder jeg ikke. Enten finnes det noen bedre der ute, ellers har jeg det utmerket på egenhånd.
Ukonstruktiv kritikk på jobben; det gidder jeg ikke. da får de sette meg til å gjøre andre oppgaver, eller så finner jeg gjerne noe annet å drive med.
Venner som er “vanskelige” å finne på noe med, for det passer aldri; det gidder jeg ikke. Jeg har plenty av andre folk jeg kan være med. Om jeg vil.
Dustefolk som kaller meg “alternativ” på byen fordi jeg har en fantastisk kul hårsveis; det GIDDER JEG IKKE! Og så synes jeg litt synd på deg fordi du MÅ gå i akkurat de samme klærne som alle andre har. Det er en grunn til at jeg har håndhilst på deg de siste tre gangene jeg har møtt deg ute; du ser AKKURAT ut som alle andre! Sorry mac, ser ikke forskjell på dere!
..Et lite hjertesukk fra meg. :)
Peace & love.
Thank you & Goodnight!
JEG vil gjerne implementere “dette gidder jeg ikke”-holdningen!!! Rett og slett!!
ps: gledesuttrykk på andres vegne må gjerne være fyrverkeri! Ingen problem så lenge det er rett holdning :D Og den har du, babe :)
Love you! :) <3
Føler jeg ikke har så mye å si her, fordi jeg ikke vet hvordan det er å være lagt inn. Men vil bare si at dette er et veldig viktig tema, og et fint innlegg, Lise.
Klem <3
Tusen takk :)
Digga Trine sin kommentar over!! Trine er bra, sjelden vare :)
Vanvittig interessant innlegg! Nok et tegn på at du er på bedringens vei, når du reagerte på reaksjonen hennes. ILU!
Ja, Trine er bra! :D Tusen takk for kommentar, ILU2!!!
Veldig interessant tema du tar opp. Som sykepleierstudent har jeg møtt på litt forskjellige pasienter i forskjellige typer praksis, og av og til er det utrolig vanskelig å vite hvordan man skal, bør, burde eller ikke burde reagere. Helsepersonell som jobber på steder hvor de kan møte slike “utfordrende situasjoner” (i mangell på et bedre ord), har kanskje lært seg en måte å takle det på, endten lært på skole eller av andre som jobber på samme sted, og går seg inn i en form for vane.
Jeg har opplevd “min del” i livet, nok til å vite at jeg ikke liker alle måter å bli tiltalt på av helsepersonell, eller andre ansatte, men det gjør det nesten vanskeligere når jeg nå havner i slike situasjoner hvor jeg burde si noe/svare noe, men ikke vet hva. For det er ikke alle ganger man har hatt tid/mulighet til å bli kjent med personen først, og det er jo slettes ikke sikkert peronen liker min måte å reagere på.
Det er kjempevanskelig det der, men jeg helt enig med deg i at det viktigste er at man ikke stiller seg på noe pidestall. Desverre tror jeg mange i helsetjenestene ikke skjønner det, før de har vært i den situasjonen selv.
Samtidig vil jeg takke deg for en god blogg! Det er lærerikt å lese, og en kan til tider kjenne seg igjen i det du skriver. Takk!
Jeg tror det beste du kan gjøre er å være ærlig. Alternativt svare med spørsmålene “hvordan, hvilken, hva, hvem, når…” som får samtalen videre, og du får tid til å føle deg litt fram!
Ofte er det ikke råd vi trenger, men å få luftet tankene overfor et annet menneske!
Det har jeg ofte lurt på i mange ulike sammenhenger, er det noe som LÆRES? Jeg tenker på holdninger, kommentarer eller måter å takle ting på.. En pasient sa noe som “jeg liker best ekstravaktene på psykiatrisk, for de er ikke lært opp i hvordan de skal tenke!” Sier ganske mye :) Men det er klart, det ikke alltid man har tid til å bli kjent med personen, som du nevner. Uansett er vel en mest mulig nøytral måte å snakke til folk på, bedre enn å overdrive “sympatien” på? Tusen takk for kommentar!
Et bra innlegg Lise, om nok en utfordring man har… Jeg får selv helt fnatt av mennesker som klapper høy bare du klarer å åpne korken på syltetøy glasset. Det har noe med falskhet å gjøre det der, for noen mennesker er jo veldig, det jeg vil kalle, overentusiastiske, og dem får en anderledes følelse av når de kommer med slike tilrop…
… men tidvis får man en uggen følelse i magen, om at dette egentlig er veldig påklistra, at dette er ikke slik personen egentlig er… Da syns jeg hele situasjonen blir veldig klein, og man føler seg som et lite barn, noe jeg ikke nødvendigvis syns er bra eller godt.
Men det er en vanskelig greie det der, og jeg tenker for meg selv som skal ut å jobbe med mennesker, spesielt barn og unge, i VANSKELIGE situasjoner, jeg håper det holder å bare være meg… på en måte…
Jeg tror det holder i mengder og at du vil gjøre det kjempebra ved å være DEG i møte med andre. Poenget kan vel i korte trekk oppsummeres med ordene du bruker: påklistra og falsk overentusiasme: nei takk. Takk for kommentar! :)
Dette er så viktig! Det er godt med mennekser som han laid-backe typen. Det er godt å føle seg som et verdifullt menneske. Jeg er så enig med deg. Vi er mennesker og ikke dumme sauer som bare må styres inn i flokk.. Klem
Presis! :) Takk, Hannah. Klem :)
Veldig bra innlegg Lise, som bestandig :) På ”Kokkoheimen” hvor jeg nå er lagt inn er det fler som snakker til meg som jeg var ett barn! Jeg irriterer meg grønn over hvorfor de sier ”Lille venn, hvorfor tenker du sånn, neimen stakars har du det vondt nå?” som om de snakker til ett lite barn. Greit jeg er ung og i flere situasjoner, men alike vel så føler jeg at de skal snakke til meg som ett levede menneske, ett voksent individ. Jeg er ikke ett barn på 5-6 år som har slått seg i foten!
Er spessielt ei som jobber der jeg liker veldig godt, vi snakker ofte om dyr og oss mennesker og dyrene, om hvor god terapi dyr er for oss! Hun har tatt med seg hunden sin noen ganger selvom hun ikke er min primærkontakt men hun har tatt den med seg for hun ser hvor glad jeg blir når jeg har dyr ved min side. Og det liker jeg veldig godt selvom det sikkert er noen som ikke liker det! Men samtidig kan vi to snakke om ting som plager meg, det er lettere når hunden er der.
Men uansett, dette var vel ikke noe med innlegget oggjøre, utrulig bra innlegg Lise, igjenn! Jeg er glad i deg<3
Tusen takk, Martine! Glad i deg også :) Tror det er mye i det med dyr og terapi, ja!
Jeg synes det er teit. Jeg har selv opplevd dette, og gjør dette hele tiden. Jeg er kanskje ikke mer enn femten, men likevel vil jeg ikke bli behandlet som om jeg er dum!
Jeg har mine egne erfaringer, og det er blant annet å sitte foran behandler og få høre at man er tre år mentalt og det at hun ikke kan demonstrere noenting for meg uten at ho tegner ting på samme måte som ho gjør med mindre barn.
Det er ikke det at jeg føler meg mindreverdig eller dum, men det er fryktelig irriterende å bli behandlet som om man fortsatt skulle være liten. Det får meg til å føle at ho synes jeg er dum, og det liker jeg ikke!
Mindreverdighetsbehandling i psykiatrien er ikke bra i det hele tatt. Det burde ikke inntreffe, men dessverre vet ikke alle hvordan man skal behandle pasientene og da blir det slik…
Det er kjempeprovoserende! Og vet man ikke bedre, så vil man jo overta den innstillingen selv! Veldig viktig. Takk for kommentar, Mikaela!
tusen hjertelig takk! du er vakker og skriver virkelig vakkert!
Takk :)
Har du smyyykke med deg næmmen så fiiiint, da kan du jo pyyyynte deg, det blir nok fiiiint (klapp klapp på kneet).
Jeg ville skrike, jeg ville slå, jeg ville løpe. Men jeg satt bare helt i ro, kreftene var borte. Det var 20 år siden jeg hadde vært innlagt, den gang var psykehusene fulle av “åååå”-mennesker. Jeg var innlagt igjen, akutt, og var livredd for at det fortsatt var slik.
Maks uflaks, dama som tok imot meg, og gikk gjennom hvert hårstrå i bagasjen min (som jeg ikke engang hadde pakka sjøl), kommenterte ALT! “Åå, liker du DEN tannkremen du, ja den er SIKKERT god”. Fy faen, er det ikke vanskelig nok, å få alle sakene gjennomsøkt, om ikke alt skal kommenteres med babystemme i tillegg? “Du kan snaaakke med meg vet du, om HVA du vil, jada jada”. Hvordan skulle jeg klare å fortelle noe som helst til et menneske som var så falskt?!
Heldigvis skulle det vise seg at hun var den eneste i sitt slag, og ved en senere innleggelse en gang fortalte jeg henne hva jeg mente om oppførselen hennes, det var deilig. Og hun løy fram et “jeg er glad du fortalte meg det”.
En annen gang (lenge siden) måtte jeg gjennom en evnetest hos en psykolog for å kunne vurderes til attføring. Jeg var rasende, testen lignet alt for mye på en iq-test. Trodde de at mine psykiske problemer hadde gjort meg dum? – tenkte jeg den gang. Nå driter jeg i sånt. Er det det som skal til, så er det det som skal til, jeg ser annerledes på det nå. De ville forsikre seg om at jeg hadde evner i den retningen jeg ønsket å gå, og denne gang gikk jeg ut av psykologkontoret med flagget til topps, alt stemte.
Er egentlig ikke helt sikker på hva jeg ville med dette svaret, kanskje bare dele noen erfaringer.
Bottom line er vel at jeg etter 25 år i psykiatrien ser det hele med enkle briller: de er bare mennesker, de også. Men jeg finner meg ikke i hva som helst lenger. Jeg har blitt flink (men på ingen måte ivrig) til å gi beskjed når jeg synes oppførselen til helsepersonell er ute og kjøre, og det har ofte ført fram til bedre samhandling :)
I de andre tilfellene har det ført til bytte av kontakt/behandler. Fungerer det også!
Haha, ja, skjønner! Det er provoserende! Ellers tror jeg det kan være greit å se med enkle briller i mange tilfeller i livet og verden generelt, at folk er bare mennesker..men selvfølgelig ikke finne seg i alt! Og takk – jeg liker å høre andres erfaringer og tanker, så fyr løs :D
En ting til.
En gang var jeg rasende på psykologen jeg hadde på den tiden og spurte ham “hvorfor behandler du meg som en unge?”
- Noen ganger, sa han, når folk oppfører seg som barn, da er det best å behandle dem som barn.
Den gangen gjorde svaret hans meg veldig sint, men nå mange år senere kan jeg tenke tilbake på oppførselen min og være enig, jeg oppførte meg som et uansvarlig barn, men han klarte å vekke meg.
Men jeg tror nok dette er litt på siden av det Lise skrev, han gjorde jo dette mot meg helt bevisst, og i en kort periode. De andre tullingene som beskrives har ingenting i psykiatrien å gjøre!
Wow, det svaret hadde jeg nok blitt lang i maska av, haha. “Noen ganger, sa han, når folk oppfører seg som barn, da er det best å behandle dem som barn.” Brutalt, men sant. Takk for kommentarer :)
Det hender jeg får en slags følelse av at ansatte innen psykisk helse blir litt overekstatiske over prestasjonene våre av og til… Ser for meg at de hopper opp og ned, klapper i hendene og roper: Bra lille mongo!! (sorry for bruken av ordet mongo, jeg vil bare beskrive følelsen)