Jeg er fullt klar over at jeg blogger veldig åpent og ærlig. Noen kan kanskje reagerere på det eller tenke sitt, men det er greit. Det er min avgjørelse, jeg klar over hva jeg gjør og hvilke konsekvenser det kan føre til. Jeg får positive tilbakemeldinger, og jeg har mine egne tanker og årsaker til hvorfor jeg har valgt å blogge så åpent og personlig om et tema som er så tabu.
Jeg har ingen kontroll på hvem som leser, men i følge statistikken har jeg i gjennomsnitt rundt 1000 unike besøk på bloggen daglig. Bloggen er også koblet til min facebookprofil, noe som gjør at alle mine “venner” kan se når jeg har blogget.
Jeg og min familie har et veldig godt forhold. Jeg elsker dem, og de elsker meg. Mamma og pappa er oppdatert på hva som skjer i mitt liv, men vi har blitt enige om at det føles best og mest riktig at de ikke leser bloggen min. Det betyr ikke at jeg skjuler noe eller ønsker å holde dem utenfor, men det føles mest naturlig slik.
Det jeg syns er kjempeubehagelig og veldig dumt, er når min familie, spesielt mine foreldre, får spørsmål og kommentarer fra andre som har lest bloggen min. Det kan være slektninger, og det kan være venner av familien, folk generelt. De forteller mine foreldre at de har lest dét og dét og stiller spørsmål om meg. Kanskje kommer spørsmålet videre fra flere ledd, typ “Person A fortalte at person B hadde blitt spurt av person C om Lise blablabla” - opplegg. Det føles nesten som om det hviskes og tiskes bak ryggen min, og hvorfor skal alt dette legges på familien min? Dette er folk også jeg kjenner til, og hvorfor da ikke spørre meg? Og om de er så oppdatert på bloggen min, hvorfor er det da så nødvendig å diskutere dette med alle andre enn meg?
Jeg er ei oppegående jente, jeg har stor innsikt i meg selv og min sykdom, og har ingen problem med snakke for meg selv. Vær så snill, spør meg og snakk med meg om du lurer på noe om meg! Jeg syns noe annet rett og slett er uhøflig. Jeg og min familie har et nært og godt forhold, selvfølgelig får jeg høre hva som snakkes om, og av hvem. Jeg er et voksent menneske som kan snakke for meg selv, og jeg hadde satt pris på om også dere kunne gjort det samme.
Takk.
Ja det er virkelig mulig! Hvorfor bare ikke gå rett til den personen den gjelder? Men neida, man skal ta den vanskelige veien!
Stolt av deg!
arrrrrrrrrrrrgh. feel you. sånt irriterer rææævsjiten ut av meg. (det var et ekkelt uttrykk, ser jeg nå. men det er jo nordnorsk)
E enig at d e heilt feil måde å gå fram på, men på ein måde så forstår eg de litt åg at de kanskje ikkje tørr spørr dg men uansett så e d feil måde!
Jeg er så enig, Lise! Fatter ikke at folk ikke kan gå til personen det gjelder..
Jeg skjønner meg heller ikke på folk som ikke tørr å gå direkte til personen det gjelder. Det er synd at det skal være sånn…
Bra skrevet Lise,håper de det gjelder tar det til seg!!
<3
hva er det å lure på da,du skriver jo alt??
men blir jo alltid snakk uansett da…slitsom,men kan vel ikke forvente annet heller…
Jeg holder jo litt tilbake selvfølgelig, skriver ikke alt, men noe er heller ikke nødvendig å vite. Klart det blir snakk, men jeg syns det er litt unødvendig å gå til mine FORELDRE med det, når de like gjerne kunne snakket med MEG.
joda men leser du bloggen så vet du jo hva det går i liksom:)
ja hvis de ikke leser bloggen din heller så blir det jo litt dumt da,tørr ikke spørre deg da,er jo et vanskelig tema.
sikker livredde for å si noe “feil”.
Ja, det tror jeg også, at de sikkert er litt usikre. Håper hvis de leser dette, at de forstår at de ikke trenger være redde for å ta det opp med meg.
Hei Lise,
Jeg vil bare si at jeg er en av de 1000 der rundt besøker bloggen din dagligt. Jeg fant den gjennom Sofsen’s blog. :) Jeg kjenner deg ikkje, kun i gjennom bloggen din, og jeg må sige, at mange av teksterne dine, altså mye av det du skriver er veldig inspirende for meg, og får meg til å tenke. Jeg kommenterer ikke ofte, da ja, jeg vet ikke hvorfor,liker ikke å kommentere, og så også det, at jeg ikke selv har noe erfaring med mye av det du skriver om.
Jeg er tyve år forresten og er dansk. Håper du får en fin helg, syns bare jeg vil sige ‘hei’ til dig.
Hei Tatjana! Tusen takk for så fine ord, det er kjempehyggelig å høre! God helg til deg også! :)
Uff familie.
Alt jeg har å si.
Og folk lurer på hvorfor JEG ikke vil blogge åpent og eventuelt vise gud og hvermann min blogg så lenge visse folk er i live?
Kjempebra du her skriver et generelt innlegg og ber dem spørre DEG. Hvorfor skal det være så vanskelig å spørre DEG?
Glemte igrunn å skrive det igår. Det jeg har praktisert med venner/familie som har begynt med “jeg spørr ikke deg jeg spør han istedenfor så får han gå og spørre deg for meg”, er å “boikotte”. Og da få med gode venner og “god familie”.
IKKE svar på andres vegne, henvis dem til “du har telefonnummeret, eposten, bloggen hennes, gå der og spørr! Jeg svarer ikke om sånt på andres vegne selv om jeg vet svaret av prinsipp.”
Får de ikke info, så får de gå der de faktisk får den. DEG.
Ja, det er en veldig fin og riktig måte å gjøre det på, å si til vedkommende, spør personen selv. Men ja, man tar jo visse sjangser med å blogge så åpent.
Sånn sett er jeg litt glad for at mamma leser bloggen min.
Jeg har sagt til henne at hun er jo ikke NØDT til å lese hvis hun ikke vil, men jeg tror hun synes det er litt greit å følge med på hvordan jeg har det (uten å ringe meg hver dag for å høre – sånt blir jeg ufattelig lei av etter kort tid, jeg har ikke “telefongenet” til mammas side av familien.)
Eneste hun reagerer på er hvor åpen jeg faktisk er – hvordan det eventuelt kan affektere meg og min hverdag, men det har mer å gjøre med at hun ikke helt forstår konseptet blogging. For meg og mitt vedkommende er det ingen forskjell på å skrive noe på en blogg, og å snakke åpent om det som foregår med en person. For mamma er det stor forskjell på de to, på bloggen har man jo ikke helt kontroll på hvem som får vite hva.
Mamma og jeg kan snakke om alt mulig rart.
Ikke alle andre i familien deler det synet… men jeg har likevel ikke noe i mot at de vet hva som foregår med meg, om enn kun via bloggen min.
Fortalte greia til en kompis på jobb seinest i går. Han fikk også se bloggen. Og konkluderte med at jeg har det litt trasig for tida, og jeg måtte bare si i fra om det var noe han kunne gjøre, han har vært ute en vinternatt før og kunne kanskje komme med tips, sa’n. Sånt er godt å høre. Jeg har kjent fyren siden jeg var 14-15 år og hadde sommerjobb der jeg jobber nå – han er trygg. (Jeg flyr ikke rundt og forteller alt og alle om hva som skjer, liksom – men noen veit, og noen veit litt mer enn andre.)
Men jeg vet jo heller ikke hvor mange og hvem som egentlig leser bloggen min. Å være så åpen som jeg er var et bevisst valg fra min side, men der igjen; Jeg holder tilbake det som ikke trenger å være på internett – jeg har stor respekt for andre mennesker, og jeg unngår å nevne folk ved navn, med mindre jeg refererer til blogger (som f.eks din) der navnet står på bloggen.
Men jeg er helt enig.
Vil man ha informasjon – gå til kilden.
Det var mye hvisking og tisking i gangene på jobb da jeg ble sammen med kjæresten min. Vi jobber på samme sted, og han er en del eldre enn meg, men det tok lang tid før noen manna seg opp til å spørre en av OSS om saken. Var ungdomsskolen all over again… Jeg har nærmest vokst opp der og kjenner folka godt, så jeg blei kanskje litt ekstra skuffa over at folk jeg har kjent sida jeg var 3 år gammal ikke kom til MEG og _spurte_ i stedet for å snakke om oss/situasjonen når vi ikke var der.
Og sånn helt på tampen: Jeg, personlig, er i hvert fall VELDIG glad for at bloggen din er så åpen som den er. Å få et visst innblikk i psykiatrien fra noen med egenerfaring er betryggende – det gjør meg litt bedre rusta til å hoppe utti det selv, på en måte.
:)
Tusen takk!! <3
Ja, jeg er også forsiktig med å nevne andre på bloggen min. Jeg bruker initialer, og om det er noe spesielt, så spør jeg vedkommende før jeg blogger.
Haha ja, ungdomsskoletendenser. Man skulle tro at voksne var voksne, men det er ikke mange som oppfører seg slik.
Skjønner det er greit for dere begge at mor din leser bloggen din. Det er nok litt opp til hver enkelt hva som føles mest riktig.
Takk for kommentar :)
Ååh, dette skjønner jeg at er frustrende. En ting hadde vært hvis du hadde hatt en lukket blogg og holdt din psykiske helse skjult for dine nærmeste, men det er jo ikke tilfelle! Syns det er respektløst av den/de som underestimerer deg og ikke viser deg tillit til at du i dag faktisk klarer å gi beskjed til din familie om du trenger deres hjelp/støtte.
Håper de har tatt hintet nå da, når de har lest innlegget ditt! Bra, Lise:)
Ja, det håper jeg også! Med mindre de går og sladrer om nettopp dette innlegget, haha ;) Tusen takk for kommentar!
Så flott at du tar det opp! Mulig du må skylde på tankeløshet fra disse personene som har gjort dette, eller tenke at “okey, de er utstyrt med såpass lite intelligens at de bare ikke vet bedre”.
Nå vet de bedre fordi du har opplyst dem. Jeg regner jo med at de leser dette også og at de får seg en tankevekker.
Du er en åpen og ærlig person og jeg forstår ikke at det er noe problem å spørre deg om det er noe man lurer på. Selv jeg som ikke vet hvem du er og er gammel nok til å være mamman din ville aldri hatt problemer med å spørre om noe som helst.
Jeg håper disse personene som har gjort dette tenker seg om både 1 og 2 ganger før de gjør noe slikt igjen. Nyskjerrigheten er ikke så lett å stagge vet du.
Jeg forstår også dine foreldre at de har tatt det valget de har med å ikke lese bloggen din. Jeg vet sannelig ikke om jeg ville gjort det selv om du var min datter. Det måtte jeg tatt en god tenkerunde på. Dessuten så regner jeg med at du forteller dine foreldre det du mener de har behov for å vite og jeg har jo forstått at dere har et svært så nært og godt forhold :)
Lykke til flotte deg.
Tusen takk for støttende og fine ord!
Slik er skikkelig dårlig gjort synes jeg
det sier masse om personene som gjør sånn tenker jeg
Kjenner meg igjen.
Jeg blogget anonymt til jeg var nesten 17. Når jeg da en dag sto fram som ordentlige Karianne ble min mor nedringt og det var alt annet enn okei, for å si det på den måten :(
eg tenke akkurat det samma, det er frustrerande, dei kan komma til meg isteden liksom.. bra innlegg vennen.
Synes det blir litt “barneskole” å ikke kunne komme til deg å snakke om det, om dette er mennesker du også kjenner. Men, ser jo at de kanskje synes det er ubehagelig. Men, for guds skyld, dere er da alle voksne?
Synes du takler det på en veldig moden måte da ;)
Først av alt: For en utrolig fin blogg du har!:) Virkelig!
Når det gjelder det med at folk snakker, så skjønner jeg godt hva du mener. I hvert fall når du har fått en såpass stor blogg som du har. Folk vil alltid snakke bak ryggen på andre, slik er det bare. Så det gjelder å finne en måte å takle dette på, og heve deg over det. Hvis de vil vite så får de spørre deg, det kan jo dine foreldre også si til dem :)
Tusen takk! Ja, man vil nok aldri komme helt bort fra snakk, uansett hva det skulle gjelde.
Man får litt perspektiv på bloggen og hvem man når ut til, når man opplever sånt. Det er lett å tenke at leserne bare er en ansiktsløs masse av ukjente.
Nå har jeg ikke like mange lesere som deg, og jeg blogger heller ikke om like vanskelige og personlige temaer som deg. Men det skjer jo, at man får lyst til å dele noe litt nært og personlig noe. Da pleier jeg å se for meg en del mennesker som jeg kjenner – og hvordan det jeg vurderer å skrive vil bli oppfattet av dem, hva slags konsekvenser informasjonen jeg legger ut kan få, og om jeg ville ordlagt meg annerledes dersom jeg hadde personen foran meg ansikt til ansikt. Det er mitt “filter” på hva jeg legger ut, og jeg tror det er lurt – ikke at man skal sensurere seg sånn helt ordentlig, men at man har et bevisst forhold til hva man blogger om. Jeg ser flere som med fordel kunne lært seg det, hehe.
Jeg håper de som føler seg truffet av dette, tar til seg det du skriver og slutter å blande familien din opp i dette. Det handler nok mest av alt, som så mye annet, om mangel på innsikt, ikke ondskap – men det er uansett dårlig stil.
Helt enig.. Mamma leser bloggen min innimellom, og jeg tror ikke det er så mange som har spurt henne om ting, men hadde de gjort det hadde jeg føltpå det samme som du skirver om her.. :)