Dette er et veldig langt innlegg, men om noe som er veldig viktig for meg. Takk til dere som tar dere tid til å lese hele teksten! ♥
Med tanke på hvilken dag det er i morgen, har jeg i kveld kikket litt i permen min med utskrifter fra journalen min. Epikriser og erklæringer. Jeg lette nemlig etter noen visse påstander, eller mer riktig; prognoser.
Jeg har fullført utdannelse med gode karakterer. Bachelor IT. Jeg skulle bli karrierekvinne. Jeg hadde alle drømmene og planene klare. Selvom livet gikk til helvete på alle andre plan, mestret jeg i det minste skolearbeid. Der kunne jeg rømme fra hverdagen, fordype meg i ord, bokstaver, tall og formler. Og jeg var flink, kjempeflink. Jeg levde for karakterene, det eneste, lille beviset som fortalte meg at jeg kunne noe. Jeg dugde til noe! Men det var en stor, stor forskjell mellom det å studere på egenhånd, og det å skulle være i arbeidslivet.
Krav, forventninger, forpliktelser, sosialt og arbeidsmiljø og mennesker å forholde seg til. Og på toppen (eller i bunn) en psykisk lidelse som preget livet mitt på de aller fleste områder. Jeg jobbet (kjempet) “hele” 4 måneder som IT-konsulent før verden raste sammen. Tiden som fulgte var et mareritt. Sykemeldinger, søknader, papirhelvete, arbeid med bistand, utsettelser på tilbakebetaling av studielån, søknad om frysning av studielån, stort press på å komme meg ut i arbeid, prøving og feiling x antall ganger, innleggelser på innleggelser, avslag, klager, enda mer papirhelvete, og til slutt og endelig; vedtak om uføretrygd grunnet psykisk lidelse og varig nedsatt arbeids- og inntektsevne.
Det var en stor lettelse, en befrielse å få pause fra det presset jeg opplevde fra alle kanter i forhold til arbeid og inntekt. Endelig kunne jeg puste ut og fokusere på å bli bedre, på å bli frisk! Og jeg har jobbet godt de siste årene. Kanskje ikke for inntekt og for arbeidslivet, men for og med meg selv. Jeg har brukt mye tid i behandling, både samtaleterapi, gruppeterapi og kurs i mestre både det ene og andre. Det har vært rom for å prøve og feile i trygge rammer, og det har vært rom for at jeg har kunnet utvikle meg i mitt eget tempo.
I fjor, 4. februar 2010, hadde jeg min første arbeidsdag hos PsykOpp som informasjonsmedarbeider, 3 dager x 5 timer i uka. De kjente til litt av historien min. Jeg hadde allerede holdt flere foredrag gjennom PsykOpps Brukerforum, jeg hadde skrevet artikler for bladet deres, og tilbudt meg å hjelpe til under større arrangementer. Jeg ble tilbudt fast jobb, og selvom jeg bare klarte 15 timer uka, var det et stort steg for meg på min vei mot bedring. Jeg fikk nye krav og forventninger i livet mitt, men i en sunnere og riktigere mengde.
Når man er ufør, har man rett til å tjene en liten sum årlig i tillegg til trygden. Det at jeg nå tjente litt, gjorde at jeg ble fratatt bostøtten min, som faktisk var samme beløp som det jeg ville tjene i måneden. Det vil si at jeg egentlig jobbet/jobber gratis, jeg tjente ingenting på det. Jeg fikk ingenting igjen for å presse meg så hardt for å få til et mer normalt liv. Jeg kunne like gjerne brukt dagene mine til å sove lenge, spilt volleyball på sykehuset og gått i behandling. Jeg hadde fått akkurat like mye utbetalt. Det syns jeg er fryktelig urettferdig, men jeg har likevel trøstet meg med at det vil lønne seg i det lange løp. Og det tror jeg sier en del om viljen min og ønsket mitt om å få til, om å bli bedre, om å bli frisk.
Det første halve året var veldig utfordrende for meg. Det var en stor omstilling, mye inntrykk og mye å forholde seg til, og også mye arbeid med å ikke la sykdommen ta styring. Jeg var mye sliten, og har også hatt tre innleggelser det siste året. Jeg formidlet min bekymring til sjefen min, i forhold til å miste jobben ettersom jeg hadde hatt en del fravær på grunn av innleggelsene. Jeg glemmer ikke svaret hun ga. “Hvis du hadde hatt diabetes eller en hjertesykdom, tror du at du hadde mista jobben fordi du måtte på sykehuset?” Tenk å se det på den måten! Det var så utrolig fint. Det har også vært mye lettere for meg å komme tilbake og fortsette på jobb etter en dag (eller periode) borte, fordi jeg med den forståelsen har sluppet mye skamfølelse og dårlig samvittighet som jeg vet har hindret meg før.
Jeg føler meg veldig heldig som får jobbe hos PsykOpp. Kollegaene er fantastiske mennesker, arbeidet er givende og spennende, og ikke minst kjenner de til situasjonen min. I morgen, 4. februar, har jeg vært ansatt i ett helt år. Det har vært tøft og vanskelig, det har krevd veldig mye av meg, men samtidig har det gitt meg så utrolig mye! Jeg får bidra med noe, jeg har noe å gå til, hverdagen min har mer mening, og det er fantastisk å ha en så sunn og frisk del i livet mitt.
Prognosene var dårlige. Det var med god grunn jeg ble ufør. Jeg er fortsatt ufør, men jeg jobber det jeg kan og klarer. Jeg har gått inn for dette med hele min vilje og hele mitt ønske. Jeg vil – og jeg kan!
*
Veldig fint innlegg! Det er håp vet du! Et fint innlegg å se tilbake på når man får vanskelige stunder og når dritten puster deg i nakken. Du kan og du mestrer! Du vil greie deg! Å jobbe er på en måte terapi det også! Mestring! Kunne ikke fått bedre “behandling” for psyken, sjelen når det faktisk er en jobb du brenner for! Du er jævlig heldig der, for å si det sånn! Tror mange misunner deg den jobben du har. Jeg synes du er knall tøff :) Bare husk å vær Lise :)Ikke press deg for hardt. Du ser jo, hvis du ser tilbake at du blir jo bedre for hvert år som går! Fuck them som sier at de med vår diagnose ikke kan bli bra eller oppnå noe! For med rett hjelp og en jævlig stor egen innsats så er det mulig! :)
Takk, Marie! Kunne ikke greid meg uten støtten din <3 Enig med deg, tror det å jobbe kan være terapeutisk i seg selv, så lenge det er riktig mengde, ikke for mye. Og alle har forskjellige grenser der. Føler meg heldig med jobben, absolutt noe jeg brenner for :)
Jeg heier på deg!
Tusen takk!
Jeg sitter igjen oppgitt og småfly på landet over inntektssiden ved det. Jeg har også jobbet gratis, og ja, det er givende, men det å føle seg verdsatt i form av lønn -som alle andre -som å ha gjort en jobb, nytte, tjent samfunnet, er både økonomisk og psykisk enormt betydningsfullt. At du likevel står i det, går i det, står på, er noe man skal bøye seg i støvet for og applaudere – og la seg inspirere. Og så sitter jeg såklart med ti millioner bobler i magen fordi jeg ELSKER å se det umulige bli gjort mulig <3
Helt sant, det er superdeilig å se at det umulige er mulig! Håp!! Du inspirer meg selv, Ingeborg! Vi er i kampen begge to, og jeg er stolt av deg!
Gratulera sååå masse med ett år i jobben! Eg tror 100% på at du har havna i det retta yrket nå Lise! Eg tror du har kjempemasse å bidra med! Galstolte av deg!
Store klem å gla i deg! <3
Takk, Bianca. Eg tror og eg e på rett plass :) Stortrives! Glad i deg og! <3
Det er helt fantastisk! Jeg er så gla for at psykopp gav deg den muligheten! At du har valgt å fortsette å jobbe når de fjernet bostøtten er bra! Klapp deg selv på skuldra, du er god!
Takk :) Det er jeg også glad for!
Er på vei av dataen og har dårlig tid, men vil likevel legge igjen en kommentar fortest mulig her – så jeg legger igjen et hjerte til deg.
&hearts!
Og hjertet tar jeg i mot!! Takk, Frida! <3
God lesning1 Kjenner på frustrasjonen og alt det der. men det er så mykje optimisme! :) Stå på! Du har det i deg!!!
God klem :)
Takk takk :) Klem
Oi, det ble bare kluss.
<3
Gratulerer med 1 årsdagen :)
Det er veldig urettferdig synes jeg når man jobber “gratis”, men synes du er veldig flink som gjør det for man får jo på en måte betalt i form av personlig fremgang også, om du skjønner..
Ett spm, får du ikke sletta studielånet når du er ufør?
Takk :) Ja, liker å se det på den måten. Får mye mer igjen for det enn det penger kan gi :) Jeg har søkt om å slette studielånet, venter på svar. Dog, ettersom jeg tjener det lille beløpet man kan tjene, sletter de bare HALVE lånet. Med andre ord: Hadde jeg vært veldig “smart”, hadde jeg “bare vært syk” i ett år til, og da fått sletta alt. Fint opplegg…Så igjen, jeg straffes for å prøve.
Hei!
Dette har ikke noe med innlegget å gjøre men jeg mååå bare få sagt dette: fy fader for en blogg! du gjør noe helt fantastisk! og dele din historie slikt på nett, er virkelig noe jeg beundrer deg for. Det er utrolig viktig og skjønne at man kan være “usynlig” syk, og alvorligheten rundt dette. Du opplyser og blogger åpent om et nesten tabu belagt tema for mange. Du skriver om selvskading og hvordan man skal oppføre seg rundt dette, hva man skal gjøre og slikt… Dette er noe jeg hadde trengt å lese for noen år tilbake, da jeg hadde en god venninne som nettopp skadet seg selv… Jeg syns det var så vondt å ikke kunne gjøre noe, jeg kunne jo ikke ta fra henne alle skarpe gjenstander.. nei, jeg tar av meg hatten for deg… for fy satan så sterk og modig du er… ser virkelig opp til deg! Du har et utrolig vakkert ansikt (gud så pen du er på headeren din!), og en veldig bra måte å skrive på… Jeg håper virkelig at du en gang i livet vil føle deg helt frisk… Sitte med den følelsen jeg sitter med nå, at du er et helt utrolig menneske! Fikk en utrolig god følelse inni meg av deg, selvom du skriver om et så vondt tema… For du hjelper så utrolig mange med denne bloggen, det er jeg helt sikker på… Du tenner lyset til mange, som har slokt sitt… Virkelig, klarer ikke å få rost deg nok.. Nei, stå på! Jeg har troa på deg, sammen med mange andre… dette er virkelig en blogg jeg kommer til å følge lenge…
Stooor klem fra meg!
Oi! Så utrolig mange fine ord på en gang! :D Tuuuusen takk!! Det skal jeg virkelig prøve å ta til meg og med meg videre! Tusen hjertelig!!
Eg syns d e utroligt bra gjort av dg å du burde ver stole øve dg sjøl, sjøl om du har møtt veggen någen gangår.
D viktigaste e at du prøve å aldri gir opp♥
Gratulere så mye me 1 årsdagen!!
Eg forstår veldig godt koss du føle d, d va ein befrielse for mg å få begynna på skolen sjøl om dår e masse stress pga skolearbeid(å ennå marr stress for eg ikkje får ein jævla drid i støtte…)
Stå på lise eg heie på dg =D♥
Heilt sant, aldri gi opp. Det e avgjørende. Takk, Annki. Du e så skjønne <3
Jeg synes du har gjort det veldig bra Lise :) Det skal mye til for å klare å komme seg gjennom en utdanning når man er syk.Jeg har også klart å komme meg gjennom en bachelor,tross alt.
Jeg sier meg enig i det du skriver,å bli fratatt bostøtten er helt meningsløst,det er så mange syke regler som ødelegger så mye framfor å hjelpe,som i utgangspunktet er meningen…skjønn det den som kan…
Hærregud for en fantastisk sjef!! en sånn holdning burde alle sjefer ha!! Jeg tror nok du er en stor ressurs for dem,og da skjønner jeg godt at de vil beholde deg :)
<3
Ja, reglene er firkanta, og de tilrettelegger ikke for individet, derfor går det galt! Ja, sjefen er nydelig :’) Syns det var så fint sagt!! Og veldig godt at du også kom deg gjennom utdannelsen din. Det er ikke like enkelt når alt annet står i hodet på en. Takk Laila <3
Synd med inntektsbiten. MEN UTENOM DET er det jo helt supert. Du er flink! Det er et stort steg tatt i rett retning.
(HAr forresten lest bloggen din lenge. Men tror det er første gang jeg kommenterer!)
Ja, det er synd, men tror jeg vinner mer på dette enn penger noen gang kan gi. Håper og tror jeg :) Tror kanskje du en gang har kommentert før, jeg kjenner hvertfall igjen bloggen din :) Tusen takk!
Wow! :D Kjempe tøft dette!
Takk :D
Og takk til deg som deler dette her med oss! Hjelper hvertfall meg å se på livet på en litt annen måte. Er selv syk og sliter med mye psykisk. Jeg blir veldig positiv når jeg leser tekstene dine :)
Åh, så godt å høre at det gir noe positivt! Mye elendig og vondt, men man ønsker jo ikke å dra andre ned. Håper det går bra med deg og at du går gode tider i møte <3
Jeg er så stolt av deg for at du har trosset alt som behandleren sa. Du har vist en vilje og styrke som er helt fantastisk. Jeg er så glad på dine vegne for at du prøver, og mestrer det. Du har viljen, og med tiden vil du bare bli bedre!
Takk, Cecilie! Hovedbehandleren min har heldigvis alltid hatt tro på meg :) Men man møter jo på mennesker i systemet som ikke alltid har samme tro. Det siste bildet der er faktisk utsagn fra samme person som sa jeg var behandlingsresistent! Haha. In your face :p
Et godt innlegg , som forteller oss hva og hvor mye du har gått gjennom . Du viser hvilken enorm vije du har til å komme deg videre og ut i arbeid. Du kjemper på.
Skjønner godt ordene til sjefen din!!!!!
Han ser deg og den du er ,ikke sykdomen.
Du er unik og vil virkelig videre og da er du nødt å ta det i ditt tempo,steg for steg.
Du har det som skal til ,vije ,styrke og pågangsmot. Det viser du jo hele tiden.
Det beundrer jeg virkelig. Vet jeg har sagt det før men det kan ikke gjentas for mye. Har stor respekt for deg og den du er .
Takk for støtte, Wenche! Det betyr mye for meg! Og jeg tror også på viktigheten av å ta det i sitt tempo, steg for steg.
Kjempefint innlegg! Gratulerer med 1 år med jobb!!
Takk for det! :)
Heisann Lise. Tusen takk for at du deler din erfaring og så fantastisk at du har funnet en balansegang du kan leve med og en arbeidsgiver som setter pris på deg og det du har å bidra med når du kan.
Vi er flere som synes trygdesystemet er helt feil slik det er. Man sl bli belønnet for å gå ut i arbeid, ikke tape på det, eller som i din situasjon ikke tjene noe på det.
Jeg tapte selv 7000 i måneden på å være i arbeid første halvår av 2010. Jeg kunne sittet hjemme på ræva og fått 14.000 utbetalt, men jeg valgte å jobbe de timene jeg hadde muligheten til og opprettholde mitt null inntektsgivende firma og få 7000 utebetalt.
Jeg tror endringer i systemet vil komme, jo flere slike eksempler som kommer jo bedre er det.
Du har hatt en tøff reise, som ikke enda er ferdig, men du skal være så utrolig stolt av deg selv for alt du har gjort og gjør.
Tusen takk! :) Jeg håper og tror også at endringer i systemet vil komme. Det må nesten det. Reglene er så firkanta og generelle at mange vil bli “straffet” fremfor å oppmuntres til å stå på videre.
Jeg syns det er hårreisende når mennesker i psykiatrien setter livslange prognoser for et menneskeliv. Selv om de kan helbrede (med empati og kunnskaper brukt riktig), så var de ikke gud – sist jeg sjekket. Man ER ikke diagnosen sin! Man er først og fremst et unikt menneske, med egne muligheter. Fortsett å bruke dine! Koste hva det koste vil :-)
Tusen takk for kloke ord! Alt er mulig. Det er mulig å bli frisk og få til mye, på tross om fagfolk spår det ene og det andre. Og det er viktig å få frem, at det fins håp!
Jeg er så glad for at du har fått mulighet til åjobbe for PsykOpp! Det er utrolig kjipt med pengene, men du får bevist for både deg selv og andre at du klarer dette her. Det er en kjempepretasjon! Og for en flott måte å se sykdommen på, det hørtes ut som en klok dame:)
Ja, hun er både klok og nydelig :) Takk, Tone! Jeg er også kjempeglad jeg har fått den muligheten. Virkelig!
Ble glad inni meg av å lese det her innlegget, for ikke å snakke om å være stolt. Av DEG!
Det er ingen god eller enkel sak å føle at man “jobber gratis”. Som det blir sagt her, i lengden kan det gå utover psyken. Har selv jobbet “gratis” i perioder, og har egentlig følt meg litt utnyttet i enkelte situasjoner. For ikke å snakke om skamfull :(
MEN samtidig er jeg glad jeg fikk disse mulighetene, for jeg har fått jobbet med en hel del jeg kanskje ikke hadde hatt muligheten til ellers.
Kjipt det at de trekker bostøtten din. Føler med deg på den altså. MEN – klarer du å snu den negative siden ved det til å heller tenke som så at “ok, de trekker bostøtten min. Ingenting å gjøre med det. MEN, jeg tjener faktisk MINE EGNE PENGER og får MIN EGEN LØNN nå. Jeg er blitt mer selvstendig”. Jeg mener, er ikke DET en god følelse å sitte igjen med, etter å ha (ja misforstå meg rett her…men….) “snylta på skattebetalerne”. Jeg er jo selv inne i NAV-systemet og i bostøtte ordninga. JEG føler det i alle fall sånn at jeg “snylter” (uten å ville det selvsagt) på skattebetalerenes regning. Og ofte skammer jeg meg over dette. Føler liksom at mange vet om det. Nesten som man skulle tro det stod skrevet i pannen min eller noe.
Før jul jobbet jeg derimot 1-2 uker som vikar for ei på jobben til mamma. Jeg tjente da DET DOBBELTE av hva jeg får utbetalt av NAV. De trakk selvsagt det beløpet jeg får av de, i samme periode (altså, de trekte meg kanskje ca. 3000 kr, mens jeg tjente av den jobben ca. 6000 kr). Det kostet meg MYE å gjennomføre dette, til tross for bare 1-2 uker. Gikk med MYE energi, og psyken ble virkelig utfordra. MEN, det gjorde så godt å sitte igjen å vite at “aaaah, jeg har tjent mine EGNE PENGER, på NORMAL VIS. Akkurat som alle andre!”. Jeg var ganske stolt da :)
Kanskje var ikke IT den riktige veien å gå, utdanningsmessig? Jeg mener, siden det virker som at du takler stress og utfordringer litt annerledes nå (i PsykOPP) enn du gjorde i IT-arbeidslivet….
Synes du er en TØFF jente jeg Lise, å jeg beundrer ditt arbeid. Skulle mer enn gjerne blitt kjent med deg i virkeligheten :)
Jeg er ofte usikker på min egen fremtid selv. Vil jeg klare en bachelor innen det jeg holder på med? Vil jeg få meg en jobb etter endt utdanning? og ikke minst, vil jeg klare å stå i en normal jobb?
Har såvidt snakka med kontakten min i NAV om dette. Og jeg tenker at muligens jeg må begynne med 50% stilling til å begynne med, MEN det er likevel (for meg) et fremskritt. JEG har mine grenser. JEG vet hva jeg må ta hensyn til ang. meg og mitt liv.
Utrolig bra sjef det virker som du har. Ingen lett ting å skulle åpne seg om det du sliter med, når det fortsatt er såpass tabu. Da er det nok ekstra godt å i tillegg møte så mye forståelse. Godt å høre :)
Men jeg lurer på, hva går jobben din ut på? Jeg mener, hva slags arbeidsoppgaver har du?
må bare kommentere det med å “snylte på skattebetalerne”… Skjønner hva du mener, men jeg i allefall, betaler skatt av mine penger utbetalt fra nav, så jeg føler faktisk ikke at jeg snylter på skattebetalerne selv om mange tenker sånn. Jeg betaler faktisk mer skatt av pengene jeg får fra nav, enn en venn av meg som tjener bittelitt mer enn meg fra en ordentlig jobb.. Så jeg betaler skatt på lik linje som alle andre (skjønner hvordan du tenker altså, måtte bare påpeke det siden det er mange som faktisk mener det)
om du vil lese bloggene mine så er adr:
http://glasur-jentasinblogg.blogspot.com (NB! LUKKET).
studinne.blogspot.com (ÅPEN for alle som ønsker å lese).
Du vet jo sikkert like godt som meg/alle andre at det er viktig å bli sett, og at andre bryr seg om en. Jeg er selv flink (etter egen mening….hehe!!) å være aktiv på ulike blogger. Savner desverre samme aktivitet hos min(e) blogg(er) :-)
Og hadde satt veldig stor pris på om du (evt. andre) tok deg/dere litt tid til å lese og hva skal jeg si…..bry deg/dere om meg også :)
Evelinn; jeg sender deg en mail senere <3 Takk!
Jobb betyr så utrolig mye det. Mestringsfølelse og det å føle at man er til nytte :)
Men man tjener ikke mye på det når NAV og systemet har så dumme regler på ting. Jeg har jobbet tilnærmet gratis selv i snart ett år, men nå endelig skal jeg inn på en lønsstilskuddsordning og da vil jeg endelig tjene mine egne ordentlige penger! Det er en stor motivasjon :)
Det er utrolig hvor mye en jobb betyr, selv om man kanskje bare jobber deltid. Jeg merker at min 60% stilling holder meg oppe og motiverer meg videre.
Jobb er fine greier det :)
*klemmer*
Så bra, Eline!! Det er absolutt motivasjon :) Enig med deg, jobb betyr mye for den psykiske helsen! *klem*
Eline: Er det lov til å spørre hva du skal jobbe med? Og hvordan du klarte å få til en sånn løsning? (er dette et slags videreføring av tiltak via NAV eller er det ordnet selv)?
Kjempebra av deg også! Dere er jammen flinke jenter! Stå på!!!! :) Forhåpentligvis blir det min tur en dag, å tjene egne penger og “gjøre nytte” av meg i samfunnet….. =/
(her skulle det vært en “liker”-knapp). Liker! :)
innlegget var ikke for langt. og innlegget var bra skrevet.
Kjempe stollt av deg, å gratla så mye med 1 årsdagen i går:-)
Ja systemet i sin helhet jobber i mot syke som vil tilbake til jobb og livet.
ja om lønna ikke er i kroner, så er den i verifull indre ro og tilfredstillelese over å virkelig ver til nytte, at kampen virkelig gir frukter som du kan høste og nyte godt av.
Stå på videre lise dette klarer du, du er så flink og modig som kjører denne kampen,, det kan kunn gå en vei:-) masse ønske om go tur videre på din vei:-)
Når jeg leser innlegg som dette, så kan jeg ikke hjelpe for at det slår meg hvor ressurssterk du virker (jeg tror du har hørt det før?) Du er så utrolig reflektert, intelligent og virker å inneha svært stor mental kapasitet. Det virker helt utenkelig at du kan ha en slik stor demon på skulderen din, som er i stand til å rive et menneske som deg så grundig i filler. Det er rart, ytterpunktene som er oss, deg og meg og alle sammen. Hos deg er kontrastene så enorme – den lille flinke og sterke jenta – og sykdommen på den andre siden. Det er rart at to så ulike sider kan finnes i en enkelt person..
For en fantastisk kommentar av sjefen din!! Jeg ble helt varm om hjertet av å lese den! :)
Innlegget er lagt ut på BloggFeber.
Husk å pinge flere innlegg =)
C.
Ser du har fått mange gode ord på dette flotte innlegget. Det du skriver om her berører meg veldig og det var fint å lese. Tenk på det du, du går på jobb når du kan og når du orker selv om du ikke får penger utbetalt av den jobbet i tillegg, du har et valg om å sitte hjemme eller gjøre andre ting, det viser bare hvor mye du vil! Kommentaren fra sjefen din tror jeg var gullverdt på det tidspunktet Lise, og helt sikkert en god kommentar å ta frem igjen nå også etter en periode borte fra jobb, hvis det dukker opp.
Det jeg synes er litt sykt er at man må være frisk nok til å være syk. Jeg mener angående alle papirene og alt som skal ordnes, gjør man ikke det har man jo ikke krav på en krone. Jeg beundrer deg, hele deg og din stå-på-vilje <3 Vet ikke hvordan jeg skal skrive det, men dette var et nydelig innlegg!!!
Tusen takk for at du delte dette Lise.. Jeg kjenner meg sånn igjen! Jeg har gått på skole i hele 2010, og kjenner igjen følelsene du beskriver… Takk for at du er verdens snilleste med meg også…. Det er så viktig med støtte fra andre, og jeg har en sjef som deg jeg og! Hun er kjempesøt min sjef og…. Ser meg liksom.. Det er viktig! Klem <3
For en utrolig sterk og fantastisk person du er! Klarer ikke å slutte å lese alt du skriver, du må være et stort forbilde for alle andre som sliter psykisk! :-) Keep up the good work :-D
Stå på:) syns du er flink jeg:) har mine ar og sår på kroppen jeg og,husker hvor vanskelig det var og svare når barna mine spurte om hvorfor jeg hadde så mye arr på armene mine..Brukte og si det var Tiger Striper når de var små:)
heei jeg leser enkelig ikke blogger men denne kommer jeg til å lese mye jeg er selv syk men ser ikke alvoret i det jeg gjør og tar ikke så mye heller… jeg er utrolig stolt av at du klarer å jobbe… jeg har noen få som støtter meg og hjelper meg litt men føler at de gjør for mye… jeg lurer noen ganger på om jeg føler feil siden de sier at de har lyst til å gjøre mere… jeg ser alvoret i det du skriver og tror nok jeg skal klare å bli frisk igjen med den hjelpen jeg får… jeg er ikke så flink på skolen siden jeg tenker på alt annet først jeg er en aktiv jente og syns noen ganger det kan bli litt mye når jeg ikke får gjort skolearbeid hjemme men jeg rekker for det meste det på skolen… du er utrolig flink som klarte å fullføre skolen jeg er enda litta men har bestemt meg for å klare å ta utdanningen jeg vil ha… jeg ser dette som umulig av det jeg gjør og de karaterene jeg har… jeg har ikke så mye tro på meg selv, men jeg fikk virkelig inntrykk av at jeg kan klare alt jeg vil av å lese innlegget ditt…
jeg ser opp til deg =) og håper litt at jeg kan bli frisk men selvom få lov til å være meg selv… det er noe jeg savner siden foreldrene mine ikke liker det jeg gjør og de truer med at hvis jeg forsetter så kan jeg bli innlakt men det er noe jeg ikke vil…. jeg har gode venner som støtter meg og lar meg komme noen ganger når jeg trenger det…. hadde det ikke verrt for dem så vet jeg ikke om jeg hadde levd enda, jeg tenker ofte negatift men klarer det med hjelpen jeg får….
har blitt stoppet flere ganger med å ta livet mitt og tror nok det kansje er det beste….