Jeg er i et tydelig mønster som gjentar seg igjen og igjen. Andre gjør meg oppmerksom på det støtt og stadig, og det er virkelig ingen problem for meg å se det selv. Problemet er å bryte mønsteret. Jeg kan ikke forstå hvorfor det skal være så vanskelig å bryte mønsteret når man likevel er fullt klar over det og likevel går på veggen igjen og igjen.
Jeg starter på null med fulladede batterier, med pågangsmot, velvilje og positivitet. Det går veldig bra en stund, men så tappes batteriene mer og mer etterhvert, og jeg kjenner det går nedover. Ofte tror jeg at jeg fortsatt har litt igjen å gå på, men plutselig smeller det. Og når det smeller, smeller det kraftig. Jeg krasjer. Dette krasjet fører som regel til selvskading, legevakt og suturer. Det kan gå måneder mellom hver gang jeg skader meg, men når jeg først gjør det, blir det stygt. Ofte ender også krasjet i innleggelse på psykiatrisk sykehus, og noen ganger også innleggelse på somatisk etter intox. Det er som om jeg virkelig må nå bunnen (og helst ligge der og stange hodet en stund) før jeg finner styrke og mot til å “starte på ny”.
Sånn går sirkelen, igjen og igjen og igjen. Jeg er klar over det, og jeg prøver virkelig å unngå å krasje. Jeg har fortsatt til gode å oppleve å kunne snu retningen uten å måtte krasje først. Hvordan gjør jeg det? Er det i det hele tatt mulig (for meg)? Foreløpig prøver jeg å utsette og forsinke prosessen så godt jeg kan. Det er ikke bare enkelt det heller, å føle at man må dra smerten ut i det uendelige og prøve og håpe at det skal snu. Noen ganger tenker jeg, men i helvete da, kan jeg ikke bare krasje og få det unnagjort, for deretter å stable meg på beina igjen med den deilige følelsen av energi, pågangsmot, håp og gode intensjoner.
Hvorfor kan det ikke vare? Eller hvorfor kan det ikke i det minste gå i bølger (slik det normalt sett gjerne gjør for oss mennesker), uten at jeg må stupe med hodet først mot betongbakken? Hvorfor må jeg alltid krasje og nå den dypeste bunnen, for så å plastres og repareres for å komme på rett spor igjen?
Etter hver runde, hvert fall og hvert krasj, sier jeg at jeg har lært. Jeg skal ikke gjøre samme feil igjen, jeg skal lytte til kroppen, ta det rolig og gjøre ting som gir og gjør meg bra. Og jeg syns virkelig at jeg gjør en god jobb der. Jeg gjør liksom alt riktig (gjør jeg ikke?). Likevel gjentar mønsteret og sirkelen seg igjen og igjen.
Jeg kjenner at kreftene mine tappes. Jeg er ikke like sterk og positiv lenger. Jeg er sliten, og jeg vet ikke hvordan jeg kan snu det. Jeg vil for alt i verden ikke oppleve enda en krasjlanding, det tror jeg ikke at jeg klarer. Jeg vil ut av dette mønsteret, men jeg vet ikke hvordan. Jeg har alle forutsetningene til å kunne bryte ut, men jeg får det likevel ikke til.
Du er sterk, Lise. Husk på det!
Takk, Ina!
Sier du i fra om du finner svaret? Jeg skulle gjerne vist svaret selv.
I will. Du også! :)
dette var veldig gjennkjenneleg, du fær si i fra om du finn eit svar::) fordi det tror eg kan vere en løsning for mange andre enn deg også..skjønner godt du blir motløs og mistar trua, når bare enrgien renner vekk og en får en krasj, tungt og jævlig men eg er sikker på att du klarer det::)
klem
Ja, man blir litt motløs :/ Tusen takk for støtten :)
Nå er ikke mine berg – og dalbaner like bratte og dype som dine – men jøss som jeg kjente meg igjen i den sirkelen du beskriver her! Jeg må liksom ned på bunn, for å komme meg på topp. Det er frustrerende, fordi jeg ofte, i det siste har tatt meg selv i å lure på om det er MENINGEN at ting skal være så vanskelig! Det føles ofte som om man blir straffet for å gjøre en innsats! Når jeg er på bunn, føles det så jævlig tungt å skulle kjempe seg opp, og jeg tenker; faen, det var lettere da jeg bare lot meg rive med uten kamp, og gav blaffen i konsekvensene. Nå, som jeg jobber bevisst for å nå konkrete mål, føles det som om “verden” hele tiden kommer i veien. Uforutsette skjær i sjøen som jeg ikke ville truffet på, om jeg ikke hadde brydd meg om å holde meg på overflaten. Det er noe dritt. For det eneste som kan hjelpe, er at man beholder fokus. Kjemper videre.
Holder ut.
Ja, det er pokkers frustrerende. Fokus er en fantastisk ting, man må holde fast på det! Ikke miste seg selv og falle. Takk, Mariann :)
Glad du ser mønsteret. Hvordan stoppe opp før det kræsjer? Aner ikke… Jeg ber om hjelp, ber folk hjelpe meg og ber de stoppe meg opp litt. jeg greier ikke å bli frisk imorgen så det Skader ikke å sette det litt på vent? Folk bremser meg for å skjerme meg, tror jeg. At de prøver å trygge. Iblant, ofte trenger man pauser. Ikke prøv altfor hardt. Pust i mellom slagene. Hva sier behandler til deg om dette? lytt til rådene han gir deg, ikke vær redd for å be om hjelp. Sorry, rart dette ble :) men noen ganger må man tillate at andre hjelper en, at når andre strekker ut ei hånd kan man si ja istedetfor nei helvette, jeg skal klare alt selv. Man greier ikke å gå igjennom dette alene. man trenger støtten, tryggheten.
Takk, Marie <3 Det er det som er utfordringen…Jeg HAR jo strengt tatt støtte, hjelp og trygghet, men det er som om fallet likevel ikke kan stanses? Jeg vet ikke. Jeg prøver, og skal fortsette å prøve <3
Jeg er redd det ikke er ett svar på dette.. I hvert fall ikke ett svar som passer alle… Men du har kommet langt Lise. Du ser det jo ,er klar over det og det er jo et stykke på vei. Det neste blir nå og klare å stoppe før du kræsjer..
Jeg heier på deg og sender deg MANGE gode tanker <3
Takk, Kari :) Jeg tror du har rett i det!
*tom for ord men legger igjen en klem*
En klem kommer alltid godt med. Takk, Eline <3
Uff, er vel egentlig behandleren din som kan hjelpe deg med dette, finne en løsning. Kanskje det er medisinene? Eller kanskje det ikke finnes en bryter som kan hjelpe å snu i tide i det hele tatt, kanskje du bare må vente… eller kanskje det er noen triks du må lære deg. Håper du finner ut av det!!
Takk <3 Tviler på at det har noe med medisiner å gjøre. Men det finnes sikkert masse triks å lære seg. Håper jeg finner noen etterhvert nå, så jeg slipper de rundene. I heart you.
Kjære Lise! Jeg skjønner du er fortvilet over at man aldri lærer, aldri klarer å snu selv hvor man vet hvilken vei det går. Det er jo ikke så vanskelig å vite hvor høna sparker. Allikevel så ser jeg på deg som sterk, så sterk at en dag så klarer du å komme deg over bakken hvor veien tilbake ikke er like lang. Hvor underlaget er dekket av mykt gress og ikke hard betong. Jeg har så stor tro på deg, men ikke stress. Ta tiden til hjelp Lise, jeg har stor tro på det. Å løpe oppover er ingen god løsning, man skal holde ut på veien også. Men, igjen – jeg vet at du seirer til slutt!
Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver, med tanke på hvordan og hvorfor klarer man ikke å bryte mønstre når man vet hvordan det ender, når det har endet slik et x antall ganger. <3
Tenker på deg vennen! Stå på!
Marthe, tusen takk for så kloke, fine og gode ord!! Det håper jeg også :)
Jeg har ingen løsninger å komme med, tror de må komme innenfra. Men jeg kjenner meg igjen i mønsteret du beskriver, og jeg reagerer veldig på samme måte, men istedenfor å bruke barberbladene reagerer jeg gjennom maten.
♥ Du er sterk. Du skal ikke kjøre på og tenke at du skal få det overstått, du skal utsette det, så lenge det går. Hver dag er en seier Lise! Hver dag! Kanskje går det lenger og lenger mellom hver gang, kanskje gjør det ikke det, men i det minste er det bevis på at du vil prøve, vil finne løsninger, prøver å mestre, prøver å greie! Ingen kan forvente noe mer enn det! ♥
De må komme innenfra. Det var fint, og det er nok mye riktig i det også. Jeg håper disse utsettelsene lønner seg tilslutt. Og at både du og jeg vil stå på beina uten å måtte ty til det ene eller det andre. <3
Signerer Karianne her. Du prøver,du faller,du reiser deg,du stabiliserer deg,du faller,du reiser deg…du gir aldri opp Lise,det er det viktigste,for om du ikke prøver igjen,så taper du aldri. Bare ikke glem at det umulig tar lengre tid. Det umulige ER mulig.
<3
Never give up <3 Takk, Laila!
Skjønner følelsen du har.
Om det er tungt må du ikke glemme , hvor langt du er komt.
Håper du sammen med behandleren din kommer frem til noe som kan hjelpe.
Heier på deg Lise.
Takk, Wenche. Ja, det er litt lett å glemme veien bak seg, og bare se den tunge oppoverbakken foran seg. Takk for påminnelsen <3
Jeg ville bare si at jeg så deg i byen her en dag :)
Eey :) Kult. Du skulle sagt hei! Hvis jeg var innen rekkevidde da, hehe
Det er mulig jeg trår over noen grenser nå, men jeg vil påstå at den siste setningen ikke er korrekt.
Hadde du hatt alle forutsetninger, ville du allerede vært ute av sirkelen. Ingen VELGER å ha det slik.
Hvilke forutsetninger mangler, og hvor kan de skaffes?
Et spørsmål uten svar, for der begynner sirkelen på nytt; hadde du visst det, er du så sterk at du ville hentet det frem for lenge siden.
Det er ikke styrken det går på. Som vår “eldste” psykolog her på huset sier:
Det er ikke de svake sidene våre som kjører oss i grøfta -det er de sterke.
Du har gode poeng, Ingeborg. Kanskje det er mer riktig å si at jeg føler jeg BURDE klare å komme ut av sirkelen? Innsikt, refleksjon og alle de der ordene som alle sier jeg har, og likevel klarer jeg ikke bryte ut av sirkelen. Veldig interessant det sitatet! Du får meg alltid til å tenke og se ting på nye måter! Takk!
Jeg mener heller å si at du VILLE om du KUNNE..men noe mangler/er skjult fortsatt. Styrken har du -hvis ikke hadde du ikke klart å være så hard mot deg selv. Den med innsikt har jeg aldri bitt på -kanskje fordi jeg har jobbet så mye i sykehus selv? Har fortsatt til gode å se en med beinbrudd kaste gipsen og jogge avgårde bare fordi han innså at beinet var brukket.
Dette var sterkt å lese Lise.
Jeg er lei meg for at du har det slik, og jeg må bare si at jeg kjenner meg igjen så godt.
For meg er det akkurat likedan.
Jeg må liksom helt i grøfta for å kunne snu.
Grøfta symboliserer tomhet, renselse og må bare gjennomføres for å kunne endre,starte på nytt eller gjøre noe annerledes.
Det er tungt å ha det slik.
Eneste rådet jeg har til deg, er vel å prøve å fortelle det til en behandler du stoler på.
Jeg gjorde det en gang. Det var skummelt og fælt og det strittes imot, men likevel kjente jeg at jeg ble tryggere, og fikk muligheten til å prøve å velge en annen løsning.
Tenker på deg<3
Åh..Det du beskriver om grøfta går rett i hjertet. Akkurat sånn er det. Og det burde og skal ikke være sånn, verken for meg eller deg eller noen. Takk for fine ord og støtte <3
Jeg kjenner meg sånn igjen i dette… Jeg var i den modusen i mange år, og har ikke noe godt svar på hvorfor jeg klarte å snu det… Jeg var jo innlagt i 6 år sammenhengende, og etter den innleggelsen har jeg mer eller mindre klart meg uten innleggelser.. jeg kjenner på kroppen når jeg blir sliten, og prøver da å gjøre ting som er godt for meg.. Og selv om jeg og krasjer helt noen ganger, så klarer jeg meg ganske bra i lange tider/år.. Jeg skulle ønske jeg kunne skrive oppskriften på melding her til deg, eller noe, men jeg kan ikke sette fingeren på hva som har hjulpet meg, annet enn at jeg generelt føler meg lykkelig.. Klem <3
DU gir meg håp <3
Dette var utrolig sterkt å lese på grunn av at jeg kjenner meg SÅ altfor godt igjen.
Du har en flott(..)måte å beskrive følelser på. Her fikk du sagt noe jeg ikke klarer å sette ord på. Takk
Håper du finner veien din <3 klem