Det er onsdag, og som hver onsdag sitter vi på kontoret hans og snakker, diskuterer, gråter og ler. De første årene så jeg ned i bakken, stirret ihjel teppet på gulvet eller var overdrevent opptatt av hendene mine. Helst kunne stolen min vende litt bort fra han, slik at jeg ikke følte jeg ble sett på. Jeg visste ikke om jeg ble det, siden jeg aldri så opp, men det var best å være sikker. Nå vender jeg stolen noen ganger litt mer mot ham, slik at jeg lettere kan se på ham. Jeg syns at blikkontakt tilfører samtalen noe mer, men det kommer an på hva vi snakker om. Jeg har en tendens til å vende tilbake til gulvstirringen når det blir for nære eller for sårt.
«Du sier du er svak om du gråter. Syns du at andre er svake om de gråter?» spør han.
«Nei. Jeg vet at det ikke er svakt, jeg vet at det er bra og alt det der, men det er annerledes når det gjelder meg.» Selvfølgelig, tenker jeg og ser ut i luften.
«Og du tenker at om du feiler, så er du ikke verdt en dritt og fortjener helvete. Syns du det om andre som også begår feil?»
«Nei. Jeg vet at det er menneskelig å feile. Ingen er feilfrie, men det er annerledes når det gjelder meg. Jeg kan ikke feile.» Selvfølgelig ikke, tenker jeg igjen. Så spør han,
«Hva er det som gjør deg så spesiell? Hvorfor er du så spesiell at det fins egne regler som gjelder kun for deg og ikke resten av verden?»
Jeg kjenner at jeg blir litt fornærmet over måten han spør på. Hva som gjør meg så spesiell? Hva er det for noe å si? Tror han at jeg liksom syns jeg er spesiell? Hva mener han med det? At jeg ikke er spesiell? Jeg blir forvirret av mine egne tanker, så jeg stopper tankestrømmen og vedtar bestemt,
«Det bare er sånn.»
Jeg ser ham rett i øynene og venter på respons. Jeg har alle antenner ute. Jeg vurderer blikket hans, øynene hans, kroppsholdning og eventuelle bevegelser. Jeg vurderer pusten hans, ventetiden før han svarer, og til slutt hva han svarer. På en måte virker han overrasket, eller kanskje han prøver å spille overrasket? Og likevel føles det som om han visste presis hva jeg kom til å svare, som om han kjenner til diskusjonen. Same shit, different patient? Jeg kjenner jeg er sliten av å tenke så inni helvetes mye.
«Det bare er sånn? Hvem har bestemt det?» spør han.
Han vrir på hodet og holder blikket mitt, noe jeg tolker som at han er spent på å høre svaret. Med mindre han later som. Jeg kjenner jeg begynner å bli oppgitt.
«Det bare er sånn, vel! Og sånn må det være, det er sånn det skal være.»
Jeg forstår hva han vil frem til, og jeg vet at det er riktig. Jeg er på lik linje med alle andre i denne verden. Jeg er like mye verdt som alle andre, og jeg har like mye lov å feile som alle andre. Bla bla bla bla.
Jeg vet hva som er riktig å tenke. Jeg vet at min teori er feil, og at den bare gjør meg vondt, men likevel holder jeg fast på den. Jeg er ikke helt villig til å tenke annerledes (enda?). Fordi det er så mye enklere sånn. Så mye tryggere. Tenk om jeg bare blir lurt! Tenk om jeg skulle gå rundt som en idiot og tro at jeg er noe, kan noe, betyr noe, mens sannheten er en annen. Tenk om jeg skulle være lykkelig fordi jeg tror at det som gjelder for andre, også gjelder for meg, mens alle andre ler bak ryggen min fordi jeg er så dum som tror det er sånn når det egentlig ikke er sånn!
Vi fortsetter å diskutere frem og tilbake, og jeg vet at mine argumenter ikke overbeviser noen, heller ikke meg selv, men jeg trenger å tro på det likevel (eller gjør jeg det?).
«Tror du ikke det er på tide å endre reglene nå, Lise? Du kan jo skrive et blogginnlegg om det. “Nye vedtekter”, kan du kalle det for», sier han og blunker spøkefullt.
«Haha», sier jeg og fnyser tilbake, vel vitende om at jeg til slutt kommer til å ta utfordringen.
Åh, Lise <3 Du skirver så utrolig bra at jeg blir rørt hver eneste gang og aner nesten ikke hva jeg skal kommentere til deg heller. Jeg er glad du kan se han inn i øynene og føle deg trygg på at det han sier, kanskje synker inn et sted. Du fortjener like regler som alle andre. <3
Utrolig godt skrevet.
Fint at du har en behandler som “utfordrer” deg,og som du lar deg “utfordre” av.
Ha ei fin uke,
Haha:) sett inn mitt navn og hun der du skriver om han… Og bytt dag til tirsdag, så er dette en samtale mellom meg og min behandler;) klart det bare er sånn!! Huff nei, en dag må vi vel endre på den tanken også..
Godt skrevet… Som alltid <3
Nå måtte jeg le, den samtalen har jeg hatt selv såå mange ganger! Det er jo bare sånn. Men tro meg Lise, du ER noe. Du er mye for mange. Du fortjener absolutt alt som er bra<3
Oi. Deja vû. Har hatt den samtalen. :P
Du skriver utrolig bra! Kjentes ut som at jeg satt sammen med deg, og VAR deg.
Yuki, http://www.yukina.blogg.no
God utfordring! Og jeg kjenner meg veldig igjen i hva du skriver. Ettereffekter av Janteloven som en psykolog jeg gikk hos en gang sa. Noen av oss tar den bare mer til hjertet enn andre, og baserer tankemønstrene sine på at de reglene gjelder (gjerne med litt personlig vri og sånt selvfølgelig). Jeg håper virkelig du klarer å snu de reglene en dag :) Det gir meg håp å se hva du har klart hittil, og tro på at du får til dette også. Og får du det til, så burde jeg og? ^^
Kjenner meg utrolig godt igjen. litt rart å høre at andre også tenker slik.
men det er så sant, så sant det psykologen din sier. Det du tenker om andre, tenker andre om deg. Altså, at man ikke er svak om en gråter, eller at man ikke fortjener ett helvete, fordi man begår en feil.
Du er verdifull. Du fortjener en plass i denne verden, på lik linje med alle andre folk. Du fortjener og ha det godt. du er et godt menneske.
vil du skal vite det selv om du ikke tror, og tenker det selv.
Jeg tror jeg liker han behandleren din jeg Lise! Jeg håper du klarer å snu reglene dine en dag :)
Hei Lise.
Hvordan kan to så ulike mennesker med ulik historie(mest sansynlig), være så like?
Første gang jeg leste innlegget ditt, kjente jeg…WOW, this is me! I to år satt jeg hos en behandler med jakka på,vekkvendt fra behandler, sammenkrøket over en ryggsekk med bøker(psykologi++) og noen store hodetelefoner. Jeg kunne gå der i fra uten å ha sett i den andres øyne i det hele tatt! Skamblikkets sterke kraft. Andre gangen jeg leste det, lo jeg høyt:) Det absurde blir ofte komisk. Det betyr også at jeg har forflyttet meg og har et annet ståsted i dag. Det ble slått en kile(tvil)i min virkelighetsopplevelse av meg og min verden. Noe av det jeg trengte var en som kunne bli med inn i min daværende virkelighet. Det var ikke lett å slippe noen inn i min dype skam, skam som hadde sitt utspring i dyp opplevelse av verdiløshet.Jeg har en større/sterkere opplevelse av verdi i dag.
Takk for et godt innlegg Lise. Dette gjorde dagen min og håper det gir noe tilbake til deg!
:)
Tøft gjort! :)
Dette er som å høre min egen samtale med samboeren min. Herregud, som snytt ut av nesa! :P
Men det er så sant, det er bare sånn det er.. inni hodet vårt.
Kjenner igjen de tankene. Har de selv. Hehe. Og psykologen min spør alltid hvorfor jeg er unntaket til enhver regel. Hvorfor regelene er annerledes for meg enn for andre. Og svaret er jo åpenbart, er det ikke?
Det bare er sånn!
Hehe…
haha, å herregud som jeg kjenner meg igjen, “hva er det som gjør deg så spesiell da” “gjelder ikke alle andres regler for deg da”
Og den flaue smaken i kjeften når man blir svar skyldig! Kudos for litt krutt i behandlere/hjelpere som tør målbinde oss prinsesser i knollen!
Enig med de over… Noen ganger føles det sånn.. Eller ganske ofte! Men man er jo egentlig ikke noe annerledes.. Alle kan feile, også jeg. Og du. for det er mennesklig… Klem
Må signere de over her,kjenner meg igjen…det er sikkert en felles greie for oss som sliter psykisk,siden vi ikke synes vi er verdt mer enn andre,så gjelder heller ikke de samme reglene for oss…men det er jo bullshit,og vi vet det også…
Liker behandleren din som utfordrer deg ;) Og at du er tøff nok til å ta utfordringene hans :)
<3
Tusen takk for kommentar :)
Du skriver så utrolig bra! Det er virkelig gripende å lese, og jeg beudrer deg motet ditt med å være så åpen. Du er fantastisk!
Hehe, kjenner meg veldig igjen! Ingen regel uten unntak, pleier jeg å si. Jeg lever i unntakstilstand.
Åh, hvorfor må vi alltid velge den tyngste utveien? Livet hadde vært så mye lettere å leve om vi bare hadde hatt litt mer tro på oss selv… :/
Tøft at du tar utfordringene! Det hjelper deg videre, skritt for skritt! :)
Så utrolig jeg kjente meg igjen på den tenkingen, hvordan det er annerledes så lenge det gjelder meg, og hvordan jeg tolker og tenker når jeg er med andre… Jeg har hele tiden fått høre at jeg tenker for mye, men jeg klarer bare ikke la være og jeg kjenner igjen den frykten på hva skjer hvis jeg går rundt og tror at jeg er god nok og så er jeg bare den dumme, og så er jeg redd for det gode, fordi jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det, for jeg er ikke vant til det…
Utrolig flink du er til å skrive, du formulerer deg bra og får frem poengene, og det hjalp meg å lese noe jeg kunne kjenne meg igjen i, en liten følelse av å ikke være alene, selv om jeg ikke vil at andre skal ha det slik, er det godt å ikke være alene..
jeg kommer til å følge bloggen din videre :)
haha, sykt bra!! du bør skrive ned mer fra diskusjonene deres. merkelig nok veldig interessant å lese! ditt stabeist! ;)
// what?! Da tror jeg heller at den som skrev den reportarsjen har fått faktaene sine feil. De kan umulig være toeggede. De ser jo prikk like ut! Og det har de da gjort hele veien?
Hadde den samtalen IGJEN med min behandler i går. Og jeg vet så godt at det ikke skal være sånn. Det bare er sånn. Selv om jeg prøver får jeg ikke snudd hodet mitt.
som mange andre her kjenner jeg meg igjen..
“fordi det er bare sånn!” Men med litt ettertanke: Fy for en egoistisk tankegang da!!! Spørsmålet blir vel heller om man VIL det “bare skal være sånn”….eller vil man egentlig allerhelst dømme seg selv likt som man dømmer andre, nemlig være litt mer fleksibel og “rund” i kantene… :)
Smart behandler! :) Rart, jeg kjente JEG ble provosert da han spurte hva som gjør DEG spesiell – selv om jeg også skjønner hva han vil oppnå med å spørre :)
Hei Lise, Du skriver så utrulig bra, hadde aldri greid å formulert meg så bra :)