Merk: Initialene (eller andre detaljer) til personer jeg skriver om, trenger ikke nødvendigvis stemme overens med deres navn i virkeligheten. Anonymisering og sånt :)
Jeg har vært innlagt på flere forskjellige avdelinger, enten på grunn av endret bosted, fulle avdelinger eller sommertider og stengte avdelinger. Sist jeg var innlagt, i desember og januar, var jeg på en avdeling jeg har vært på før. Jeg fikk beskjed om avtale med psykologen, og jeg spurte hvem som skulle være min psykolog mens jeg var der. «Egentlig er det P, men han er *******, så du får snakke med ei som heter M». Der og da ville jeg nesten falle på kne og prise høyere makter for at P var borte fra jobb en periode. Jeg skal ikke snakke vondt om noen, jeg kjenner ham ikke, men skrekken etter første og brutale møte (merk: min opplevelse av det) fra 2009 sitter i. Jeg fant faktisk frem et gammelt innlegg jeg skrev om det, fra mai 2009. Hvordan jeg opplevde ham og møtet kan du lese i innlegget (husk: to år gammelt) kalt (haha) Ulv i fåreklær.
Uansett, jeg hadde ikke møtt M før. M er en kvinne, og bare dét gjorde meg redd. Jeg har alltid vært redd jenter og damer. Jeg kunne nesten ikke snakke med jenter og damer før inntil noen år siden. Alle jeg skulle forholde meg til måtte være av det motsatte kjønn. Jeg hadde bare guttevenner, og jeg ville bare ha mannlig lege, mannlig behandler osv. Jeg har heldigvis lært meg å gi ting et forsøk, og jammen viste ikke M seg å være en av de flinkeste og mest engasjerte og omsorgsfulle personene jeg har møtt på i systemet. Hun tok seg alltid god tid til meg og avtalene våre, og virket oppriktig interessert og engasjert i meg, min problematikk og hva som var til mitt beste. Sånt merker man tydelig.
Noe som også gjorde inntrykk på meg, var da jeg påsto at «nå sitter du bare og skriver at jeg er manipulerende og kommer med tomme trusler og bare vil ha oppmerksomhet», og alle andre fæle ord, egenskaper og beskrivelser jeg kunne komme på. Da var hun så ærlig og fin, og rettet skriveboka si åpent mot meg så jeg kunne lese (noe jeg ikke ville). Hun ville nemlig ikke at jeg skulle mene, tro og påstå ting om henne som ikke var sant. Det ville hun ikke ha på seg, det var ikke rettferdig. Hun viste meg en menneskelig side av seg selv, for ja – noen ganger er det lett å tenke at slike folk er utdannet til å tåle alt, dette er bare jobben deres, jeg er bare en jobb, jeg kan si hva pokker jeg vil. Det gjorde meg litt mer ydmyk, og ga meg mer tillit og respekt for henne, spesielt når jeg var i et modus hvor jeg tenkte at “alle er onde og slemme og vil meg vondt, derfor kan jeg være sint, trassig, slem og skyte vilt i forsvar uten at det gjør noe”. Nei, jeg kan ikke egentlig ikke det.
En annen ting jeg syns var omtenksomt, var ved utskrivelsen. Jeg vet at de mange blir “lært opp” til å ikke hilse på tidligere pasienter ute, det er nemlig ikke alle som ønsker at omverden skal se at man kjenner til helsepersonell, eller som i det hele tatt ønsker å ha noe med dem eller det å gjøre i ettertid. I stedet spurte hun meg, «Hvis jeg møter deg på gata, har du lyst å si hei, eller foretrekker du å ikke hilse?» Jøss, tenkte jeg. Så snilt. For selv om folk er ulike, syns jeg det er litt vondt å bli oversett eller ignorert om vi ses i en annen setting. «Jo, vi kan si hei», svarte jeg. Og da jeg tilfeldigvis møtte henne på gata noen måneder etterpå, smilte hun til meg og hilset. Det gjør litt godt å bli husket også, selv om det kanskje ikke er de mest ønskelige tingene man blir husket for.
Det er ikke alltid de store tingene som avgjør, men de bittesmå. Det er slike mennesker som gjør en forskjell, de som er den lille forskjellen.
Crappy mobilbilde (likesom formen på den tia), utenfor psykiatrisk, julen 2010
Hei. Hørtes ut so en fin behandler. Jeg fikk også god kjemi med psykologen jeg hadde da jeg var innlagt, og jeg har fått lov til å fortsette å gå til henne. Det er jeg glad for, for jeg har et inntrykk av at det finns mange som ikke er så bra også. Klem
Det er slike som får meg til å smile, de som vier sin tid til å gi så mye av seg selv for at andre skal få det bedre. Ikke bare for at de må, men de velger det.
Enkelte er som sola, du kjenner varmen fra den selv om du er blind :)
Fikk helt frysninger av godheten til hu dama… bra, bra! Håper flere psykfolk leser dette, og tenker seg om :)
Åååh, sånne mennesker skulle det vært flere av i psykiatrien.
Sånne som tar seg god tid til hver enkelt. Som bryr seg “litt ekstra”.
Som du sier; det skal så lite til!
Jeg er helt motsatt fra deg, faktisk!
Vil helst bare ha kvinnelige behandlere og kvinnelig fastlege.
Ikke før jeg fikk en mannlig miljøarbeider i teamet mitt på psyk. som jeg fikk god kontakt med kunne jeg gå med på å ha noe med noen av det motsatte kjønn å gjøre.
Likevel foretrekker jeg fremdeles kvinner foran menn..
Vikarpsykologen spurte meg om vi kunne hilse eller om han skulle ignorere meg hvis vi møttes på gata. Vi ble enige om at vinking funker bra :) Det er det vi gjør når vi ser hverandre på DPS’en også, utenom periodene jeg går til han. Synes det er greit, for da vet jeg at han husker meg. Hehe :)
For en… vel, la oss si fjompenisse.
Så bra du fikk god kontakt med M! Har tenk man er mest komfortabel med en av samme kjønn, men vi er vel forskjellige.. :)
Ja, det blei jo snørr og tårer som vanlig dette Lise. Du er fantastisk, og du gir sånn som meg me høy EQ og lav IQ go’ tro på at vi kanskje skal kunne klare oss ganske så greit der ute!:)
Jeg ønsker å leve opp til å bli en slik som M!:)
Du har så rett,så rett. Jeg tror vi danner oss bilder oppi hodet vårt om at behandlere kun ser på oss som en jobb,uten at det egentlig er noe grunnlag for å tro det..
Jeg har også alltid valgt å hilse på mine behandlere om jeg treffer på dem. Jeg bor faktisk ikke så langt unna min nåværende behandler,så jeg går ofte forbi der,og stopper alltid og prater om jeg treffer på han utenfor der,hehe. Bare kjekt det synes jeg,og praten går jo bare på hverdaglsige ting uansett.
Det er godt med mennesker som utgjør en forskjell :) Like you my dear :)
<3
Jeg var på den samme avdelingen senere i januar og hvis bokstaven er rett så hadde jeg også henne som behandler. Syntes også hun var flink og ekte interessert. Hun pushet meg noen ganger så det sved, men det er viktig at noen gjør det også :)
Du skriver så bra! Er så glad for at du deler dette med alle oss :)
Veldig fint innlegg Lise. Jeg bet meg spesielt merke med det med jenter og kvinner faktisk, noe som er veldig gjenkjennbart for meg. Har du tak på hva det er som gjør dem vanskeligere å forholde seg til? Jeg forstår det ikke hos meg -med min historie på traumesiden ville det vært opplagt at det var menn jeg slet med, ikke kvinner.
Herlig! Det er sant det du sier – De små tingene gjør forskjellen. Jeg syns det er veldig viktig at psykologer/leger/helsepersonell viser at de ikke bare er roboter, at de er mennesker. Jeg tror jeg for alvor så det en gang psykologen min kom og holdt meg i hånda etter en liten blødende ulykke midt i timen. Vanligvis stor avstand. Også har jeg mobilnummeret til fastlegen min.
Jepp, det er virkelig de små tingene… <3
Enig. Sånne småting er gullverdt. Hilser alltid på behandlere :) Og personale på psyk. Om enn lydløst bare med smil. Men det er godt å vite at man blir husket, på godt eller vondt, aller mest godt.
Så utrolig flott at det finnes slike behandlere der ute – betryggende å vite at det finnes de som virkelig bryr seg!
Det er virkelig sånn at de små ting kan gjøre en forskjell.At de i tillegg gleder alle parter på sin måter, ja det er jo bare en ekstra bonus =0).En annen ting som du peker på er at det er lurt å prøve å gi “nye”
behandlere, eller andre en sjangs.
Det er noe du gjør,og som du er god på.Du deler dine erfaringer i innleggene og ved å dele filmen din og andre ting.
Det er slike ting som gjør den enorme forskjellen. Jeg opplevde selv noen måneder etter behandlingen min å møte på psykologen fra psykehuset. Hun hilste og sa hei, og det ga meg en god følelse. Det at folk husker en betyr utrolig mye(selvfølgelig, det er ikke alltid positive ting folk husker en for da).
Det hørtes ut som en fantastisk behandler <3 Jeg tror jeg har et godt forhold til min behandler også. Grunnen til at jeg bare tror det, er vel fordi jeg i bunn og grunn har vanskeligheter for å stole på noen, og en del av meg ikke stoler på henne enda, det veit jeg… Men andre deler gjør det, og hun er flink til å komme med små bemerkninger som utgjør forskjellen for meg.
Uansett… det er jo det viktigste; at man har et godt forhold til behandleren sin, og at man stoler på vedkommende <3 Hvis ikke er det ikke lett å skulle jobbe med tingene som betyr noe…
Ønsker deg en finfin dag!
Det var en veldig fin ting å gjøre, å avtale hva som føltes riktig for deg :) Jeg personlig holder på å dø bare jeg ser en dame som ligner på den første psykologen min. Jeg vil heller hoppe ned i ett hull enn å bli gjennkjent av henne. Folk er forskjellige, det er bra behandlere tar hensyn :)
ja det er heilt sant dt er dei små tinga som teller::) kjempe bra innlegg lisemor::)godt dt finnes mennesker som desse!
SV: Jeg også. Veldig skeptisk :P
SV: Ja det høres fantastisk ut, men dessverre altfor dyrt. Det koster veldig mye å arrangere bryllup, dessverre :/
SV: Det vet jeg faktisk ikke. Fant den bare på Google. Sorry søta <3
Tusen takk, LIse :) Blir nok veldig mye mer bryllup fremover ;P
Jeg blir så glad for å høre at det finnes slike mennesker som M! Så utrolig bra, det at hun spurte om hilsingen! Jeg kom faktisk nettopp ut for en slik situasjon i jobbsammenheng! En person som jobber i psykiatrien og en tidligere innlagt møttes tilfeldigvis på min arbeidsplass. Jeg kjenner “pasienten” fra før, og skjønte at disse to sannsynligvis ville kjenne hverandre fra før. Ingen av dem hilste på hverandre, men det var en litt klein situasjon for oss alle tre, tror jeg – for alle skjønte vi at alle visste hvordan det var, hvis du skjønner, hehe. Tenk så mye lettere det hadde vært for alle, hvis de bare hadde en “avtale” om dette på forhånd! :)
Det var stor forskjell på behandlere.. Han P hørtes jo ut som en drittsekk, han skjønner jeg godt du ikke ville ha noe med å gjøre. Det tar jo faktisk litt til å bli trygg på behandlere. Og man har jo på en måte blitt vant til at man ikke snakker om sånne ting med “fremmede”.. Og da bli møtt med en sånn holdning er virkelig ikke godt nok, da fortjener man ikke å jobbe med mennesker.
Men så fantastisk å høre om M=D. Sånne behandlerer vil man ha flere av, for de gjør noe så utrolig viktig. De gjør virkelig en forskjell..
Det er når man hører om sånne behandlere at man får litt større tro på det psykiske helsevesenet igjen=)!
Du har en utrolig fin blogg!!!