Hun våkner av at han stryker henne mykt og forsiktig over armen, fra skulder og ned til håndledd, og opp igjen, over striper og ujevnheter, over arr, historie og skam. Hun orker ikke å åpne øynene helt enda, men smiler og kryper tettere inntil ham. Akkurat her kunne hun bli for evig. I hans armer, med hans hud tett inntil sin.
Han fortsetter å stryke henne over armen. Hun syns det er godt når han gjør det, og hun er glad for at hun lar ham. Hun kunne lett ha dyttet bort hånda hans, snudd ryggen til i skam eller reagere med å bli sint, men hun gjør ikke det. Hun er glad for at hun lar ham få lov å stryke over armene hennes.
«Syns du det er ekkelt?» spør hun med lav og skamfull stemme. «Syns du jeg er ekkel, at armene mine er ekle?» Hun vet egentlig hva han vil svare, men holder likevel pusten i redsel for å høre noe annet. «Nei» svarer han. «Du er ikke det.» Han sier det som om det skulle være fakta og ikke hans subjektive mening, og akkurat nå godtar hun det uten å blunke. Hun trenger å tro på det. Hun trenger å høre det.
«Du tenker mer over arrene dine enn det jeg gjør», sa han en dag. Hun kikket ned i bakken og følte plutselig at hun måtte forsvare seg selv. «Det er ikke du som må leve med det», svarte hun kort. Var det bare hun selv som tenkte over det?
Hun brydde seg ikke så mye om hva andre tenkte (eller var det nettopp det hun gjorde?). Graden av skamfølelse var avhengig av hvem og i hvilken situasjon, men ellers måtte de veldig gjerne tenke at hun var ekkel og stygg. Var det ikke det som var sannheten da? Se så jævla ekkel jeg er, kunne hun tenke og insistere på at andre skulle syns det, slik at virkeligheten kunne samstemme med slik hun så seg selv.
Men det var verre å ikke bry seg når det gjaldt han. Hun ville ikke at han skulle syns hun var ekkel. Hun var redd for at han skulle syns det. Hun kunne ikke forstå hvordan han alltid bare så forbi det. Var han ikke flau over henne? Hvorfor var han ikke flau over henne? Syns han ikke at det er ekkelt, at hun er ekkel, at armene hennes er ekle?
«Du er verdens fineste», sier han og pakker armene rundt henne.
Ååååh, Lise… Vakkert <3
Ah! Herlig skrevet! Og jeg kjenner meg SÅ igjen, bare angående noe annet enn selvskading/arr. Jeg får det ikke ut av hodet selv, og klarer ikke helt forstå andres tankegang eller forståelse av det hele, jeg klarer ikke få meg selv til å akseptere at andre aksepterer meg. Eller noe..
Nei, det er ikke alltid lett å se det som andre ser.. Vi må våge å tro på det også, selvom vi ikke ser det samme selv <3 Takk.
<3
Veldig fint å lese, men veldig skummelt å kjenne seg igjen i…
Så flott <3
Så utrolig nydelig <3
Det er nok ofte sånn at vi tenker mer over arrene, skammen rundt de og det å skåne andre for arrene, enn det andre bryr seg om at man har arr. Alle har arr fra fortiden, det er bare det at hos noen er de synligere og ligger på utsiden.
Det var kjempefint og godt sagt! At alle har arr fra fortiden, men at de ikke er synlige hos alle. Tror nok som deg, at man selv kanskje er mer bevisst og opptatt av det, enn det andre kanskje er. Takk for tilbakemelding :)
*tro ham*
Åååh så nydeligt skreve!! Du e nydelige Lise du e så mye marr enn arrå dine!! Men eg skjønne ka du meine, eg syns eg har ett så ufattelig stygt fjes pga kvesene mine når eg ser mg i speile så ser eg ikkje aent..
Å når eg går rondt ude å folk ser på mg så bøye eg håve i skam.. D e jo ikkje min feil at eg har kveser eg har de ford eg e syge, men alligavell så vett jo ikkje de folkå eg møde på gadå koffår d e sånn. Å eg tenke allti kem vil ver samen me et kvesetryne?!
Håbe eg kan finna mg ein så ser mg for den eg e, ser vekk i fra kvesene å sygdommar å allergiar.
Eg e så glae på dine vegne Lise♥
Tusen takk, Annki <3 Det e vondt å gå med den følelsen så du går med… og eg håbe du kan lera deg å heva håve og ver trygg på deg sjøl, den du E. Akkurat som mine arr ikje fortelle KEM eg e, så fortelle ikje utseende koss DU eller ANDRE e. Og eg syns du e heilt herlige, veldig glad for å kjenna deg :)
Utrolig vakkert og nydelig skrevet! Jeg var så heldig å få oppleve dette med kjæresten min. Hun har akkurat den holdningen til kroppen min. Hun synes jeg er nydelig uansett hvor mye jeg ligner en ujevn sebra.
Så godt å høre :) Ingenting er bedre enn å bli akseptert og elsket for den man er, på tross av arr og andre ting. Takk for kommentar :)
He’s a keeper ♥
nydelig skrevet!!
Rørende vakkert! <3
stolt av deg som tør å stå frem slik, jeg ble innlagt selv for litt siden. Angrer veldig på at det skjedde.
Tusen takk, det har vært en lang prosess. Hva angrer du på? Innleggelsen? Jeg håper du får hjelp <3
åh, så flott skrive:)
Eg tenkar ofte at når folk går med så synlege arr etter vonde ting, at det er best å vera så direkte som mogleg. Å ikkje vera redd for arra, men å tørra å røra sjå og elska det vakre mennesket og kvar krik, krok og arr som er ein del av det:)
Så utrolig NYDELIG sagt!! Takk! Jeg er enig, våge å se mennesket bak!
Ååh, så søtt! Veldig godt skrevet også:) Kjente jeg ble nesten litt rørt.
Så fint skrevet.
Ærlig og ekte.
Du har så mange gode kvaliteter det er de som teller.
utrolig vakker tekst!! jaa tro ham!! :)
Du er heldig som har funnet et så flott menneske! Si gjerne ifra om du veit om flere, jeg kunne trenge en ;) Det er så fint å lese at folk får det de fortjener.
Tusen takk, Ida :) Det finnes heldigvis mange slike gode mennesker. Du finner din du også <3
<3 vakkert, Lise. Andre mennesker er utrolige. De rette ser skjønnhet der vi selv ikke klarer å se annet enn arr, skam og historie. I mange år trodde jeg at det var umulig å elske meg eller bli forelsket i meg på grunn av arr og elendighet, men der tok jeg feil.
Det går an. Du er heldig som har funnet en som er rett for deg!
Tusen takk, Annika :) Ja, heldigvis finnes det andre som kan hjelpe oss å se noe mer..eller i det minste minne oss på at virkeligheten ikke nødvendigvis er slik man selv tror og frykter. Du er nydelig <3
hvordan vises arrene så godt?:(
Hei Sara. Jeg er usikker på om jeg skjønner spørsmålet ditt?
aww <3 nydelig!
<3 Herligt, sånn d ska være <3
// Samisk.. Det er faktisk ikke alle skoler i nord som tilbyr det en gang, det er ikke så mange elever som tar det faget. I den kommunen jeg kommer fra er det en samisk skole. hvor samisk faktisk er hovedspråket og norsk er nummer 2. Det er også en samisk barnehage. Den skolen jeg gikk på var vi en søt liten samisk gruppe som bestemoren min underviste. Noen fra samme gruppe fortsatte på ungdomsskolen. Jeg slutta i 9.klasse når hun døde. Klare ikke mer. Men jeg valgte å fortsette 1. året på vgs, jeg gikk på en den eneste videregående som fantes i kommunen, den er nå nedlagt. Der kunne elever som både hadde og ikke hadde hatt samisk før velge å ta det istedet for tysk som var det andre tilbudet vi hadde.
2.året flytta jeg til byen, bytta linje og skole. Der var det mulig å ha samisk over nett, men det funket dårlig. Nå vet jeg ikke om tilbudet er lengre i det hele tatt. Det er utrolig dumt.
Men jeg tror det er mulig å ta samisk-kurs, vet mamma gjorde det, men det er jo i en samisk kommune, hvor det er interesse fra selve kommunen at folk skal lære samisk. Her og andre steder i Norge vet jeg rett å slett ikke om det finnes noe tilbud. Kanskje i Oslo, siden det er fylket med MEST samer i Norge, tro det eller ei :)
Skulle ønske jeg hadde gått mer inn for å lære det når jeg var mindre!
Forstår at det er mer interesse og tilbud lenger nord, men syns at tradisjon og kultur må tas godt vare på <3 Samisk er kult :)
Gud så vakkert skrevet!! Hele du er nydelig!!!!
Utrolig bra skrevet! :) Må være deilig med en kjæreste som ikke tenker så mye over arrene.
Synes det er triggende å se andre selvskaderes armer, på en måte, ettersom jeg er en selvskader selv. Får skadetrang av å se andre har flere arr en meg. Men jeg har holdt meg skadefri i snart 3 måneder, likevel :D
Man kan finne trigging i det meste, om man har øyne for det. Det var i hvert fall ikke det som var min hensikt med denne teksten og tilhørende bilde for å illustrere. Vil rose deg for 3 skadefrie måneder! Vær stolt av deg selv – det er tøft, modig og sterkt å velge selvskadingen bort, vi vet vel begge altfor godt at det ikke er verdt det. Takk for tilbakemelding, og masse lykke til videre!
Fine Lise, du er så vakker <3
Du er nydelig! Og dette var nydelig skrevet! :o
Arrene er bare en liten del av deg, og er med på å gjøre deg til den personen du er <3 De er en del av en kjempe vakker jente!
Takk! <3 Ja, arrene er bare en liten del av meg, det må også JEG lære meg å huske.
Nydelig! Du er vakker <3
Nydelig, vakkert, pent og alt annet fint. Veldig bra skrevet :)
Knallbra skrevet Lise, og vakkert å lese!! <3
Første gang jeg er innom denne bloggen. Dette var virkelig givende og god lesning. Du skriver godt, om et interessant tema. Du er sterk som står fram og gir psykiatrien et ansikt. Ved å skrive om dette hjelper du andre til å forstå.
Må også få si at jeg syntes du har veldig vakre øyne. Dreadsene i håret og piercingene kledde deg godt! Liker stilen din.
Ha en fin dag!
ps: fantastisk blogg!!
Hei Juliane! Tusen hjertelig takk for så hyggelig tilbakemelding! Veldig koselig at du la igjen noen ord på bloggen min, det setter jeg kjempestor pris på :)
Nydelig skrevet, Lise! Du er vakker og ikke minst heldig som har en slik kjæreste! :)
Du må nesten skaffe deg en liker-knapp, syns jeg. Jeg vet ikke hva jeg kan skrive, men det var et veldig bra innlegg, flott skrevet og med mye mer følelse enn man ser ved første øyekast. Stå på, for du er fantastisk! :)
Tusen takk for gode ord, Karoline! Hadde vært greit med en liker-knapp ja. Jeg tar meg selv i å lete etter liker-knapper i hytt og vær på nett, uansett hvor det skulle være ;) Takk for at du likevel la igjen noen ord <3
dette var utrolig bra skrevet vennen min
ser det for meg
tårene bare trillet mens leste. masse følelser i teksten
<3 <3
Helt fantastisk tekst! Du er vakker <3
Åh, så nydelig skrevet! Det er så flott å lese det du skriver, det gir håp. Det får meg til å tenke at det er plass til meg i verden også, meg og arrene mine. Takk<3
Så godt å høre at det gir deg håp! Så klart er det plass til deg og din historie i denne verden også <3 Takk :)
Skjønner det må være en hard jobb for å klare å akseptere alle arrene. Men håper du etterhvert vil klare å gå akkurat sånn du føler for, utenom å være redd for arrene dine. for du er ei nydelig jente uansett og arrene er en del av deg.
klemmer fra vibeke.
Tusen takk, Vibeke. Det har vært en lang vei, fjorten år for å være presis. Jeg gleder meg til jeg kan fri meg helt, og kunne si at dette er fortid, en tilbakelagt tid :)
Helt nydelig <3 Jeg får tårer i øynene.. <3
Kjenner meg igjen i følelsene her ja.. Skammen, følelsen av å være ekkel, men arrene er jo ikke ekkel, de er jo bare en del av oss. De viser den innvendige smerten et sted som synes, de viser en historie, en sterk historie og de viser et sterkt menneske, som fortsatt er der. Jeg er glad i arrene mine på den måten at hadde jeg ikke hatt dem, da hadde jeg nok ikke vært her, jeg skylder arrene mine, livet mitt. Men enda er jeg ikke kommet dit at jeg klarer å vise dem frem åpent. Gleder meg til den dagen jeg klarer det!
Synes du er fin jeg, med arr! <3
Så nydelig sagt! Jeg har også den meningen, at arrene, eller selvskadingen, kanskje har reddet livet mitt i de perioder hvor livet har blitt for tungt. Heller en destruktiv, dårlig løsning med livsvarige konsekvenser, enn det andre alternativet hvor man kanskje ikke hadde vært her i dag. Jeg håper du klarer å fortelle deg selv det samme du forteller meg. Du har ingenting å skamme deg over. Tusen takk for fin tilbakemelding!
Jeg må si at å se det bildet med engang bare var et lite sjokk, men nei, det er ikke ekkelt, ikke i mine øyne. Det viser bare hvor mye du har kjempet, og at du har kommet deg igjennom noe som har vært grusomt og hardt.
Jeg ser virkelig opp til deg som kan legge ut bilder av dette og fortelle din historie <3
Takk, Eirin. Ja, det har vært en måte å komme gjennom ting på… en destruktiv måte med konsekvenser, men jeg så ikke andre løsninger da. Jeg håper jeg blir fri fra selvskadingen snart :)
du klarer nok å slutte med selvskadingen. Ja, det kan ta litt tid, men som jeg sier: Alt ordner seg til slutt! Er det ikke iorden, er det ikke slutten! <3
// Jeg bestilte prøvepakke for 2 måneder innpå en sånn reklamegreie for produktet på Ulrikke lunds blogg :) Håper det funker, og så lenge ingen vet om noen skumle bivikninger så satser vi på at det går fint :D Det er deilig med litt sommerfarger.
En G U L L F U G L har du funnet <3
Jeg har også en, som jeg passer godt på <3
Jeg er så glad for at de finnes :)
Jeg tror ikke det finnes så mange som han, Lise. Du er heldig, jeg er stolt av deg!
Å, nok en gang fikk jeg et slikt merkelig behov for å grine litt, eller kanskje litt mye også.
Det er en tung bør å bære, denne skammen som sitter så sterkt i. Jeg selv skammen meg så inderlig over arrene mine at jeg knapt viser de til meg selv. Alltid tildekket, alltid på vakt slik at ingen skal se de. Men hvorfor? Hvorfor skal jeg skamme meg slik?
Du spurte han, det syns jeg var modig gjort. Inne i deg trodde du at du visste svaret hans, at han ville være enig med skammen din, men han er ikke så glad i skam denne gutten. Han syns du er fin, og det syns jeg du er også tenk :)
Det er fantastisk å lese om denne gutten du har funnet deg, det lille innblikket jeg får ved å lese dette gir en følelse av noe bra, noe sunt, spennende og vakkert. Jeg håper dere får mange gode hytteturer, mange gode hverdager sammen.
Lise, du er et nydelig menneske. Du er så full av ressurser! Jeg er glad jeg ble litt kjent med deg jeg :) En fin dag til deg Lise!
Tusen takk, Farger <3 Ja, det er en tung bør å bære. Jeg håper du klarer å se deg selv litt som vi andre ser deg, fantastisk, sterk, klok og vakker, og at du kan akseptere at de er en del av deg. Hva er det med arrene som gjør at du skammer deg så mye? Hva er du redd de forteller?
Jeg føler meg veldig heldig som har funnet han, jeg skal ikke tillate meg å skyve ham bort. <3
Jeg er glad for å kjenne deg! Du er nydelig :)
Sterkt bilde, og flott skrevet. Det må ha krevd mye av deg å legge ut det bildet, jeg husker du har skrevet tidligere om hvordan du tenker om arrene dine. Det er mye historie der, og ikke alt er like hyggelig å tenke på. Du er modig, og utrolig flott på alle måter! :)
Takk for at du ser meg, Mariann <3 For at du forstår – litt dypere.
Lise, du ER verdens nydeligste. <3
utrolig rørende å lese. jeg får virkelig tårer i øynene og jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i det. det er godt vi har “han” synes du ikke? :)
Jeg har linket til deg i dette innlegget: http://veientilbaketillivet.blogg.no/1309328227_selvskading.html :) Ta gjerne en titt innom! :)
Sâ utrolig bra skrevet!
Kjenner meg igjen i historien, men samtidig, typen min vet ikke om det enda.. Vet heller ikke hvordan jeg skal fortelle han det.. Hâper bare han tar det bra, hvis ikke kan jeg i grunn skjónne det om han bare lar meg vaere..
Jeg kan godt forstå om han reagerer, om han blir redd eller sint, det er mange ulike måter å reagere på når man bryr seg om noen, selv om de ikke alltid er like gode. Men om han videre ikke aksepterer deg, så syns jeg ikke han fortjener deg. Du er deg, med dine arr og din historie. Vil du la meg vite hvordan det går – om du velger å fortelle ham det? Lykke til <3
Jeg liker bloggen din.
Kjenner meg igjen i mye.
Du er flink!
Wow! Det er noe av det fineste jeg har lest på lenge! Du er sterk, jeg vet godt hvor vanskelig det er å slippe folk innpå arrene sine. Det er omtrent som å la en person se rett inn i sjelen din, for hvert arr har jo sin historie!
Dette innlegget gav håp om at det finnes menn som kan akseptere meg for den jeg er :) Takk!
Så utrolig godt å få en så fin tilbakemelding, tusen takk! Det føles faktisk litt sånn. Blottleggende. Sårbart. Sjela. Disse gode mennene finnes, også for deg <3
For et utrolig fint innlegg Lise… Jeg tenker at av og til må man bare godta at det en selv tenker ikke alltid stemmer over ens med det andre tenker og mener… Og det gjelder også hva en tenker og syns om seg selv. Etter hvert vil kanskje du også sakte men sikter forstå at andre mennesker ikke finner deg ekkel, kanskje til og med du da selv ikke syns det er like ekkelt selv…
Og du har (uten at jeg kjenner han egentlig, bare virker veeeldig sånn) en herrrlig kjæreste, som virkelig syns du er den vakreste i verden… Kanskje på tide å godta? :)
Solvor <3 Takk! Ja, det er den der biten med å godta, akseptere.. Ikke like enkelt, men veldig nødvendig, det forstår jeg. Jeg jobber mye med den biten. Å våge å tro på at virkeligheten ikke nødvendigvis alltid er slik JEG bestemmer at den er, slik JEG velger å se den. Skummelt å gi slipp. Ja, han er herrrrrlig :)
Jaja, så feller man et tåre før leggetid da <3
Jeg er så glad i deg Lise, glad for at nettopp akkurat du finnes i denne verden. En liten solstråle i universet (selvom det kanskje ikke alltid føles sånn). Du er ei fantastisk jente, og jeg er kjempe glad for å ha blitt litt kjent med deg gjennom blogging og treff.
PS. Jeg syns ikke du er ekkel!
Noen ganger grøsser jeg når jeg ser nøye på arrene dine, men det er fordi jeg vet hvor sånne arr kommer fra. Smerten og håpløsheten som ligger bak dem…
Eller så vet jeg jo hvordan det er å være litt anerledes, til tross for at jeg faktisk ikke har skyld i mine "hvite diamanter" (som ei venninne har begynt å kalle dem). Jeg kan selv føle at enkelte av flekkene mine er ekkle, mens andre ofte blir nysgjerrige, sjarmert eller ikke tenker over det når jeg først viser dem… Lillesøsteren min (4) sitt blikk er veldig ærlig da, du merker det kanskje på barn noen ganger selv? Når voksne tar seg sammen og ignorer noe klarer ikke barn det samme og henger seg veldig opp i det. Aurora kan henge seg veldig opp i flekkene mine, stirre på dem, ville ta på dem, spørr om det gjør vondt, hvorfor jeg har dem, osv. Jeg tror det er sunt, iallefall bedre det enn godt voksne damer på treningssenteret som ikke kan dusje i fellesdusjen med meg en gang, bare ser forfjamsa og stygt på meg, løper ut av dusjen og tørker seg ekstra godt mellom tærne… Skulle nesten tro jeg hadde AIDS og at vi levde på 70-tallet. Jeg er ikke farlig eller ekkel selvom jeg er litt anerledes, heller tvert om! Det samme gjelder deg kjære <3
Siv <3 For en nydelig tilbakemelding, tusen takk! Og takk for at du forstår. Jeg er veldig glad for å ha blitt kjent med deg også! Hurra for internett :) Du er super, og jeg håper vi treffes igjen!
Kjenner jeg blir både litt lei meg og litt sint på det du forteller om dine "hvite diamanter" og voksnes reaksjon noen ganger. Da er det helt klart bedre med en ærlig og åpen reaksjon, slik barn viser. De er skjønne sånn sett. Jeg husket tantebarnet mitt på 5 (den gang, 7 nå) strøk over arrene mine og lurte på om de gjorde vondt, hva det var for noe. Jeg slapp heldigvis unna med å si at det var arr, og at tante hadde vært syk. Noen ganger er det bedre å være ærlig og direkte og åpensinnet, enn å halvhjertet dekke over og late som.
Jeg skal fortelle det nâ nâr jeg kommer hjem fra syden, mâ bare komme pâ hva jeg skal si og hvordan jeg skal starte.. Er ikke av den “alvorlige” typen jeg da, men har fortsatt nok arr og “streker” til â skjemmes..
Skal fortelle hvordan det gikk, takk :-)
aw! så skjønt :)
da var utrulig bra skreve! Eg fant plutselig bloggen din igjen. Når eg slutta sjøl, datt mange blogga ut, men blei kjempeglad når eg kjente igjen adresso di no! :)
Du er vakker Lise,med hvert eneste lille arr. De er en del av deg,og skal man elske deg,så elsker man HELE deg,og det gjør han,fordi han ser deg ikke bare i deler,men som en helhet. Du er tøff,modig og uendelig vakker Lise <3
Så utrolig nydelig skrevet! Dette var virkelig rørende, og han har helt rett; Du er ikke ekkel, du er vakker. Du er et menneske som har levd, opplevd, og det synes, og det er vakkert <3
Jeg angrer veldig på at jeg lot det psykiske ta over for meg fysisk, slik at jeg ble sittende igjen med arr og skader. Det endte til slutt med innleggelse, noe som gjorde meg godt. Er på en liten måte en bedre person.
Sv; takk for kommentaren på bloggen min! :’D Hyggelig å høre ~
Jeg får problemer med å puste fordi dette er noe av det vakreste jeg har lest <3
Han har jo helt rett! Du ville ikke vært ekkel om du så prøvde!
:)
Rørende å lese, for kjente meg sånn igjen at det var skummelt….
Gåsehud..! Vit at du er bra nok som du er <3 Stol på det!
Heisann.
En jente som jobber på nærbutikken min har synlige arr, helt tydelig etter selvskading, på underarmene. Ikke voldsomme arr, men tydelige arr. Jeg liker denne jenten godt, og er klar over at hun har noen problemer, men jeg lurte på om dette med selvskading er tabu å snakke om med de det gjelder? Vil hun ta det ille opp om jeg nevner det på en forståelsfull måte, eller om jeg spør henne litt mer direkte?
Takker…
Hei. Vanskelig spørsmål, det kommer nok an på personen og hvilket forhold hun/han selv har til det. Noen setter gjerne pris på det, mens andre kanskje vil føle seg skamfulle. Du kan jo kanskje prøve på en veldig forsiktig tilnærming, og se det an? Flott at du bryr deg og er interessert, det er uansett noe man setter pris på. Lykke til :)
Eg ble veldig emosjonell av dette inlegget. Vakkert!
Fantastisk vakkert skrevet, Lise.. Har lest denne mange ganger.. Begynte å gråte første gangen.. Takk for at du deler så mye av deg selv!
Klem ♥