Har noen av dere vært borti ABC-modellen innen kognitiv terapi (hvordan tanker og følelser påvirker atferd osv.)? Jeg ble tidlig introdusert for dette skjemaet hvor man skriver ned hendelser, tanker, følelser og alternative tanker. ABC-modellen kan være nyttig for å bli mer bevisst på automatiske tanker og tankemønstre, og for å bryte negative tanker.
Jeg møter fortsatt på mange ansatte i psykiatrien som er veldig ivrige på dette. I begynnelsen var jeg ivrig selv, men det var mest fordi jeg elsker alt som heter skjema, kartlegging og å skrive. Spesielt nyttig følte jeg ikke det var for akkurat meg, selv om det fungerer bra for andre, og jeg kan gjerne si litt om hvorfor. Først bare et enkelt, random eksempel (som ikke har noe med teksten ellers å gjøre) på ABC-modellen:
Ved forrige innleggelse, for å ta et eksempel, hadde jeg et par timer sammen med ei dame som jobbet på sykehuset. Jeg husker ikke hvorfor, hvem eller hva hun var, for det var ikke min faste behandler eller kontakt, men jeg gjorde som hun ønsket til neste time. Jeg skrev ned mange situasjoner jeg sto overfor den dagen, hva jeg tenkte og følte, og alternative måter å tenke på (siden man gjerne tenker det verste – som ikke alltid er riktig?).
Hun var strålende fornøyd og kalte meg for den perfekte mønsterelev (slik jeg egentlig har vært hele livet?). Jeg hadde et flott skjema, de perfekte eksemplene, og alternativer nok til å kunne velge og vrake. Jeg smilte og ”var med på leken”, hun var jo så imponerende engasjert og fornøyd der hun sto med tavle og tusj i ulike farger og gestikulerte veldig, jeg orket rett og slett ikke å gå inn i tyngre diskusjoner med et fremmed menneske om hvordan jeg følte det virkelig var. Jeg følte nesten at jeg ville skuffe henne om jeg ødela det fine kunstverket av en “læringskurve” jeg hadde begitt meg ut på. Jeg følte nesten at det ville være litt stygt gjort å skuffe noen som var så engasjert som hun var, for det var jo flott, det? Jeg hadde ikke lyst å “ødelegge”, jeg måtte jo leve opp til å være den mønstereleven jeg alltid hadde vært?
Jeg er ikke spesielt flink til å tenke positivt, eller riktig, sannsynlig og rasjonelt. Jeg er kjapp med å tenke det aller verste, og innen kort tid kan jeg ha laget en omfattende teori om hvordan ting liksom egentlig er. Ofte holder jeg også fast ved denne teorien, som lett blir en slags definitiv sannhet i mine øyne.
For problemet mitt er ikke at jeg ikke ser alternative måter å tenke på, at jeg ikke ser alternative tolkninger og versjoner av virkeligheten. Jeg kan ramse opp ulike forslag og teorier, og jeg kan ”gjette” riktig for hva som er det “riktige” å tenke. Problemet er at jeg ofte ikke våger å tro på den sannsynlige versjonen. For tenk om, tenk hvis. Det er best å være på den sikre siden, ikke sant. Så man ikke dummer seg ut dersom man skulle tro noe bedre eller noe mer positivt enn det kanskje skulle vise seg å være? For tenk hvis!
Jeg trenger ikke å lære meg å tenke alternative tanker, for det kan jeg allerede? Jeg trenger å lære meg å våge å tro på de alternative tolkningene. Jeg trenger å lære meg å tørre å bevege meg utenfor den trygge komfort-sonen hvor jeg allerede har forhåndsbestemt hvordan virkeligheten er. Jeg trenger å lære meg å tro på at jeg er okei og like verdifull som andre, og at shit happens – uten at det trenger å bety at det finnes en avansert konspirasjon mot meg som menneske (for å sette det på spissen).
Hvordan lærer man det, egentlig? For jeg har lyst å lære! Hvordan lærer man å våge å tro på en versjon av virkeligheten som er annerledes enn den man er vant til å tro på? Jeg har noen ganger sagt til behandleren min, «Se på veggen, den er hvit. Hvis du forteller meg at den er blå, hvordan kan jeg tro på at den er blå, når den i mine øyne er hvit?»
Jeg kan se tusen alternative tolkninger og versjoner, men hvordan kan jeg lære meg å våge å se, godta og tro på den versjonen du og alle andre ser?
Hmmm… Jeg er også litt sånn. Tenker sånn “faen, jeg er så masete drittunge” når noen ikke svarer på melding. Evnt at jeg sa noe feil. Syns det var interessant med slike skjemaer og alternative måter å tenke/reagere på! Jeg vil også lære…
Ja, det kan være artig med skjema :) Selve eksempelet har ingenting med teksten å gjøre da, men..bare for å vise.
Nei, skjønte egentlig det… Men det er fortsatt de katastrofetankene. Burde være en kur for det.
Ja, det burde det. Helst en litt enklere ;) Det kan jo ende tragisk om man handler på katastrofetankene.. uansett hva det skulle være, og hvordan.
Vel… For å være ærlig, tror jeg at, etter hva du skriver her, at jeg tenker i mange like baner som deg. Så den dagen du har funne svaret, vil du ringe meg da, og forklare meg hvordan du gjorde det? Slik at jeg kan gjøre det samme mener jeg…
Hehe ja, det er en deal, hvis du gjør det samme ;) Sukk. Skal ikke være enkelt, nei.
Det er bra! Da har vi en avtale! For jeg kjente meg så sykt igjen i dette! Det er greit at folk sier man kan sette opp et slikt skjema, for det kan jeg og gjøre, nettopp som deg, se hva som er de åpne mulighetene, men jeg tror ikke på dem. vel ja, jeg lover deg, om jeg finner ut av det først, så ringer jeg :p
Var mye innom dette når jeg var innlagt i 2009. Og den gir så mye mening den modellen, men det er kjempevanskelig å snu tankemønsteret sitt.
Er selv en mester på å gå rett på katastrofe-tankene, de kan godt ta seg ei bolle!
Det er kjempevanskelig! Alt er så “enkelt i teorien, men vanskelig i praksis”… :/ Katastrofetankene kan ta seg en bolle, ja!
Har også vært borti den der,men liksom ikke noe jeg bruker sånn i hverdagen..holdt ikke på med det lenge nok til at det satte seg og at jeg bruker det automatisk i hverdagen…Nå prøver jeg heller å bruke fornuften,høhø.
Med to strek under PRØVER vel og merke…
<3
Ja takk til fornuft også, hehe. Den er vel kanskje litt svak i forhold til følelsene når det gjelder råderett, hos meg hvertfall.
Kjenner meg veldig igjen i dette med å ikke tørre å tro.
Legen/e (frk.fastlege og frk.fastlegevikar) sa/sier alltid “Du må tørre å gå skikkelig på trynet”. Jeg forsto aldri hva de mente med det inntil jeg fikk erfare hva de mente.
Da tenker jeg på; at du har tenkt ut noe for å rasjonalisere tanke B med, også viser det seg at B var korrekt selv om man hadde håpet på noe alternativt – Det er for meg å gå på trynet, kjenne på skuffelsen / nederlaget.
Tør du å gå på trynet?
Jeg må si at jeg har lest denne kommentaren mange ganger nå, at jeg fortsatt tenker rundt det, og at denne kommentaren ga veldig mye mening! Jeg er redd for å gå på trynet i den forstand du snakker om, og kanskje det er der litt av løsningen kan ligge? Takk, Karianne!
Jeg er og redd for å gå på trynet fordi jeg er redd for konsekvensene (impulser) det kan utløse. No pain – no gain. Håper du finner ut av noe du tør å satse på og som blir komfortabelt for deg, som du selv tør satse på ♥
“It is sometimes a mistake to climb; it is always a mistake never even to make the attempt. If you do not climb you will not fall. This is true. But is it that bad to fail, that hard to fall?
Sometimes you wake, and sometimes, yes, you die. But there is a third alternative.
Sometimes when you fall, you will fly.”
Neil Gaiman – The Sandman.
Nydelig sitat!! Takk! ♥
Jeg er også en slik mønsterelev. Det blir et problem når fokuset i en behandling ligger på hva som er riktig og rett – for det er jo ikke DER problemet ligger. Man vet jo ofte så inderlig godt hva man bør gjøre/tenke/føle. Som ny i psykiatrien hadde jeg selvfølgelig et håp om noen skulle gi meg en oppskrift, en mal, et skjema – og at alt dermed skulle ordne. Meeen sånn er det vel ikke :)
Ja, det er helt sant! En vet ofte veldig godt hva som er riktig å gjøre/tenke/føle, men det er ikke like enkelt i praksis. Man har på en måte fasiten, men ikke oppskriften? Takk for kommentar :)
Lise…I never promised it would be easy…:
man må ØVE.
Du kan teorien, tanken. For å komme til følelsen, må du øve øve øve..og øve.
Jeg øver jeg og.
Jeg er usikker på hva jeg skal øve på, jeg. Men jeg vil, jeg vil øve, jeg vil lære!
I løpet av livet har jeg blitt skuffet så utrlig mange ganger at jeg er av den typen som rett å slett velger å tro på det verste, sånn at jeg heller skal bli positivt overrasket, for det er bedre enn å bli jævlig skuffet. Jeg og ser alle tingene som kan komme iveien for feks at den meldingen ikke bli svart på, men jeg er som alternativ b, tror det verste av det verste.
Jeg vet ikke hvorfor det at jeg er så negativ i tankene mine ikke påvirker hverdagen min mer enn det gjør, og jeg synes det er rart at folk ikke merker at jeg kanskje ikke akkurat tenker likt som alle andre :p Jeg vet ikke, jeg er tydeligvis flink til å fake, men selv vite hva som er sannheten, å skule det som kanskje egentig er sannheten for andre.
Jeg tror en periode jeg faket så mye ay jeg begynte å tro på det fake selv, bare synn det har tatt meg igjen :p
Jeg skjønner deg veldig godt! Og jeg har alltid levd slik jeg også, altså å forvente det verste, og heller bli positivt overraska.. Men selv om man på en måte beskytter seg ved å forvente det verste, så tror jeg det stjeler litt også.. energi, krefter, glede og humør..? Så spørs det hva man vil og tør ofre for å få noe bra igjen – og omvendt?
Det ligger jo en utrolig sikkerhet i det å alltid tro det værste. Istedet for å “bli tatt på senga” kan du kontrollere situasjonen og bestemme deg for å reagere med en gang. Og så er det jo kanskje ørlite håp i det? Du har bestemt deg for at feks at han ikke liker deg – men du vet ikke helt sikkert. Er det bedre å stå i det, enn å håpe på noe annet og så finne ut at han definitivt ikke liker deg? Igjen – eksempelvis.
For min del tror jeg det handler om kontroll, iallefall. Gå før jeg blir forlatt, bli sint istedet for trist, ikke invistere så mye, ikke bli for engasjert. Da blir fallhøyden så mye større.
Ja, det er jeg enig i, det blir en trygghet, en sikkerhet.. men som jeg skrev til Sandra over også, at man kanskje påtar seg unødvendig bekymring, tristhet, tankekaos osv, når det ikke hadde vært nødvendig? Kanskje det er noe man kan øve på… i det minste å “la det ligge” til du vet litt mer om årsakene, enn å gå i gang med å grube over og forholde seg til worst-case-scenaria?
Bleh, jeg skjønner ikke hvorfor jeg kjenner meg mye igjen i ting du skriver.. Det er rart for meg, for jeg klarer ikke sette ord på sånne ting og bam, der kommer du med de tingene jeg har i hodet, men ikke får sagt..
Jeg kan også se mange sannsynlige ting, men jeg tenker alltid det verste. Uansett.
Så bra :) At du kan kjenne deg igjen når du ikke har ordene selv. Ja, det er litt vondt-trist det der.. å alltid tenke det verste. Selv om det er litt trygt også.
Er en trygghet i det ja. men gjør tydeligvis folk sure, i følge personlig erfaring. :c
Fantastisk lesing. Jeg har studert psykologi, så dette innlegget fenget meg virkelig.
ps. du er super<3
Det er så deilig å kunne lese bloggen din, for så å bli litt klokere på seg selv.
Hver gang du legger ut et nytt innlegg finner jeg noe i teksten som jeg kjenner meg igjen, og kan ta med meg videre. Jeg noterer ned notater fra tekstene dine på mobilen min, og tar det med til behandleren min og bruker det i min egen behandlingsprosess.
Takk for at du hjelper meg å sette ord på det jeg ikke klarer å finne ut av selv.
Oi, så utrolig fint å høre! At det jeg skriver kan hjelpe deg i din prosess! Det er jo kjempebra, at det faktisk kan komme noe så bra ut av det :) Skrible i vei, og lykke til på veien videre :) Takk for kommentar!
Jeg kjenner meg veldig godt igjen! Men jeg er så opphengt i mine egne teorier at jeg ikke klarer å komme på noen alternativer..
Men rundt det eksempelet du brukte om den vite veggen, så tenker jeg litt annerledes. Hvis jeg ser på en hvit vegg, og noen forteller meg at den er blå, så begynner jeg å tvile på meg selv og tenker “Den er kanskje blå, kanskje det bare er jeg som ser feil?”.
Kanskje et slikt skjema kan hjelpe deg? Å finne andre alternativer? :) Det er bra å kunne tvile og være åpen for andre versjoner, det er nå hvertfall bedre å tvile på veggens farge, enn å være fast bestemt på at den er hvit, når den kanskje ER blå?
Hvorfor kan ikke folk svare når de har tid og være erlige. I stede for å spille spill og bli gal av dt.
Ærlighet er alltid bra, ja. Det sparer mye tid og krefter :)
Eg har som mange andre hatt den eine negative opplevelsen itte den andre å har kjørt mg veldig veldig fast i den negative sirkelen. Hu eg går te samtale me e åg veldig fan av denne modellen å eg syns den e veldig bra. Men e ikkje så veldig flinke å bruga an.
E ikkje akkuart d fusta eg tenke på når eg e trøtte, leie å sure. Men den har hjulpe mg litt å tankegangen e veldig goe syns eg ;)
Sv;
Tusen takk for alle de fine kommentarane Lise♥ De jør mg så glaa :D Eg fant bloggen din på bloggen te svigerinnå mi^^
Så bra at det har hjulpet deg! Den skal jo være veldig nyttig å bruke :) Håper du klarer å bryte ut av den negative sirkelen. Fortid er fortid, du er her nå, og du er flott! <3
Jeg har drevet en del med ABC-skjema, og jeg må innrømme at jeg syns det var frustrerende. Joda, man fant jo alltids noe å skrive på punkt D, men det er jo umulig å tro på det.. Syns egentlig ikke det har så mye for seg sånn sett, men det er kjekt å faktisk tenke gjennom hva man tenker og føler, og hvorfor man tenker og føler sånn. :)
Ja, det kan være fint å kartlegge. Jeg vet at ABC-skjema blir mye brukt i forbindelse med depresjoner, og også i slike KID-kurs, det var kanskje der du fikk begynne å bruke det? Det er det som er det vanskelige, å skulle TRO på de andre alternativene..selv når man vet at de er mer riktige også. Frustrerende, ja!
Ja, vi brukte det på KID-kurset, men var også borti det med to ulike behandlere både før og etter kurset :)
Du har alltid mulighet til å gå tilbake til dine egne sannheter. Den veggen er hvit for deg, men hva om du kunne se litt blå nyanser da, om ikke veggen blei helt blå?? Det er en treningssak. Man kan prøve å holde den nye tanken litt.. Brenner den i hendene må man jo bare kaste den fra seg, men jeg tror man etterhvert blir herda til å forstå mer hvorfor ting er sånn..
ABC er en veldig okei måte å jobbe på – kanskje du trenger litt trening før du skjønner helt nytten av den??
Det kan godt hende at jeg ikke har klart å se nytteverdien av den så mye som jeg burde/kunne ha gjort? Jeg vet ikke. Men det du sier om at man alltids kan gå tilbake til det gamle, destruktive, det er så bra å huske på, altså som en trygghet (uten at man trenger bruke den). Å tenke at hvis man er så modig og drister seg ut i det man alltid har vært redd for, så kan det virke mindre skummelt når man vet at man KAN velge det motsatte/gå tilbake på det (selv om det er destruktivt). Takk, Tina :)
Den ABC-modellen din har jeg brukt mange ganger, særlig da jeg gikk hos BUP. Men vi kalte det bare for en trekant, for alt henger i hop, akkurat som en trekant.
Jeg googla abc-modellen, og jeg fant flere tegninger av den trekanten du snakker om. Den er fin, den beskriver hvordan det henger sammen. Så bra at du har brukt det i behandling og ellers, håper det hjelper deg :)
Har vært borti denne modellen før, og den har faktisk hjulpet meg i noen anlendninger :) Igjen, du skriver så bra og jeg blir så grepet av deg og bloggen din! Ha en fin mandag <3
Så bra at det har hjulpet! Den skal være nyttig :) Takk for kommentar, og god mandag til deg også! :)
Kjenner meg veldig igjen i det å være “mønsterpasient”. Jeg liker å tro at jeg er dritgod på kognetiv kartlegging. I forbindelse med en innleggelse ble stilt litt til veggs på akkurat dette, takket være en dyktig behandler som jeg hadde veldig god kjemi med. Hun ba meg om å kartlegge det at jeg alltid er så reflektert og flink pasient. (For hun så jo rett igjennom meg.) Det jeg fant ut var at jeg faktisk bruker flink-pasient som en forsvarsmekanisme. Jeg unngår å snakke om de situasjonene som jeg egentlig ikke håndterer så bra og klarer å se alternative løsninger på, ved å være den perfekte pasient. Det var virkelig en a-ha-opplevelse. Jeg lurer kanskje behandleren, men ikke så mye som jeg lurer meg selv.
Du snakker om aha-opplevelse, det fikk pokker meg jeg også nå, av å lese kommentaren din. Takk, Tuva!!
SV: Veldig enig.. Jeg liker også å se hele uken.. :) Mer oversiktlig da ;)
Sv: Hehe, det er et ganske omfattende spørsmål! Men jeg skal prøve å gjøre det kort. Veldig mange forbinder vernepleiere med mennesker som er psykisk utviklingshemmede, og det er jo i og for seg ikke galt. Veldig mange vernepleiere jobber i f.eks. bolig osv. Men man kan også jobbe i skolen med elever som trenger litt ekstra støtte av ulike slag, man kan jobbe på dagsenter, man kan jobbe på sykehjem, man kan jobbe i hjemmetjenesten, osv. Også kan man jobbe innenfor rusomsorg og psykiatri, og det er det feltet jeg har aller mest lyst til å jobbe med! Mange ser på vernepleiere som en slags “light-versjon” av sykepleiere, men det stemmer ikke i det hele tatt. Sykepleie er et helsefag, vernepleie er et sosialfag. Vi har selvsagt en del medisinemner, som ulike diagnoser, medikamenthåndtering, sprøytesetting osv, men så har vi også MYE psykologi, samfunnsundervisning, etikk, sosiologi, sosialantropologi, kultur, utviklingspsykologi, pedagogikk, jus, selvbestemmelse/brukermedvirkning, osv. Blir helt ør bare av å skrive om det, hehe.. Noen ting (les: jus!) kan være veldig tørre og kjedelige, men generelt sett så er dette helt usannsynlig interessant :)
Det høres kjempespennede ut, og jeg tror du vil passe perfekt til det :D Nå ble jeg litt klokere, jeg også ;) Takk!
Har vært innom noe lignende på Modum, da vi gjennomgikk dette med automatiske tanker :) Ganske fascinerende. Utrolig hvordan de automatiske tankene bare popper opp :P Tar lang tid å forandre på mønsteret.
Ja, det er det det gjør… Ting tar tid. Til frustrasjon noen ganger. Tålmodighet <3
Du er så flink, du. Til å sette ord på sånn ting er. Når du skriver hvordan ting er for deg, setter du ord på det så jeg lettere kan sette ord på mine problemer. Takk for det! Du er så flink, du!
Tusen takk :) Det er veldig godt å høre – at det også hjelper deg :)
kjenner meg så igjen, problemet er jo ikke å komme på alternative løsninger, men det å tro på de
Leste faktisk om kognitiv tilnærming istad, utrolig nok. Lekse i drama og samfunn – faget
:-) Om våre mentale prosesser og vår indre dialog med oss selv påvirker måten vi lærer på og hvordan vi forholder oss til oss selv og andre :-) Skikkelig interessant :) Om du vil finne mer interessant så søk på “jean Piaget”. Han har blant annet en kjempebra modell for mental utvikling. :-)
Ja, det er interessant med hvordan hodet vårt fungerer, og hvordan følelser og tanker påvirker oss og hvordan vi opptrer. Det er kompliserte saker, samtidig som det ofte “makes sense” når man undersøker sammenhengene. Takk for tips! :)
Jeg tror ikke det er mulig å tenke seg frisk.Da må en spørre: Hvorfor har noen feil tanker i utgangspunktet? Er det fordi de er dummere enn de friske? Etter bloggene å dømme er mange av dem som sliter med psykiske problemer meget intellektuelt oppegående.
Jeg tror problemene skyldes fysiske og/eller psykiske overgrep. Psykiske overgrep kan være vanskelige å oppdage fordi overflaten kan være så vakker. Under overflaten skjer det en fryktelig maktkamp. Oppdragerne forsøker å få makt over barnet for å bruke det i sine egne,sjelelige nødløsinger, og barnet må slåss mot dem for å redde seg selv.
Etter min mening er oppgaven å gjennomskue de sjelelige maktmidlene som slike oppdragere bruker slik at mennesker kan settes i frihet. Oppnår de sjelelig frihet, så frigjøres også livskreftene. Bare livskreftene kan bygge mennesker opp igjen,for bare de har skaperkraft.
Jeg syns det du sier er bra og viktig, og jeg er enig. Men hva når skaden allerede er skjedd? Hvis man ikke kan tenke seg frisk, hvordan blir man frisk? Et evigstort spørsmål, jeg bare undrer. Takk for kommentar, jeg setter stor pris på kommentarene dine. Får meg til å tenke litt ekstra :)
Hver ikke hvordan man skal lære å tenke positivt. Jeg så veldig negativt på mye før, vet ikke hvorfor, det ble bare sånn. Men spesielt etter jeg fikk barn så ser jeg hvor heldig jeg er. Hvor mye jeg har. Prøver å tenke at alt ordner seg til slutt og vet du hva, etter jeg begynte å tenke sånn så har det meste faktisk ordnet seg! Ønsker deg lykke til. :). Jeg skal starte å skrive om boken secret. Den handler om veien til ett bedre liv. Følg med på bloggen min, så kan det være den hjelper deg litt på veien :). Klem
Det er en kunst å tenke positivt :) Absolutt verdt å huske på de gode og positive tingene man har i livet, i stedet for å bare se det man ikke har eller får til. Jeg er ikke så altfor flink til å tenke positivt, men jeg finner stor trygghet i mottoet “everything will be okay. If it’s not okay, it’s not the end”. Spennende prosjekt du skal i gang med, lykke til og takk for kommentar :)
På Post 1 på Levanger, der jeg hadde mine planlagte innleggelser, så gikk hver dag med på å bruke ABC-modellen og 5-kolonneskjema (ABCDE).
De har egen undervisningsdag en dag hver tredje uke om dette (Avdeling der fleste innleggelser varer i 3 uker).
For min del, så gikk det greit å fylle inn det som skal stå.
Men jeg er som deg. Jeg velger å ikke tro på de nye tankene.
For det som allerede er, er jo trygt. Jeg vet hva jeg har, men ikke hva jeg kan få.
Men jeg vet de modellene hjeper for flere. Men kognitiv behandling har aldri vært noe for meg. Aldri fått noe ut av det. Dessverre.
Jeg tror ikke jeg har vært borti 5-kolonneskjema? Så flott at de har slik undervisning for pasientene. “Jeg vet hva jeg har, men ikke hva jeg kan få”. Det var utrolig godt sagt!
Jeg er i Bulgaria akkurat nå. Jeg kan sikkert fortelle mer når jeg kommer hjem til papirene mine. Det er på en måte mer utvidet “utgave” av ABC. På Levanger så bruker de stort sett 5kolonne, fordi de mener det er mer effektivt. At ABC på en måte noe du bare knoter ned hvis du har dårlig tid :-p
Du er så utrolig flink til å forklare ting, man skjønner virkelig hvordan du tenker når du sier det sånn! :) Jeg SER virkelig for meg situasjonen med hun ivrige hjelperen din, som syns du gjør alt så flott. Jeg er så imponert at du klarer å se deg selv så godt, både innenfra og utenfra, det er søren meg en god egenskap å ha!
Jeg kjenner ikke til disse metodene, men jeg tror det du beskriver om å VITE hva som er rett å tenke, men ikke klare å gjennomføre det i praksis, er noe de fleste kan kjenne seg igjen i til hverdags også. Jeg kjenner meg i alle fall igjen i det, og du bevisstgjorde meg på at det jeg også må fokusere på, er å ta skrittet videre inn i det å LEVE OPP til de “rette” tankene. :)
Så utrolig fint å lese, tusen takk! :) Ja, hvorfor skal det være så vanskelig å leve opp til de riktige tankene, når vi likevel vet de er riktige..
Synes det er fint med sånne skjemaer, men glemmer alltid å bruke de.. kanskje fordi jeg heller ikke helt klarer tro på det. Noen ganger, men ikke alltid. Det er liksom ikke “så enkelt”… Håper du finner ut av det på, Lisemor <3
eg må bare sei deg ein liden ting selvom det ikke har me innlegge her å gjør; Eg går 1 året på vgs om igjen på Godalen å ifjord når me hadde om psykisk helse va jo du der, men når me hadde det igjen idag savna eg det virkelig den fantastisk goe presentasjonen din, den sterke historiene og videoen med det andre. Du ane ikke heilt kos flinke du å ka presentasjonen din gjør me folk! Idag fekk eg ingen sånn inntrykk og følelser så sist, så vid du gjore en fantastisk jobb =) Du e best LISE! <3
Hei! Dette va SÅ utrolig kjekt å hørra!! Tusen takk, det betyr mye for meg!! Det va på Godalen eg begynte å holde foredrag/vise film, eg gjorde det i tri år. Har savna det, men måtte ta mer hensyn te meg sjøl. Kanskje eg tar det opp ein gang igjen seinere. Dette va utrolig kjekt å hørra :) TAKK! Ønske deg lykke te me skolen og alt i livet <3
ja
Du spør: Hvis en ikke kan tenke seg frisk,hvordan kan en da bli frisk? Årsakene til problemene kan være forskjellige. Det er den nevrotiske tilpasningsformen jeg mener å vite noe om. Jeg tror grunnlaget for sjelslivet er menneskers bevissthet om seg selv. Bevissthet er avhengig av erfaringer. Hvis mennesker skal oppnå ekte selvbevissthet, må de derfor ha indre frihet slk at de kan gjøre erfaringer med hvem de er i seg selv som personer i samspill med omgivelsene.
Problemet er derfor mangel på indre frihet. Slike mennesker har hatt oppdragere som forsøkte å løse egne,sjelelige problemer ved å flykte fra seg selv. Oppdagerne ønsket derfor å skaffe seg sjelelig makt over barnet slik at det kunne brukes som en del av den førbevisste enheten. Barnet kan ikke lære å kjenne hvem det er i seg selv som person gjennom oppdragere som flykter fra seg selv, og det må derfor tilpasse seg oppdragernes forventninger for å oppnå nødløsninger. Det betyr at det må bekjempe alt i seg selv og i sin natur og la seg formes og styres utenfra som en del av enheten.
Det finnes to veier til indre frihet.
Den beste veien er at noen oppdager slike mennesker i den mørke hulen bak all selvbeskyttelsen og går inn i en ekte,gjensididig berikende kommunikasjon med dem. Da kan de oppnå ekte selvfølelse og selvbevissthet, og slipper å selge den indre friheten for å oppnå nødløsninger.
Den andre veien er at de gjennomskuer de sjelelige maktmidlene og egne nødløsninger slik at de blir ubrukelige. Da havner de i en dyp krise, for de har aldri gjort erfaringer med noe alternativ. Men friheten frigjør livskreftene, og de setter straks i gang med gjenoppbyggingen.
Eg kjenner meg alt for godt igjen i det du skriver! I situasjon A tenkjer eg gjerne tanke B, og ender opp med føling C. Rett etter startar eg å tenkje på alle alternative tankar, og blir sint og frustrert på meg sjølv for at eg ikkje tenkte slik i utgangspunktet. Det heile ender opp med eit stort nettverk av frustrerte tankar, som også inkluderer frustrasjonen over at eg ikkje klarer å tru på dei alternative tankane til tanke B.
Og eg blir så utruleg sliten av det..