I sommer skrev jeg et blogginnlegg som aldri ble postet. Av samme grunn som med mange andre innlegg: at det der og da føltes for nært, for personlig, for sårbart. Når jeg leser gjennom det nå, så tenker jeg, hvorfor i helvete lot jeg ikke de rundt meg få vite dette mens det sto på? For et halvt år siden?
Det har vært flere runder siden da med time-outs (innleggelser), misforståelser og snakking over hodene på hverandre, sinne, raseri og selvskading – og ikke minst masse redsel og angst. Det har aldri vært et tema alene, men kanskje har det ligget litt skjult i bakgrunnen som en forsterker og trigger for enkelte ting? Det er en tøff vei å gå når man ikke kjenner til noe annet. Trygghet betyr alt.
Ikke slipp meg på halvveien
Er det greit å uten videre mangedoble mengden krav, forventninger, utfordringer og press, fordi man tilsynelatende greier seg bra? Er det greit å mer eller mindre bli overlatt til seg selv, fordi man tilsynelatende har mer kontroll og stabilitet i livet sitt enn tidligere?
Jeg trenger å få puste på et overkommelig nivå før jeg eventuelt tar enda et trappesteg opp. Det føles som at straks jeg får muligheten til å endelig puste ut og senke skuldrene, forventer resten av verden at jeg skal ta elefantsteg og tåle alt – og enda mer. Er plutselig all fortid, bakgrunn, svakheter og begrensninger glemt?
Jeg trenger å få puste.
Jeg trenger å bli trygget på at det ikke er farlig å ha det bra. Jeg trenger å vite og erfare at jeg ikke nødvendigvis drukner i nye krav, press, forventninger og utfordringer selv om jeg mestrer mengden jeg har nå. Jeg trenger å vite og erfare at jeg ikke nødvendigvis må overvinne og klare alt selv om jeg har overvunnet og klart noe.
Jeg trenger å vite og erfare at mine trygghetspersoner er der selv når jeg ikke er syk og dårlig fungerende. Jeg trenger at familie fortsatt er der, at venner fortsatt er der, og ikke minst at behandlingsapparatet fortsatt er der. Jeg trenger å bli trygget på at det ikke er farlig å ha det bra.
Jeg har minst av alt i verden lyst å falle tilbake i gamle, destruktive mønstre. Men hvor motiverende er det når det å ha det bra er likhetstegn med enda flere krav, forventninger og utfordringer jeg ikke klarer å følge opp (les: å feile og mislykkes), når det å ha det bra er likhetstegn med fravær av nødvendig støtte, omsorg og oppmuntring. Det er ikke så farlig med meg nå, nå som jeg tilsynelatende har det bedre? Er det bare jeg som husker konsekvensene – de mange fallene og skadene?
Sykdom skriker i meg og ber meg skade meg synlig for å kommunisere ut at jeg ikke fikser dette. Jeg famler etter ord som kan være tilstrekkelige. Jeg trenger å få puste! Jeg er redd, jeg! Og jeg er sliten av å finne trygghet i det destruktive og smertefulle, hjelp meg å finne trygghet i det stabile – uten at jeg nødvendigvis må drukne i krav og forventninger jeg ikke klarer å følge opp, uten at jeg nødvendigvis må miste den støtten, omsorgen og oppmuntringen jeg trenger for å komme i mål.
Ikke glem at jeg har mine svakheter og begrensninger, selv om jeg i perioder greier meg bra. Spør meg fortsatt, hvordan har du det? Har du lyst å være med? Hva syns du om dette? Fortell meg fortsatt, jeg bryr meg om deg. Jeg er glad i deg. Du er flink. Jeg ser deg.
Ikke slipp meg på halvveien – det som i dine øyne er en vellykket krysset målstrek. Jeg er ikke der helt enda. La meg få lov å puste. La meg få lov å skynde meg sakte. La meg få lov å føle trygghet.
Jeg vet jo godt hva dette innlegget sikter til, og syns det er bra å få det ut der! Flott måte å legge der fram på, litt lettere å forstå på den måten!
Men jeg var der da, og er her nå! Og jeg går ingen plass! Beste Lise mi <3
Takk, Camilla!! Det du sikter til, som du tror jeg sikter til, nå nylig (?) var nok…krasjet, konsekvensen, resultatet…av alt dette som pågikk i forkant. Hvis du skjønner? For du er bare en av veldig få som vet <3 Gud så kryptisk dette ble, men du vet <3
I know I know! <3
<3 Jeg er glad i deg! Du betyr utrolig mye for meg!
<3 <3 <3
Flott innlegg. Nok en gang kjenner jeg meg veldig godt igjen i alle disse følelsene, som jeg aldri greier å sette ord på.
Forresten – du har pene hender .
Vakre deg <3 Jeg skjønner godt at du tenkte og kanskje ennå tenker slik! Det er skummelt å klare verden selv. Jeg tror det er derfor jeg er så redd for å innrømme at jeg har det bra og føler at ting er lettere når dèt faktisk er tilfellet, fordi jeg er så redd jeg skal bli glemt og gitt for mange krav til. Det blir litt som da barnevernet krevde at jeg flyttet på hybel, hvis ikke avsluttet de saken min før planlagt. Jeg kan ikke bo for meg selv, da visste jeg det ville gå galt… Det er så merkelig hvordan noen sånne store krav helt plutselig kommer uten at alle egentlig vet hvordan det er å være inni hodet til noen som har det sånn. Spesielt oss pasienter med borderline, det er jo ingen andre enn oss som vet hvordan ting fungerer, og det er ikke alltid vi vet det selv. Noen krav er greit, man må jo vokse, men ikke sett så store at fallhøyden behøver å være så stor. Man må få sjansen til å klare seg. Ta det med ro, vi har tid, har vi ikke? Hvorfor erobre verden helt plutselig?
Men du er sterk, jeg ser opp til deg, og jeg er glad du la ut dette innlegget nå, selvom det er gammelt! Det satte viktige ting på kartet og sett med dine øyne, de øynene som er viktigst, de som skal klare seg. Flinke Lise!
Kjempefint innlegg, må sei d nok ein gong du e så sykt flinke te å ordlegga dg skirftligt!
♥
Så utruleg bra at du skriv dette. Dei rundt deg skjønar nok meir enn du trur, men om dei ikkje skjønar at du óg treng å høyre det, mykje og ofte, så er det heilt kurant at du fortel dei det :)
Fine du!
Jeg er glad i deg. Nei jeg elsker deg <3 Du er fantastisk, selv når du er sårbar. Du er god. Du er fin. Du jobber for livet. Du gir ikke opp selv når det sier stopp. Du gir gass videre selv om det betyr at du får svi i svingene. Det er ikke bra men du lærer deg sakte men sikkert å stoppe opp og reflektere som du gjør over her. Fantastisk skrevet over her. Jeg føler noe av det selv.
Engang kjente jeg ei Lise som så kun smerte, destruktivitet. Nå kjenner jeg ei Lise som ser farger sakte men sikkert og som omfavner livet også. Det er fantastisk og se. Jeg glemmer ikke at det vonde er der.. Vi alle har hvert vårt i den "lille" kroken vår. Vi må ikke glemme å si "Hvordan har du det?" osv..
Jeg ser deg. <3 Jeg skal aldri slippe deg. Aldri!
sv; takk for det Lise <3 Søt du er! :D
Du skriver så godt og jeg kjenner meg så veldig igjen. Jeg er også redd for at alle skal trekke seg unna i perioder som det går litt bedre. Akkurat nå føler jeg ikke at det er rom for å ha det bedre i det hele tatt! Får nesten panikk av å f.eks ikke ha sting i armene fordi jeg er redd for at “de” skal tro at det går bedre.
Når du skriver det sånn er det lettere å se at det er nettopp denne frykten jeg må komme over for å at det skal gå bedre. Men da er det så innmari viktig, som du skriver, at de rundt nettopp ikke trekker seg unna mens jeg føler meg fram på den frykten..
Det er så inspirerende å se hvordan du tar skritt etter skritt. Og du er virkelig heldig som har et så godt behandlingsteam. Behandleren min er syk i dag igjen, fikk telefon 5 min før timen i dag. Hvordan skal jeg kunne stole på henne når hun forsvinner hele tiden? Men jeg gir meg ikke. Om en mdn skal samboeren min reise til australia på utveksling. Tør jeg å spørre om innleggelse noen dager før og etter han har reist? For å unngå en enda større smell og så ender jeg opp på akuttposten uansett? Kanskje, kanskje har du inspirert meg til å tørre å spørre, selv om jeg er så redd for at de skal si nei og tro at jeg klarer meg alene.
Hei, jeg er en jente på14 år og klassen vår har et prosjekt om psysisk helse! Jeg skal fikse bilder til et hefte vi skal lage , og lurte på om jeg kunne få låne bilder av deg. Jeg fant et på google der det står Help me please med en bånd foran munnen. Og tenkte at jeg kunne ta et annet bildet der du smilte. Du skal selvfølgelig få se det bilde på en eller annen måte før det går i hefte , men da må det gjøres fort fordi det skal være ferdig til i morgen.
Skriv en kommentar på bloggen min http://www.designtinaa.blogg.no vist jeg får lov. :)
Finner ikke de rette ordene .
Men jeg beundrer mot og din styrke!
Så godt formulert, og så sårt… Ord til å kjenne seg igjen i – så absolutt… “Jeg trenger å bli trygget på at det ikke er farlig å ha det bra”… Og det avsnittet der… Så godt skrevet… Du er go’ du, Lise!
<3
Herregud som jeg kjenner den følelsen.. Det er så flott hvordan du setter ord på ting som andre kanskje ikke helt klarer, da snakker du liksom litt for “oss alle” ^^ Good one!
I de aller fleste innleggene dine, skinner styrken din tydelig gjennom, selv om du skriver om vanskelige ting. Her er du langt mer avkledd, du tør å vise svakhetene dine. Det igjen, krever enorme mengder mot. Du er sterk – og jeg håper du tar det som et kompliment, og ikke øket forventningspress, hehe :)
Godt nytt år!! :)
Jeg vil bare si takk. Takk for at du setter ord på det jeg også har tenkt og følt, men ikke helt klart å si ut. Det er vanskelig å få det bedre. Vanskelig å få en hel masse utfordringer når man trenger tid til å puste. “Du ser godt ut”, “det går bedre med deg”. Sånne kommentarer får meg til å tenke hvilke metoder for å skade meg jeg skal bruke for å få de rundt til å forstå at ikke alt er bra selvom mye går bedre. Men jeg vet at ord er den beste måten. Igjen – takk!
Kjempebra tekst Lise! Kjenner meg veldig mye igjen av det du skriver. Stå på! :) <3
“La meg få lov å skynde meg sakte”.
<3
eit veldig bra innlegg! det er noe med det mange trekker seg vekk når de ser det går bedre, eller du får høre det går bra fordi du ikkje skader deg, men for meg vell bare de si att eg har mestra ting på en bedre måte enn å handle på autopiloten. min terapeut som er i DBT(dialektisk adferdsterapi) trygger meg att behandlng forsetter selv om du er bra det hjelper mye for meg da er dt lettere å kunne ha det bra når ein veit att behandlingsopplegget hvertfall blir stående!
takk for mange nyttige innlegg Lise, er så mye gjenkjennbart!
<3
Fantastisk bra innlegg Lise. Du har en unik evne til å sette ord på ting, og jeg kjenner meg veldig igjen i mye av det du skriver.
Tusen takk for alt du deler med oss, jeg setter enormt stor pris på det! :-)
Klem
atter en gang setter du ord på mine tanker og følelser Lise. Takk!
Fantastisk bra innlegg!
Sv: Ja, den var fin:) koselig at du faktisk tenkte på meg når du så den:p
mja, ikke akkurat Snøhvit, men har lyst til å ha det eplet hun får, og diverse Disney-figurer og sånt:)
Jeg er målløs! Du virker som en fantastisk jente med et mot som inspirerer! Du har så mange flotte innlegg, og jeg får helt frysninger når jeg leser om livet ditt.
Du er utrolig vakker! Jeg elsker bildene dine!
Stå på!
Klem!
Det er noe av det fineste og såreste jeg noen gang har lest. Vakkert og vondt samtidig. <3
Jeg synes det var bra skrevet skjønne deg, håper det går bedre med deg på dette halve året…. Veldig mange ser DEG , selv om man føler seg ensom i egen kropp… Dette gjelder for alle, vi trenger respekt og tilbakemelding… Til og med konstruktiv kritikk, for det betyr jo at man har hørt og forstått og dermed prøver å kommentere i beste orden, konstruktiv kritikk er jo kritiske spørsmål om saker i positiv fortegn, altså man får seg selv til å tenke på det man føler, ikke altid man trenger å svare på det, men det er så lurt når destruktive tanker, å få spørsmål som gjør at man må tenke rundt det man føler og at folk ikke bare skuer en med hårene, slik at man føler man ikke blir hørt heller…
Synes du burde ha kommet med det når du trengte støtte jeg, men ingenting er jo forsent, jeg vet jo ikke hva det er, men håper det er bedre nå…
klemmer..
Lise du er en fantastisk person og på mine vegne og kanse andres kan jeg si at du er et stort forbilde for alle oss som slier, jeg tenker noen ganger “hvis noen andre får det til så må jeg også få det til bare jeg vil nok” veit ikke helt enda om dette er sant men gir meg mot til å fortsette livet og med å starte i behandling imorgen ^^ jeg er utrolig redd siden jeg har blitt slippet på halvveien..
Åååh, dette kjente jeg meg VELDIG igjen i.. Å bli trygget på at det ikke er farlig å ha det bra. FlinkeLise! <3
“Just because she comes off strong
doesn’t mean she didtn’t fall asleep crying.
And even though she acts like nothing is wrong
maybe she’s just really good at lying”
Alle fortjener tid og tålmodighet og trygghet.
Det nytter ikke å skynde seg for kjapt. Da kræsjer alt like fort igjen. Man må skynde seg sakte – i sitt eget tempo, gå ett og ett trappetrinn om gangen, med trygge støttespillere som sørger for at en ikke snubler på vei opp fordi det gikk for hurtig, men som hjelper til med å holde balansen, til man står stødig nok, til å kunne bevege seg mot et nytt.
Utrolig sterkt innlegg! Tror du fant stemmen for mange der ute.. Kan kjenne igjen frykten om at hjelpen slutter med en gang jeg har hodet over vann.. Skremmende..
Og du.. Du er flink! Jeg ser deg og bryr meg om deg! Virkelig..
Klem <3
Jeg skjønner dette så alt for godt! Til slutt tror jo man nesten at man MÅ være skikkelig syk for å få omsorg. Med én gang ting begynner å bedre seg, da er plutselig alt flott igjen. Kjenner problematikken.
“La meg få skynde meg sakte.”
Ja la meg for søren få skynde meg sakte! Sjøl om det er altfor sakte …
Det er så sjukt sant det du seier. Og det domme er at det ofte er sånn det er: med ein gong du klarer noke, trur menneska rundt deg at alt er onkli (skikkelig/normalt/friskt) igjen, og at du kan klare alt. Men det at du har kome deg eit steg vidare betyr ikkje at du er KING OF THE WORLD! Det gjer så vondt det, for du har jo så lyst sjølv og å kunne klare å gjere alt du vil .. og det er det menneska rundt forventar – då gjer det endå vondare når du ikkje får det til. Du kan ikkje klatre Mount Everest dagen etter du gjekk din første fjelltur: det er ikkje sånn det funka!
Problemet blir ofte at for å oppfylle dei forventningane som er rundt deg gløymer du den kampen som du er midt i. Du gløymer at det viktige er di eiga psykiske helse. Og i staden brukar du energien på å oppfylle dei forventningane som er rundt deg – for du vil jo sjølv så gjerne at det skal vere HEILT BRA igjen. Litt etter litt latar du gjerne som du er bedre enn du er, for .. du burde jo vere bedre burde du ikkje? Samtidig skada du deg sjølv gjerne meir i skjul, for å takle presset utanfrå.
Det er heilt skadd men noken gonger kan ein tenke: Ja, eg kan klare å få gjort det og det, men då må eg skade meg i tillegg. Skal ein då la vere å oppfylle dei krava og forventningane ein får frå andre og samtidig ikkje skade seg sjølv, eller skal ein gløyme det viktige. Ein må vere sterk og hugsa kva for ein kamp det er ein må vinne først.
Jeg kjenner meg så godt igjen i dette! Du er ikke alene. Men takk, tusen takk for at du våger å sette ord på det. At du formulerer det så fantastisk bra, slik at forhåpentligvis andre som ikke har opplevd det selv, andre som står utenfor, kan forstå litt bedre. Takk.
utrolig flott innlegg. må fortelle deg at sisst æ va oss psykologen min, brukte æ noen setninge og beskrivelse i innlegge, til og forklare kordan æ også føle det.
at det e vanskelig og føle glede, at det ikke føles trygt og ha det bra.
du hjelpe meg og finne ut av tanka og følelsa, for mye av det du skriv e så likt megselv. også blir det lettere og forklare andre kordan æ har det når æ vet bedre selv kordan æ har det.
takk<3
stor klem fra meg og Brage <3
Dette var et virkelig rørende innlegg. Du skriver veldig bra. Så bra at jeg nesten får vondt i hjertet mitt av å lese det. Måten du skriver på, måten du ordlegger deg på.. alt .. det blir så virkelig!
I tillegg kjenner jeg meg veldig igjen. Jeg har nettopp blitt utskrevet fra akuttpsykiatrisk avdeling, og er veldig sårbar. Mange tror at så fort jeg har satt føttene mine utenfor sykehuset er jeg frisk. Da skal jeg brått tilbake til livet, gjøre akkurat de samme tingene, pliktene. Da skal alt plutselig være som det var før. Med andre ord får jeg ikke tid til å puste. Det blir nesten tryggere å bli på sykehuset. For som du sier; trygghet er viktig. Det er viktig å føle trygghet når man også har det bra.
Heldigvis er jeg en av de som er så heldig å ha en familie som lar meg sakte komme tilbake til livet. De lar meg stort sett være i fred. Om jeg orker å dra i butikken, gjøre noe utenfor huset, er det bare fint. Men de skal ikke tvinge meg. Ikke presse meg. Mamma presiserte da hun hentet meg hjem fra sykehuset at “det er ingen som forventer noe av deg nå, for du må få tid til å komme tilbake til livet” som hun sa. Små skritt. Ikke gå rett ifra å være suicidal og syk til å plutselig være frisk og opplagt. Forventingene og presset må dempes noen hakk. Omverden må la meg få tid til å komme meg. Ellers vil jeg falle tilbake og bli syk igjen.
Du er sterk, Lise! Jeg heier virkelig på deg, og har tro på at du skal klare deg bra. Virkelig!
Marie :)
Jeg vil gjerne si takk! For at du deler dette, er så åpen. Det betyr så mye.
“La meg få lov å skynde meg sakte.” Fint, og viktig! :)
Kjenner meg så godt igjen..!
Takk at du setter ord på ting jeg ikke klarer å sette ord på selv..
Tenker på deg!
Klem ♥