Noen ganger bruker vi tusj og tavle i behandling, ikke så ofte, men av og til. Jeg liker tusj og tavle, jeg liker metaforer, enkle figurer, streker og avstander. Noen ganger er det enklere å tegne enn å beskrive det med ord, og det er lettere å ha oversikten. Jeg spurte i timen i dag om han fortsatt hadde noen av arkene fra tavla, og det hadde han. Mange var fra 2009 – en periode jeg var veldig syk, noen var såre og vonde å se på, og noen flirte vi av :)
Jeg kan vise en tegning fra en tid tilbake, men som fortsatt er nokså gjeldende. Jeg har tegnet “dilemmaet mitt/ambivalensen” på nedre halvdel, mens behandler har tegnet litt mer detaljert om hva som skjer og når. Jeg vil gjerne forklare litt nærmere.
Jeg lever og skifter stadig mellom to motpoler, i lengre eller kortere perioder, i hele måneder eller dager, eller kanskje bare timer.
På den ene siden (forklart øverst til venstre) er jeg glad, har det bra og ser verden slik som andre ser den. Jeg og vennene mine, familie og behandler har en felles oppfatning, og jeg har tillit til dem. Livet kan være ganske så fint når det er slik, men samtidig er jeg nokså forsiktig og var på ting, det skal ikke alltid så mye til før jeg havner på den andre siden.
For på den andre siden (forklart øverst til høyre) er jeg redd, skeptisk, på vakt, i alarmberedskap. Verden er farlig og truende, menneskene er farlige, til og med venner og behandler er farlige. Jeg preges av mistillit, vrangforestillinger og frykt, og da hender det at jeg distanserer meg totalt, noe som vi beskriver med at “jeg reiser med romskipet mitt opp til min egen, lille planet” – hvor jeg er “trygg”, og hvor ingen andre når inn til meg.
Når jeg “sletter meg” fra her og der, kutter kontakt med omverden og isolerer meg i lange perioder, da har jeg reist opp til min lille planet (jeg er ikke 100 % trygt i land enda etter forrige tur i januar). «Kom ned til meg fra planeten din» sier behandleren min av og til. Det er litt fint egentlig, for da blir jeg påminnet om at “okei, er det det som skjer med meg nå (igjen)?”. Her har jeg vært før, dette kjenner vi til.
Og så er det skepsisen i mellom da, ambivalensen (nedre halvdel av tegningen). Tør jeg stole på andre, tør jeg stole på verden, på menneskene, tør jeg våge å være glad og ha det bra – eller er jeg bare blind da (beskrevet med briller i tegningen, hehe..)? Er det lureri, lurer de meg bare? Er jeg naiv om jeg tror på godhet? Eller skal jeg kjøre “safe”, være på den sikre siden, ligge lavt i mørket sammen med demonene mine og tro på deres “sannhet” om verden der ute og skåne meg for farer? Lykkelig og naiv – eller ulykkelig og vel vitende? – Eller finnes det faktisk en mellomting, nyanser, eller en blanding av alt?
Flinke du som er så god på beskrivelser av ting.
Jeg er glad du lar oss slippe inn i behandlingen -klem
Takk for at du vil ta del :)
Dette er interessant. Iblant er det som du er inni hodet mitt og henter info som jeg selv ikke får tak i.
Skulle ønske jeg hadde en behandler som faktisk behandler – min psykolog bare lytter til meg, ler litt her og der, spør et spørsmål innimellom, og sender meg hjem. Høres mye morsommere ut å få tegne.
Kanskje du kan si noe om hva du syns om behandlingen/timene? Eller skrive det? Det er DIN time. Det er ofte jeg selv som tar initiativet til tegning, jeg spør, kan jeg låne penn og papir? Så svarer han, du kan låne tavla. Det er fint å tegne litt (rable?) innimellom.
Det er virkelig godt å tegne og skrive om ting i blant <3.
Det er det :)
Dette var veldig fascinerende og lærende. Jeg vet ikke hvor likt det egentlig er, men jeg kjenner meg litt i det å ha to forskjellige motpoler, eller “faser”, som jeg kaller det. Egentlig har jeg en mellomfase også, det er vel den jeg er mest på, med den dårlige fasen som en god andreplass og til slutt den gode. Også har jeg to deler av meg selv også, men det er totalt uten nyanser. Bare godt og vondt, ikke mer.
Var fint det der med romskip også, egentlig. Noe som fikk meg til å tenke på noe annet. Rundt denne tiden i fjor tok jeg en diger test hos terapeuten, og en av mange ting som kom ut sterkt var “Alienate” eller noe sånt, jeg scorte høyt på det at jeg “så på meg selv som en alien i forhold til alle andre”… Men jeg har ikke noe romskip da.
Du er flink du, setter så fine ord på alt. Egentlig roter jeg bare til alt med disse lange, dårlig utfylte og rotete kommentarene om hvordan jeg kjenner meg igjen i ditt og datt. Det hjelper meg mer enn det hjelper deg. Hm.
Vel, flott blogg – Som alltid! Også håper jeg jo selvfølgelig at du får landet ordentlig snart fra romskipet ditt… :)
Takk, Margrethe! Jeg setter veldig pris på kommentarene dine, jeg! Rotete eller ei, er det ikke slik vi og verden er innimellom? :) Håper den gode fasen din får komme litt høyere opp på lista, ta mer plass <3 (og at du ser at du har like stor og viktig plass her som alle andre, selv om du føler deg annerledes (fremmed/"alien")). Klem.
Kjenner meg så igjen i tegningen..
På en måte “godt” jeg ikke er helt alene om det – men unner ingen å ha det sånn! <3
Det hørtes veldig kjent ut!
Jeg har også prøvd tavle, men det funket ikke for meg.. Likevel er det utrolig interessant å se dette! Det kan sikkert være godt å se ting svart (rødt) på hvitt, og sette ting i system sånn som du har gjort her. Av og til er det nesten tragikomisk å se tankene sine i skriftform, fordi det ser helt fjernt ut når man formulerer det sånn, selv om det føles så ekte når det bare er inni hodet.. Fascinerende! Og flott at du ville dele det med oss :)
Helt sant! Det blir noe annet når det kommer på papir, enten det er i form av tegning eller skrift, eller faktisk når man sier det høyt også. Alt “makes sense” inni hodet, men når det kommer ut, så er det ikke like logisk og rasjonelt, hehe :) Takk for kommentar <3
Av og til kan det være bra å bruke tavle. Nå har min behandler skiftet kontor, og der har han faktisk ikke tavle, men den ble brukt en del på det forrige kontoret. Jeg ser at din behandler skriver like fint som min, knapt lesbart, haha. Men det viktigste er jo at budskapet/ forklaringen kommer fram.
<3
Han må så seg en tavle :) Hehe, ja, det går fort i svingene på den tavla inni mellom, men regnte med at jeg trengte en oversetter (blå dataskreven tekst) her på bloggen ;)
Han skal slutte med pasienter, så da er det vel ikke bruk for tavle :) Ja, greit du kan forklare, ikke alle som skjønner sånn skrift, haha.
<3
Takk for at du delte dette Lise, veldig interessant. Trur jeg kjenner meg igjen. Jeg går ihvertfall igjennom perioder hvor jeg tenker positivt og andre perioder hvor jeg virkelig tenker/tolker alt negativt. Veit ikke hva det er, manisk depresiv, splitta personliget eller hva det er. Men i perioder føler jeg meg som superman, mens i andre perioder føles det som om at alle andre er supermenn, og jeg er helt ubrukelig. Kanskje jeg er på denne planeten du snakker om da?
Uansett, takk for at du delte, jeg er veldig glad i bloggen din.
Interessant, men er det egentlig så enkelt? Hva er det som gjør at du havner fra den ene siden og over til den andre? Jeg tenker at det meste har logiske forklaringer – bare man finner fram til de. Når jeg leser dette så får jeg bare atter en følelse som jeg av og til kan få når det handler om psykiatri; at det er pasientens tanker som er “gale” og at det er opp til pasienten (med kyndig hjelp) å snu disse for slik å få et bedre liv. Av og til tenker jeg at dette blir mye teoretisering av det som er menneskelig, og at det kan legges for stort ansvar på mennesket pasienten. Er ikke utrygghet en følelse som oppstår – og som farger tanker i kjølevannet av denne? (sånn er det i alle fall for meg, med forståelse og respekt for at ikke alle er like)
Snakker dere noen ganger om hvorfor du er utrygg, og hvilke situasjoner som utløser utryggheten? Snakker dere om hvilke tiltak du kan iverksette for å gjøre deg mer trygg når utryggheten oppstår, og trener dere på dette? Verden kan man jo ikke gjøre noe med, og verden (og dens innhold) er ikke bare trygg alltid (reelt eller opplevd). Snakker dere om hvordan du kan bli tryggere i DEG, og hvordan du kan forholde deg til omgivelser som av deg vurderes som utrygge?
Tillater du deg å også ha et kritisk blikk, i relasjoner som er trygge?
Jeg mener ikke å bagatellisere arbeidet deres, men stiller spørsmål om denne teorien i seg selv kan være litt for enkel? Håper du er trygg nok til å tåle mine synspunkter og min undring, og at de kan være mer til nytte enn til frustrasjon. Håper du stadig finner frem til – deg som er riktig for deg :-)
Hei
Takk for tilbakemelding, undring og synspunkt, det går helt fint.
Jeg har gått i behandling i mange år, og har et godt apparat rundt meg som både støtter, iverksetter nødvendige tiltak, men som også utfordrer meg og presser meg – noe som er nødvendig for å kunne oppnå endringer. Vi snakker selvfølgelig om både bakenliggende årsaker til hvorfor jeg reagerer, tenker og føler som jeg gjør, og vi snakker selvfølgelig også om hva jeg kan gjøre annerledes for å få det bedre, for å kunne endre min tankegang og finne trygghet i meg selv.
Målet er å klare meg selv og stå på egne ben, og for å komme dit, trenger jeg trening/øving og utfordringer – og massevis av trygging og støtte underveis, og ikke minst forståelse og innsikt i min egen problematikk, da spesielt emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, som bl.a. kjennetegnes av sort/hvitt-tankegang og ustabilitet i følelser, selvbilde og relasjoner.
Håper dette ga deg noen svar, og takk for tilbakemelding :) Et blogginnlegg som dette viser som regel bare en ørliten brøkdel av den store helheten og det store bildet, så jeg skjønner at man kan undre seg og gjøre seg egne tanker og meninger om andres problematikk og måter å forholde seg til/arbeide med det på.
Jeg er heldigvis i veldig trygge hender – og jeg jobber mot et mål om å klare meg selv og forhåpentligvis ha et mye bedre – bra – liv :)
Veldig kjekt å lese :-) Og takk for kommentar på kommentaren!
Du er nydelig… Tusen takk for at du delte dette!
Kjenner meg veldig igjen, men jeg føler det ikke som å forsvinne opp i et romskip til en annen planet, mere som en ubåt som tar meg ned på 6000 meter hvor det knirker og knaser i skråget mitt, Vondt, vondt og atter vondt. Hvor mye tåler jeg? Skråget mitt er ikke laget for å være på 6000 meter alt for lenge…
tavletegninger og tusj var noe av det jeg likte best med familieterapien også :-) Elsker at ting kan forenkles på den måten, for da tar de plutselig litt mindre plass i hodet. Og de skumle tingene blir plutselig litt morsomme og teite, og vips føler man litt at noen kilo har lettet fra skuldrene.
Takk for at du gir meg muligheten til å bli enda mer kjent med deg. Dette var et flott innlegg som var veldig godt beskrevet! Jeg husker også at jeg synes det å bruke tavlen er godt iblant <3 Klem til deg, herligste!
Takk for innblikk i behandlingen din Lise =)
Kjenner veldig igjen det å føle at sannheten ligger i mørket. Jeg har slitt mye med depresjoner, og en gang ble den så sterk at det førte til grensepsykose. Da blir jo dette med “sannhet” ekstra forvirrende, og det er umulig for andre å røske en ut av det, for; “det kan jo hende der er sant. Du kan ikke motbevise det, kan du?”, som jeg sa til dem på avdelingen. Jeg tenker på det som at sykdommen(e) vil overleve og få sterkest mulig rot i en, derfor kommer den/de med disse tankene om at den/de “vet best”. Jeg var alltid redd for å bli tilfreds og/eller lykkelig, for da ville jeg jo miste meg selv og være dum. Men nå innser og føler jeg at jeg ser sannheten når jeg har det godt. Det er en prosess, men “sannheten” vil kjennes mer konstant og trygg når det onde og gode lærer seg å spille mer på lag. Håper det går bedre meg deg snart :)