jeg har 65 tekster liggende i kladd. jeg klarer ikke blogge på samme måte som før. jeg klarer ikke helt å engasjere meg sosialt på samme måte som før, orker ikke, tør ikke, verken i det vanlige livet eller på nett slik jeg alltid har gjort. jeg er stille og avvisende, selv om jeg selvfølgelig har mine gode øyeblikk innimellom. setningen “who (fucking) cares” slår hardt tilbake som svar på alle mine indre dialoger, og jeg tenker at det jeg skriver, sier eller til og med er, ikke er bra nok, viktig nok, relevant nok eller godt nok. jeg går rundt med en følelse av at jeg ikke hører til, at jeg faktisk aldri har gjort det, men at jeg ikke har sett det ordentlig før nå. som om jeg fortsatt ikke er helt tilbake til meg selv etter runden på nyåret hvor jeg isolerte meg en måned i strekk, var sykemeldt og opplevde mye skremmende som jeg hittil bare har delt med behandleren min. og jeg er oppriktig redd for at det ikke er noe å finne tilbake til igjen. jeg er redd for at det som var og som alltid har vært – ikke kan bli igjen, og jeg lengter tilbake til slik det var, slik jeg var. jeg skulle så gjerne ønske at dette var en eller annen nedtur, en omvei, en vrangforestilling eller symptomer på dét eller dét, noe midlertidig, men jeg vet ikke om jeg kjenner dette igjen og jeg er redd for at alt har endret seg på en måte som ikke kan reverseres. så hva faen er dette? jeg føler at jeg vandrer rundt med halen mellom beina, skamfull over å være til, skamfull over å ta plass i en verden jeg føler er så ufattelig fremmed, og jeg er redd for at jeg ikke kommer til å se annerledes på det igjen. jeg er lei av å våkne hver jævla natt, overveldet av noe som føles som fylleangst fra helvete – bare at dette er klinkende klar virkelighet. og jeg har egentlig ikke lyst å vie et helt, eget innlegg til og fokus på dette hva-det-nå-enn-er, derfor dropper jeg med vilje alt som heter avsnitt og store bokstaver (som om det har noe å si?) og innbiller meg at ordene krymper i betydning.
Du er fantastisk flink til å skrive! Det overrasker meg hver gang hvor grepet jeg blir av ordene dine. Ting blir sjelden slik de en gang var, men heldigvis blir det som regel bedre, og noen ganger bare annerledes. Men annerledes er ikke nødvendigvis en dårlig ting. :)
Nå vet jeg ikke hva du syns om klemmer, om du liker dem, men uansett vil jeg sende en lang, kjærlighetsfylt og virtuell klem til deg. Jeg håper den kommer frem og at du får kjent på den, alt den betyr. Fordi du fortjener alt godt du kan få! Jeg skulle ønske du slapp det vonde du går igjennom, du fortjener å være i sola. Du er like fargerik og flott som en regnbue!
Du vet vel hva jeg mener om deg og hva du betyr for meg… Håper du klarer å tolke det riktig og se det på samme måte som jeg mener det. At du forstår hvor flott du er, for du er virkelig fantastisk. Det er vanskelig å finne ord nok, men du betyr mye for meg og mange andre. Jeg bryr meg om alt du skriver, alt du legger ut og alt DU ER!
Jeg skulle gjerne gått inn i hodet ditt og gjort alt jeg kunne for at du skulle forstå det og klare å se på deg selv som den fantastiske Lise du er, men jeg er fullt klar over at det ikke går. Desverre. Tenk om det var så enkelt.
Men ja, uansett om du klarer å tro på det eller ikke – Du fortjener alt det gode du kan få og du betyr mye!
<3
Dette var trist å lese Lisemor. Jeg skulle så inderlig gjerne ønske at ting var annerledes for deg, at livet kunne smile til hele tiden. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, så jeg legger igjen massevis av klemmer <3
Jeg får ikke lov å kommentere (teite wp/mailkontoer). Men jeg tenker på deg
Det er fantastisk bra skrevet, Lise. Og det som er er at denne følelsen du beskriver er så gjennkjennelig, enda det er mange år siden jeg ble “erklært frisk” (Hva nå det betyr?) så kan jeg føle den på meg til stadighet. Forskjellen på oss er at du setter ord på den, og det er utrolig sterkt gjort. Du er utrolig flott! Jeg beundrer deg for alt du er og alt du gir som du viser gjennom bloggen. Jeg er en fan av deg!
Nå skal jeg ikke trekke likhetstegn mellom det jeg opplevde med min enorme nedtur i høst, og det som skjer med deg nå. Jeg legger likevel igjen et lite spor av håp, for vet du, etter et halvt år i Svarte Helvete har jeg av en eller annen grunn – på en eller annen måte – klart å begynne lete etter bitene til dette puslespillet av et liv igjen. Jeg klarer ikke helt sette ord på det ennå, derfor er det litt stilt på bloggen min, men jeg tror det begynte med at jeg ble skikkelig sint og forbanna på at det alltid, alltid skal gjøre så vondt! Jeg trodde heller aldri jeg skulle kunne klare tilhøre igjen (og jeg var sikker på at jeg aldri hadde gjort det), det føltes som alt var ødelagt for alltid. Men jeg er her ennå, og sakte, men sikkert gnistrer det litt i hjertet igjen: for livet, det er egentlig ganske føkkings vakkert. Hold ut: du er flott og verden trenger deg! <3
Det er ikkje slik det skal vere. Slik du har det no er ikkje irreversibelt, men det ligg i den type mørke sin natur å lure deg til å tru det. Ikkje tru det.
Tro ikke frosten som senker en fred
av sne i ditt hår.
Alltid er det på jorden et sted
tidlig vår
Tro ikke mørket når lyste går ned
i skumringens fang.
Alltid er det på jorden et sted
soloppgang
(André Bjerke). Mitt yndlingsdikt, eg følte det passa no.
SV: Jo, det er ein ransel! Ein av mange fine ting Momma (mormor) har på loftet sitt :)
Og eg VEIT at mørket berre lurer deg. “Berre”… Som om det ikkje var det vanskelegaste som fins.
Men det fins noko på andre sida, og alt det vonde vil vere verdt det når du kjem dit igjen <3 For det vil du.
Å du må ikke gjøre sånn mot deg selv du som har så mye fint å si! Og du har rett, store forbokstaver og avsnitt har ingen ting å si når man er så flink til å sette ord på ting som du. Det er en fryd å lese selv dine mørkeste og triste innlegg, for du setter så godt ord på det, ting man ellers bare føler på. Bloggen din er viktig, fordi her kan de uforstående lese seg forstående til hvordan det er når psyken skranter. Ikke bare forklarer du men gjør også teksten lett å leve seg inn i uansett om man har opplevd det eller ikke.Du skriver levende, så lett og enkelt men allikevel sier teksten så utrolig mye. Ingen tunge avhandlinger og lange tunge setninger gjør det så lett for folk flest å leve seg inn i det du måtte skrive, og dermed ufarliggjør du det å ha en psykisk helse, det å snakke om denne psykiske helsen, at den ikke alltid er på topp og hundre prosent velfungerende.
Tror ikke jeg har nevnt dette før, men akkurat du og din blogg var grunnen til at jeg turte åpne meg på min egen blogg og skrive om denne tabulagte psykiske helsen. Jeg burde ha takket deg for det for lenge siden! Det har nemlig betydd utrolig mye, og vært til stor hjelp for meg, og jeg tviler på at jeg hadde vært her jeg er i dag om jeg ikke hadde funnet et sted og klart å åpne meg. Takket være deg ble det på blogg, skriftlig, og det er stor terapi i seg selv.
Jeg håper du klarer å finne igjen gleden ved å skrive, ikke bare fordi det er til nytte og glede for oss andre men også for din egen skyld. Du er ikke fremmed i denne verden, du passer så alt for godt inn, det skulle vært flere mennesker som deg. Isteden er verden full av kalde, følelsesløse og selvsentrerte mennesker, det er disse som ikke hører til her. Det er de som er fremmede. Kanskje når du kommer ut av dette vil du være glad det ikke kan reverseres, selv om det sikkert høres fryktelig galt ut i dine ører nå, men kanskje du må igjennom dette her for å komme til et bedre sted. Du lengter tilbake til det som var før, men jeg håper du kommer deg igjennom og er glad du kom deg ut og forbi til et bedre sted. Kanskje det kan gi deg noe. En litt annen forståelse for livet som gir deg mulighet til å sette ekstra pris på de små tingene eller gledene du har i livet, på menneskene rundt deg, på de små øyeblikkene. De som folk flest glemmer å sette pris på, og ta vare på. Kanskje gir det deg en erfaring slik at du kan være til hjelp for andre mennesker.
Men akkurat nå synes jeg ikke du skal tenke så mye på andre mennesker, ta vare på deg selv! Beklager om jeg plager deg med lang dum teit uvitende kommentar, men følte for å si alt dette til deg. Håper jeg sa noe fornuftig eller hadde noen hjelpende ord innimellom alt dette her. Klem og god bedring ♥
Læreren min sa noe til klassen idag som virkelig traff meg og fikk meg til å tenke, å dette er jo faktisk helt sant!
Det er de vakreste menneskene i verden som får psykiske problemer for de har så mye og tenke på/så mange følelser de går å bærer på, mens et egoistisk menneske aldri får psykiske problemer for de løser alle problemene sine på en egoistisk måte som kun er best for dem selv! Så Lise husk at du e vakker og fantatik! Du er unik og bra, uansett hvor i livet du er!
<3
Så trist å hørra :(
Tenke på dg Lisemor♥
Du er flink med ord, Lise. Langt flinkere enn mange som lever av å skrive. Men jeg savner flere bilder fra det flotte kamera ditt:) Ta fler bilder, ellers må jeg nesten komme å dra deg med ut på fototur;)
God bedring!
Lise er verdifull, Lise er bra nok, Lise betyr mye for mange, Lise har mange gode egenskaper f.eks snill, god, omtenksom, pen, forståelsesfull, flink. Lise er mere verdt enn noen kan måle, Lise sliter hardt psykisk, men på tross av det kjemper hun for å få det bedre. og den som kjemper vinner. Man har ikke tapt, før man slutter å kjempe. LISE DU ER BRA NOK, DU ER VERDIFULL, DU FORTJENER LIVET OG DU FORTJENER OG HA DET GODT. BEDRE TIDER KOMMER :) styrkeklem til skjønne deg :)
Jeg kjenner igjen følelsen, satt med den for ikke lenge siden i min egen blogg. Ingenting ble viktig nok til å dele, ordene ble meningsløse. Håper du fort kommer deg ut igjen, fordi det er mange som får mye ut av bloggen din og jeg tror du trenger å skrive du og..
Tenker på deg ♥
Frøken snupp, du er så fin <3 Er så leit at du har det tungt, og det er så leit at jeg ikke har noe å si til deg som kan gjøre det bedre. Det eneste jeg vil si er at det er dritbra at du sier det, at du ser at det er tungt, at du føler at det er tungt, for da er veien opp mye kortere. Noen ganger ligger man nede. Og kanskje trenger man det for å hvile litt før man reiser seg i kampen igjen. For det er slitsomt der oppe også. Du finner ut av det. Det gjør du alltid. Heier på deg alltid. STor klem fra Brage og meg <3
Jeg skjønner deg og jeg tenker at det er naturlig å trekke seg tilbake i perioder, må bare passe på at en ikke blir bortgjemt i seg selv for lenge.
Du er kanskje i utvikling mot noe annet og legger ting bak deg, kanskje det er dette som føles fremmed og skremmende.
Jeg tror at det noen ganger er slik at i en periode vi trekker oss bort vokser prestasjonsangsten frem, eller synlighetsangsten, men når vi kommer over den får vi det bedre med oss selv. Å kommunisere ut og ikke innover kan være det som trekker en bort fra alt kaoset på innsiden.
glad i deg Lise. du er fantastisk, og eg beundra deg og ditt pågangsmot. det har eg gjort lenge! Hold on!
<3 er berre ein sms unna.
Lise, du hører til i verden! Du skal være her med oss.
Linda
Har ikke noe fornuftig å si, men vil gjerne dele en sang jeg kom over i dag. Nickelback’s Lullaby: http://www.youtube.com/watch?v=KFC4ZYshlWs
Hold fast, hold ut <3
Du skriver helt fantastisk godt! Men jeg kjenner meg godt igjen i hva du skriver her… Det jeg gjør når jeg får sånne mørke stunder, er å sette med ned og tenke på når det er jeg er lykkeligst med meg selv. Og så gjør jeg det som fører meg dit :) Jada, jeg vet godt at det ikke er barebare… Masse lykke til i livet ditt!
Kanskje tråkker du opp en ny sti? En fremmed sti, som er skummel fordi den er annerledes og uvant. Alt som skjer innvendig, skjer av en grunn. En god grunn, som vil hjelpe frem dit en egentlig skal. Stien må tråkkes opp, slik at (inn)sikten blir bedre og trygghetsfølelsen kan komme.
Hilsen en som kjenner seg veldig igjen og trøster seg med disse ordene.
<3
I care…
En forsiktig klem til deg..
Hvor kald du enn føler deg så varmer du meg noe sinnsykt ved alt du skriver og gjør! Klem
Jeg liker det når du gir litt “balla” og bare sier det rett ut!
I feel you ♥
Så trist å lese, Lise…
For hva det er vært, kjenner jeg igjen ordene. Med å ikke ta plass… At det en sier, skriver og mener ikke er bra nok – ikke er viktig… Jeg kjenner igjen meg selv så veldig godt.
Ikke glem at det ligger i hodet vårt, og kun i hodet vårt… Det andre sier og skriver er ikke viktigere eller bedre, det er bare noe vi har fått for oss. Vi må lære oss å tro på det… Lære oss å tro på at vi også fortjener å ta plass, og at vi også har lov til å ha en stemme.
Legger igjen mange klemmer <3
Vondt å lese hvordan du har det, kjente meg veldig igjen i det å ikke høre til og våkne opp med samme følelse som fylleangst og det er ikke godt å ha det slik..
Jeg skulle ønske jeg hadde ord tilbake som kunne hjelpe, men jeg finner ikke ord..
Men legger igjen en forsiktig klem <3 Og håper du snart får det bedre og ser hvor viktig og betydningsfull du er… Jeg er utrolig glad for jeg fant din blogg fordi den betyr mye og hjelper mye…
*klemmer*
Glad i deg Lise <3 <3 <3
Hei Lise!
Irreversibel? Ja, forhåpentligvis… Tenker heller det dreier seg om utvikling, endring. Og det kan vera smertefullt, følast meiningslaust, håplaust, men “plutselig” er du gjennom det.. Då har du komt eit stykke vidare, modnast, vokst, eller kva du vil kalla det. Gjennom innsikt og erkjennelse, som, som sagt, kan gjera j….. vondt og ta tid, altfor lang føles det som, så utviklar ein seg, og livet BLIR bedre. Har smertelige, positive erfaringar sjølv, og kjenner meg såpass igjen i det du skriv at eg er heilt sikker på at det er det som skjer… Hold ut! God klem <3
Jeg ser du har fått mange gode kommentarer her Lise, men jeg vil ikke unnlate meg å legge igjen noen ord av den grunn. Du er ei fantastisk jente! Og, jeg håper det det du går igjennom nå er de nye stiene som Tuva snakker om. <3 Klemme på!
Du betyr mye, og du er en fantastisk person (Ikke det at jeg kjenner deg skikkelig, men gjennom bloggen)
Jeg må virkelig si at nesten alle dine tekster har hjulpet meg gjennom mye det siste året og jeg er alltid innom for å se om du har kommet med noe nytt.
Du er en sterk jente og jeg har virkelig troen på t du skal komme deg gjennom alt det som er vanskelig nå! :)
En kjempe stor klem fra meg :)