Om trigging.
Jeg kniper øynene sammen, drar hendene ned langs ansiktet og biter tennene sammen. Jeg rister på hodet og puster dypt. Ikke faen. Ikke nå. Vær så snill.
Jeg krangler med meg selv når jeg er våken og når jeg sover, og kanskje også når jeg snakker med deg og smiler og ler, eller spiser lunsj, ser på tv eller handler i butikken. Er du klar over hvilken drakamp og høye røster som pågår bak smilet og den tilsynelatende roen jeg bærer? Faller bitene mer på plass da om hvorfor jeg glemmer noe jeg skulle gjøre, ikke husker hva du spurte meg om eller sa, eller gjentar meg selv? Fordi jeg har vanskelig for å høre etter eller tenke, huske eller forstå, fordi all mitt fokus går til kampen om å ikke gå under for de destruktive kreftene? Så kanskje handler det om andre ting enn at jeg er uinteressert, glemsk eller selvopptatt.
Jeg balanserer på tynn, tynn line. Alltid, stadig, når tar det slutt? Jeg trekker pusten for å balanse, det er så lett å falle. Linen er tynn, og beina skjelver under meg. Det skal så lite til for å miste balansen, et pust for lite – eller et pust for mye. Små, uskyldige, dagligdagse humper i veien som for deg bare gir deg kilinger i magen eller nok til at du registrerer at det fantes en bevegelse, dytter meg over ende, samtidig som hele verden faller i hodet på meg.
Jeg kniper øynene sammen, drar hendene ned langs ansiktet og biter tennene sammen. Jeg rister på hodet og puster dypt. Ikke faen. Ikke nå. Vær så snill.
Hvorfor i helvete skal én setning sette meg ut av spill og dytte meg overende. Jeg vil ikke høre detaljer, gjentar jeg, bruk noen som er sterke nok, for det er ikke jeg! Nødvendig grensesetting for eget beste. «Blodet spruta», fortalte hun meg sammen med en del andre ting jeg ikke husker. Det var denne setningen som brant seg fast og fortsatte på ustanselig repeat i hodet mitt, sammen med påtrengende, uutholdelige visualiseringer. Om jeg kunne, ville jeg revet ut min egen hjerne, tråkka på den og revet den i fillebiter. Jeg vil nemlig ikke ha den. Hvorfor i helvete blir slike detaljer, slike opplysninger, i mitt hode oversatt til “DU må kutte deg, du fortjener ikke annet, ødelegg deg, det er ikke nok, hva faen er det du tror, at det er nok? Kutt deg!” Hvorfor!?
Og jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Så jeg ler – fordi jeg mest vil gråte, fordi det hele er så latterlig absurd, fordi jeg vil hyle og skrike, fordi jeg er sint, fordi jeg aldri får fred. Jeg sier det er nok nå, behandleren min sier det er nok, alle forteller meg at det er nok, og faktisk så er det nok, det første rispet for fjorten år siden var mer enn nok. Ingen fortjener selvpåført smerte, ingen, heller ikke jeg. Så hvorfor i helvete skal disse demonene hjemsøke meg og si at det ikke er nok? Jeg vil ikke gi etter mer, jeg vil ikke skade meg mer, jeg vil ikke mer, hører du! Så gi meg fred!
Stooooor klem! Jeg heier sånn på deg Lise!
Stoooor klem!
Nei, jeg kan ikke forstå… Jeg glemmer HELT til tider, fordi for meg er du noe annet…på en måte. Jeg vet at du kjemper, men jeg kan ikke sette meg inn i hvor hardt. Jeg veit du er tøff, men jeg glemmer fort kampene dine. For meg er du Lise, ei evig god venninne… Jeg tenker ikke over at jeg med mine ord kan trigge eller såret, selv uten at jeg får det med meg. Og jeg håper av hele mitt hjerte at vist det skjer, vist det forekommer at jeg sier noe du reagerer på at vi har fått et så godt og trygt vennskap at du sier ifra… for jeg er ingen tankeleser, og jeg ville aldri med intensjon utsatt deg for trigging eller såret deg, men det kan jo hende at det skjer…
Takk! <3 Du har ikke trigget meg eller såret meg, ikke i det hele tatt. Jeg snakker her helst om trigging selvskadere i mellom, hvordan detaljer kan trigge, og ja – hvilken kamp som foregår "bak kulissene". Litt fint at du "glemmer" det også innimellom, hadde jo vært synd om jeg bare utstrålte kamp og indre helvete :) Takk for at du gir meg påfyll med glede og morsomme, fine stunder! Glad i deg!
Dette var innmari vondt å lese! Det skal ikke være sånn! Du fortjener det ikke. Du fortjener det aller, aller beste… Nå må disse demonene forstå at du er sterkere og bedre enn dem. Mer verd enn dem. At de skal la deg være i fred. Merker at jeg vil inn til deg og ta et skikkelig basketak med demoenene. Onde skapninger!! La Lise være!
Jeg er glad i deg, men det vet du vel…
Det ER nok! Du fortjener bedre! Hold ut, det blir lettere! Iallefall i perioder! Jeg heier på deg!
Det er ikke langt mellom latter og gråt. Jeg håper du blir fri fra selvskadingen en dag. Jeg klarte det da jeg begynte å bare se de negative sidene ved det, og de positive forsvant. Men å endre syn på det er jo ikke bare bare. Lykke til!
Kjære vakre, sterke, flinke Lise. Jeg veit ikke hva jeg skal si, det er så mye. Ordene dine er så mye for meg. Det gjør meg vondt at du har det sånn, det gjør meg vondt at noen andre også skal ha det sånn.
Jeg leser bloggen din (åpenbart..) og noen ganger gjør det så inderlig vondt, fordi du finner akkurat de ordene. Det skal ikke så mye til, og idag ble jeg igjen rørt til tårer av det du skriver. Fordi det gikk opp for meg (tror jeg, håper jeg) at, shit, det gjelder meg også. “Ingen fortjener selvpåført smerte”. Herregud, det gjelder jo meg også.
Hver gang du poster et innlegg hjelper du meg på riktig vei. Alltid. Tusen, tusen takk!
Jeg kjenner meg veldig igjen! Jeg glemmer også masse, er konstant sliten og føler at jeg balanserer på en tynn line. Men det går, Lise! Vi klarer det!
Det er slitsomt å bli trigget, og mange kunne sikkert sagt mye annerledes for å unngå å trigge andre. Men du klarer det! Du klarer det, og min erfaring er at det blir lettere jo lengre tid som går. <3
Det gjør vondt å høre dette Lise, at du sliter sånn. Er i samme “båt” selv for øyeblikket, og vet en del om hvordan dette er.
Håper du klarer å be om hjelp også denne gangen, slik som sist.
Lurte på om jeg kan linke innlegget her i bloggen min? Synes bare du skriver så bra, og også hjelper meg på et vis til å sette ord på ting.
Det vil gå bra Lise. Det har både du og jeg erfart før. Sant?
<3
Tusen takk! Klart du kan linke til bloggen min eller direkte til innlegget, det syns jeg bare er hyggelig. Selv om jeg selvfølgelig mest skulle ønske at du (eller andre) slapp å kjenne seg igjen i dette.. De sier det vil bli bra, ja, så da får vi ha troen på det <3
Bra innlegg.
Du skriver utrolig bra.
Kjenner meg så igjen i det du skriver, og ja, det er en evig kamp.
en evig balanse på linen, og det er så enkelt å trå feil.
Masse lykke til videre, og takk for at du blogger.
Det er en stor motivasjon, i allefall for meg, TAKK.
Det er NOK nå Lise og det har det vært lenge!!
Men våre indre stemmer vil nok aldri synes det er nok.
Vi må bare fortsette å kjempe! Et kvarter om gangen..
Vi må skynde oss sakte <3
Stor klem
Sterkt å lese, men så sant, så lite som skal til for å trigge..og en påminnelse også til meg som blogger at jeg må være forsiktig, fort gjort å glemme seg bort i sitt eget kaos også, men viktig å bli påminnet <3 <3 Ja et sår er et sår for mye, ingen fortjener den smerten. Du fortjener et nydelig nydelig godt liv med latter og glede, du er sterk som står i denne kampen, sterk og tøff!!
Gooo klem <3
Psykdommen i seg selv kommer aldri til å synes det er nok. Aldri. Den vil tære på deg så snart den får muligheten. Det er sånn indre demoner jobber. Så det du kan gjøre kjære Lise, er det du har gjort så altfor lenge nå, kjemp imot som best du kan.
Du har mange som står ved sidelinjen og heier på deg <3
Jeg synes det er vanskelig å finne noen ord til dette. For du skriver (som vanlig) så sterkt og ærlig, og det gjør vondt å lese hvordan du har det! Jeg sitter igjen og har egentlig så mye jeg vil si, men så blir jeg istedet helt tom for ord. Så derfor sender jeg heller en stor klemm og mange varme tanker! Jeg tenker å heier på deg, og ønsker deg virkelig bare det beste<3!
*trøstestyrkeklem*
meget bra og viktig innlegg!
så sårt og så ekte. Jeg kan virkelig relatere meg til det du skriver.
Det er så utrolig individuelt hvilke faktorer som trigger. Jeg for min del kan bli trigget av småting som gjerne ingen andre ville sett på som i nærheten av trigging…
Gode klemmer
Dette er viktig å legge vekt på. Dette er _vanskelig.
Veldig vanskelig og slitsomt.
Hold ut, Lise.
Sterkt og lese dette her.
Mange gode klemmer