Dagen starter tidlig, og den starter med et smil. Jeg har fått en kjempefin sms fra noen jeg vanligvis ikke snakker så mye med. Det skal ikke mye til for å glede meg. Et smil, et “hei” eller en sms. At noen ser meg – og kanskje til og med er glad for å se meg. At noen bryr seg – kanskje til og med nok til å spørre hvordan jeg har det. Følelsen av å få lov å være og ta plass, jeg også – og kanskje til og med bli verdsatt! Her – hvor alle andre er og hører til. Jeg betyr noe, jeg også. Jeg er verdt noe. Jeg får til, jeg kan. Hei Verden, her kommer jeg! Da kjennes livet godt å være i!
Litt senere, samme dag, får jeg en dårlig nyhet om noe jeg har gledet meg til og arbeidet med å få til. «Du, dette er bare en liten hump i veien, vi fikser det» sier hun og er like optimistisk. Innerst inne vet jeg det er sant. Det er bare en liten hindring, og det finnes mange muligheter og omveier. Men jeg? Jeg orker ikke, jeg klarer ikke forholde meg til usikkerheten og de tusen alternativene. Det blir for mye, for skummelt, for uoversiktlig, så jeg bestemmer meg heller for at alt er ødelagt. Alt sammen er ødelagt!! Verden faller i grus, jeg kan bare gi opp, til helvete med alt. Hva var det jeg trodde? At jeg var noe, at jeg kunne noe? Jeg er ingenting! I n g e n t i n g!
De neste tre timene blir jeg liggende sammenkrøllet i senga, kanskje en av mine beste mestringsstrategier. “Hold ut, pust, sov litt, det blir bedre”.
Han kiler meg på ryggen. Sitter på sengekanten, lenge og stille før han sier noe, han har forstått jeg trenger tid og forsiktighet. Så sier han noe tullete, slik han ofte gjør, og jeg anstrenger meg for å ikke smile. «Det er ikke morsomt!» sier jeg og graver ansiktet ned i puta for at han ikke skal se at jeg smiler. Jeg er lei meg på ordentlig og livet gjør vondt. Hvis jeg ler, vil han fortsatt tro meg da? Jeg ler likevel, først litt sjenert men etterpå oppriktig.
«Du skulle bare visst hvor mye jeg HATER meg selv!» roper jeg mens jeg river klærne ut av skapet og ned på gulvet. «Jeg har ingenting å ha på meg på grunn av de jævla armene!» Det er varmt ute, t-skjorte-varmt, og akkurat i dag, denne ettermiddagen, er jeg litt for sårbar til å kunne bære mine nakne, arrete armer med hevet hode. «Gå i t-skjorte, du er fin som du er» sier han. «Nei, jeg er STYGG!» glefser jeg. Jeg puster dypt, hendene mine er knyttet i forsøk på å kontrollere meg selv, for jeg var like ved å smelle hodet i veggen i sinne og fortvilelse. Det hadde sett temmelig idiotisk ut, tenker jeg og kjenner følelsen av skam – og lettelse over at jeg verken har medisiner eller barberblad i hus.
Det har vært en lang dag, det er kveld. Jeg ler og gestikulerer med hendene mens jeg snakker og forklarer og gir ham et kyss på kinnet. Han ser litt forbauset på meg og ler. «Herregud for noen svingninger på én og samme dag!» sier han og lister opp de ulike situasjonene.
«Ja. Kan du forestille deg hvordan det er for meg?»
Fineste <3
Fin tekst, takk for at du deler.
Av og til skal det så utrolig lite til før det føles som hele verden brister og man tror at alt er ødelagt. Jeg kjenner igjen følelsen. Du har en fin en der som er med på å muntre deg opp, det er jeg glad for at du har.
<3
Ærligt å fint skreve♥
D kan ikkje ver lett, merke bare kor sykt stress d e når eg får store humørsvingningar!
Ta plass Lise!! :D
Du er verdifull Lise. Du fortjener å få plass, bli sett og respektert :)
Utrolig hvor fort ting kan snu ja. skjønner det er frustrerende.
Du er vakker :)
Ja, av og til er det ikke langt mellom opp og ned!<3
Kjenner meg igjen i det du beskriver, det er tøft. Du klarer likevel å sette så flotte ord på det. Du er så flink, du.
Takk for at du deler. <3. Tenk på alt det vonde, det usikre men og det fine du har delt med oss. det gjør deg til en modig og sterk person. Du er fantastisk, aldri glem det!
Jeg kjenner meg veldig igjen i en sånn dag.. Enhver liten detalj blit oppfattet som en enorm katastrofe. Alt er kaotisk og forferdelig og jeg vil bare vekk. Og når kvelden kommer og alt er over, kan jeg le og danse og synge av full hals igjen, uten at noe av det gjør fullt så vondt. Derfor har jeg blitt veldig glad i natten.
Du er heldig som har en som takler de forskjellige svingningene.
Du er modig, og sterk Lise. Svingninger er tøft… <3
Du er sterk som klarer å kjempe med(eller mot) alle svingningene… Du har lovt å ta plass, Lise. Du er viiiidunderlig <3
For noen tror jeg det er lettest å være den som er syk, mens for andre er det lettere å være pårørende. Når en selv er syk er mestringsjobben ens egen. Å se på at andre er syke kan være en stor belastning og man kan kjenne på frustrasjonen over å ikke kunne gjøre noe konkret. Når en selv er syk kan en også gjøre noe.
Vet ikke hva dette handler mest om: Personlighet eller mestringsstil? Noe annet kanskje.
Godt å høre at du har en å føle deg trygg hos!
Ja, jeg kan forstå hvordan det er – en helt vanlig dag…
Følelser som lever sitt eget liv, som ikke vil være på lag, følelsestroll. Heldigvis finnes det også følelses*lykke*troll!
Ååååååå som jeg kjente meg igjen i dette!!
Du har gitt meg litt styrke med dette innlegget til å fortsette sommeren utenfor dyna, selv om det ble forandringer i planene mine. Jeg trodde virkelig, for jeg følte virkelig, at hele sommeren var ødelagt.
Tusen takk for at du setter ord på ting jeg ikke klarer, og at du gjør det på en måte som gir meg selvinnsikt uten at det får meg til å føle meg som dritt. Jeg føler meg bare forstått på grunn av dine ord og fordi jeg skjønner dag for dag at jeg slettes ikke er alene om å ha det sånn.
Ikke slutt å skriv, Lise.
Ordene dine betyr mere for meg enn du aner. Det har vært flere ganger i løpet av de årene jeg har fulgt deg hvor du har vært den som har gitt meg dytt jeg sårt har trengt i riktig retning. <3
Veldig gjenkjennbart..
Sender over mange gode klemmer! <3
- Bare se foreksempel hvor mange det er som leser og legger igjen kommentarer til deg her inne.
- Det er jo også noe;)
Jeg skjønner vanskelighetene ved å føle at man tar plass. Jeg føler det ofte slik når det kommer til det at andre betaler ting til meg, selv om det bare skulle være noen kroner.
Men det å skulle ta plass i verden som menneske, er ikke det noe av det vi er skapt til? Vi er jo et sosialt vesen og da skulle det å ta plass vært en selvfølge for alle. Og man må prøve å huske på at dersom man tar plass, så er ikke det negativt for de som er rundt deg. Alle mennesker har positive sider som gleder andre mennesker, og som gjør at de vil ha deg rundt seg. De vil at du skal ta plass. For selv om man har negative sider som ikke alltid er like enkelt for de rundt deg, så er det noe alle andre også. Det finnes ingen det bare er positivitet med. Man trenger skygger for å legge merke til lyset. Så å bare gi faen i om man tar litt for mye plass enn man selv, eller andre, mener man fortjener gjør deg bare til et menneske somlever. For de alle levende menneskertrenger å bli sett. Og alle levende mennesker trenger også å se.
Jeg vet hvordan det er. Slitsomt. Baade for den som har dette som hverdag, men ogsaa for dem man omgaas….som ikke vet hvordan man er til enhver tid.
Kjaeresten din virker kjempeskjoenn da. Virker som at han vil skjoenne, og stoetter deg etter beste evne. Saa bra du har han som en ekstra stoette og klippe.
Du er bare raaskjoenn Lise :)
Dette med svigninger…etc…At det er deg…Vel…det er ikke bare deg…det er alle.
Den eneste forskjellen der, er ulike belastninger / påkjenninger, som for alle ville vært like utfordrende.
Det jeg mener å si…at om noen får ekstra utfordringer etc…så helt naturlig med mer svigninger i humør etc…
Så egentlig det du beskriver der, er ikke deg, men alle….
Oki….
Ups…Ser at jeg las feil på bloggteksten (trodde jeg las dette: “Svigninger…ja det er meg”)…Det gikk litt fort i svingene her….Men uansett..alikevel…(selv om jeg ikke tror det er nødvendig å skrive det (etter jeg oppdaget feil-lesingen min))….du beskrev iallefall alle mennesker på jord der…
Ok…
Lise. Av alle mennesker jeg kunne møtt, har jeg lyst å møte deg. Og jeg har lyst å gi deg en varm, lang armenerundthalsen klem og fortelle deg at du er vakker. Sjelen din, armene dine, evnen din til å beskrive vonde erfaringer.. Viktige erfaringer. Jeg beundrer og ser opp til deg. Virkelig. Klem fra en som har fulgt bloggen din i mange år, og du min i en periode. <3
Du har en gripende blogg. Sender deg en varm klem. <3
Ååh, som jeg kjenner meg igjen i dette.. Vondt å vite at andre har det sånn men godt å vite at man ikke er alene om det ♥
<3 <3 <3 *klemmer*
Herlege jente!