Mens vi holdt på å pusse opp i leiligheten, ble det en del turer til forskjellige byggvareforhandlere. Jeg husker ikke presis hvilken vi var i akkurat da, men det spiller ingen rolle. Det var i hvert fall stort. Reol etter reol, hyller etter hyller med maling og malerkoster, lim, pussepapir, ledninger, sparkel, hage- og baderoms-ting og uendelig mye verktøy og skruer.
Jeg har ingen peiling på hvilken type skruer vi trenger, eller hva slags grunning og maling vi trenger, egentlig bryr jeg meg svært lite. Noen ganger blir jeg bedt om finne noe enkelt, for eksempel søppelsekker, det vet jeg hvordan ser ut, så jeg tråler gjennom alle reolene på leting, og er jeg heldig, kommer jeg tilbake med noe i hendene. Jeg har lite å bidra med på akkurat dette området, så jeg henger over handlevogna i kjedsomhet eller setter meg ned fordi ryggen verker etter så mange timer oppreist.
«Og så trenger vi tapetkniv og sånne blad til, hvor er det…» tenker han høyt. Jeg kvikner plutselig til, endelig noe jeg vet! «Jeg vet hvor det er! Skal jeg vise deg? Der borte, på midten av den fjerde hylla til venstre for malerkostene, ser du?» peker jeg engasjert. «Jøss, for en hukommelse» sier han. «Nei, egentlig ikke, men du vet, sånne ting…» svarer jeg.
Selvskading. Femten år med selvskading har gjort noe med hodet mitt, og jeg lurer på om det alltid vil være slik? Blant tusenvis av detaljer som går meg hus forbi, er det skaderelaterte detaljer som fester seg. Av gammel vane, helt ubevisst, dras blikket mitt mot skarpe gjenstander, og det fester seg i hukommelsen min. Derfor husket jeg tapetknivene og presis hvor de lå. Og når jeg ser et nytt menneske, ser jeg vedkommende i øynene slik de fleste gjør ved første øyekast, før blikket mitt glir ned på vedkommendes armer. Har han eller hun arr på armene sine? Jeg tror ikke at de som ikke har slitt med selvskading gjør dette.
Det er også mange visuelle ting som får meg til å tenke på selvskading. Jeg husker en gang jeg gikk med blikket i bakken og registrerte et hakk i gulvet. Det ligner på et kutt, tenkte jeg, og ble både overrasket og oppgitt over at det på ren refleks er mulig å trekke slike assosiasjoner. Eller når du ser et bilde, og det millisekundet det tar før hjernen oppfatter hva som er på bildet, der kan jeg allerede ha tenkt at det ligna på en arrete arm. Og så var det faktisk bare et bilde av en kleshaug med et mønstrete tregulv i bakgrunnen.
Det trigger meg ikke, heldigvis. Det er ikke slike tanker og inntrykk som trigger, for disse tankene er en del av meg, ren automatikk, det ligger ikke noe mer i det. På en måte fascinerende at hodet kan virke på den måten, men for min del er det både irriterende og litt slitsomt, men så lenge det ikke trigger meg, så får det være helt i orden. Mer skal jeg faktisk ikke be om.
kjenne meg fantastisk godt igjen
Dette kjenner jeg meg igjen i. Rart det der… Lurer på om det noen gang forandrer seg, om vi ikke ser og tenker på dennne måten.
Lise jeg er så glad for at det ikke bare er meg som slinke ting fester seg, jeg gikk en dag med en vennine i byen og vi gikk tilfeldighvis forbi tapetkniver og blader, dette festet seg i hode mitt med en gang vi gikk bare full fart forbi også…. selvom jeg har hatt noen få år med selvskading hvertfall som noen har vist det (dvs, at jeg gjorde det oftere og det ble oppdaget) jeg har gjort det ganske lenge men de siste 2 årene med hjelp og sånt har vært som en plage for meg dette skal jeg skrive innlegg om på min egen blogg…
du er super sterk og mitt forbilde…
Nikker gjenkjennende. Priser meg lykkelig for hver gang jeg møter på en assosiasjon til selvskadingen og tenker, “nei, det der føler jeg ikke trang til”. Minner meg på fremgang. :)
Herlig :)
Åh. Det kjenner jeg meg veldig igjen i. Alt sammen… Tror det er noe med oss selvskadere, enten man er friskmeldt eller ei. Det bare er sånn. Slitsomt i lengden…
Sterke, fine Lise :)
Jeg kjenner meg så igjen! Både det med å se på armene til folk jeg møter, og det med å vite hvor alle de skarpe gjenstandene befinner seg.
Arr på andre finner jeg ikke triggende (med mindre jeg er veldig dårlig og de har flere arr enn meg…) men skarpe gjenstander trigger meg enda. Prøver så godt jeg kan å ikke ha det i hus og å unngå supermarkedhyllene der de finns..
Og det funker jo på et vis.. 31 dager skadefri!
Kjenner igjen det der med å se på folk. For min del er det i første omgang å se på kroppen til folk, spesielt jenter så klart. Det blir helt automatsik. Jeg ser også etter arr på armene…rart med det.
Godt du ikke blir trigget lengre, men også bra at du er bevisst tankene dine :)
<3
du er nydelig!
Herlig at du ikke ble trigget!
<3
Jeg vet ikke om det alltid vil være sånn… Kanskje er det “normalt”, at de som har levd med selvskading (enten som selvskader eller som pårørende) alltid vil være litt obs på slike ting.
Dette kjente jeg igjen på flere områder jeg sliter med i livet. Så bra det ikke trigger <3 <3
Kjenner meg utrolig godt igjen i det her ja! Er irriterende mens det står på, men skikkelig fascinerende også.
Utrolig rart hvordan hjernen virker. Tenk om vi faktisk klarte å få med oss alle intuitive tanker, ubevisste inntrykk og alt som vi ellers går glipp av. (Then again, kanskje ville det ikke vært noen god ide) – jeg syns sånt er fascinerende. Glad for at du kan ha slike øyeblikk, uten at det trigger deg på noen måte.