I rydde-, kaste- og flytteprosessen har jeg kommet over en del papirer som vekker både gode og vonde minner. Dette brevet fra 1999 vekket vonde minner, gammelt sinne, men også en ny følelse av lettelse jeg ikke har kjent på før.
Jeg var femten år gammel (les veldig gjerne dette innlegget: Lise som 15-åring), og læreren min var den eneste jeg stolte på og klarte å åpne meg for. Det var faktisk han som opprettet kontakt og ble med meg til ungdomspsykiatrisk, men det ble ikke mer enn et par møter totalt. Slik jeg husker det, var psykologen som møtte meg både kald, ufølsom og uempatisk. Jeg var redd, sjenert, lukket og usikker, jeg hadde ikke ord, jeg forsto ikke meg selv. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg skadet meg, sultet meg og ville dø, men jeg ville at noen skulle hjelpe meg. Jeg visste bare ikke hvordan jeg skulle bruke ord eller hva jeg skulle si. Jeg var redd.
Psykologen presterte å si «Hvis du ikke har noe å si, har du ingenting her å gjøre.» Brutalt avvist. Jeg løp fra kontoret, og det lille håpet jeg hadde om at noen kunne hjelpe meg, ble knust i tusen biter. Ingen vil hjelpe meg. Jeg fortjener ikke hjelp. Jeg trenger ikke hjelp. Ingen bryr seg. Disse setningene ble gjentatt inni meg til jeg begynte å tro på det, helt til jeg ble overbevist om at dette var sannheten. Noen ganger tror jeg fortsatt at dette er sannheten, for ting tar tid å snu, kanskje dobbelt så lang tid som tiden det har vært en del av deg.
De neste SEKS årene gikk jeg alene med alle problemene mine som utviklet seg til å bli en alvorlig psykisk lidelse, før jeg havnet på intensiven etter et alvorlig selvmordsforsøk, 21 år gammel. Jeg er fortsatt i behandling, åtte år senere, og jeg har fortsatt perioder hvor jeg trenger innleggelse.
I lang tid var jeg bitter, rasende sint på denne psykologen som hadde ødelagt så mye. Jeg klandret henne for helvetet som alle disse årene hadde dratt med seg, for problemene som hadde utviklet seg til å bli en psykisk lidelse. Jeg klandret henne for hvor syk jeg hadde blitt. Hva om jeg hadde fått hjelp da jeg var 15? Hvor hadde jeg vært i dag? Hvem hadde jeg vært? Alle årene som er gått til sykdom, alle de fine ungdomsårene jeg har tapt, og alle de ekstra årene det vil ta for meg å bli frisk – fordi jeg ikke fikk hjelp før jeg var voksen.
Jeg skrev et brev til denne psykologen for en god del år siden. Jeg fortalte på en saklig og høflig måte hva episoden i 1999 hadde gjort med meg, hvilke konsekvenser det hadde ført til, hvor jeg var i dag, og at jeg håpte hun tenkte seg om neste gang hun møtte en lukket, usikker ungdom. Hun husket meg nok ikke, og jeg fikk aldri svar, men jeg trengte å få sagt det.
Selvfølgelig er det trist å tenke på at ble sånn som det ble, veldig trist, men jeg er ikke bitter lenger. Det har ingen nytte for seg å plassere skyld, selv om jeg hadde behov for å gjøre det da. Så klart kan jeg kjenne på gammelt sinne, men jeg bruker ikke tid på det lenger, det plager meg ikke. Jeg har gått videre.
Lettelsen jeg nevnte innledningsvis, kjente jeg på for første gang da jeg nylig fant dette brevet, flere år etter at jeg sluttet å tenke på det. Jeg kjente på lettelse, stolthet og glede over hvor jeg er i dag, hvor langt jeg er kommet og alt jeg faktisk har fått til – tross alt. Jeg kjente på takknemlighet over alle de fine menneskene jeg har møtt, blitt kjent med og knyttet vennskap til, min fantastiske kjæreste, og verdens beste behandler som har fulgt meg, støttet meg og hatt tro på meg de siste åtte årene. Jeg ville sannsynligvis aldri ha møtt dem om ting hadde vært annerledes.
Jeg er den jeg har blitt. Alt jeg har vært gjennom har formet meg til den jeg er i dag, og alt jeg har opplevd har ført med seg mennesker og muligheter jeg ikke ville vært foruten. Jeg er den jeg har blitt, og jeg tror faktisk ikke at jeg ville ha vært en annen meg. Tross alt.
Utrolig sterke ord og tanker du formidler her.. Innmari tøft av deg å skrive brev til psykologen!! Jeg har tenkt på å gjøre det samme med en rådgiver på skolen.. Hun var den første jeg pratet med om selvskadingen, og hun sa: det der gjør du bare for oppmerksomhet, så bare slutt med det med en gang!!
Det holdt meg unna å snakke om det igjen.. Tok heldigvis bare 2 år før jeg kom i kom i kontakt med helsevesenet og en god psykolog. Var heldig at den opplevelsen ikke kostet meg like mange år som du gjorde..
Takk for at du deler! :) Blir like glad hver gang det popper inn på mailen min at du har lagt ut nytt innlegg.: Stå på!! :) Tenker på deg, masse gode klemmer fra Fragile ♡
Håper psykologen fikk en virkelighetssjekk når du sendte det brevet. Mitt møte med en psykolog var heller ikke bra. Sa at siden mine arr ikke var så store så var det ikke et problem, for han hadde sett mye værre tilfeller! Så jeg følte at mine plager ikke var ille nok for å få behandling.. Heldigvis hadde jeg et sterkt nettverk som hjalp meg veldig, men jeg har hatt tilbakefall siden da.. Tipper jeg var rundt 15 – 16 når dette skjedde.
Har fått en bagetelliserende tilbakemelding på selvskading selv (fra en pleier som avgjort ikke i det hele tatt passet i yrket)… er *avgjort* ikke kjekt. Heldigvis var jeg på et sykehus der de fleste var profesjonelle og greie, og det gjorde ikke annet med meg enn at jeg ble irritert og mistet enda mer respekt for ham enn jeg allerede hadde gjort. Slo meg ikke før jeg satt og skrev på denne kommentaren at det kunne fått fatale følger for meg om kommentaren hadde vært mitt første møte med psykiatrien.
*Tårer* Dette er følelsen eg har snakket om! Så uuutrolig fint å se at du har fått kjenne på den også:-D *Lyyyykke* Takk for at du setter ord på dette!
Utrolig sterkt å lese og det traff meg hardt, det å bli møtt slik har jeg blitt møtt mange ganger desverre, jeg har mistet troen på helsevesenet, selv om jeg vet i hodet at det er mange supre flinke så har min erfaring gjort at jeg stoler ikke på de lenger. Jeg har måttet jobbe mange år for meg selv pga det,, heldigvis var og er jeg en som virkelig vil og kjemper, men kjenner når jeg sliter i dag at jeg savner når stormene er sterke at når jeg faller at noen tar i mot, jeg må holde meg oppe for ingen tar i mot fallet, men som du skriver på slutten, de perlene det kan bli om man ikke gir opp og bruker historien, minnene og alt og alle man møter gjennom og ikke minst den man blir <3 <3
Du er og har vært utrolig tøff og sterk, gøy å følge deg <3 <3
♥
Utrolig leit at det finnes sånne psykologer. Mitt første møte var heldigvis noe helt annet. Jeg var også sjenert, redd og veldig lukket, men damen jeg møtte første gang var så vennlig og empatisk, og gjorde en fantastisk innsats for å lirke ut av meg svar. Kan ikke se for meg hva jeg hadde gjort, eller hvor jeg hadde vært i dag hvis jeg hadde møtt en av samme type som deg, som hadde bekreftet min verdiløshet ved å avvise meg..
Kan ikke få sagt nok hvor mye jeg beundrer deg!
Det er forståelig at man legger skylden på andre når ting er for kaotisk inni en selv, det er kanskje en overlevelsesmetode?
Kanskje livet ville blitt annerledes dersom hun hadde møtt deg på en annen måte, kanskje ikke.
Det er skummelt å lete i gamle papirer, det ligger en god del historie der som ikke alltid er ønskelig å få tilbake, men som du sier kan det også være “bevis” på hvor langt en har kommet i sin personlige prosess: En reagerer kanskje ikke slik en forestilte seg at en skulle.
Jeg er glad du kommer videre og at du ser hvor lang vei du har gått!
Jeg tror det er flere av oss som tenker, tenk om, når vi ser tilbake i tid. Jeg har gjort det mange ganger, og jeg gjør det innimellom. Men jeg har også lært at det ikke nytter å være bitter, jeg kommer ingen vei med det. Og jeg har ikke ville møtt alle de jeg har møtt på min vei, de ville jeg ikke vært foruten. (Ok, noen hadde jeg fint klart meg uten..)
Du har kommet en veldig lang vei Lise, og det er jo den beste måten å se hvor langt man har kommet, å se seg tilbake.
<3
Tårene renner , sterkt å lese.
Godt og vondt på samme tid.
Vi lesere er glade for at du er du , og at du stadig går veien videre. Det unner vi deg virkelig.
Masse lykke til videre med samboer og bolig !!!
Heier på deg fortsatt -0).
Hvorfor svarer du ikke på mail ? :/
Hei! Jeg fikk mailen din i går kveld, jeg har ikke hatt tid å svare enda. Er ikke på pc i helga (skriver fra iPhone), gi meg litt tid :)
Åja, beklager så mye :)
utrolig trist lese den brutal avisningen du fikk i 99,jeg selv ble for første gang inlagt i 99 15 år gammel for anorexia og malankoli som det sto.men jeg fikk en varm og engasjert kvinnelig psykiater,verre synest jeg det var voksen psykiatrine…når de der mener piller løser alt …hvorfro er det da fol som er innlagt flere ganger i året i 10 år?
synest det var flott att du skrev ett voksent saklig brev for hun treger høre hva konsekvenser en slik opleelse gir en 15 åring og kansje er hun idag en flink psykolog.
kansje hun selv hadde de vanskelig derfor ingen tolmodighet ikke hvet jeg :(
du har blitt ganske så frisk nå,har positive dager,kjøpt leilighet og jobber bedre kan ikke bli:9 seffølgelig vil få nedturer men man lærer seg kjenne og søker hjelp før en ender utfor stupet.
ha en flott dag stor klem
Vondt og godt å lese dette. Vi er vel alle summen av våre erfaringer, og noen, som du, har tyngre erfaringer enn andre. Jeg ville heller ikke vært noen annen enn meg, og jeg er glad for at du også har kommet til den konklusjonen! :)
For øvrig en bonus man får med økende alder, nesten uansett – tryggheten i seg selv. Noe må man vel få i erstatning for rynker, nedsig og andre kosmetiske tragedier som rammer en, ettersom årene går, høhø.. ;)
Jeg skulle ønske du hadde sluppet all smerten, redselen og usikkerheten du har vært gjennom… Men jeg er glad du er deg! <3
Jeg skjønner godt at du klandra dama – det ville jeg også gjort. Men du er så himla flink som ikke bruker mer tid på det, for det har jo ikke egentlig noe for seg! GO LISE!
Tusen takk for denne bloggen – ikke bare er den fint skrevet og veldig opplysende, men dette innlegget fikk meg til å innse enda mer at jo før jeg søker hjelp, jo bedre. Tusen, tusen takk.