Vi har fått folk til å rive hele badet for å bygge det opp på ny. De starter bråket klokka 7 hver morgen, og da snakker jeg om både hakking, boring, hamring og andre fæle lyder som blir ekstra grusomme klokka 7 om morgenen. Leiligheten har blitt et kaos å være i, uten vann (og planlegging som kreves med tanke på f.eks dusjing), ting som er plassert alle andre steder enn på badet, og med arbeidende folk her på dagtid. Jeg er vant med å kunne sove ut noen dager i uka, jeg trenger å sove ut, og for mye ustabilitet rundt meg gjør meg ustabil.
Lite søvn, sliten av flytting og oppussing de siste ukene, dårlig start på dagen(e), for mye “rot”, vedvarende småangst og mangel på stabilitet, gjorde at begeret mitt holdt på å renne over i dag da kjæresten min (som var på jobb) spurte om jeg kunne spørre baderomsfolka om fliser og kvadratmeter. Jeg sa jeg ikke takla det, for med frynsete nerver og angst for folk og tørrprat, hadde jeg slett ikke lyst å prøve få kontakt med opptatte arbeidsfolk med hørselsvern.
Jeg stakk heller ut på tur med Zimbad, en ung og ivrig muskelbunt av en hyperaktiv fuglehund (hundeinteresserte vet vel hva slags energi jeg snakker om når jeg sier fuglehund). Han satte den manglende tålmodigheten min på prøve da vi gikk tur, jeg var tissetrengt (turte ikke jage dem ut fra badet for at jeg skulle få gå på do) og på toppen av det hele greide jeg å brenne hele underarmen min i en tue av brennesler (hallo!?) da jeg skulle plukke opp etter han. Da rant begeret over.
Kjæresten min tok støyten av det jeg nesten kan kalle et sammenbrudd og en skyllebøtte av banneord og fortvilelse, noe som endte med at han måtte komme hjem fra jobb for å “avlaste” meg. Følte meg som en liten drittunge som ikke klarte meg selv. Det hjalp med litt stryking på ryggen, forståelse og noen gode timer søvn, men jeg lurer på hvordan det kommer til å gå i ukene fremover. Jeg tenker at selv “vanlige/friske” mennesker hadde blitt påvirket av slike påkjenninger, og at det ikke er rart at jeg takler det dårlig.
Hadde/har lyst å spørre behandleren min om en tidligere time, han har sagt det bare er å ta kontakt, men jeg vil ikke mase, klamre eller kreve. Det har gått veldig bra de siste månedene, og etter 7-8 år med ukentlige samtaler var det på tide å ta et skritt videre mot større selvstendighet, så vi trappet ned til hver 14. dag. Med andre ord skal jeg ikke dit før om en uke. En sårbar, “avvist”, barnslig og sta del av meg – borderline-delen – tenker at “hvis han bare vil se meg hver 14. dag, så får det bli hver 14. dag”.
Jeg la forresten ut en tekst på bloggen for et par dager siden, en ærlig tekst om en ganske vond opplevelse. Jeg valgte å slette den en liten time senere, inkludert et bilde av blåmerker under føttene mine, som tilhørte en slags del 2 av bildeinnlegget Things that make me happy (when I hurt the most).
Det var ikke noe galt med teksten i seg selv, men det føles litt for nært enda. Deler jeg noe tidligere enn jeg er klar for, så blir jeg usikker og sitter med en urolig og ekkel følelse. Jeg pleier å lytte til denne følelsen, den prøver å fortelle meg noe, derfor har det noen ganger hendt at jeg har ombestemt meg og slettet innlegg jeg har skrevet på bloggen. Jeg tror jeg kanskje blogger teksten på et senere tidspunkt når jeg har fått det litt på avstand og det ikke er like skummelt og ubearbeida. Kanskje.
Herre, jeg skjønner GODT at begeret hadde rent over jeg. Når dere endelig er ferdig med å pusse opp, pakke ut og flytte inn. Og så skal dere ikke kunne slappe av ennå. Nei, jeg har full forståelse for at begeret rant over jeg. Hadde gjort det selv for meg!
Og jeg synes du skal ta den telefonen til behandleren din jeg, Lise. Selv om du føler at du maser, klamrer eller hva enn det der. GJØR DET. Han hadde ikke bedt deg ta kontakt om han ikke mente det.
Håper baderomsfolka blir fort ferdig og kommer seg ut, fortere enn svint, så dere kan slappe av! :) Og du må bare lufte og ventilere til meg på facebook om det skulle trengs!
Skjønner godt du blir sliten av slikt. Alle blir jo slitent av slikt, og når man er ekstra sårbar så skjer bare sånt. God du har en god kjæreste som tar vare på deg.
De bygger leiligheter ved siden av hos oss også. Lydene er på fra kl 07-ja, si det, de driver på as we speak. Jeg HATER det, får aldri sovet lenge og behagelig. I tillegg TUTER de og bruker typisk høye lyder tidlig på morran, WTF?!?!?
Skjønner godt at du er frynsete pga det. Jeg syns du skal be behandler om en ekstra time, du skal ikke gå på kompromiss med deg selv bare fordi borderline har bestemt seg for noe tullete. Har man ekstra utfordringer i livet (om så pga oppussing av bad) så HAR man det.
Det er lov å be om hjelp.
Sofaen min står åpen om du trenger en ferie (men som sagt, mye bygging her og, hjelper neppe). Klem
Du har min FULLE medfølelse, hjelp, byggeprosjekter ER slitsomme, egentlig burde en ikke vært i samme hus!
Har en et definert behov for ro, så har man det. Da er det ikke rart at hele systemet ens kommer i ulage når roen forsvinner!
Ta kontakt med behandleren din og få ut litt gørr. Det heter å ta ansvar, å forebygge :) Spesielle omstendigheter krever spesiell oppfølging!
Om det er noen trøst – jeg sender en link til et innlegg jeg skrev i fjor sommer, HELE sommeren var et kaos her. Jeg prøvde å se humoren i det, men belastningen ble til slutt for stor, det endte dessverre med psyk innleggelse for meg. Lær av mine feil :)
<3
http://svartpip.wordpress.com/2011/08/05/jeg-er-ikke-sur-og-heller-aldri-ironisk/
forstår deg godt lisa,søvnmangel i seg selv for meg nærmest på randen av sammenbrudd og da erdet ikke kjekt ha huset fullt av ukjente folk,får sosial angst i de perioder jeg er trist el sliten …men hold ut ,blir herlig når det er ferdig,har du dere en hytte ? kansje reist bort litt? men lisa ingen skam be om få gå til psykologen hver uke en stund du har klart deg kjempe fint men er bedre snakke med han ukentlig en att du skal falle helt i sammen stor god klem fra nina :)
Du er ikke alene om å få en sånn reaksjon (ok, kanskje ikke i like stor grad hos alle), for ingen liker vel støy, og avstengt vann, når man faktisk trenger å sove, og har behov for å bruke vann på en eller annen måte. Å brenne seg er heller ikke noe man higer etter…Og når det renner over, så renner det liksom VELDIG over til tider. Fint at du hvertfall kan tømme deg hos kjæresten, og at han forstår.
Du får bare prøve å ha i bakhodet at de ikke vil holde på i evighet med det badet, og at det kommer til å bli veldig fint når de blir ferdige :)
Bearbeid hendelsen først du fine Lise <3
Uff, håper de får ræva i gir og blir ferdige snart så du kan finne roen i ditt nye hjem. Må bare si nok en gang at det virker som om du har funnet den perfekte kjærste for deg! Han virker veldig snill.
Jeg må bare si at om psykologen din har sagt “Du kan bare ringe!” så mener han det! Psykologer pleier ikke å si ting for å være greie eller for at de skal bli likt! Selv om jeg regner meg for frisk (hvor går grensa?) så hender det seg at jeg stikker innom min en gang i blandt bare for å få bekrefta at det jeg føler er ok, selv om planen var at det skulle være alderledes/bra nå, men det tok meg mange år å stole på at psykologen faktisk mente at det bare var å ringe. Jeg pleide jo å tenke at “Nå er jeg frisk, nå trenger jeg ingen samtaler!”
*Prøver å sende over masse god energi* <3
Heei! (: Jeg kom over bloggen din i dag, og må bare få gi en liten “tilbakemelding”. (:
Nå har jeg sittet her og ikke klart å legge fra meg pc’n på et par timer, og jeg må bare si at jeg syns du er en utrolig sterk og modig jente! Måten du skriver på og historiene dine er utrolig gripende, og det er veldig tøft av deg og stå frem som du gjør. Det hjelper og inspirerer så utrolig mange til å hjelpe seg selv, hjelpe andre, eller å skaffe hjelp. Selv så kjenner jeg meg igjen i noe av det du forteller om, og når jeg leser om hvor langt du har kommet fra å være så langt nede, så hjelper det meg til å være positiv og tenke at man alltid har et valg, om enten å stå oppreist og ta tak i problemene sine, eller å ligge nede og la de gro, selv om det er vanskelig så er det ikke umulig.
Du er en herlig inspirasjonskilde av en jente, og du burde være stolt av alt du har kommet deg igjennom og hvor du er i dag, det er dessverre ikke mange nok som klarer det.
Du har sikkert hørt det her flere ganger, og jeg håper du tar det til deg. Skulle ønske jeg var like sterk som deg!
Når jeg ser bilder av deg, så ser jeg ikke på arrene og blir trist, men på smilet og blir inspirert. (:
Klemmer fra en jente som nå klarer å bytte ut noen negative tanker med positive i mørke stunder. (:
Vakreste Lise, jeg er glad for at du har en kjæreste som tar så godt vare på deg! Det fortjener du så absolutt!
Jeg leste den ene teksten som du skrev før du slettet den, og ja, jeg kan godt skjønne at det ble kanskje litt for nært for den var jo veldig ærlig. Samtidig så må jeg si at den var utrolig sterk, gripende, rørende, vondt og brutalt men så fantastisk vakker. Den var veldig godt skrevet og definitivt en tekst jeg hadde gått tilbake og lest i lang tid framover – noe som jeg gjør med veldig mange av dine tekster.
Jeg håper du legger den ut igjen, men det må du selvfølge gjøre når, og hvis, det føles rett for deg. Det er tross alt din blogg, og det viser hvor langt du faktisk har kommet ved å lyttet til følelsene dine og handle derifra.
Stå på, og jeg håper oppussingen blir ferdig snart så du får litt mer struktur og trygghet i hverdagen din igjen! <3
Skjønner deg så godt, det er såååååå slitsomt med håndverkere! Snekker’n som har fiksa opp hos meg er enda ikke ferdig, han er så treig, sier at han skal komme og gjøre ferdig også kommer han ikke. Og sånn har det holdt på siden jeg flyttet inn. Vet aldri når han kommer.. I dag måtte jeg sende han en melding (heldigvis slipper jeg å ringe) og si at jeg hadde omgangssyke (hvit løgn, var psyken som ikke var helt på topp), i tilfelle han hadde planer om å dukke opp. Blir så sliten av at jeg ikke får slappet av i mitt eget hjem.. Så jeg forstår at det setter deg ut med oppussing, det er ikke bare bare å få forstyrret søvn og ha fremmede mennesker i hjemmet ditt!
Hold ut, min venn, du er ingen drittunge, du reagerer bare helt naturlig ♥
Og ang. det å spørre om en time hos behandleren din, så tenker jeg at det er et skritt mot fri(sk)het å våge og be om det. Fordi du føler behov for det, så kan du det. Alternativet kan bli så mye verre, better safe than sorry ♥♥♥
Du har helt rett i at selv “vanlige” mennesker ville blitt sliten av slike omstendigheter… Ikke noe rart at du blir ekstra frynsete av det.
Jeg er HELT sikker på at behandleren din ikke vil se på det som masing, klamring eller kreving dersom du ber om tidligere time, Lise!
Håper du og kjæresten din kan komme frem til en mulig måte å takle situasjonen hjemme på. Det tar på at noen er i huset, at rutinene ikke er slik de skal være, at tingene står på feil plass osv, og når man er ekstra sårbar for det er det viktig å ta det på alvor! <3 Jeg håper du klarer å få slappe av på kveldene slik at det ikke blir altfor vanskelig for deg <3 <3