Forrige mandag startet med nytt mot, nytt håp, klar for ny uke. Jeg følte jeg hadde fått slappet av på hytta og fått litt avstand til flytte- og oppussingskaoset hjemme som har slått ut i dårlig søvn, frynsete nerver og sårbarhet, en god del angst og mye stress. Mandagens innstilling var i det minste fin, så lenge det varte.
Allerede ved tidlig ettermiddag begynte det å skrante. Ukens gruppeterapi var alt annet enn god, og jeg dro hjem med en følelse av at jeg ikke hadde noe å bidra med eller tilføre gruppa, at jeg ikke fortjente eller var verdig plassen. Jeg kan ikke si så mye om gruppeterapien, men jeg dro i hvert fall hjem med gråten i halsen og tenkte at jeg ikke kom til å møte opp neste gang (eller noen gang igjen?). Klassisk tankegang; “jeg skal ALDRI mer…”. Nå, etter seks dagers betenkningstid, tenker jeg at jeg møter opp neste gang som avtalt, og at jeg kanskje skal våge (prøve!) å si noe om hva som opprørte meg i forrige ukes gruppeterapi.
Da jeg kom hjem etter gruppeterapien ballet det på seg med enda flere kjipe hendelser, dårlige nyheter og sårende ord som opprørte meg enda mer, jeg orker ikke en gang å gå inn på det. Det var en sånn dag hvor absolutt alt som kunne gå galt, gikk galt. Og sammen med fortvilelsen og alle de vonde følelsene, veltet de samme, gamle tankene opp, hånd i hånd med de stygge stemmene. “Alt er min feil, alt jeg gjør er galt (du er tragisk!), det er ikke godt nok og det vil aldri bli godt nok (alle ler av deg!), det beste ville vært om jeg ble borte (dø!), jeg fortjener ingenting, jeg er ingenting (kutt deg!), jeg vil ikke være i denne verden, så til helvete med alt!”
Det endte med at jeg ble liggende sammenkrøllet i senga i et iherdig forsøk på å stenge alt og alle ute for å i det hele tatt klare å holde ut meg selv, og bare puste, vente, puste, vente. “Du skal til middelhavet med familien din for å feire pappaen din om en drøy ukes tid, du får faen ikke ødelegge dette med å ende opp med armene fulle av sting eller gjøre noe som resulterer i innleggelse på somatisk og/eller psykiatrisk, det får du faen ikke lov til!”
Så jeg lot være. Pustet. Ventet. Overlevde. Utover uka greide jeg å vende noe av det utover. I stedet for å være (bare) sint på meg selv, klandre meg selv og straffe meg selv, greide jeg å bli (litt) sint på mye annet. Jeg ble sint på det uomtenksomme mennesket (som egentlig bare ordla seg feil), på talentløse Ikea (som egentlig er en favoritt), på den forbanna hunden (som egentlig bare er herlig), på de dumme fliseleggerne (som egentlig ikke er dumme) og på det anklagende, kritiserende mennesket (som egentlig bare sliter med sitt). Sint i stillhet – på andre enn (bare) meg selv. Om det var rettferdig eller ei, så gjorde det i hvert fall det hele litt lettere å holde ut.
På mandag (eller like gjerne tirsdag, onsdag) kunne jeg fort ha trynt i klassisk, velkjent stil og stupt i betonggulvet med hodet først når jeg først skulle falle, men jeg gjorde ikke det.
(Men skrubbsår er vonde nok, de også).
Jeg er så stolt av deg for at du pustet…
og ventet….
Og så glad for å være her når solen titter litt frem igjen.. Og gleder meg umenneskelig mye til å se feriebilder (sjalu much).
Stort skritt.. selv om de små også bør feires.
varm klem
Stolt av deg jeg også – Stort fremskritt. Flink er du. Det er ikke bare bare å puste, vente og overleve… Det er faktisk veldig vanskelig. Men du klarte det!
♥
Hei.. jeg vet ikke om d er okei at jeg skriver noe her, siden jeg ikke kjenner deg, men.. jeg har følgt bloggen din en god stund og har hadt lust til åfortelle deg hvor flott jeg synes denne bloggen er, Du er.
Du setter ord på så mye som jeg ikke klarer. Du er kjempe flink:)
Du er inspirerende.
Ps:jeg liker bildene dine på instag.
En liten klem fra meg
Åååå, du er flink! You go girl! :-D
Stolt av deg jeg (: ser du nå hvor mye sterkere du har blitt? For det gjør jeg! Stooooor klem fra meg xx
Kjempebra! Du er flink!
Så stolt over deg som fikk kontroll over situasjonen og deg selv!! Kjempebra Lise!!! Det krevde nok masse styrke! *klemme Lise*
Men vondt å lese hvordan uka di var. Og jeg håper du greier å gå tilbake til gruppeterapien og fortelle! For det tror jeg kan komme til å gjøre deg enda sterkere, og sikkert letter litt på det du har inni deg av følelser fra sist time!
*sender masse styrkevibber og positivitet til deg*
STOR klem <3 <3
Krevende.
Utholdende.
Sterkt.
STERK!
*klem*
Det er lov til å vende sinnet mot andre innimellom også, for tross alt, det er ikke bare ens egen feil. Man trenger ikke i utgangspunktet å mene at den andre parten er fæl og dum, men det er lov til å synes at det han/hun sa, er feil eller dumt.
Bra at du holdt det ut og kom deg gjennom <3
Oohh, og mens jeg husker det. Da jeg satt og ventet på psyk.timen min for et par uker siden, så leste jeg artikkelen om deg i psykopp fra i sommer :D <3
Sååååå stolte av deg Lise, så klarte å holda ut!!!!!! <3 Kooooosa deg masse i middelhavet med familien din!
Stooore klem fra syskenbarnet ditt!! <3
Du er vannvittig flink, Lise… Jeg er glad du klarer å være så sterk som du klarte, og jeg er sinnsykt glad du ble med på torsdag! Håååper du hadde det GØY! At det ble mer gøy enn strevsomt!:) <3
Ramlet over bloggen din, mens jeg opprettet min egen. Kjenner meg igjen i det du skriver. Selv om vi ikke har samme problem, så er det mange av de samme dumme tankene jeg også har. Stå på! Kjempemodig er du, det å stå frem er til stor hjelp for mange. Jeg selv er en anonym pyse.. Men det hjelper å få det ut!
Så bra at du klarte å stoppe opp, tenke, holde ut og snu om. Ingen skal si at du ikke kjemper. Du jobber så bra med deg selv. Vær stolt av deg selv Lise :)
Dette er bare skikkelig styrke, så utrolig flink du er <3 <3 <3
Eg håpar du ser kor ein FANTASTISK stor seier dette er, Lise! Og om ikkje, så vit at vi gjer det <3
Du er så flott at du aner ikke. Stor klem <3
gratulerer lisa :) du er så flink og sterk som har klart slutte med selvskadingen,du har virkelig mye være stolt over!! og går du på en sprekk så skal du ikke skamme deg,men seff håper jeg det aldri skjer,du fortjener ikke smerter og flere sår,stor klem fra nina
Du er så utrolig flink til å uttrykke deg, Lise!
Lever meg inn i det du skriver, og du har nå også inspirert meg til å opprette egen blogg med min historie. Foreløpig anonymt, men kjenner det er godt å få skrevet ned masse.. Fint om du tar en titt :)
Du mestrer og du inspirerer Lise :)
Kjenner meg igjen, på godt og vondt eller hva jeg skal si… Å puste og vente er en strategi jeg selv har prøvd å bruke, men sjeldent, og egentlig ubevisst. Etter at jeg leste ditt forrige innlegg om det har jeg blitt mye mer obs på det, bruker det bevisst, og det “funker”! Takk.
Kjenner meg så igjen i følelsene.
Du inspirerer meg.
Jeg er virkelig stolt av deg Lise! Du er så flink og du er mitt forbilde. Selvom du kanskje ikke alltid føler det selv, så synes jeg du er så flink! <3