De siste dagene har vært utrolig tunge, nærmest uutholdelige. Mørket som har bygget seg opp de siste ukene overveldet meg på mandag. Og senga ble (heldigvis) første utvei, fremfor selvskading som alltid har vært første utvei. Onsdag sto jeg aldri opp, bortsett fra en tur på toalettet. Lå i senga til neste dag, sov, gråt, vridde meg i angst og kaos og bare ventet på at det skulle gå over. Klarte ikke spise, klarte ikke snakke, klarte ikke lese meldinger, kunne bare prøve å holde ut.
Jeg har tidligere delt en tavletegning fra behandlingen, Når jeg reiser opp til min lille planet. Jeg hadde allerede reist opp til min lille planet for en ukes tid siden, kanskje mer, langt vekk fra verden og alle som vil hjelpe meg eller være der for meg. En posisjon hvor ingen når inn til meg. Jeg hadde avlyst timen hos behandler, jeg skulle slutte for godt, jeg skulle slutte å ta medisiner, og jeg skulle skrive brev til gruppeterapien og si at jeg trekker meg. Fuck the world! Ha det bra, ses aldri igjen!
Og mens jeg lå og vred meg i fortvilelse og tenkte på hvordan jeg skulle klare å komme ut av dette på egenhånd, fikk jeg panikk da jeg innså at jeg faktisk ikke kunne, ikke klarte å holde dette ut, og at nå var kanskje den eneste løsningen å ende alt? Fortvilt og desperat angret jeg på alle beslutninger om å “klare meg selv”, og heiv meg på første buss til poliklinikken, ustelt og med rødsprengte øyne, for å prøve å få noen minutter med behandleren min. Om jeg så måtte vente en time eller to, så var det tryggere å vente der enn å vente hjemme.
Når jeg er forgiftet av mine egne tanker, vrangforestillinger og destruktivitet, så trenger jeg motgift, som i mitt tilfelle er samtaler, bekreftelser og betryggelse, en trygg hånd som forsiktig henter meg ned fra min egen lille planet, tilbake til virkeligheten og realiteten. Jeg fikk en ørliten dose motgift i dag, og jeg håper det holder ut helga frem til neste avtale på mandag.
Og det som skremmer meg, men som akkurat nå gjør meg mest forbanna, er hvordan mørket, borderlinemonsteret, kommer opp med de jævligste (u)sannhetene, og lurer meg trill rundt, gang på gang. Vrangforestillinger som ikke har rot i virkeligheten, og som dytter meg totalt over ende, opp-ned, og det at jeg ikke klarer å se det før etterpå.
Jeg kunne sikkert ha skrevet mer, utdypt bedre, formulert meg bedre, terpet på det ene og det andre slik jeg pleier gjøre med alle tekstene mine for at det liksom skal bli “bra nok” for mine egne, selvkritiske øyne, men jeg tror rett og slett jeg må stenge igjen alle kanaler og bare tviholde på den lille dosen motgift jeg har fått. Jeg er redd for at dersom jeg tenker for mye rundt det nå, vil det bare spinne vrangtankene i gang igjen. Jeg er ikke sterk nok. Så målet mitt frem til mandag er å ikke tenke.
Til slutt må jeg bare dele noe som gikk rett i hjertet mitt ♥. Etter å ha vært sengeliggende i halvannet døgn uten å klare noen form for kontakt med omverden, kom lille Zimbad, vår lille luring på fire bein, med brev til meg: “Savner deg”.
<3
- Stay strong and hold your head up high, beautiful!
Du er fantastisk flink til å sette ord på det du opplever/tenker. Håper du snart føler deg bedre igjen, for det fortjener du! Veldig søtt det med hunden :o)
Så fantastisk bra at du kom deg av gårde og fikk litt motgift. Jeg er stolt på dine vegne!
<3
<3 <3 Stor klem <3 <3
hold ut :)
Ser du hvor sterk du er oppi alt kaoset?
Du klarte det, du klarte å få panikk, og tenke hva i helvete har jeg gjort nå, du klarte å gå ut den døra.. du klarte å be om en time, selv om du allerede hadde avlyst..
Du er sterk, de skal ikke vinne
<3
Du er tøff!
Stå på, å bare “vær” i helga, så skal du se du kommer deg igjennom den.
Styrke-klem ifra meg.
<3
Beste. Love you! :)
Herligste bildet jeg har sett på lenge <3
<3
Hugs:
Tro ikke frosten som senker en fred av sne i ditt hår.
Alltid er det på jorden et sted tidlig vår.
Tro ikke mørket når lyset går ned i skumringens fang.
Alltid er det på jorden et sted soloppgang.
… og det med hunden var berre heilt heartbreaking (på den gode måten, den beste som tenkast kan)
*sender styrketanker din vei*
Klemmer og masse styrke sendes <3 <3
Det er så fint å lese når du snakker fra hjertet ditt.
Masse masse gode tanker og klemmer herifra fine Lise.
<3
<3
<3
<3. Så sterk du er. Jeg lurte bare på en ting; hvilke vrangforestillinger får du? Jeg har skrevet om mine på min blogg. Lurte derfor på om de utarter seg forskjellig fra psykdom til psykdom, eller om de går på tvers av ulike diagnoser?
Klem fra nysgjerrig uvitende
<3 <3 <3 <3
Go’klem til deg Lise. Hold ut <3
Liker veldig godt den motgift-metaforen! Så godt at du ba om hjelp likevel… Og så nydelig Zimbad er!
Det er veldig ydmyke tanker du forteller om… Husk hva det sier om deg som person…At du har et ydmyket hjerte (er en godhjertet person).
Hadde du vært hardhjertet, ville du aldri stilt spørsmål med deg selv som person.
En hardhjertet person, kan ikke tenke ydmykt.
Menneskehjerter er ikke like, men du er en av de godhjertede.
Håper du en dag, vil se det jeg ser i deg, og ikke være i den minste tvil.
Hei, jeg ville bare si fra en syk person til en annen at dette hjelper… Jeg har hatt det tøft de siste 7årene og aldri følt at jeg kan ordlegge hvordan jeg har det, det greier du. Selv om jeg ikke selvskader, kjenner jeg til trangen veldig godt.
Jeg håper at du og jeg kan komme oss ut å bli friske, vi fortjener det :)
Takk for at du er til.
Hilsen Julie.
Jeg og vil ha en hund som skriver snille lapper til meg!