For noen uker siden skrev jeg et innlegg kalt Til du som ikke lenger skader deg, hvor jeg stilte noen spørsmål rundt det å komme seg ut av selvskadingen. Jeg ønsket å høre hvordan det har vært for andre, og kanskje ville jeg (og andre) finne motivasjon, håp og inspirasjon. Jeg har fått fantastisk ærlige, utdypende og gode svar fra nærmere 50 personer som tidligere skadet seg selv, men som ikke lenger gjør det.
Det har vært utrolig fint å lese alle svarene, og jeg har prøvd å få til en slags oppsummering som jeg vil dele i dette innlegget. Det har vært en utfordring å prøve å sette dette sammen til ett innlegg, og vil du lese svarene i sin helhet, kan du lese dem her.
Hvor lenge har du vært skadefri?
Blant de nærmere 50 svarene jeg fikk, hadde de som svarte vært skadefrie i alt fra 1 uke og opp til hele 7 år. Flertallet hadde ikke skadet seg på 1-2 år.
Det som jeg ble oppmerksom på i flere av svarene, er at mange skriver f.eks ”jeg har vært skadefri i 2 år, med 1 sprekk”. Det er en kjempefin måte å se det på, og kanskje også mer riktig og rettferdig enn å la to år gå i søpla på grunn av en sprekk eller to? Hva med alle de andre 729 skadefrie dagene?
Hva fikk deg til å slutte med selvskading? Hva er din drivkraft?
Barn og morsrollen
Flere nevner at de sluttet å skade seg selv med tanke på fremtidige barn, både som en av flere grunner, eller ene og alene som hovedgrunn. Noen nevner at de allerede har barn, og at de sluttet i det de fant ut at de var gravide. Det handler om et ønske om å ikke være en selvskadende mor, et ønske om å ikke blande inn barna i sykdom eller få spørsmål om arr, i alt et ønske om å være en god mor og et forbilde for sine barn.
Viktige mennesker i livet
Mange nevner kjærester, forloveder og ektemenn, venner og familie og alle som bryr seg, og som bekymrer seg, blir redde og triste (og noen sinte) når de skader seg. De ønsker ikke å såre eller skuffe de som er glad i dem lenger. Kjærligheten og tilliten de blir vist spiller en positiv rolle.
Ønske om å bli frisk/bevisstgjørelse/”fikk nok”
Mange nevner at de etter flere år med selvskading og alt som følger med av skam og konsekvenser, innså at nok var nok, og at de faktisk har en fremtid. De ble rett og slett lei av å ha det sånn som de hadde det, og innså at selvskading ikke hjalp eller løste noen problemer. De innså at de måtte ta tak i livet sitt selv og lære seg andre måter å takle problemer på. Flere ønsket/ønsker å bli friske og uavhengige, og forstår at selvskading ikke er en del av det.
Jobb
Flere nevner jobb og arbeid som en av grunnene til at de sluttet å skade seg selv. Arbeid med barn og mennesker er noe som går igjen, og at det ikke passer seg med arr.
Hjelp
Noen sier det var avgjørende at de fikk god hjelp av behandlere som fokuserte på de bakenliggende problemene, eller at en lengre innleggelse uten mulighet til å skade seg var til hjelp. Det å ha noen å snakke med når ting ble vanskelig, å ha en skulder å gråte på og benytte seg av avledningsteknikker, er også nevnt. Støtte og hjelp til å lære seg andre måter å håndtere vanskelige følelser på, er viktig for å kunne komme seg ut av selvskadingen.
Arr
Flertallet nevner arr som en av grunnene til at de sluttet. Arr og skam, det å være lei av å skjule og alltid måtte forholde seg til sår og nye arr. De ønsker ikke flere arr, og for noen er det viktig å ikke ha (flere) arr i begivenheter som konfirmasjon eller bryllup.
Noe som gradvis gikk over
Mens de fleste forteller at det å slutte med selvskading var en bevisst avgjørelse og en vanskelig prosess, er det også noen som nevner at det gikk over av seg selv, og at de etter hvert ikke lenger hadde samme behov for å skade seg. Det har vært i sammenheng med å vokse, bli friskere og få det bedre med seg selv.
Spesielle hendelser
Noen nevner at det har vært spesielle hendelser som har fått dem til å slutte med selvskading. Noen har nevnt at de opplevde å miste noen i ulykke (”hvordan kan jeg utsette andre for dette når jeg ser hva ulykken gjorde med dem?”) eller hatt en skremmende eller ubehagelig opplevelse knyttet til selvskading.
Hva har vært vanskelig med å slutte, og hva har vært vanskelig i tiden etterpå?
Avhengighet/trang til å skade
De aller fleste forteller at det vanskeligste har vært å ikke skade seg når skadetrangen kommer, og den kommer gjerne ofte. Selvskading blir en form for avhengighet, og flere bruker ordet ”abstinenser”. Mange føler at selvskadingen har vært en del av dem (i veldig lang tid), og at noe mangler når de ikke lenger skader seg. Avhengigheten prøver gjerne å lure deg med setninger som ”du har jo allerede så mange arr, hva gjør ett ekstra?” og “bare en siste gang”.
Å stå i smerten og finne andre måter å håndtere vanskelige følelser
Det har vært vanskelig for de fleste å måtte stå i den psykiske smerten og holde ut, uten å kunne bruke selvskading som avreagering og/eller for å flytte fokus. Hvordan skal man reagere når man er vant til å reagere destruktivt? Det er vanskelig å bryte innøvde mønstre og endre tankegangen, og mange har hatt vanskelig for å finne andre alternativer og løsninger for uttrykk og utløp for følelser.
Straff
Noen tar opp temaet straff og behovet for å være selvdestruktiv, og at det har vært vanskelig å ikke lenger kunne straffe seg selv. Det er vanskelig å forstå og akseptere at man fortjener å være god mot seg selv.
Arr
Flere nevner at det å ha arr har vært vanskelig i ettertid. Det er vanskelig å måtte forklare arrene, og man er gjerne et helt annet sted i dag enn det man var når man tidligere skadet seg. Arrene representerer ikke lenger den man føler man er eller hvordan man har det.
Rene armer er ikke det samme som å ha det bra
Noen har svart at det har vært vanskelig at andre har trodd at man er frisk og har det bra fordi det ikke lenger finnes synlige bevis (sår). Det er ikke slik det fungerer, da sykdom og smerte ligger i følelsene og tankene, og ikke utenpå kroppen.
Trigging
Det er lett å bli trigget av noe man ser eller hører. Både ord, beskrivelser og gjenstander kan minne om selvskading, noe som kan være tøft når man først prøver å venne seg av med selvskading som mestringsstrategi (og komme seg ut av avhengigheten).
Hvordan håndterer du vanskelige følelser nå, i stedet for å ty til selvskading?
De fleste forteller at det har vært fryktelig vanskelig å finne andre måter å håndtere følelser på, og at det fortsatt er vanskelig. Noen forteller at de har erstattet selvskading med andre destruktive mestringsstrategier, for eksempel ved å spise eller ikke spise, og at det føles som å måtte velge mellom to onder.
Likevel er det nevnt mange gode alternativer som som kan fungere som avledning eller utløp:
- Snakke med noen! (sitat “det hjelper virkelig å snakke om det og gråte litt, mens noen lytter, tør å stille kritiske spørsmål og er tålmodig selv om du blir sint”)
- Bruke kreativiteten: male, tegne, skrive (sitat “skriving er terapi vettu :)”)
- Fysisk aktivitet: gå en tur, sykle, trene (sitat ”trening gir en himmelsk følelse og det er lettere å slappe av hjemme etterpå”)
- Vise følelser, gråte, skrike, kjefte, få det ut!
- Sove, holde ut, vente til det går over
- Synge, spille musikk, høre på musikk
- Spille kort, tetris og andre spill (sitat “noen ganger handler det bare om å ha noe å gjøre, og da er kortspill, turer og filmer en bra løsning. Jeg kan love deg at jeg nærmer meg verdensmester nivå når det kommer til Tetris!”)
- Se tv, se film (sitat “jeg legger meg i senga, pakker meg godt inn i dynen og setter på en episode south park på tven”)
- Lese (sitat “som oftest trenger jeg egentlig bare en pause fra min egen verden, og da begraver jeg meg dypt ned i bøker”)
- Ta en lang, varm dusj
- Være sammen med andre, familie eller venner (sitat “deretter lufter jeg de mer overfladiske delene av det med venner om dette føles nødvendig, og vi finner på noe hyggelig, eller jeg går en lang tur og prøver å fokusere på ting jeg syns er bra, motiverende, inspirerende og interessant.”)
- Ta seg selv i nakkeskinnet (sitat ”enkelte ganger sporer man av og kommer innpå gammelt tankemønster og da må man ta seg selv i nakkeskinnet og føre seg selv på rett spor igjen! VANSKELIG men viktigst av alt: IKKE UMULIG!”)
- Se på bilder av de du er glad i, huske på de gode øyeblikkene
- Tenke gjennom hva som skjer her og nå (sitat ”vanskelige følelser prøver jeg nå å sortere og tenke gjennom: hvorfor kommer de? hva kan jeg gjøre (annet enn å skade meg) for å få det bedre?”
- Være rundt dyr, gå i stallen osv.
- Vaske og rydde (sitat ”skaper kontroll utenfor, i stedetfor å gjøre utsiden like kaotisk som innsiden”)
- Belønning for å holde ut (sitat “så er jeg flink og finner belønninger underveis, f.eks ved 2.5 år en ny tattoo osv.”)
Jeg vil samtidig anbefale et innlegg Karianne har skrevet om alternative mestringsstrategier og hvordan holde ut skadetrang: Selvhjelp – kampen mot sebrastripene
Hvordan føles det å være skadefri?
Det var mange forskjellige svar på dette spørsmålet, de aller fleste veldig positive og godt å lese, men mange har svart at de har blandede følelser. Samtidig som en føler seg mer fri, friskere, og opplever mestring og kontroll, er det også mange som opplever usikkerhet, redsel og et slags savn og en sorg, da man gir slipp på en ”trygg utvei” man alltid har hatt.
Ord som blir nevnt, er for eksempel rart, bra, kaotisk, naturlig, friskt, fantastisk, skummelt, skremmende, forferdelig, deilig, godt og vondt.
Det er vanskelig å oppsummere andres beskrivelser av følelser. Jeg syns svarene i seg selv sier det så godt, derfor velger jeg heller noen beskrivende utdrag.
«Det føles bra! Å oppleve mestring.»
«Føles friskere. Mer normalt.»
«Jeg ville sagt fantastisk, men det er så mye mer enn det. Det finnes ikke ord som er sterke nok til å beskrive det. Jeg savner det ikke i det hele tatt. Jeg føler meg fri.»
«Jeg er stolt – selv om kanskje ikke alle andre synes det er en så stor bragd, så er det nok noe av det største og vanskeligste jeg har oppnådd i mitt liv.»
«Skummelt syns jeg. Det er så mye vanskeligere å forklare vonde tanker og følelser med ord, når jeg er vant til å vise dem med blod og sting.»
«Å være selvskadingsfri er en befrielse på alle punkt og jeg ønsker for alle å få oppleve det samme som jeg har opplevd selv!»
«Fantastisk mesteparten av tiden! Men i sentimentale, tunge øyeblikk kan jeg ta meg i å savne å kutte.»
«Godt.. men er livredd for å miste grepet og begynne igjen.»
«Om jeg skal være helt ærlig med deg – så føler jeg meg veldig naken.»
«Det føles godt. Og litt vondt. For selvskadingen var jo meg? Har jeg mistet en bit av meg selv? Nei. Du vil framdeles være deg selv, bare uten selvskadingen. Og det er OK!»
«Å være skadefri er langt mer komfortabelt enn å være selvskader.»
«Det føles fantastisk. Jeg føler meg fri og levende.»
Utvalgte sitater
«Man får ikke mer omsorg, sympati, hjelp eller forståelse selv om man skader seg selv. Selv om man bruker tårer av blod, fremfor vanlige tårer og ord. Der og da kan det nok virke sånn, men det har nok med at mange av helsepersonellet har som jobb å “ta vare på oss” som sliter med sånne ting. Jeg velger å kalle det “falsk omsorg”.»
«Jeg synes det er viktig at folk rundt (behandlere, familie og andre støttepersoner) forstår at en selvskader ikke er frisk selv om hun/han ikke selvskader. Alt er ikke en dans på roser selv om man ikke lenger skader seg. Nei, heller tvert imot. All den innvendige smerten som jeg før tok ut via blod, hvor er den nå? Jo, den er inni meg. Og den må takles på andre måter.»
«Jeg er en fin jente, som er både ærlig og snill. Jeg har venner og familie jeg er glad i – som også er glade i meg. Jeg trenger jo ikke å selvskade, ikke når jeg har ord og stemme. Det er kanskje det viktigste jeg har lært i hele mitt liv, å tørre å bruke stemmen.»
«Jeg gråt på nærmeste skulder, kjempet i mot sterke følelser og smakte på livet uten sykdom. Jeg var så heldig å kjenne at livet smakte bedre uten selvskadingen!»
«Det er en god kombinasjon av selvbeherskelse, flytte fokus og aksept.»
«Man har ALLTID ett valg, selv om det er vanskelig for følelsene å forstå av og til.»
«Det var ingen lege, psykolog eller psykiater som fortalte meg at “NÅMÅDUSLUTTE” også slutta jeg. Nei, det var JEG og MIN vilje som fikk meg til og faktisk ta tak i meg selv, og deretter slutte. Så, det gir meg håp om at jeg med tiden skal bli frisk fra spiseforstyrrelsen og depresjonen også.»
«Det er DU som bestemmer hvordan du skal takle en situasjon. Det er DU som bestemmer hvem og hva som skal være i livet ditt. Det er du som bestemmer uansett!!»
Tusen hjertelig takk til alle som tok seg tid til å dele sine erfaringer! ♥
Jeg håper dette innlegget kan bidra til noe positivt, på en eller annen måte. Jeg har i hvert fall fått mye ut av å lese og sette meg inn i alle kommentarene og svarene – for så å samle alt til én tekst. Så mange forskjellige svar, men likevel så mye til felles. Hvis femti personer kan fortelle meg at de ikke lenger skader seg selv, så hvorfor skal ikke jeg kunne klare det, eller du?
