.
Tåken ligger tett
over vått, grått
landskap
Ansiktene gråter
Mørke steg
inn i et helvete
jeg allerede visste om
Skrevet av
© Lise Hetland

.
Tåken ligger tett
over vått, grått
landskap
Ansiktene gråter
Mørke steg
inn i et helvete
jeg allerede visste om

Støyen rundt meg legger seg som en hinne av tåke rundt meg. Trafikken og travle mennesker haster forbi meg, lyder og inntrykk, hele verden går rundt. Verden går sin gang. Om jeg ikke hadde fantes, ville verden fortsatt gått sin gang – med meg, og uten meg. Jeg står stille på stedet hvil, som øyet i en syklon, et stille sted midt i kaoset.
Noe holder meg igjen fra å være i denne såkalte verden. Tunge vekter drar meg ned mot bakken, og kroppen er bundet fast av slitesterk tau. Jeg har ikke stemme, for ordene mine har ingen verdi. Jeg står stille, og verden er for opptatt til å noengang se etter.
Støy. Støyen rundt meg legger seg som en hinne av tåke rundt meg. Hjertet slår lydløst, for ekkoet er så smertefullt. Så tomt, så stille, er jeg. Så tomt, så stille,
var jeg.
.
men verden går sin gang.
med meg,
uten meg.

“du er tøff på sååå mye, og for denne lille, søte tingen blir du usikker?!”
(sitat Unni, god venninne)
(Blaise Pascal)
Ord i natten, skrevet en desembernatt i 2007.
Dragsug mot et helvete jeg allerede kjenner fra før. Hulrommet, tomrommet spiser meg innvendig og etterlater rester av knuste drømmer og avlivet håp. Håp om et liv, drøm om en lykke. Men engler jeg trodde på har forlatt meg og jeg ligger i grus og biter og råtner og gråter. Endeløse, verdiløse tårer uten en lyd. Hvem kan se min forfallende sjel bak lysende, løgnaktig smil. Elsk meg, elsk meg bare litt, men se meg, hør meg, jeg råtner i min egen stillhet av sorg.
*
Hvorfor i helvete er du ikke glad i meg. Du gjentar og gjentar, du er glad i meg, du er her, men jeg er blind og jeg er døv, for tårer brenner mitt syn og jeg hører bare lyden av min kropp som drukner i min fortvilelse. Jeg krever og krever, men jeg visner og dør for hvert krav du ikke kan tilfredstille. Min sjel består av åpne sår og jeg ber på mine knær, hvorfor i helvete er du ikke glad i meg.
.
kan du huske smerten
du påførte meg?
kan du huske den?
kan du føle den?
du tok fra meg evnen
til å leve
og til å være
jeg eksisterte kun
på dine premisser
kan du huske?
kan du føle?
jeg står med mine bare armer
foran deg
kan du huske?
kan du føle?
noe
som helst?
Bloggen min er over to år gammel, og underveis og i ettertid har mange innlegg blitt slettet. Jeg har ikke gått gjennom bloggen på minst et halvt år, men tidligere har jeg sletta enkelte innlegg som var altfor preget av hvor syk jeg har vært. Noen innlegg har vært litt vel blottleggende, litt vel beskrivende, litt på kanten, og litt noe jeg ikke ønsker å være, men som jeg var da jeg var veldig syk. Jeg kjører uansett en ærlig og åpen blogg, både med “friske” ord og med “syke” ord (selvom jeg hater den type kategorisering, men dere skjønner hva jeg mener).
Det jeg ville frem til, var at bloggen er over to år gammel og har vel per i dag snart fem hundre innlegg. Det er vel de færreste som orker å lese seg så langt tilbake (selvom jeg vet noen har gjort det, og det verdsetter jeg!), så jeg lurte på om jeg en sjelden gang skulle dra frem gamle innlegg?
Jeg re-publiserer uansett et “dikt” jeg skrev under en innleggelse i 2007. Nå i ettertid ser jeg tydelig at diktet, min sannhet, er litt på grensen til det psykotiske. Grensepsykose. Vrangforestillinger. Det føles litt rart å se tilbake på, for jeg vet jeg har vært helt på en annen planet i mine sykeste perioder. En konflikt mellom to verdener, to sannheter, og drakampen mellom disse.
Sannheten.
Jeg ser hjernevaskingen jeg har vært utsatt for.
Hvorfor har dere presset på meg denne
usanne virkeligheten?
I et øyeblikk kan jeg se sannheten.
La meg klamre meg her
og ikke gi slipp.
Medisiner fulle av løgn.
Ord fulle av usannheter.
Stopp!
Jeg er ikke av denne verden.
Hvorfor vil dere lure meg inn her
og tro på deres virkelighet?
Jeg ser virkeligheten
slik den virkelig er.
Stopp!
Vinger knust av deres råtne ord.
Jeg er dømt til å bli her.
Akseptere denne usanne verden
eller hjernevaskes bak låste dører
og psykotiske skrik.
Jeg styrter mot bakken,
deres råtne ord og metoder
knuser hver eneste levelige sjel.
Jeg vil kjempe imot,
klamre meg her
og ikke gi slipp
Ondsinnede løgner som skal helbrede meg,
men faen ta dere.
Løgnene vil omsider gripe dere
og blodet som flyter vil forstås.
Jeg vil drukne
men jeg synker ikke,
ligger bare på overflaten
og hører på deres løgner som skal helbrede meg
Jeg klamrer meg til sannheten,
jeg vil ikke gi slipp.
Bare la meg blø og drukne og fly.
Jeg er ingenting verdt i denne verden.
Thomas Moen har startet et prosjekt som heter Mitt budskap til verden. Han skriver “(…) Derfor utfordrer jeg DEG til å lage en bloggpost med et bilde av hånden din hvor du skriver et budskap du vil dele med verden, og oppfordrer andre bloggere til å gjøre det samme”.

Ellers vil jeg takke mine bloggvenner som tipsa meg om prosjektet og utfordra meg. Jeg oppfordrer alle andre til å bli med på dette fine prosjektet.
Dersom dere har blitt med på prosjektet har jeg veldig lyst å titte innom bloggene deres. Legg igjen link vel?
Med dette ordtaket ønsker jeg også spesielt å sende varme tanker til Liljen. Hold ut.

så stille
tomtordene formuleres
på papiret
jeg lever
jeg ertror du
mens hjertet mitt
lar være å slå
for ekkoet
gjør for vondtså stille
tomter jeg
skrevet av © Lise Hetland,
6 november 2009

skrevet av © Lise Hetland, 2 november 2009
det lukter smerte
og blod
idet jeg lar vannet
renne over meg
det er vondt
men hvilken rett har jeg
til å klage
det beskyttende laget
renner bort
og det røde
får fri flyt
renner og blandes
med det rene vannet
det lukter smerte
og blod
og jeg kan syne min sjel
det er vondt
men hvilken rett har jeg
til å klage
skrevet av © Lise Hetland , 2 november 2009

I kanskje fem-seks år har jeg hatt samme velkomstmelding på mobilen: “det ordner seg til slutt”, i håp om å få en grad av optimisme printet inn i hodet mitt. Det er en veldig fin tanke å ha når man er fortvila, hjelpesløs eller bekymra og ikke kan gjøre så mye mer. Jeg prøver hvertfall å betrygge meg selv med at det alltid ordner seg. På en eller annen måte så gjør det alltid det.
bilde googlet

(…) Jeg elsket aller mest ordene. Og jeg tror ordene elsket meg også, for de kom alltid til meg, de var der alltid. Jeg elsket alt de ga meg, og jeg ga dem alt av meg. Jeg kunne låse meg inn i ordene og leve der for evig, om jeg bare ikke måtte opp og puste en gang i blant. Det var noen ganger slik. Kvelende. Og jeg var ikke sikker på om jeg ville dø, egentlig.
Jeg er så redd menneskene. Men jeg lengter til dem.
(Utdrag fra “Jeg lengter til menneskene” fra Farger å fly mot, Lise Hetland)
Evanescence – Missing
with lyrics
♥ Elsk ♥
Anti-janteloven
1. Du er enestående.
2. Du er mer verdt enn noen kan måle.
3. Du kan noe som er spesielt for deg.
4. Du har noe å gi andre.
5. Du har gjort noe du kan være stolt av.
6. Du har store ubrukte ressurser.
7. Du duger til noe.
8. Du kan godta andre.
9. Du har evner til å forstå og lære av
andre.
10. Det er noen som er glad i deg.