Glede « liseliten.com

Arkiv for kategorien 'Glede'

Julaften i år

Publisert desember 26, 2011 Glede , Hverdag 12 Comments

Jula hittil har vært fin! Jeg har tidligere skrevet om mitt (ikke så gode) forhold til jul og fjorårets jul og nyttår tilbragt på psykiatrisk. Likevel, og på tross av alt, rakk jeg å få en ganske så fin julestemning de siste dagene før jul. Julaften ble feiret sammen med mamma og pappa og mine søsken m/fam, og farmor og farfar. Det var veldig koselig. Niesen min på 7 år gjennomskuet julenissen (min bror), og det var ikke like populært, haha. Det blir i hvert fall godt med liv og røre med barn på julaften. Jeg savner å være liten.

Jeg har tydeligvis vært veldig snill i år, for jeg har virkelig fått mange flotte gaver! Jeg er overveldet! Da jeg kom hjem sent julaften og sjekket facebook, vurderte jeg å skrive en statusoppdatering, og det første ordet som falt meg inn var “lykkefølelse”. Det var faktisk noe jeg kjente på! Lykkefølelse. Ikke på grunn av gavene selvfølgelig (kanskje litt da?? Haha), men kombinasjonen av alt som bidro til at det ble en vellykket julaften. Jeg har en virkelig fin familie, jeg føler meg heldig ♥

Jeg har også tenkt (og tenker) på alle som har det vanskelig i denne tiden. Kjære Ingeborg delte noe veldig fint på sin status på facebook, som jeg gjerne vil dele videre. Hun skrev:

«Kjære alle som savner noen eller noe i kveld. Alle som ikke har den julen de skulle ønske de hadde. Alle som holder masken. Alle som er alene. Ensomme. Sinte. Triste. Glade. Slitne. Kjære alle som ikke føler at de helt får det til. Vet du hva? Det er helt ok. Jul er ikke noe du skal prestere. Det finnes ingen rette eller gale følelser. Finn det som betyr noe for deg. Ta vare på det. Bruk din målestokk. La verden ha sin. De beste ønsker for julen fra meg.»

Ønsker alle en fin romjul videre! Jeg har dessverre ingen bilder fra julefeiringen, men jeg runder av med noen av de flotte gavene jeg fikk. Tusen takk!!

Noen av gavene jeg fikk til jul i år:
Baby G klokke ♥, Canon printer, scanner og kopi i ett, billetter til Mods-musikalen i Stavanger Konserthus neste høst (jeg skal også på selve konserten på Viking Stadion i sommer!), gavekort på aromaterapi, Mariusgenser + strømper, hjertesmykke, veske med sløyfe + +

Oktober blir fin

Publisert august 31, 2011 Glede , Hverdag 40 Comments

Jeg gleder meg

Publisert august 16, 2011 Glede , Hverdag 26 Comments

Ferie og fri! Salt i såret eller håp?

Publisert juli 21, 2011 Glede , Hverdag , Psykisk helse 36 Comments

Jeg husker fra tidligere at jeg alltid kjente et lite stikk i hjertet mitt da andre gledet og frydet seg så inderlig over å endelig ha helg eller ferie, og ikke nølte med å rope det med store bokstaver og utropstegn. Stikket i hjertet mitt handlet ikke om at jeg ikke unnet andre gleden av å ha ferie eller fri, men for meg var det alltid en påminnelse om at jeg ikke var som alle andre andre. Det var en påminnelse om at jeg hadde feilet i det som alle andre klarte. Jeg hadde jo i andres øyne alltid “fri”. Jeg jobbet jo ikke, jeg kunne jo sove så lenge jeg ville, legge meg når jeg ville, kose meg. Eller?

Nei. Jeg koset meg ikke med “fri”. Jeg jobbet, jeg, tjuefire timer i døgnet. Jeg jobbet med meg selv og for å komme meg gjennom dagene. Jeg jobbet mot indre demoner og sterke krefter som ville ødelegge meg. Jeg jobbet for å bli bedre, for å kanskje én dag være så heldig som andre som kunne jobbe. Jeg var ikke heldig som alltid hadde “fri”. De var heldige, de som var friske nok til å kunne jobbe!

Jeg skriver det som om det var fortid, men det er ikke bare fortid. Jeg jobber fortsatt med meg selv, mot de samme demonene, mot samme mål. Men forskjellen er at jeg, i dag, er en av dem som roper med store bokstaver og utropstegn, at jeg har ferie! Ekte ferie. Jeg, som i utgangspunktet er 100% varig ung ufør på grunn av psykisk lidelse og nedsatt arbeidsevne.

Jeg vil ikke være den som stikker i andres hjerter ved å fryde meg over ferie og fri. Jeg roper ikke med store bokstaver og utropstegn i en æddabædda-tone. Jeg har vært der selv, og jeg vil fortelle deg at det er mulig. Etter å ha vært hjemmeværende i mange, mange år, etter mange forsøk og feiling og tapt håp, jobber jeg nå 15 timer i uka. Det er sektsti prosent mindre enn det som de fleste andre jobber, men for meg er det en stor seier. Hver eneste time er en seier!

Det er midten av juli, sommeren har starta for lenge siden (i hvert fall på kalenderen om ikke værmessig), men jeg vil likevel ønske alle en god sommer og med mest mulig fri, enten det er fri fra jobb, eller fri fra tankekjør og sykdom.

Les også: Fra ufør til arbeid

Levende

Publisert juni 21, 2011 Glede , Personlig , Psykisk helse 34 Comments

Levende. Jeg smaker på ordet, undersøker det, og våger å smile. Jeg er levende. På ekte. I kontrast til I levende live hvor tilfeldigheter og lek med liv og helse var noe av det som fikk meg til å føle meg mest levende. En tom, kald, ensom, livløs sjel som lengtet etter å kjenne et hjerte slå.

Jeg ser, jeg lytter, jeg opplever. Jeg har tatt et steg tilbake fra kanten jeg vanligvis står og balanserer på, alltid på forhånd i forkant. Jeg har tatt et steg tilbake – og jeg tar i mot. Inntrykk. Lyder, sanser, mennesker, følelser. Og meg selv.

Jeg ba deg fortelle meg hva frihet er. Hvor ville jeg finne den, uten å måtte fraskrive meg ansvaret for meg selv, uten å måtte blø, dø eller forgifte meg? Er frihet det samme som å være levende – på ekte?

Hvis jeg tillater meg å puste. Hvis jeg tillater meg å åpne opp og ta i mot. Hvis jeg tillater meg det jeg alltid har nektet meg selv.. Så kan jeg kjenne at hjertet slår, likevel.

Å få være med og oppleve et lite menneske – et nytt liv – komme til verden

Publisert juni 16, 2011 Glede , Mine kjære 36 Comments

Jeg nevnte sist uke at jeg hadde fått oppleve noe veldig stort og fantastisk i Trondheim, men som jeg ville komme tilbake til senere. Jeg ville selvfølgelig at de det gjaldt skulle få dele gleden først.

Jeg fikk nemlig den store æren og gleden av å få være til stede under en fødsel! Og ikke hvilken som helst fødsel.

For to uker siden reiste jeg til Trondheim for å besøke Marie, som er en av mine aller beste venner. Marie ble satt i gang samme dag som jeg kom, rundt en måned før termin, og jeg fikk være til stede og se den nydelige gutten, William, komme til verden!

Det var en tøff fødsel med komplikasjoner, og det var selvfølgelig også tøft å være til stede og se at noen man er glad i har det så vondt. Man føler seg så hjelpesløs, og ikke vil man være i veien heller. Jeg er takknemlig og stolt over at jeg fikk være en støtte, for at jeg fikk massere føtter, holde vannglass, og tørke panne med kald klut, for at jeg fikk være med og dele en så stor opplevelse!

Da William kom til verden og endelig skrek for første gang, da gråt jeg også. Selvfølgelig gjorde jeg det :) Det var en så sterk opplevelse å se et nytt liv komme til verden. Og det var så utrolig, nesten ubegripelig, å se et perfekt, lite mini-menneske og tenke på at han for et lite øyeblikk siden befant seg inni magen til en av mine beste venner.

Jeg er så stolt av deg, Marie, at jeg vil sprekke! ♥ William er heldig som får en så flott mamma og pappa. Jeg er så ydmyk og takknemlig for at jeg fikk lov å dele denne store opplevelsen med dere. Gratulerer så mye med den nydelige gutten!

Stolt “tante” Lise som får holde William for første gang. Her er han under en time gammel :)

Fotograf Drea
har tatt dette nydelige nyfødtbildet av William, 11 dager gammel:

Trondheim, Mind Tricks og date med blogger

Publisert juni 6, 2011 Glede , Reise 7 Comments

Fra onsdag til søndag var jeg i Trondheim for å besøke kjære Marie. Jeg fikk oppleve noe veldig stort og fantastisk, jeg kommer trolig mer tilbake til det senere :)

I Trondheim møtte jeg Ingeborg for første gang. Ingeborg er ei jente jeg ser opp til, både for det motet hun viser i forhold til sine utfordringer, hvor langt hun er kommet, og for sin innsikt, kunnskaper og talenter. Vi har hatt kontakt over nett og sms i lang tid, og selvfølgelig måtte vi møtes. Jeg var kjempenervøs, men det var veldig fint å endelig treffes.

Vi var på show med Daneel Foyer som er hypnotisør og ekspert på kroppsspråk. Showet Mind Tricks handla om hvor lett det er å lure hjernen, hvor påvirkelig man er uten å være klar over det, hvordan kroppsspråket røper deg og mer. Dette var ikke teori, men sett i praksis, også med å involvere publikum. Det var forbløffende og imponerende, helt sinnssykt! Selv prøvde jeg å gjemme meg og se i gulvet, helst ligge der, for å unngå å bli valgt opp til scenen eller å si noe. Sikkert veeeldig enkelt å skjule for en ekspert i kroppsspråk ;) Jeg slapp unna, men det gjorde ikke Ingeborg ;)

Jeg fikk også se slottet til Ingeborg, innflytting, oppussing og leiligheten vi har sett og fulgt på bloggen hennes. Det var fint å se den i virkeligheten, og få litt mer tid utenom. Takk for to flotte dager, Ingeborg ♥

Noe i meg

Publisert mai 12, 2011 Glede , Personlig , Psykisk helse , Smerte 49 Comments

De siste par månedene har jeg blitt mer oppmerksom på noe i meg. Noe veldig fint, men som jeg har vanskelig for å forklare eller beskrive med ord.

Jeg har et bredt ordforråd når det kommer til å skildre smerten. I årevis har jeg lært meg og øvd meg på nettopp dette. Det har vært en befrielse å kunne beskrive helvetet inni meg (og rundt meg) – med de mest intense og smertefulle ordene jeg vet om. Jeg kan male faenskapen med de sorteste og mørkeste fargene, men likevel i tusen nyanser. Å beskrive min egen smerte og faenskap, det er noe jeg kan.

Men hvordan skildrer jeg smertens motsetning? Hvilket ord er det motsatte av ordet smerte, og hvor dekkende er det? Jeg vet ikke hvordan jeg skildrer gleden, lykken, kjærligheten, varmen, og ikke minst, fargene. For meg er disse ordene begrenset, og fremstår egentlig ganske tomme. Hvordan fyller man dem? Hvordan nyanserer man dem? Hvordan kan jeg male ordene i farger som beskriver like godt som ordene jeg farger med smerte?

På denne tiden i fjor sluttet jeg med antidepressiv medisin som jeg hadde gått på i over seks år. Seks lange, kaotiske sykdomsår. Men jeg hadde ikke lyst å gå på så mange forskjellige medisiner lenger. Jeg ville slutte med noe, klare meg uten noe, og denne medisinen ble det åpenbare førstevalget.

Fra å ha vært ute, på riktig side av de hvite veggene, i ett helt år, falt jeg nå tilbake i gamle spor. Innleggelser, intoxer, eskalerende selvskading. Kjent atferd – men nye årsaker. Jeg ble plutselig overveldet av noe jeg ikke hadde forholdt meg til på seks år.. eller kanskje aldri?

Jeg trodde jeg hadde følt alt, alt fra helvete til himmel. Det skulle ikke mangle på følelser. Og det gjorde det heller ikke, jeg hadde altfor mange av dem. Men det jeg tenker nå, er at de opplevdes på en annen måte.

Tøffe, sinte, (ikke egentlig) kalde Lise som aldri gråt, og som syntes det var teit å bli rørt av en film, av musikk, av ord, av kjærlighet. Håpløst.

Min første ”offentlige” knekk, første gang jeg skulle briste i den virkelige verden (og ikke bak de hvite veggene), var da jeg skulle hilse på selveste Arnhild Lauveng, og fortelle henne alle de fine ordene jeg hadde pønsket ut på forhånd. Stålkontroll. Der. Der knakk jeg. Foran henne. På nordens største psykiatrikonferanse! Der. Ikke på en mindre og mer forsiktig arena enn det. Ikke på et trygt kontor med behandler, ikke hjemme alene, ikke i et trygt fang, men akkurat der.

Det var et helvete med alle disse følelsene av en annen dimensjon som overveldet meg. Jeg ville begynne på medisinene igjen. “Jeg klarer ikke dette, jeg vil ikke føle mer!” Og fagfolkene tenkte det samme, ut i fra sine betraktninger. De anbefalte å begynne med medisinene igjen. Og på randen av alt, tvangsinnlagt, suicidal og full av blåmerker og sting, bestemte jeg meg.

«Hvis jeg begynner på dem igjen, må jeg bare ta denne runden igjen senere! Faen ta, få meg gjennom dette – nå eller aldri!» Og så gråt jeg 21 dager i strekk.

De siste par månedene har jeg kjent sterke inntrykk som treffer noe i meg, men på en mer kontrollert måte enn før. Jeg kunne ha kommet med mange eksempler på hva som gjør noe med meg, og hvordan, men jeg frykter det hadde blitt litt for klissete, teit og sentimentalt. Jeg er ikke der helt enda ;)

Om det faktisk er medisinene, eller om det er tilfeldig? Om det ikke skyldes annet enn min egen innsats? Jeg vet ikke. Men om dette bare er skrevet i en rus av en opptur? Nei, det tror jeg ikke. Nedturene og tilbakefallene er her fortsatt, de også, og det vil de mest sannsynlig være en god stund fremover også.

Gåsehud, frysninger, klump i halsen, varmt i hjertet, er nye og ukjente ord som jeg har begynt å bruke på nye, ukjente følelser. Men der stopper det. Det er dét ordforrådet jeg foreløpig har på smertens motsetning. Snevert, med korte og oppbrukte ord. Men de er likevel de sterkeste og mest oppriktige beskrivelsene jeg har. Jeg har bare ikke lært å male dem med farger og nyanser. Jeg har ikke lært å skildre dem..

- enda.

Drama i Haugesund

Publisert mars 24, 2011 Glede , Hverdag , Mine kjære , Psykisk helse 24 Comments

Tidlig i morges tok jeg båten til Haugesund og møtte Merete. Jeg og Merete går langt tilbake i tid (med mange gode, men også sære og relativt dramatiske historier vi en gang gråt av, men i dag faktisk kan le av. Galgenhumor på sitt beste). Vi hadde ikke sett hverandre på halvannet år, så det var veldig godt å møtes igjen! Merete er en av tekstforfatterne bak dramastykket Sår i sjelen som hadde premiere i dag. Dramastykket handler om selvskading, og jeg dro for å se det – og skrive om det.

Jeg er utslitt etter en fullstappet dag med intervjuer, bildeknipsing og to forestillinger. Stikkord: Angst, stresssss, angst, glemte jeg å nevne angst? Som jeg nevnte tidligere la jeg hele journalistdrømmen på hylla fordi jeg ikke klarte, ville eller kunne snakke med andre mennesker. Og hvis ikke dette kan kalles eksponeringsterapi, så vet ikke jeg. Og når man i tillegg blir satt i en mørk sal og skal knipse brukbare bilder av en opplyst scene med spotlight – uten blits, men med manuelle innstillinger – når man er helt grønn på dette, så kan man si at stressfaktoren øker litt. Takk, Joakim for veiledning og hjelp i nød ;)

Anyway. Jeg kom meg helskinnet gjennom det, og sitter igjen med mange gode følelser. Sår i sjelen var et flott og sterkt stykke, og jeg anbefaler andre å se det. Les mer om det på facebookgruppa her, eller sjekk en liten snutt Nrk Rogaland lagde her. Kjentfolk på første rad helt til høyre, eller? ;)

Akkurat nå er livet deilig å leve

Publisert mars 17, 2011 Glede , Hverdag , Psykisk helse 37 Comments

Denne uka har vært fantastisk bra (og travel!) – og den er ikke slutt enda. Jeg har begynt på treningsstudio (Elixia) og tatt opp spinningen igjen. Jeg gikk fast på spinningtimer før jeg begynte å jobbe, noe som faktisk er et helt år siden. Utrolig godt å starte igjen og tråkke fra seg all dritten! Jeg har også vært på standup-show med Dagfinn Lyngbø, og jeg lo så tårene trillet! Utrolig deilig å le så ekte – og så lenge. Dagfinn Lyngbø er helt genial. Jeg har også hatt ei venninne på middag, jeg har hatt besøk av Unni, og i dag har jeg vært på kafé med ei venninne. I morgen venter 60 minutt med full kroppsmassasje/aromaterapi på Stavanger Spa Clinique. Det skal bli deilig! Jeg har dessuten klart å gå på jobb de tre dagene jeg egentlig skal jobbe, og jeg har hatt en bra time i behandling. Jeg er på vei opp, opp, opp, har jeg klart å snu det uten å måtte krasje?

Den siste måneden har vært utrolig tøff. Jeg har ikke klart å komme meg på jobb, jeg har droppa yogaen flere ganger, jeg har ikke møtt til behandling, jeg har nesten ikke orket noe. Selvskadingstrangen har vært enorm. Flere ganger har jeg måttet hive på meg sko, gjerne midt på natta, for å løpe fra meg. Jeg har vært nær å skade meg på lårene igjen, med tanken om at “da er det ingen som oppdager det”. Men hadde jeg gjort det, hadde jeg ikke bare lurt alle andre, jeg hadde også lurt meg selv. Og jeg liker ikke å bli lurt! Jeg har hatt påtrengende tanker om å gjøre noe drastisk, noe dumt, noe farlig, med tanken om at det får gå som det går. Men runden jeg hadde i desember og januar på sykehuset, med tvang, suturer og dramarama har satt en så kraftig støkk i meg at jeg fortsatt tenker at jeg aldri vil la det gå så langt igjen.

Men akkurat nå er livet så utrolig deilig å leve at jeg ikke engang skal gruble over verken gårsdagen eller morgendagen. Bortsett fra aromaterapi som venter i morgen ;) God (tidlig) helg til alle mine lesere, og tusen hjertelig takk for kommentarer og støtte ♥

Save Me From Myself

Publisert februar 12, 2011 Glede , Mine kjære , Tekster, lyrics, sitater 11 Comments

♥

Christina Aguilera – Save Me From Myself

(link til spotify)
♥

It’s not so easy loving me
It gets so complicated
All the things you’ve gotta be
Everything’s changin
But you’re the truth
I’m amazed by all your patience
Everything I put you through

When I’m about to fall
Somehow you’re always waitin
with your open arms to catch me
You’re gonna save me from myself
from myself, yes
You’re gonna save me from myself

My love is tainted by your touch
Cuz some guys have shown me aces
But you’ve got that royal flush
I know it’s crazy everyday
Well tomorrow may be shaky
But you never turn away

Don’t ask me why I’m cryin
Cuz when I start to crumble
You know how to keep me smilin
You always save me from myself
from myself, myself
You’re gonna save me from myself

I know it’s hard, it’s hard
But you’ve broken all my walls
You’ve been my strength, so strong

And don’t ask me why I love you
It’s obvious your tenderness
Is what I need to make me
a better woman to myself
to myself, myself
You’re gonna save me from myself

Cuz when I start to crumble, you know how to keep me smiling

Spenn meg heller fast på snøfjøla

Publisert januar 16, 2011 Glede , Hverdag 30 Comments

I går var jeg på fjellet sammen med noen jeg er glad i ♥. Ski er tydeligvis ikke min greie, og med minst en halvmeter løs-snø, var det et prosjekt i seg selv å komme seg opp igjen. Jeg lå vel mer i snøen enn jeg sto på ski, og selvom det var veldig morsomt og komisk i starten, så endte jeg opp med bittelitt surmuling til slutt; “eg har ikje lyst å gå merr på ski nå, eg.” Haha. Det var uansett deilig å komme seg litt vekk fra hverdagen hjemme, leke i snøen, drikke kakao og bare være.

Men en ting er sikkert; lange, tynne pinner som henger og slenger på tuppen av foten er ikke noe for meg. Spenn meg heller fast på snøfjøla, så er jeg hjemme :)

Det var vel sånn ca. på dette tidspunktet jeg ikke lenger
var like entusiastisk på å komme meg opp igjen ;)

Her trives jeg!

Q: Liker du å gå på ski og/eller stå på snowboard?

Forresten, sjekk gjerne bloggportrettet av meg på Kari Rasmussens blogg her :)

Smileyface

Publisert november 29, 2010 Glede , Hverdag 21 Comments

Jeg har en liten nerd inni meg som smiler stort nå. Why?

Jo, jeg har endelig blitt eier av denne vakre skapningen:

Og plutselig hadde jeg 14 mm i øreflippene mine også:

Haha.

Jeg kan fly!

Publisert november 23, 2010 Glede , Kroppskunst/klær/sminke , Mine kjære 41 Comments

Jeg har hatt tidenes beste langhelg i Oslo! Goddamn! Jeg har bodd hos bestisen min Ida, hatt gjennsyn med Gudrun, Christine og Hannah, og benyttet også sjansen til å stikke innom Lush og hilse på Ina Mewkid. Jeg skal leve lenge på denne helga!

Høydepunktet var på søndag da jeg opplevde min første suspension sammen med Wings Of Desire! 2 pt. suicide suspension. Jeg fløy! Tora, ei nydelig jente som jeg såvidt har hilst på før, var også der (uten at vi visste vi begge skulle dit). Hun ga meg en beskrivelse av det etterpå, sett utenfra. Jeg syns det var så fint:

Det var (i mine øyne) perfekt ned til hver minste detalj! Du ble leid ned trappa som ei prinsesse, og musikken matchet det hele. Det så ut som du bare ble løfta rett opp, og da beina dine forlot bakken fikk jeg skikkelig fuglhud! Du hang der i den nydelige kjolen og så bare 100% lykkelig ut.. Det kom en ny sang, vet ikke hvilken men den smelta rett inn i hele situasjonen den også. Og at du heiset deg selv opp, første gang du fløy, er helt vilt! Jeg satt å så på deg hele tiden, det (og du) var bare utrolig vakkert! Fy søren altså ♥

Hvorfor ville jeg henge i kroker? Jeg syns det er litt vanskelig å sette ord på hvorfor, men jeg har alltid vært tiltrukket av det, også kroppskunst generelt. Jeg syns det er fascinerende. Det er jo helt vilt å henge kroppen sin etter kroker, men nettopp det hadde jeg lyst å oppleve. Jeg hadde lyst å oppleve å overgå mine egne grenser, utfordre meg selv på alle plan og bare oppleve. Jeg var dritredd, ja, men det ga meg bare enda mer lyst til å gjennomføre det. Trenger jeg egentlig å ha så mange grunner? Jeg hadde lyst å oppleve det, og det var fantastisk! (Og for de som lurer og kjenner min historie: jeg trekker ingen koblinger mellom dette og selvskading)

Jeg syns Tora sin beskrivelse var så fin. Det var fint å høre det sett utenfra, for jeg hadde jo min egen opplevelse det og kobla ut ca. alt annet. Jeg var kjempenervøs, men gleda meg. Sommerfugler i magen! De to krokene ble satt i samtidig, og det ble gjort på rekordtid, noe som var veldig greit. Jeg skal ikke lyve og si at det ikke var vondt. Det er en del av opplevelsen. Jeg antar kroppen var i hundre og produserte alt den kunne av adrenalin og endorfiner og det som går an, jeg tror jeg trengte den hånda som støttet meg bort, for å si det sånn ;) Jeg (og krokene) ble hektet fast, Christiane (helt nydelig menneske!) sto klar til å heise meg opp mens Håvve (også helt nydelig!) holdt meg i hendene. Det var så trygt og fint, alt gikk i mitt tempo, og de var der med meg og for meg 110%. De var så flinke og vennlige og gjorde opplevelsen utrolig god. Jeg husker at det var sykt vondt i starten, jeg husker jeg hadde lyst å si stopp og avlyse alt fordi jeg ikke klarte det. Jeg holdt ut litt til, og det tok ikke lang tid før kroppen ble vant til det, og da var det ingen smerte, det var bare fantastisk!

Det var en utrolig følelse å bare “fly”, å bli holdt oppe kun av min egen kropp og bare sveve. Jeg var enormt fokusert, men opplevde samtidig en fantastisk frihetsfølelse og mestringsfølelse, det var bare fantastisk. Og det var selvfølgelig utrolig gøy å svinge og sveve frem og tilbake, rundt og rundt og helt opp i taket :)

Jeg fløy, og det var fantastisk!

Jeg syns dette er et flott bilde :)
Moment of letting go.

Hundeliv på stranda

Publisert oktober 21, 2010 Glede , Hverdag 33 Comments

Her om dagen var jeg på Hellestøstranda med hunden min Niko, sammen med en kompis og hans valp på 4 måneder. Det er en fryd å se når hundene leker og koser seg, det varmer hjertet mitt :) Fikk tatt noen bilder. Var ganske fascinerende vær også, med både mørke skyer og skinnende sol.

I farta! :) Niko foran, og valpen på 4 måneder etter

Niko i vannkanten. Søte spor i sanden :)

I farta – igjen! Lek på høyt plan :)

Dette bildet syns jeg er helt fantastisk, hahaha, blinkskudd!

Kontakt ♥ Meg og Niko

Fine, fine Niko ♥

Ta sats og HOPP. Alder er ingen hinder for Niko på elleve år :)

Hellestøstranda

Når du finnes

Publisert oktober 17, 2010 Glede , Mine kjære 12 Comments

Bildet er linket
Foto og tekst: © Lise Hetland

Prøve? Ikke prøve?

Publisert oktober 7, 2010 Glede , Hverdag , Mine kjære , Personlig 21 Comments

Jeg visste dagen i dag var feil før jeg åpnet øynene. Noen dager er bare sånn. Jeg kranglet med meg selv i flere timer, halvveis i søvne. Prøve? Ikke prøve? Gi opp? Jeg kom meg omsider på jobb, klokka 12. Jeg prøvde i det minste.

Jeg hadde også avtalt å treffe Beate i dag. Aller mest hadde jeg lyst å avlyse, trekke dyna godt over hodet, og helst gjøre noe veldig destruktivt. Prøve? Ikke prøve? Gi opp? Jeg valgte å prøve, selvom det var med en “faen heller” – holdning. Så jeg slepte beina med meg og møtte Beate. Og heldigvis gjorde jeg det.

Ettermiddagen og kvelden ble så utrolig fin. Vi dro til stallen hvor Beate sin hest står, sammen med en annen. Beate er nydelig, hestene er nydelige, og det stedet er helt magisk. En stillhet du aldri har hørt lignende før, utsikt mot havet, og en helt utrolig vakker solnedgang. Jeg fikk utfordret meg masse i forhold til hestene. Jeg hadde det så utrolig fint. Takk, Beate ♥ (Jeg har tidligere skrevet om angst, mestring, utfordringer og hester her og her)

Jeg syns det er skremmende å tenke på hvor lett det er å velge det andre alternativet, hvor lett det er å velge bort alt annet og gi etter for faenskapen. Eller rettere sagt, det hadde vært det letteste. Jeg syns det er ekkelt å tenke på hvor lett jeg kunne ha gjort noe destruktivt, hvor uendelig tungt det er å prøve, enda du vet at det vil gjøre deg godt.

Akkurat nå er jeg glad for at mine kveldstimer ble brukt til noe så utrolig fint, når det destruktive ikke hadde nølt et eneste sekund med å ta over – om jeg hadde valgt å ikke prøve.

Bilde tatt i dag. Fint, ikke sant?

Fordi noen dager trenger flere farger

Publisert september 25, 2010 Glede , Mine kjære 16 Comments

Kjære Gudrun, som er et av de beste og vakreste menneskene jeg vet om, har tegna en nydelig tegning til meg, frihånd! Med tittelen, fordi noen dager trenger flere farger. ♥

Takk for at du gjør livet mitt mer fargerikt, Gudrun! ♥

Påfyll

Publisert august 20, 2010 Borderline-relatert , Glede , Psykisk helse 37 Comments

Det er veldig slitsomt og krevende å ha enorme humørsvingninger. Berg-og-dalbane-kjøring med hyppige svingninger, og ikke minst er de utrolig intense. Opp i himmelen (kanskje til og med i en annen galakse) og ned i helvete.

Ikke bare er det slitsomt, det er også forvirrende. Hva skjedde, liksom? Hvor er jeg nå? Det er ikke alltid like lett å forstå, henge med i svingene eller i den farten det går. Akkurat nå skal jeg ikke klage på noe som helst. Høy på glede, rusa på livet og veldig glad.

Jeg er forvirret, og jeg forstår særdeles lite, men det er greit. Det er ikke mange dager siden jeg var totalt på viddene, tenkte på døden og hadde mistet alt håp om bedring. Dere som har fulgt meg og bloggen, vet at det har vært en helvetessommer, mer eller mindre. Men ting snur. Behandleren min er tilbake fra ferie, vi har hatt gode og effektive samtaler, og vi har justert medisindosene. Jeg har vært på jobb akkurat som jeg skulle denne uka, i tillegg på en av fridagene mine - bare fordi jeg hadde lyst. Jeg har vært med Beate, og vi har kost oss med pizza, film og latter. Jeg har ridd på hest uten sal i dag. Adrenalin og endorfiner. Det regna, blåste og var elendig vær, men jeg kunne bare smile. Jeg må vel ha sett halvgal ut der jeg satt og hutra og skalv av kulde under teppet etterpå, og likevel bare kunne kjenne maksimal glede.

Jeg er ikke naiv. Helvete lurer rundt hjørnet når som helst, om en time, om en dag, om en uke. Jeg er klar over det, og ingen i verden trenger å minne meg på det. Jeg kjenner til gamet, jeg har gjort dette hundre ganger før. Tusenvis.

Før brukte jeg mye av de gode periodene til å bekymre meg for neste nedtur og forberede meg på helvete, for dette kunne da umulig vare. Av erfaring varer det ikke denne gangen heller, men jeg skal ikke spolere denne følelsen med bekymringer og sorger på forskudd. Jeg er ikke redd lenger. Jeg kjenner til helvete, jeg har vært der før og trenger ingen forberedelse.

Påfyll, kaller behandleren min det. Slike øyeblikk er påfyll, og jeg tar i mot med åpne armer.

Påfyllsbilde :) Ida og meg

Takk til dere fine mennesker som gir meg påfyll! ♥

For en deilig dag å utfordre angsten, del 2

Publisert august 10, 2010 Glede , Hverdag , Mine kjære 26 Comments

Tidligere skrev jeg om min fascinasjon, men også redsel, for hester (les for en deilig dag å utfordre angsten). Tingen er, jeg er så sykt redd hester på bakkenivå (her snakker vi paralysering, pusteproblemer og adrenalin), men liker meg oppå ryggen. Eller, likte, hvis jeg husker tilbake på rideskoleperioden da jeg var 12. Og ettersom jeg blogga om mitt første nærkontaktmøte med hesten til fineste Beate, tenkte jeg at jeg måtte ha en oppfølger med steget videre; oppå ryggen.

Ida (som har tatt med seg Gerd til Stavanger) var også med til Beate, og hun tok seg en vilter tur på Bocaj først (koselig med dådyr hoppende ut av det blå). Sitat Ida “Åhh…jeg får nesten litt lyst å bli sånn heste-freak jeg, nå!” Elsk på hesten ♥ Og stakkar Beate som måtte løpe ved siden av meg og Bocaj mens vi travet. Er ikke så tøff (enda?) at jeg vil være på egenhånd uten trygghet i bånd ;)

Og jeg gjentar som i forrige innlegg: For en deilig dag!! Venner, glede, mestring ♥.

Tattoo Convention

Publisert august 1, 2010 Glede , Kroppskunst/klær/sminke 20 Comments

I helga var jeg på Stavanger Tattoo Convention. Hadde gledet meg lenge, slik jeg alltid gjør. Jeg elsker slike arrangementer, jeg elsker lyden av tattoveringsnåler, jeg elsker å se på andre mennesker, andres kunst, bli fascinert og inspirert, og møte likesinnede.

På fredagen dro jeg sammen med Beate, Unni og Bodil. Hadde sett frem til å snakke med Elaine Davidson igjen, verdens mest piercede dame – med 6725 pieringer! Hun skulle komme, men var der ikke. Hilste på Isobel Varley, verdens mest tattoverte dame. Det aller sykeste var nok Crazy White Sean Freakshow! Jeg husker fra tidligere år at jeg syns det var helt fantastisk å se på Pain Solution, som henger i kroker, piercer seg, svelger flammer og henger ting her og der, men dette var nesten litt drøyt for meg. Showet var helt vilt og ja, crazy! Fyren var helt syk, men jeg syns det ble litt mye “mishandling” av “tingen” sin etterhvert…. Han smalt musefeller på tingen sin, stakk og hamret spikere gjennom tingen sin, stiftet ting på tingen sin, hang bowlingkule etter tingen(e) sine, dro mennesker på stoler etter tingen(e) sine, og mye annet som fikk folk til å snu seg i smerte. Bortsett fra dette var det helt vilt. Flammer, nåler, blod andre crazy saker. Spiste biller og mark og drakk sin egen urin osv. Helt sprøtt. Hilste på ham og tok bilde med han, haha….nerd.

På lørdag dro jeg sammen med Hanna. Det var mye av det samme opplegget, men vi endte begge opp med å ta piercing. Jeg tok to i leppa, såkalt snakebite. Ringene ble jo ekstra store, pluss de har kuler på. Når de er grodd vil jeg ha to mer diskré ringer uten kuler (segmentringer).

Møtte på og prata med gamle kjente, og med nye ansikter. Jeg elsker den stemningen og folka som er der. Jeg hater kategorisering av folk, men om jeg skal gjøre det, så skal jeg jammen meg si at “bodymod-folk” er så utrolig greie folk! Fordomsfrie, åpne og snille. Og man kan gå akkurat som vil, uten at noen reagerer eller f.eks spør om du er på utdrikningslag (!!! Thanx! Haha!). Da kvelden slutta gikk turen videre ut på byen, og det må ha vært den beste helga på lenge!

Og forresten. Akkurat da jeg hadde kommet inn inngangen på fredag, kom en fyr med kamera og presenterte seg. Han sa han var fra Nordic Tattoo Magazine, og lurte på om han kunne ta bilde av meg? Ja, svarte jeg, og ble med bak på et lite “ministudio”. Veldig gøy :)

Jeg tok ikke særlig med bilder i år. Tok bare et par av det freakshowet og når jeg ble pierca. Slenger med noen gamle bilder også, jeg.

Bilde hentet fra Isobels hjemmeside.

Meg og Elaine Davidson i fjor
Bilde tatt av Merete

Crazy White Sean som henger tunge ting fra…øynene!

Nam nam…not!

Crazy White Sean

Mmm…..la oss spise mark via nesen?

Kveldens sminke i rosa

Flinke Gregor måler opp

Sånn ser man ut når man må le hardt, men er redd for å belaste piercingen som ble tatt for to sekund siden

Begge i :) Når de har grodd blir det små, søte ringer.
(rar innstilling på kamera..)

Og sånn ser man ut når man seriøst DØR av latter mens man føner saker som stikker ut og blir våte gjennom jakken etter verdens verste regnbyge. Vestlandet ♥

Øyeblikk

Publisert juli 24, 2010 Glede , Psykisk helse 20 Comments

Livet går opp og ned, sånn er det for alle. Gode dager og dårlige dager. For meg har det kanskje vært veldig berg-og-dalbane-kjøring, med hyppige svingninger, og ikke minst veldig intense svingninger. Opp i himmelen (kanskje til og med i en annen galakse) og ned i helvete. Det tapper veldig mye krefter, men det positive med slike hyppige svingninger er at oppturen kanskje ikke er så langt unna.

Selvom nedturene er jævlig smertefulle og uutholdelige, så tenker jeg at jeg heller skal være takknemlig for de små øyeblikkene med lykke og glede. Selvom man er psykisk syk, sliter med en eller annen diagnose eller generelt har det jævlig, så er det ikke sånn at man aldri kjenner øyeblikk av glede. Selvom øyeblikkene er små, sjeldne eller kortvarige, så klamre deg fast som en klegg og sug til deg alt du kan få. Om du rives med av depresjon, angst og vrangtanker igjen, og tenker at alt er jævlig, alltid har vært og alltid vil være, så våg å huske på slike øyeblikk. De har vært der før, og de kommer igjen.

Jeg har sett andre skrive lister over ting som gir dem glede. Jeg vil også ha en sånn liste! Here we go :) Ting som får meg til å smile og kjenne glede:

♥ Havet og lyden av bølger
♥ Fine ord, ros og komplimenter
♥ Mennesker som smiler
♥ Å få en hyggelig tekstmelding
♥ Å se hunden min logre, leke og kose seg
♥ Fuglekvitter og måkeskrik (faktisk. Det minner meg om havet)
♥ Å glede andre!
♥ Å se på stjernene
♥ Å le med ekte latter
♥ Å le til jeg får vondt i magen
♥ Å klemme tantebarna mine
♥ Å være med venner
♥ Når noen sier de er glad i meg
♥ Farger
♥ Å stå på en fjelltopp, sliten, men kjenne frisk vind
♥ Å nå mine mål
♥ Dager hvor man føler at livet er bra
♥ En glovarm dusj
♥ Å være i regnet når man er kledd for det
♥ Å stå på snowboard og kjenne at jeg lever
♥ Å plukke blomster, som da jeg var liten
♥ Musikk
♥ Komiserier på tv :)
♥ Å få brev, kort og mail
♥ Duften av nyvaska tøy. Det lukter mamma, sa jeg da jeg var liten :)
♥ Å kunne kjøpe noe jeg har lyst på
♥ Dele en god middag med noen
♥ Å nyte årets første jordbær
♥ Å løpe
♥ Sommerbading
♥ Å skrive
♥ Å være kreativ
♥ Å leke og kunne ta frem barnet i meg :)
♥ Spille ballspill
♥ Følelsen etter å ha trent
♥ Når noen har spurt etter meg eller tenkt på meg
♥ Å våkne tidlig og uthvilt, med hele dagen foran meg
♥ Å gjøre noe jeg er redd for
♥ Å se andre være snille med hverandre
♥ Tenne lys inne når det er mørkt ute
♥ Når noen jeg tror ikke husker meg eller har interesse av å si hei, faktisk sier hei :)
♥ Å kjøre bil (rettere sagt: å være passasjer)
♥ Å være i naturen
♥ Å glede seg til noe :)
♥ Følelsen av å få til noe jeg aldri trodde jeg ville få til
♥ Godteri
♥ My Little Pony samlingen min
♥ Legge meg i nyvaska sengetøy
♥ Å gjøre en god gjerning

Vennskap. Latter. Moro. Marie.

Havet.

Ord. Kjærlighet. Familie.

Niko. Kjærlighet.

Utfordre meg selv. Å gjøre noe jeg er redd for.

Naturen. Bestige topper. Leve.

Snowboard. Fart. Leve.

Farger. Regnbuer.

Sommer. Jordbær. Søtt.

Vennskap ♥ Ida og Gudrun

Male. Leke. Være kreativ.

For en deilig dag å utfordre angsten!

Publisert juli 21, 2010 Glede , Hverdag , Mine kjære 32 Comments

I dag tilbrakte jeg dagen sammen med Beate ♥. Vi dro ut til et nydelig sted hvor hun har hesten sin, et stille og fredelig sted med kun lyden av bølger. Magisk.

Da jeg var liten var jeg helt frelst på hester (slik de fleste jenter er på den alderen). Plakater, Pennyklubben, rideskole og alt som hørte til. Jeg var vel elleve år da jeg begynte på rideskole, men sluttet veldig fort fordi man også måtte stelle og sale hesten man red, og det turte jeg ikke. Jeg var så utrolig redd disse svære dyrene, og følte meg kun trygg oppå ryggen. Så det var den jentedrømmen.

Jeg syns hester er utrolig flotte og fascinerende dyr, men jeg har siden den gang aldri vært nær en hest. Haha, høres sikkert helt latterlig ut, men det var veldig stas å få bli med Beate og utfordre angsten og få klappe en hest! (Hvorfor har ikke jeg blitt tilbudt terapiridning? Mestring!)

Halla.
Beate tok dette bildet av hesten sin Bocaj. Jeg turte selvfølgelig ikke nærme meg så mye! ;)

Redd, jeg? Neeeeida… Adrenaliiiiiin! :D

Beate strigler hesten sin, Bocaj. Jeg nøyer meg med å se på og knipse bilder ;)

Jeg ble tøffere etterhvert! Mestring på høyt plan, haha!

Og så fant jeg meg en liten kompis på min egen størrelse!
Den (han? hun?) var mest opptatt av å spise, og det passet meg egentlig veldig godt! ;)

Beate, jeg digger deg! Takk for en dag fylt med latter og glede!

For en deilig dag det har vært!

Oslohelg med fine mennesker

Publisert juni 14, 2010 Glede , Mine kjære , Reise 13 Comments

Ida, min beste venn gjennom 12-13 år, bor i Oslo, og vi har hatt som tradisjon å reise til hverandre kanskje 1-2 ganger i året. Bare siden januar i år har jeg reist til Oslo fire ganger! Første gang var sammen med USA-besøk, andre gang var bloggtreffet, tredje gang var på grunn av foredrag, og denne fjerde var “bare” for å hygge meg med gode venner, noe som alldeles ikke er bare bare! :) ♥

Jeg og Marie dro til Oslo på fredagen for å tilbringe helga sammen med Ida og Gudrun. Egentlig skulle vi på telttur, men siden det regna så fælt, så ble vi enige om å ta det en annen gang. Vi har storkosa oss! På fredagen lagde vi oss god mat og kosa oss med vin og jordbær, og utveksla litt gaver. Jeg og Gudrun hadde jo bursdag 6. og 7. juni. Vi ble sittende og skravle hele kvelden, det var superkoselig. Vi går så godt sammen alle fire. Love you lots!

Lørdagen var vi i sentrum, spiste på restaurant, shoppa litt, og møtte Hedda. Superkoselig jente. I kveldingen var vi på kino og så Sex and the city 2. Bra underholdning :)

På søndag reiste Marie i 15-tia. Vi var først på Egon og spiste, og da Marie hadde reist, dro jeg og Ida for å se på Operahuset. Fancy pancy. Jeg, Ida og Gudrun rakk å leke oss litt med kamera ute før jeg reise hjem med dagens siste fly eller noe. Utnyttet helga til det fulle. Takk for en super helg!

Noen bilder:

Mahna mahna ;)

Alle fire :) Eneste bildet med alle fire som Ida ikke gjorde seg morsom på ;)

Hedda og Marie

Operahuset fra toppen

Ida, Gudrun og meg. Redigert av Gudrun

Meg og Gudrun :) Redigert av Gudrun

Gudrun og Ida, fantastisk bilde! Redigert av Gudrun

Takk

Publisert juni 7, 2010 Glede 15 Comments

Det føltes litt rart å bare blogge videre “upåvirket”, når jeg faktisk føler meg veldig takknemlig! Så jeg vil bare si tusen takk for alle bursdagshilsningene, fra alle sammen!! Virkelig! Jeg blir litt sjenert og flau, men på samme tid er det veldig godt! :)

Jeg har vært “hjemme” i dag, hos mamma og pappa hvor jeg er oppvokst. Det er fortsatt “hjem” for meg. Spist kake og kosa meg med familien. Se kortet jeg fikk av Daniela, tantebarnet mitt som nettopp ble 6 år. *smelte*. Ellers blir det feiring i Oslo til helga, sammen med Ida, Gudrun og Marie. Gleder meg!

Tusen takk for hilsninger, gratulasjoner, kort og gaver!! ♥

Ps. Se de nydelige menneskene som har skrevet hilsen til meg på bloggene sine! De fortjener en link og et besøk! ♥
Marie Cecilie
Caroline
Beate
Ida

Bursdag. Komplisert.

Publisert juni 7, 2010 Glede 60 Comments

Bilde hentet herfra via Share this comic

Okei! Få det unnagjort og sagt, i dag, 7.juni, er jeg 27 år! O.o

Jeg har et komplisert forhold til min egen bursdag, av en eller annen merksnodig grunn. Jeg har aldri likt bursdager. Eller kanskje det blir mer riktig å si at jeg alltid har vært litt redd for bursdager? Jeg turte aldri feire bursdag eller ha selskap fordi jeg var redd for at ingen vil komme. Jeg ville unngå å oppleve avvisning og at ingen kom. Feire meg, liksom? Hva var det å feire?

For å være helt ærlig, kan jeg vel også si noe så superteit at jeg tidligere har sletta meg fra facebook i mai, for så å komme tilbake i juli. Bare for å slippe å “ha bursdag”. Det er superteit, men sånn har det vært! I år skal jeg ikke være like teit. Dessuten får jeg litt dårlig samvittighet når jeg får gaver. Jeg syns det er litt flaut. Selvfølgelig, jeg blir kjempeglad og kjempetakknemlig (noe jeg også er redd for at andre ikke skal tro jeg er)!! Men jeg har alltid en gnagende følelse av at jeg ikke fortjener det.

Det er vel egentlig bare hele følelsen av selvverdet som er på trynet.

Jeg har heller aldri likt å bli eldre, selvom det bare er på papiret. Slik var det da jeg var liten også. Alle ville bli store, alle ville være 4 og et halvt, ikke bare fire. Jeg ville ikke bli stor, jeg. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg foretrakk alltid å være liten, mindre, minst. Og jeg liker ikke å bli eldre nå heller. Alle snakker om at tall ikke betyr noe, men hvordan man føler seg på innsiden. Jeg syns bare det er skremmende å bli eldre, tiden går så fort.

Men jeg har ødelagt nok bursdager for meg selv, i år skal jeg kose meg! Jeg skal glede meg over gavene og gratulasjonene og tenke at jeg fortjener dem! Jeg skal ikke gjemme meg og skjule meg til dagen er over, jeg skal kose meg og tenke at dette er min dag. Ja, jeg har bursdag, og det er helt okei! :)

Endelig har jeg fått kamera

Publisert juni 1, 2010 Glede , Hverdag 26 Comments

Tjolahopp! Endelig har jeg fått meg kamera – ikke mindre enn ETT år siden mitt gamle ble ødelagt. Jeg fikk et Casio kompaktkamera til bursdagen min, en uke på forskudd, av mamma, pappa, bror og søster ♥ Så nå blir det slutt på crappy mobilbilder! Jeg kan ikke akkurat si jeg har pleid å fotografere så mye, men kanskje det kan endre seg? :) Det er hvertfall deilig å kunne fange fine øyeblikk (igjen, endelig) – uansett om skillza er der eller ikke! :)

1 år. 12 mnd. 365 dager.

Publisert mai 31, 2010 Glede , Personlig , Psykisk helse , Sykehus 68 Comments

På vei hjem fra behandling noen uker siden, rettere sagt den 3. mai, tikket det inn en mms fra kjære Ingunn. Hun sendte meg noen bilder og teksten “Dette er deg for akkurat ett år siden”. Bildene var bilder som jeg hadde sendt henne 3. mai 2009, fra psykiatrisk sykehus, lukket avdeling. Hun gjorde meg bevisst på at det faktisk har gått et helt år.

31. mai 2009 ble jeg skrevet ut etter 4 uker og 2 dager på lukket akuttpost. Dette var ingen “spesiell” innleggelse, men en av de mange og hyppige de siste seks årene. Det som gjør den spesiell i dag, er at det er ett år siden, noe som også vil si at jeg har vært her, i den faktiske virkeligheten, et helt år.

Who cares? I do! Jeg kjenner glede over at jeg ikke lenger er der jeg var for ett år siden, jeg kjenner meg overrasket, fordi det føles som i går (men samtidig ikke), og jeg kjenner meg trist når jeg ser bildene og minnes tilstanden jeg var i. Men selvfølgelig, mest av alt glad og veldig takknemlig.

Sykehus er ikke en del av min hverdag lengre,

og det har det ikke vært på et helt år. 12 måneder. 365 dager. Kan du se forskjell?

Mai 2009, sykehuset.

April 2010

Mai 2010

Jeg har blitt tegnet!

Publisert mai 26, 2010 Glede , Mine kjære 29 Comments

Først kan jeg dele en gladmelding om at jeg skal til Oslo den 11-13 juni for å besøke min beste venn gjennom 13 år, Ida Speilvendt, og Gudrun, som jeg er utrolig takknemlig for å kjenne. I tillegg kommer også kjære Marie Cecilie til Oslo, så det blir virkelig kremen av fine mennesker jeg skal være sammen med. Gudrun har bursdag dagen før meg, så vi skal ha en liten feiring sammen. Jeg gleder meg!

Gudrun overraska meg virkelig i kveld, med å gi meg bursdagsgave på forskudd. Jeg ble helt satt ut da jeg så at hun hadde tegna meg! Som de fleste vet, er Gudrun helt fantastisk flink på å tegne. Anbefaler å besøke henne på hodetmitt.no for å sjekke ut hennes verk! Jeg kjenner meg nokså ydmyk og takknemlig av å få denne utrolig fine tegningen av Gudrun, som jeg vil påstå er en av de beste menneskene som finnes. Tusen takk!

Min firbente skytsengel

Publisert mai 25, 2010 Glede , Mine kjære , Personlig 57 Comments

Jeg republiserer et innlegg fra november 2009, kalt Min firbente skytsengel, for å markere bursdagen til min nydelige border collie, Niko. Han er hele 11 år nå, men fortsatt like leken og energisk som da han var valp! ♥

Alle hundeeiere sier at sin egen hund er verdens beste, verdens snilleste. Det blir en klisjé å si det, men Niko er uansett veldig spesiell for meg.

Tidlig på sommeren 1999 da jeg var 15 år gammel møtte jeg Niko. Det var 5 bittesmå valper, alle sammen var nysgjerrige og lekne, men jeg klarte ikke unngå å smelte for denne bittelille tassen som gjemte seg i et hjørne. Han var halvparten så stor som de andre og utstøtt av søskenflokken.

(tekst fortsetter under bildet)

VALP copy

VOFF copy

Niko 3 mnd gammel

Jeg tok han med meg hjem, han skulle bli min, og han skulle få all verdens kjærlighet og omsorg. Han ble fort “mitt alt” og jeg var opptatt av at han skulle få alt han trengte av både kjærlighet, disiplin, lek og mat. Kjærligheten jeg ga han, viste han meg tilbake multiplisert med tusen.

Niko er utrolig ydmyk og snill både mot mennesker og andre hunder og dyr. Jeg tror kanskje de første månedene i livet hans har bidratt til det, men jeg velger også å tro at kjærligheten han har mottatt har gjort han til den han er. Han er utrolig klok. Jeg visste at hunder, spesielt hans rase, er kloke dyr, men at en hund kunne forstå så mye var jeg aldri klar over.

Februar 2005 hadde jeg fått nok av livet. Jeg var ikke kommet i ordentlig behandling, tross to tidligere innleggelser og så ingen utvei. Denne natten i februar inntok jeg et tresifret antall piller av ulike sorter med ett eneste formål - å forsvinne fra denne verden.

Niko sin soveplass er nede på gangen, og han skal ikke sove oppe med soverommene. Han har alltid vært lydig, og han hadde aldri i sitt liv bjeffet eller laget lyd. Mamma og pappa ble vekket denne natten, nettopp av at Niko bjeffet og klorte på døren min oppe i andre etasje. Slik jeg ble jeg funnet og fraktet i ambulanse før jeg våknet på sykehuset etter to døgn på intensiv avdeling. Hadde jeg blitt funnet senere hadde jeg ikke vært her. Det ble jeg fortalt. I dag kan jeg ikke begripe hvordan jeg kunne gjøre noe sånt i min families hus, og hvordan det ville smerte dem. Men jeg var syk, langt nede, og så så ingen utvei.

Niko forsto. Niko senset at noe var galt. Min hund, min kjærlighet, mitt alt, skjønte at noe var galt. Jeg syns det er ufattelig å tenke på. Det båndet man knytter er spesielt, og selvom jeg en gang fnyste av setningen “hunden er menneskets beste venn”, så skjønner jeg det nå.

nikovann