Min kjære, kjære Ida har skrevet en utrolig flott, spennende og interessant tekst om hvordan hun opplever å være venn med en psykisk syk person – om å være venn med meg. Et utfordrende vennskap som mot alle odds har vart gjennom 12 år. Jeg er enormt glad i Ida og håper dere vil lese teksten hun har skrevet. Teksten er ærlig og direkte, noe som kan være litt skummelt for meg, men alt i alt tror jeg denne teksten er noe de fleste kan kjenne seg igjen i, enten som syk eller pårørende.
*
tekst: Ida Sundmoen Dahle, november 2009
Når vennskapet settes på prøve: å være venn med en psykisk syk person
Da Lise spurte om jeg ville skrive et innlegg om mitt syn på psykiske lidelser, ble jeg overlykkelig over å få æren. Bloggen til Lise er fantastisk, og er en stor inspirasjon for meg. Grunnen til at Lise spurte meg, er vel fordi jeg er en såkalt “normal” person uten store problemer. Jeg lider ofte av luksusproblemer, men det er en annen sak. Jeg er kanskje “mannen i gata”, men nå er ikke jeg hvem som helst heller. Jeg er Ida, Lises beste venn gjennom tolv år, og hun er min. Jeg har levd med Lises problemer tett på meg, selv om vi har hatt et avstandsforhold gjennom Internett, hun på vestlandet, jeg på østlandet.
Hva er så mitt syn på psykiske lidelser? Hva tenker jeg om selvskading?
For å svare på disse spørsmålene, vil jeg fortelle litt om mitt vennskap til Lise som lever med diagnosen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse.
Lise og jeg fant hverandre gjennom det nye og spennende Internettet en gang på midten av 90-tallet. Begge slet med typiske tenåringsproblemer, og vi fant fort tonen. Vi skrev milelange mailer om alt og ingenting, og ingen kjente oss bedre enn hverandre. På den tida syntes jeg Lise var tøff, kul og modig, og jeg kunne bare drømme om å være like tøff, kul og modig som henne. Hun hadde problemer, liksom. Virkelig problemer! Og det var ikke måte på heller – gutteproblemer, venneproblemer, selvtillitsproblemer, spiseforstyrrelser og så videre. Jeg var vanvittig glad i henne, jeg så opp til henne og beundret henne. Selv om hun ikke hadde det så greit, virket det som om hun hadde et veldig spennende liv, ulikt fra mitt eget. På lik linje så hun opp til meg, satte meg på en pidestall høyt der oppe hvor hun ikke kunne nå opp. Vi lengtet begge etter hverandres liv.
(teksten fortsetter under bildet)
Fra vårt første møte i 1999? 16 år gamle.
Etter hvert begynte problemene å bli flere og større, alvorligere. Hun gjorde ofte spontane, ugjennomtenkte ting, i både positiv og negativ retning. Hun begynte å bli selvdestruktiv og suicidal. Hva kunne jeg gjøre? Ikke stort annet enn å støtte henne med gode ord, samt å snakke med foreldrene de gangene hun ville ta livet sitt (noe som forøvrig gjorde Lise rimelig forbanna). Jeg følte meg ofte hjelpesløs siden jeg var på andre siden av landet. Jeg syntes det var vanskelig.
Lise og jeg har ikke bare vært gode venner. Vi har krangla. Jeg har vært sint på henne. Skuffa over henne. Hvorfor påfører hun meg denne fortvilelsen? Utrolig egoistisk tankegang, men det føltes slik. Én gang har vi til og med avslutta vennskapet. Hvorfor? Som regel krangla vi på grunn av en eller annen dum misforståelse. Ord og uttrykk kan lett tolkes annerledes over nett enn ansikt til ansikt. Men den gangen vi avslutta vennskapet, hadde jeg fått nok. Lise var inne i en veldig dårlig periode, og trengte mer oppmerksomhet og støtte enn det jeg klarte å gi henne på daværende tidspunkt. Jeg følte jeg alltid hadde stilt opp for henne, men at det aldri var bra nok. Det er innvikla, men det hele endte med at jeg ikke orka mer mas. Rett og slett. Det føltes nesten som om jeg var utbrent på akkurat henne. Jeg hadde ikke mer å gi. Lise på sin side mente jeg hadde blitt vond og kald, og at jeg hadde gitt henne opp, og etter mange sinte meldinger tok vi en pause på godt og vel et halvt år. Dette er ca tre år siden.
Jeg tror egentlig pausa gjorde begge godt, selv om jeg på ingen måte er stolt over hvordan forholdet hadde utviklet seg. Nå setter jeg nærmest enda større pris på vennskapet, og jeg vil aldri mer ta det for gitt. Det er som med vennskap, som med forhold. Man kan ikke ta ting for gitt. Hver dag prøver jeg å forstå. Jeg vil forstå hvordan Lise har det. Jeg synes det er vanskelig å sette meg inn i hennes situasjon, hennes bunnløse sorg og fortvilelse, men jeg vil alltid forsøke. Lise og jeg har besøkt hverandre mange ganger, og det er ikke mulig å se at Lise lider av psykiske problemer. Hun er en livsglad, sprudlende, jordnær og humoristisk jente. Hun skjuler sine sorger meget godt.
(teksten fortsetter under bildet)
Ida og Lise, halloween 2002
Selvskading. Et ønske om oppmerksomhet?
Lise er en sebrapike, en selvskader. Er det én ting med denne psykdommmen som gjør meg vondt langt inn i hjerterota, er det å se bilder av Lises oppkuttede armer, fulle av blod, arr og åpne sår. Jeg kan på en måte forestille meg grunnen til at hun gjør det. Da jeg for rundt to år siden brått ble dumpa av en kjæreste, hadde jeg så store og dype sår i hjertet mitt, at jeg i et øyeblikk mista besinnelsen og rispa opp håndleddet med en kjøkkenkniv, bare for å få smerten til å forsvinne. Jeg følte meg gal og uaktsom, men mest av alt modig over at jeg hadde gjort noe så fælt mot meg selv. Jeg har jo sett Lises armer blir verre og verre opp gjennom åra, og jeg har alltid tenkt at jeg aldri kommer til å gjøre noe sånt mot meg selv. I ettertid forstår jeg hvor lett det kan være å havne i en situasjon som selvskader. Jeg kan med sikkerhet si at jeg aldri kommer til å gjøre noe sånt igjen, men at jeg i hvert fall forstår selvskading litt bedre. Jeg synes selvskading er umåtelig dumt, fælt, uutholdelig.
Før var jeg ganske sikker på at diverse ting Lise gjorde eller sa, var fordi hun ønsket oppmerksomhet rundt seg selv. Hun fortalte om planlagte selvmordforsøk, og av og til fikk jeg bilder av nye kutt. Det var vanskelig å ikke tenke at hun gjør det på grunn av oppmerksomhet, når det skjedde gang på gang på gang på gang. ”Om hun virkelig vil dø, så får hun det til. Da forteller hun ikke om planene sine til noen!” tenkte jeg. Nå vet jeg at slike meldinger er et desperat rop om hjelp, støtte og trøst. Det betyr ”Se meg! Se smerten min!” Det er ikke annet enn et ønske om at noen skal forstå, at noen skal se hvor ekte smerten hennes er. Å ikke få forståelse, gjør bare vondt verre. Nå er jeg så heldig å stadig få innsyn i Lises tankegang, så jeg vet godt at hun aldri vil noe vondt. Dessverre finnes det folk der ute som mener annerledes, som kanskje er redd for å bli kjent med sebrapikene & Co på grunn av problemer som ikke kan pekes på. Kanskje de ikke vil forstå eller kanskje de ikke har empati nok. De mister uansett noe som kan bli et verdifullt vennskap.
“Å ha psykiske lidelser må være noe av det verste som finns”, sa et nært familiemedlem til meg. Jeg sier meg fullstendig enig. Å ikke orke å møte morgendagen, å bare ville grave seg ned dag etter dag, må være så vondt, så håpløst, så ensomt. Den smerten selvskadere innehar, må være så mørk og forferdelig som solformørkelse, dommedag og helvete hver dag året rundt. Det er mange som opplever å ikke bli tatt på alvor, når de oppsøker hjelp. Folk som sliter med problemer sier det er en kamp å få hjelp. Hvorfor er det slik? Tviholder Staten så grådig på pengene, at kun de som holder ut lengst får den hjelper de trenger? Det å fysisk oppsøke hjelp er et stort skritt i riktig retning, men det hjelper ikke når man blir møtt med motgang. Slik jeg har forstått det, er det hvert fall slik for mange.
Jeg synes det er stort av Lise og alle andre med psykiske problemer å være så åpne om det. Jeg beundrer dere styrken. Det jeg derimot ikke liker er når en person tenker på seg selv som først og fremst ”syk”, ikke først og fremst ”meg”. Da har man latt det ta fullstendig overhånd, og man ser ikke seg selv for bare psykdommen. Lise er Lise. Lise er ikke sin egen diagnose. Lise er Lise med en diagnose. Om man først er blitt utredet og fått en diagnose, skal det ikke misbrukes. Lise sier selv at hun har to sider, en fornuftig, reflekterende og frisk side, og en destruktiv side med en svart-hvitt tankegang. Hun kan skylde på psykdommen for ”gale” ting hun sier og gjør, men ikke alltid. Det bør være en balansegang. Man kan ikke gjemme seg bak problemene og skylde på dem.
Mitt ønske
Lise og jeg har til dags dato et godt vennskap som garantert skal vare livet ut. Vi finner alltid på mye gøy når vi er sammen, og har stort sett daglig kontakt via meldinger og Internett, hvor vi kan snakke om alt og ingenting. Jeg må nesten le av meg selv, men jeg blir fortsatt redd og uvel når jeg ikke får svar på en melding på en stund. Heldigvis viser det seg alltid at det bare er gamle bekymringer som slår til.
Mitt største ønske når det gjelder Lise, er at hun skal bli friskmeldt. Hun kommer alltid til å leve med sin personlighetsforstyrrelse, men jeg er hundre prosent sikker på at dagen kommer da hun kan leve et såkalt normalt liv. Hun er på god vei til å slutte med selvskadingen, selv om hun har tilbakefall av og til. Hun har kommet langt fra den jenta jeg ble kjent med for 12 år siden. Hun er like fantastisk og stor for meg nå som da, men hun har vokst på et personlig plan som gjør at jeg er utrolig stolt av henne. Hun er en ekte og sann venn.
Jeg har også et stort ønske om at fordommer mot psykisk helse skal minke. Jeg vil ha det fram i lyset! Alle kommer til å slite en gang i løpet av livet. Folk skal ikke gå rundt og være redde for denne moderne galskapen. Vi er bare mennesker!
Er det noen der ute som er venn med folk som sliter psykisk, og som kjenner seg igjen? Hva tenker dere sebrapiker om mitt syn på selvskading?
tekst: Ida Sundmoen Dahle, november 2009
Ida og Lise, aldri en dag uten sprell og moro!
Ida og Lise. Venner gjennom tykt og tynt.
Ida; Tusen takk for ditt vennskap. Jeg er utrolig takknemlig for å ha deg i livet mitt. Jeg vil heller aldri, som du nevner, ta dette for gitt. Takk, Ida!
Noen ganger skulle jeg ønske jeg var liten igjen. Alt var moro og alt var så lett. Min barndom var virkelig fin 
