Arkiv for kategorien 'Hjem'

Hjem

Hjem for meg er ikke leiligheten jeg eier sammen med kjæresten min (enda?). Hjem var heller aldri leiligheten jeg bodde i og leide gjennom sykehuset i nærmere fire år. Hjem for meg er Hundvåg, ved sjøen, i huset hos mamma og pappa der jeg har vokst opp. Hjem ♥

Noen få bilder fra i går, hjemme på Hundvåg. Alle bildene (med unntak av de tre siste) er tatt med iPhone.

Båten pappa bygget da jeg var liten (det er forresten ingenting i denne verden pappa ikke kan). Praktisk talt vokst opp i båt, på sjøen, elsker det.Pappa og NikoMamma, pappa og NikoFineste, snilleste, beste Niko. Gamlefar. Snart fjorten år gammelRelaterte innlegg: Tretten år • Hundeliv på strandaFordi vi har hverandre

Tusen takk for kommentarer og tilbakemeldinger, dere er så fine. Jeg får ikke alltid svart på alle og hver enkelt, men hver eneste betyr noe for meg! ♥

Hjem, kjære hjem

I går skrev jeg meg ut etter eget ønske, noe jeg og vi har vært innstilt på den siste uka. Jeg føler meg klar for det. Jeg føler at jeg har fått god hjelp gjennom disse tre ukene, og at situasjonen og tilstanden min er bedre og mer stabil enn da jeg tynnslitt og istykkerrevet ble lagt inn med selvmordstanker, skadetrang og minimal impulskontroll.

Med pause og skjerming, beskyttelse, medisiner, ro, omsorg og støtte, har jeg kommet meg gjennom krisen. Jeg føler jeg har fått tatt noen steg tilbake fra kanten av stupet, det er roligere på innsiden, mindre bråk og mindre påtrengende tanker om å skade meg.

Det er rart at man på et punkt er overbevist om at denne smerten og dette helvetet aldri kommer til å gå over, mens man senere faktisk har kommet seg gjennom det og står på begge bein. Når jeg først er blitt dårlig, føles det som om det aldri vil bli bedre, at det er så håpløst at jeg bare kan gi opp. Og når jeg først er i en god periode, føles det som at det vonde som har vært er så fjernt, og at jeg aldri kommer til å bli så syk igjen. Likevel går det opp og ned, slik det gjør for alle. Jeg tror jeg må bytte ut ordet “aldri” med noe mindre bastant. Aldri/alltid – eller noen ganger, ofte, av og til, kanskje, kanskje ikke?

Avdelingen/sykehuset, jeg og behandleren min fra poliklinikken (de siste åtte årene) har utarbeidet ny kriseplan siden den første versjonen var helt ubrukelig når jeg først var så flink å følge den og gjøre alt riktig, takket være et Dps som “dessverre ikke kunne hjelpe meg”. Jeg er veldig fornøyd med den nye kriseplanen som utelukker både Dps og legevakt, og jeg kun trenger å forholde meg til behandleren min og de to avdelingene jeg kjenner og er trygg på; sykehusets akuttmottak og avdelingen jeg hører til. Ingen omveier, ingen tilfeldige, ukjente parter som skal vurdere meg, jeg skal få hjelp når og om jeg ber om det. Det er såpass sjelden jeg har behov for innleggelser, kanskje et par ganger i året?

Samboeren min hadde pårørendesamtale med avdelingen mens jeg var innlagt, både alene og sammen med meg. Jeg syns det er fint at de tilbyr det, at også pårørende blir sett og hørt, for min smerte smerter også de som er glad i meg.

Jeg begynte å skrive noen avsnitt om ikke bare andres ansvar om å hjelpe meg, men også mitt ansvar om å la meg bli hjulpet, om samarbeid, handlinger som kommunikasjon og onde sirkler, men jeg tror det får bli til en annen gang. Har så mye på hjertet at jeg får ta det litt stykkevis. Nå skal helga nytes med kjæreste, hund og mammas hjemmelagde spesial. Vil samtidig takke for støtte og gode ord, det betyr så utrolig mye for meg ♥

Gjensynsglede, finnes ikke bedre velkomst enn det her :’)

Make it your own

Som jeg sa i fjor og året før det (og årene før det igjen), så er jeg ikke glad i julen, og jeg har ikke tenkt å utbrodere noe mer om det. ”Du blir alltid dårlig i julen” sa en nær og kjær til meg her en dag. Jeg tror ikke det skyldes julen alene, men det er nok med på å forsterke det som er vanskelig.

For to år siden var jeg tvangsinnlagt desember og deler av januar. Det var fælt å være så syk, men jeg slapp å forholde meg til alt som hadde med jul å gjøre. Jeg kjøpte ikke gaver, var stort sett inne på avdelingen, skjermet fra julehysteriet, og gikk i joggedress på juleaften. Og det var helt okei, akseptert og forståelig – for alle. Skulle ønske det var like akseptert å melde seg ut etter eget ønske også.

Jeg har aldri hatt et juletre før, inntil nå. Noe fint vil jeg prøve å få ut av denne tiden. Og med pynting av mitt første juletre tenkte jeg;

drit i tradisjoner, faktisk drit i hele jula, drit i hva som er “in”, det trenger ikke en gang å passe sammen! Drit i forventninger og tanker om at det må være sånn eller sånn, gjør det du syns er fint, uavhengig av alt annet. Make it your own.

Så jeg gikk for hvitt juletre, cupcakes, hjerter, rosa – og fargerike lys! Et ganske så Lise-aktig tre syns jeg, og godkjent av samboer. Smil.

Treet uten lys. Har ikke fått kjøpt så altfor mye pynt. Treet med lys. Skulle jeg endret noe, hadde det vært fint om ledningen var hvit. Men pytt, pytt.

GOD JUL og takk til alle mine lesere,
håper dere vil følge meg videre i året som kommer.

Rom for rom: kjøkkenet

Del 3 fra leiligheten vi flyttet inn i i august etter noen uker med oppussing. Føler vi fortsatt mangler en del småting/detaljer for å gjøre det koselig(ere) i leiligheten, men her er i hvert fall noen bilder fra kjøkkenet.

Selve kjøkkenet var nytt (heldigvis), men vegger og panel malte vi hvitt

Fra stua og inn mot kjøkkenet. Har lyst på ny lampe, egentlig en søt, liten lysekrone, men vet ikke om det passer inn?? De som har peiling på interiør, kom gjerne med tips!

Bord og stoler fra Ikea. Duken har svigermor laget ♥

Benk med store skuffer fra ikea (og saueskinn oppå), ja takk til mest mulig oppbevaringsplass

Tavle fra Casa Interiør, syns den var så søt. Sjekk fredag, haha, måtte le litt da jeg oppdaget det

Cupcake-krukker fra Søstrene Grene, evigheter siden, men fortsatt like søte

Relaterte innlegg:
Rom for rom: badet
Rom for rom: “koserommet”
Løsrivelse. Jeg flytter!
Takk og farvel

Rom for rom: badet

Endelig er baderomshelvetet over, endelig er badet ferdig! Vi kan bo hjemme fremfor hos familie (noe som er koselig, men litt stress i lengden). Jeg kan sove ut uten å bli vekket av bråk og støy fra fremmede folk som arbeider i naborommet. Leiligheten kan være ren og ryddig uten å bli støvet ned, og alt som hører til på et bad er endelig plassert på badet – og ikke i stua eller på soverommet. Vi kan vaske klær uten å måtte frakte søppelsekker med skittentøy hjem til familie, og vi kan dusje og gå på do i vårt eget hjem. Ufattelig deilig! Jeg var ikke forberedt på hvor stress det faktisk ville bli å pusse opp et bad, i hvert fall ikke hvordan kaos over lengre tid ville slite på meg. Men nå er det over, lykke!

Badet før var uaktuelt å ha som det var. Hellingen var feil slik at vannet rant ut av dusjen, og stoppekran var feil plassert. Dessuten syns vi det ikke var noe pent å se på. Vi ble anbefalt å rive alt, legge nye varmekabler og flytte på kraner, dessuten ville vi ha fliser, vegghengt toalett og tette igjen den ene døren, da badet hadde to dører (inngang både fra gangen og fra soverommet).

Badet før:

Underveis:

Badet nå (mangler lys over speilet, de var utsolgt for akkurat det lyset vi ønsker..). Det er litt tomt enda, tenker å ha noe pynt over toalettet og kanskje et møbel/hyllesystem et eller annet sted. Hvis noen har noen forslag til noen fine detaljer eller lignende som passer til et bad, så skrik ut :)

Les også:
Rom for rom: “koserommet”
Løsrivelse. Jeg flytter!
Takk og farvel

Rom for rom: “koserommet”

Jeg har lovet dere bilder av leiligheten (som jeg gleder meg til å vise), og jeg tror jeg skal ta rom for rom i ulike blogginnlegg siden vi fortsatt mangler litt ting her og der. Jeg har aldri interessert meg for interiør eller lest særlig interiørblogger, og jeg kommer ikke til å blogge om temaet selv. Faktisk kjenner jeg at jeg nesten får prestasjonsangst bare av tanken, men en liten presentasjon av vårt nye hjem – det får være lov :) Men hvem vet, kanskje jeg plutselig blir superinteressert i interiør? Tja.

Jeg kan starte med å vise dere det bittelille gjesterommet vårt, eller koserommet som jeg kaller det. Det begynner å bli nokså ferdig, mangler vel egentlig bare gardiner. Det er fint å ha et ekstra rom om vi skal ha overnattingsgjester, men like viktig; fint å ha om man har behov for å trekke seg litt tilbake. Jeg er i hvert fall avhengig av alenetid (forelska eller ei ;)).

En søt liten tv, en seng (som kan dras ut til å bli dobbelseng), garderobeskap (vises ikke på bildet), og ellers en lett blanding av bøker, My Little Pony-samling og kjærestens gitar og pokerchips, hehe. Give and take, møtes på halvveien. Og forresten, dette rommet var tidligere brukt som en bod, og veggene var malt i en uhyre stygg grønngrå-ish farge, så jeg vil si meg veldig fornøyd med det nye koserommet.

Takk og farvel

I dag leverte jeg fra meg nøkkelen til den gamle leiligheten som jeg har leid gjennom sykehuset de siste 3,5 årene. Jeg ble litt overrasket over meg selv, for jeg hadde ikke sett for meg at jeg ville å kjempe så hardt for å holde tårene tilbake. Jeg tenkte at jeg skulle ønske det var behandleren min som var der med meg (han er på ferie). Han som kjempet for at jeg skulle få denne leiligheten, fordi ingen trodde jeg ville klare det. Han trodde på meg.

I denne leiligheten har jeg bodd fra desember 2008 til august 2012. I denne leiligheten har jeg vokst og tatt store steg fremover. Jeg har lært å bli mer selvstendig. Jeg trengte å lære meg å klare meg selv, uten å være avhengig av andre. Å gå fra psykiatrisk avdeling til å stå alene i “egen” leilighet, med blålys og ukentlige turer på legevakten, til å faktisk klare meg så bra som jeg har gjort de siste årene. Jeg har vært gjennom så utrolig mye på godt og vondt mens jeg har bodd i denne leiligheten.

Nytt kapittel, ny start. Solskinnshistorie, fikk jeg høre i dag. Det varmet. Det føles selvfølgelig kjempebra, misforstå meg rett. Jeg gleder meg virkelig, men det var både vemodig og litt skummelt å gi fra meg nøkkelen. Her skal jeg aldri mer bo. En trygghet som blir tatt bort. Endringer er skummelt, men i noen tilfeller riktig, slik som i dette.

Jeg ønsker lykke til og håper at jenta som overtar leiligheten får en like fin og verdifull tid som jeg har hatt. Hun er heldig.

Da er vi endelig inne

Etter halvannen uke med intensiv jobbing fra morgen til kveld (natt), er vi endelig inne i leiligheten. Faktisk har vi sovet her to netter. Det er fortsatt mye rydding, flytting og skruing av møbler, så jeg har knapt rukket å trekke pusten, men gleden er stor for hver nye ting som kommer på plass. Det blir så ufattelig fint – i mine øyne! Det har nesten ikke gått opp for meg enda, samtidig som jeg tenker at her kommer vi virkelig til å trives! Jeg gleder meg til å vise flere bilder, det kommer etter hvert. Jeg fikk akkurat iMac’en min opp og gå nå i kveld, så det blir bare et kjapt, lite innlegg.

Jeg har vært så utmattet at jeg har grått, og jeg er fryktelig irritabel og frynsete, nesten på randen til å eksplodere av hver minste lille påkjenning. «Eg klikke!» Men det er sikkert helt naturlig, spesielt med tanke på det kjøret vi har hatt. Jeg har sovet veldig dårlig mens det har stått på. Det føles som om alle tankene mine som vanligvis er noenlunde jevnt fordelt utover dagen, kommer samlet og slår meg over ende når jeg først legger meg for å sove, når jeg endelig får tid og ro. Tankekjør, angst og skadetrang, men musikk i ørene og kjærestens armkrok hjelper på. Dessuten har jeg ikke fått skrevet fra meg slik jeg pleier (fordøyd, bearbeidet) eller hatt samtaler på noen uker, siden behandleren min er på ferie.

Til hit – hadde jeg skrevet for et par timer siden, men så ble jeg avbrutt. For i kveld skulle en dame komme og kjøpe og hente min gamle dobbelrammemadrass som står i min gamle leilighet, men hun møtte ikke opp (!), og dermed måtte vi stresse og låne stor bil og drasse den med oss inn i vår allerede overfylte leilighet (siden ei ny jente overtar min leilighet i morgen). Slike ting gjør meg sur, spesielt når jeg er så sliten og lei som jeg er nå.

Men til helga, tenker jeg, da får det bli ordentlig helg, da skal det bli helg, samme hva! I vårt nye hjem

Refleksjon

Nå er vi snart i mål med oppussingen, regner med å være ferdige i morgen tror jeg, mangler bare gangen (fuging av fliser og maling av vegger). Vi har malt alle vegger i leiligheten hvite (det vil si fargen refleksjon, en ørliten varmere hvitfarge), pluss lister og tak. Veggene var opprinnelig både grønne, grå og mønstrete! Noen før- og etterbilder (tatt med iPhone):

Stueveggen før og etter. Og til de som har sagt at veggen var stilig, nei, den var ikke stilig! Gjorde godt å få malt over den.

Panelet på kjøkkenet ble også malt.

Vi har peis! Det kommer til å bli så koselig. Vi har vært usikre på om vi skal beholde pipa som den er, eller om vi skal male den hvit. Vi kommer til å beholde den som den er i første omgang i hvert fall, for å bryte litt opp med alt annet som er hvitt, så får vi heller se om vi vil male den senere.

Maling, maling, maling – over alt. Jeg verker i føtter og rygg etter opptil fjorten timers arbeid hver dag de siste fem dagene, men vi er snart i mål, og det blir så bra!

Nøkkel til vårt nye hjem

Bare en kjapp tur innom for å legge igjen et lite vink. Bloggen har blitt nedprioritert den siste uka, eller rettere sagt, det har ikke vært tid til verken blogg eller noe annet.

De siste dagene har vi jobba fra tidlig morgen til over midnatt, vi fikk nemlig nøkkel til vår nye leilighet sist fredag! Det er en del ting vi ønsker å gjøre, blant annet male alle veggene og vinduskarmene og flislegge gulvet på gangen, vi er nesten ferdige. I tillegg må jeg pakke (og flytte), noe jeg egentlig har utsatt og utsatt, så det blir nok samme tempo den neste uka også.

Jeg er sliten, men jeg gleder meg til alt er på plass! Jeg har leiligheten min (som jeg har leid gjennom sykehuset de siste 3,5 årene) frem til 1. august, så rundt den tid flytter vi inn. Jeg står på egne bein, og sammen med han jeg elsker skal vi skape vårt hjem! Håper dere har lyst å se flere bilder etterhvert, dette er stort for meg :)

Endelig fått nøkkel // Maling av panel på kjøkken // Utsiden av rekkehusleiligheten vår // Nytt og flott kjøkken som vi ikke trenger å gjøre noe med :)

Løsrivelse. Jeg flytter!

I tre og et halvt år har jeg bodd i en kjempefin, liten leilighet i Stavanger, knyttet til sykehuset og en av flere leiligheter som leies ut til pasienter. Jeg har lagt ut bilder og skrevet om det her: Her bor jeg.

Jeg husker hvor syk og dårlig jeg var da jeg desember 2008 flyttet direkte fra psykiatrisk avdeling og inn i denne leiligheten, på egenhånd for første gang. Vi tok en sjanse, jeg og behandleren min som kjempet på mine vegne for å få denne leiligheten. I utgangspunktet sto jeg på venteliste for å få plass i bemannet bofellesskap.

Det første halve året var veldig vanskelig, med gjentatte episoder med blålys, smerte og kaos. Det var en stor og utfordrende overgang, men etter et halvt års tid, gikk det bare bedre og bedre. På tross av litt knall og (tilbake)fall innimellom, kjente jeg på mestring og glede, jeg stortrivdes i “min” lille, koselige leilighet (med cupcakes, hello kitty og My Little Pony)!

Jeg er så utrolig takknemlig for å ha fått denne muligheten, denne boplassen, både økonomisk og trygghetsmessig. Jeg er så utrolig takknemlig for min behandler som hele veien har hatt tro på meg, og for at vi tok denne sjansen. Jeg vet ikke hvor i min prosess jeg ville vært uten?

Jeg skriver delvis i fortid, og det er fordi jeg er i ferd med å ta neste steg videre! I dag ble jeg og min kjæreste gjennom snart 2 år eiere av en liten rekkehusleilighet! På sensommeren/tidlig høst flytter vi sammen til vårt eget ♥ Jeg er så glad og spent. Det føles naturligvis litt skummelt å skulle flytte fra denne tryggheten, men jeg tror det blir enda finere og bedre å flytte og skape en ny og friskere trygghet! På egne bein.

Litt fra min nåværende leilighet som jeg har bodd i de siste 3,5 årene (flere bilder her)

Her bor jeg

Høsten 2008 hadde jeg folkeregistrert adresse på psykiatrisk, og hadde ingen sted å bo. Jeg kunne selvsagt flyttet hjem til mamma og pappa, men jeg hadde ikke spesielt lyst til det. Jeg var veldig dårlig på den tiden, og ønsket ikke å gå for tett opp i de jeg var glad i fordi jeg visste det ville bli vanskelig. (Grunnen til jeg hadde adresse på psykiatrisk og ikke f.eks hos foreldrene mine, var fordi jeg på det tidspunktet tilhørte en annen kommune, og ikke var klar for de endringene det ville medført om jeg byttet kommune).

I løpet av høsten mens jeg var innlagt, dukket det opp et par kjempefine leiligheter som skulle leies ut til pasienter ved poliklinikken hvor jeg går i behandling (og har gått de siste seks årene). Det var mange som hadde behov for leilighet, og jeg ble en av de heldige som fikk. Det var et stort steg for meg å flytte for meg selv. Den første tiden var veldig vanskelig, men jeg fikk god oppfølging, blant annet hjemmebesøk og hjelp til forvaltning av økonomi.

Jeg har bodd her i over to år nå, og jeg stortrives! Jeg elsker min bittelille leilighet i Stavanger sentrum. Jeg tenkte å visere dere litt bilder, om så bare fra stua og kjøkkenet. Har selvfølgelig ikke rydda for anledningen. Joda, neida ;)

Jeg sitter nok mer i hjørnet til høyre med Mac’en enn i sofaen ;)
Psst: My Little Pony-samlingen oppe til venstre :)

Dør ut til bitteliten “balkong” til høyre.

Skyvedør inn til hovedsoverommet til venstre for tv-hylla. Sjekk forresten marginene mellom tv og topphylle, hehe. Skal man først ha tv, vil man gjerne ha størst mulig ;)

Gang ut mot bad (rett frem), ytterdør (til høyre) og gjestesoverom (til venstre).

En bitteliten “balkong” rett frem


Hei og takk for besøket!

Jeg heter Lise, og her deler jeg mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Jeg har vært i psykiatrien i mange år, og gjennom bloggen får jeg dele mine erfaringer om hvordan det er å leve med psykisk lidelse. Ellers er jeg ei lita og fargerik jente fra Stavanger, du kan lese mer om meg under "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Instagram: liseliten

Blogglisten

Bloggurat

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 506 andre følgere

Bla i mitt arkiv

Livet består av oppturer og gleder..

..og nedturer og smerte..

Life isn’t about finding yourself. Life’s about creating yourself.