I går skrev jeg meg ut etter eget ønske, noe jeg og vi har vært innstilt på den siste uka. Jeg føler meg klar for det. Jeg føler at jeg har fått god hjelp gjennom disse tre ukene, og at situasjonen og tilstanden min er bedre og mer stabil enn da jeg tynnslitt og istykkerrevet ble lagt inn med selvmordstanker, skadetrang og minimal impulskontroll.
Med pause og skjerming, beskyttelse, medisiner, ro, omsorg og støtte, har jeg kommet meg gjennom krisen. Jeg føler jeg har fått tatt noen steg tilbake fra kanten av stupet, det er roligere på innsiden, mindre bråk og mindre påtrengende tanker om å skade meg.
Det er rart at man på et punkt er overbevist om at denne smerten og dette helvetet aldri kommer til å gå over, mens man senere faktisk har kommet seg gjennom det og står på begge bein. Når jeg først er blitt dårlig, føles det som om det aldri vil bli bedre, at det er så håpløst at jeg bare kan gi opp. Og når jeg først er i en god periode, føles det som at det vonde som har vært er så fjernt, og at jeg aldri kommer til å bli så syk igjen. Likevel går det opp og ned, slik det gjør for alle. Jeg tror jeg må bytte ut ordet “aldri” med noe mindre bastant. Aldri/alltid – eller noen ganger, ofte, av og til, kanskje, kanskje ikke?
Avdelingen/sykehuset, jeg og behandleren min fra poliklinikken (de siste åtte årene) har utarbeidet ny kriseplan siden den første versjonen var helt ubrukelig når jeg først var så flink å følge den og gjøre alt riktig, takket være et Dps som “dessverre ikke kunne hjelpe meg”. Jeg er veldig fornøyd med den nye kriseplanen som utelukker både Dps og legevakt, og jeg kun trenger å forholde meg til behandleren min og de to avdelingene jeg kjenner og er trygg på; sykehusets akuttmottak og avdelingen jeg hører til. Ingen omveier, ingen tilfeldige, ukjente parter som skal vurdere meg, jeg skal få hjelp når og om jeg ber om det. Det er såpass sjelden jeg har behov for innleggelser, kanskje et par ganger i året?
Samboeren min hadde pårørendesamtale med avdelingen mens jeg var innlagt, både alene og sammen med meg. Jeg syns det er fint at de tilbyr det, at også pårørende blir sett og hørt, for min smerte smerter også de som er glad i meg.
Jeg begynte å skrive noen avsnitt om ikke bare andres ansvar om å hjelpe meg, men også mitt ansvar om å la meg bli hjulpet, om samarbeid, handlinger som kommunikasjon og onde sirkler, men jeg tror det får bli til en annen gang. Har så mye på hjertet at jeg får ta det litt stykkevis. Nå skal helga nytes med kjæreste, hund og mammas hjemmelagde spesial. Vil samtidig takke for støtte og gode ord, det betyr så utrolig mye for meg ♥
Gjensynsglede, finnes ikke bedre velkomst enn det her :’)