Hverdag | liseliten.com

Arkiv for kategorien 'Hverdag'

Min 17. mai i bilder

Publisert mai 19, 2013 Glede , Hverdag , Mine kjære 6 Comments

Hele forrige uke var mer eller mindre jævlig. Jeg har hatt det så utrolig kjipt den siste tiden, fantasert om selvdestruktive handlinger, prøvd å kontrollere meg og hatt diskusjon med meg selv. Er dette ekstremt dårlige dager (slik alle har), er dette noe som går over, skal jeg be om time med behandleren min, hva om det plutselig tipper over for meg, hva om jeg havner på sykehuset, er det nå jeg bør beskyttes, hvor går grensa mellom hva som er hva, og når er når?

Planen var uansett å reise til hytta på 17. mai, og jeg har sett frem til å komme meg vekk fra folk og støy. Tre 17. mai’er har jeg vært innlagt, to har jeg sovet bort (meldt meg ut av verden), men selvfølgelig har jeg hatt mange fine 17. mai’er også, med full feiring. 17. mai i år ble tilbragt på fjellet, på tur, med hund og kjæreste og lyden av fuglekvitter, rennende vann og sauebjeller. Tre dager borte fra hverdagen hjemme har vært utrolig deilig, og ting er ikke fullt så tungt nå.

Jeg bruker kameraet mitt altfor lite, jeg er litt for utålmodig til å sette meg inn i dette med innstillinger og prøve meg frem, iPhone har liksom vært en enkel løsning. Denne helga har jeg fått brukt kameraet litt, så her er noen bilder fra min 17. mai(helg), en blanding av iPhone-bilder og fra kamera (og noen fra instagram: liseliten).

Snap! Der røyk båndet – igjen, rett av. Zimbad er liten, men sterk som fy, og veldig, veldig ivrig.“Er du snart ferdig så vi kan ta bilde?” Haha, one happy dog.Aldri opp i senga, aldri! Men vi er jo ikke hjemme nå…? :)Skyter på blink, utrooolig kjekt!Her er dyrene vi skjøt på ;) Når alle er nede, popper de opp igjen, smart.Og plutselig ble det sommer ♥

Bilder

Publisert mai 14, 2013 Hverdag 6 Comments

Bilder fra instagram (liseliten), jeg tror ikke jeg har delt de på bloggen før.

Zimbad ♥ Flere bilder av han her.Bølger i håret, og litt rosaEn tur på Pennybrettet, sammen med kjæresten. Greit å henge etter sykkelen i oppoverbakker.
Bilder av meg og Penny her.My guilty pleasure: Idol. Her under Idol-fest/finale på storskjerm i Westernbyen på Ålgård, haha.Litt av smykkesamlingen min for 16 mm (og noen andre..). Spiralene og ørevektene (anatomiske hjerter) øverst og titantunnelene er kjøpt på bodyartforms.com, resten er kjøpt på crazy-factory.com, bodyjewelleryshop.com og pinpoint-smykker.no(Bedre bilde av ørevektene her)Sykehuset (psyk) desember-februarFake it till you make it? Sykehuset.Nattbordet. Alt man trenger for å (over)leve: Pepsi Max, Antibac, musikk og skrivesaker.(…og pez?)Tven (i stua) på sykehuset var opptatt, så jeg fikk tv på tralle inn på rommet. Luksus.Innimellom får jeg spørsmål om hvordan armene mine ser ut, ikke nødvendigvis fra andre som skader seg, men fra bekjente. Jeg viser aldri bilder av sår eller sting, men jeg jobber med å ikke skamme meg over de nå friske, helede og rene armene jeg har, og de kampene jeg har kjempet. Bilde fra i fjor. Jeg er 5 måneder skadefri!Tidligere hadde jeg en del keloide-arr som i tillegg til å se stygge ut, gjorde vondt, klødde og prikket/stakk. Jeg fikk kortisoninjeksjoner (noen stikk i hvert arr én gang i måneden i 6 måneder. Jeg orka bare 4 måneder fordi jeg syns det var så smertefullt, men resultatet ble kjempebra likevel). Det er ikke gjort over natta, det tok sikkert et år før det begynte å gå seg til. I begynnelsen ble det mørke og “punkterte” områder her og der, ha tålmodighet om du vurderer det. Jeg gjorde det hos fastlegen, og det gikk på frikort.På Bøker og børst med Lisa, fine naboen fra da jeg leide leilighet gjennom sykehuset (mer om det her).Syns det er litt “flaut” å vise bilde av hvordan jeg var før, men jeg var syk og overmedisinert og gikk opp nesten 25 kilo på under et år. Har skrevet mer om det her.Nostalgi.

Helt greit

Publisert april 19, 2013 Hverdag 12 Comments

Tusen takk for så mange fine kommentarer og hjerter etter at jeg måtte ta farvel med min kjæreste hund gjennom 14 år. Det tok meg omtrent tre dager å forstå og forsone meg med at det var sant, at han var borte, men at han har det godt nå ♥ Jeg sier tre dager, fordi jeg gråt i presis tre dager, plutselig og overveldende, som i bølger, og siden har jeg ikke grått. Bare vært trist, savnet og fått mimre, snakke og fortelle om ham.

Jeg er distré for tia, skikkelig distré. Jeg glemmer avtaler, “dobbelbooker” avtaler, og klarer ikke huske hvordan man gjør de enkleste ting, ting jeg har gjort i flere år. Nesten slik som å glemme pinkoder man egentlig har brent fast i både minne og fingre, men som plutselig er helt umulig å huske. Jeg har i hvert fall bestilt meg en “egendesigna” almanakk fra personligalmanakk.no, og ser frem til å få orden og oversikt over dagene. Resten får falle på plass av seg selv, sånn er det bare av og til.

Skadetrangen er der fortsatt, som vanlig, om ikke daglig, så i hvert fall ukentlig. Det går litt i bølger det også. Jeg er snart 5 måneder skadefri, og det er en stor motivasjon at sommeren nærmer seg, nå som armene mine er blitt så fine. Jeg er (og har lenge vært) i ferd med å løsrive meg fra selvskading som en nødvendig del av det å overleve – og leve. Det er lett å si at jeg ikke trenger selvskadingen, for det er også sannheten, men har man levd halve livet med troen på det motsatte, så er det et stykke å gå.

Noen husker kanskje at jeg spurte mine blogglesere om hvordan det er å være tidligere selvskader (femti svar fikk jeg! Les oppsummering her: Jeg skader meg ikke lenger). Jeg tenker ofte på de svarene jeg fikk, det gir meg håp når alt føles håpløst. Jeg husker ikke hvem som sa det (leser du fortsatt, du som sa det?), men vedkommende skrev, “Jeg er stolt – selv om kanskje ikke alle andre synes det er en så stor bragd, så er det nok noe av det største og vanskeligste jeg har oppnådd i mitt liv”. Den setningen er så sterk – for meg! Får nesten tårer i øynene, fordi det er en bragd, fordi det virkelig er noe å være stolt av.

Ellers går det greit, verken mer eller mindre. Hverdag, rutiner, dårlige dager innimellom, men helt greit. Og helt greit er faktisk kjempebra sammenlignet med hvor brutalt livet kan være, og har vært, i så mange år.

Jeg har forresten tatovert meg denne uka, work in progress, jeg har delt bilder på instagram (liseliten), men det kommer bilder på bloggen også :) Random:

Grønne linser // 1 up! Super Mario in my heart

Fletter // En gledelig overraskelse å komme over en tegning av meg på instagram, tegnet av @miliegilberg. Stjernene, håret, armene, selv t-skjorta stemmer. Veldig kult :)

En sånn dag

Publisert april 8, 2013 Hverdag , Psykisk helse/psykiatri 19 Comments

I dag er en sånn dag hvor verden utforbi døra virker uoverkommelig, en sånn dag hvor alt handler om å holde ut. Jeg står altfor lenge i dusjen for å utsette det som venter meg, det som hverdagen krever, selv om jeg er smertelig klar over at jeg bare vil ende opp med å stresse og løpe til bussen fordi jeg er altfor sent ute. Her kunne jeg stått i timesvis i dag, i en varm og god dusj – eller nedgravd under dyna og vente på bedre tider. Jeg vil gjemme meg for verden, men jeg tyner meg gjennom dagen og gjør det som kreves og forventes, møter opp til avtaler jeg ikke føler jeg kan avlyse – igjen. Viktige avtaler, som for eksempel jobb (som jeg er så heldig å ha tilrettelagt) som jeg allerede har vært så mye borte fra, tross jeg ikke jobber mange timene i løpet av uka.

I dag er en sånn dag hvor jeg føler meg forjævlig. Alle forsøk på å se noenlunde okei ut, føles som et latterlig, håpløst prosjekt, så jeg ender opp med hettegenser og lue – igjen. Egentlig hadde jeg foretrukket en papirpose over hodet så ingen kan se hvor stygg jeg føler meg. Blikk fra andre gjør meg irritert og paranoid, og det samme gjør folk som går bak meg. Leave me the fuck alone.

I dag er en sånn dag hvor alle sikkert tror jeg er dum fordi alt jeg gjør blir klønete og feil. At jeg ikke vet hva 2+2 er i dag, er ikke fordi jeg er dum, men fordi hodet mitt er alle andre steder enn her og nå. Lydene rundt meg føles som plagsom støy, lydene er for høye, eller ørene mine for sensitive. “Hva? Meg? Hva sa du?” Det er vanskelig å følge med i dag.

I dag er enn sånn dag hvor skadetrangen er enorm. Stygge stemmer inni meg skriker at jeg må, skal og fortjener å skade meg, at alt vil bli bedre om jeg bare skader meg en siste gang. Jeg prøver å lukke ørene og holder ut, holder ut, fordi det aldri vil bli en siste gang, og fordi stemmene lyver (sant de gjør?). Alt vil bare bli hakket jævligere etterpå, det er ikke verdt det.

Og sånn er livet, vil mange si. Alle har dårlige dager innimellom, men det gjør det ikke mindre jævlig av den grunn.

Haha.. Jeg føler meg litt som på bildet. Jeg har ikke lyst å forholde meg til noe i dag. Zip me up.

Påsken i år, del 2 (bilder)

Publisert april 1, 2013 Hverdag 11 Comments

Påsken i år ble utrolig fin, har rett og slett kosa meg og fått opplevd mye fint. Påtrengende sykdomstanker (om man kan kalle det det – skadetrang, vrangtanker, angst, tomhet osv.) er vanligvis til stede mer eller mindre daglig, selvfølgelig i varierende grad, men i påsken har det vært minimalt. Faktisk har det vært lite av det siste måneden. Utrolig deilig og høyt verdsatt, det er ingen selvfølge og ikke noe jeg tar for gitt. Noen bilder fra påsken (noen finner du på instagram: liseliten).

Ved sjøkanten ved Dale, Sandnes.

Solnedgang i Ålsheia, Sirdal, sykt fint!

Kveldskjøring i Ålsheia. Bra føre, lite folk, tommel opp.

Skitur på Lauperak (hyttetur).

Haha, litt for lange ski og staver, men smilet på. Langrennski er ganske nytt for meg,
sånn gikk det forrige gang, for to år siden: Spenn meg heller fast på snøfjøla

Zimbad storkoste seg, løs og fri på fjellet, ingen pauser, helt duracell.

Moro å fange snø som blir kasta opp i lufta, haha. For Zimbad, er alt gøy.

Relatert: Påsken i år (del 1)

Påsken i år

Publisert mars 26, 2013 Glede , Hverdag 17 Comments

I fjor påske, fra slutten av mars og ut april, var jeg innlagt på psykiatrisk akuttavdeling. Det hadde gått dramatisk for seg med intox, sykehus og en brutal avvisning, som i alt førte til forsterket grensepsykose og en “flykt eller dø”-reaksjon. Jeg flykta, med selvmordstankene tett på som et alternativ, og endte opp i Kristiansand, 23 mil hjemmefra. “Du er trygg nå. Vi skal passe på deg“. Jeg kan ikke beskrive hvor mye de ordene betydde for meg i den situasjonen jeg var i.

Det eneste som minnet om påske, var påskeegget fra mamma, gul pynt på avdelingen, og en drøss med facebookoppdateringer om en lykkelig, fantastisk påske som for meg bare var en vond påminnelse om hvor urettferdig og jævlig livet kan være.

Påsken i år er annerledes. Jeg har gode dager og nyter dem til det fulle. Jeg er vant med at ting ofte er tungt, at det er et tiltak, at jeg ikke orker eller har lyst. Ikke alltid, men ofte. Den siste måneden og fortsatt, går jeg bare rundt og gleder meg til så mye. Jeg gleder meg aller mest til ridning hver tirsdag, til volleyball, til gruppetrening på Elixia, til å treffe venner. Og etter planen, blir det en dagstur til fjells med en venninne for å stå på snowboard i morgen.

Jeg gleder meg. Jeg føler at jeg lever, og ikke bare eksisterer. Det som tidligere ga meg en følelse av å leve, var å utsette meg for farlige ting, overleve noe, men det går an å føle seg levende og leve uten å være selvdestruktiv.

Eneste minus er at jeg har slitt veldig med søvn den siste måneden, har ikke sovnet før 4-5 om natta (morgenen), selv om jeg gjerne har vært tidlig oppe. Jeg har sjelden problemer med søvn, det er i så fall heller det at jeg sover og sover og sover. Verken faste medisiner (som vanligvis slår meg ut) eller eventuelle har hjulpet på, og det er ganske slitsomt å sove dårlig over lengre tid. Har liksom ikke fått ro i topplokket, har heller ikke fått meg selv til å skrive ned og ut noe særlig, det føles som om alt kommer i bruddstykker, halvveis og flyktende, jeg har ikke klart å samle tankene. Men, nå har jeg hatt to gode netter på rad, en med sovemedisin, og i natt uten. Deilig! Håper det fortsetter slik, tilbake til normalen.

Ønsker alle en god (og best mulig) påske, vet at det er en vanskelig tid for mange, og at sykdom ikke tar ferie.

Her er Psykevettreglene, Verdensdagen for psykisk helse sin vri på fjellvettreglene:

Psykevettreglene:

1. Bær ikke på tunge tanker alene
2. Søk hjelp i tide, det er ingen skam å be om hjelp
3. Spar på fine opplevelser, de er gode å ha med seg i “ryggsekken”
4. Vær rustet mot tunge perioder, snakk om det før det blir for vanskelig
5. Tenk på det du får til istedet for det du ikke får gjort
6. Beveg på deg, fysisk aktivitet er bra for din psykiske helse
7. Forsøk å gjør noe hyggelig hver dag, enten for deg selv eller for andre

Å ha noe å glede seg til, og kjenne at livet er godt å leve

Publisert februar 20, 2013 Hverdag 20 Comments

Det er godt å være tilbake, godt å være meg selv igjen – og ha gode dager. Mindre bråk på innsiden, mindre kaos og mer ro og rom for annet. Endelig, etter en ganske tung senhøst som toppet seg ved juletider og førte med seg to innleggelser på til sammen en måned på sykehuset. Ofte føles det som om jeg må nå bunnen helt for å klare å snu det og begynne med blanke ark igjen. Jeg er uansett glad det er over for denne gang, det føles i hvert fall som om det er over, og jeg håper det varer lenge, lenge.

Gruppeterapien jeg var med på i nærmere to år er byttet ut med noe av det beste jeg vet; volleyball. Før ville jeg sagt det var det aller beste, men nå deler volleyball muligens plass med ridetimene jeg begynte med i høst. Jeg gleder meg til hver eneste ridetime og hver eneste volleyballtrening. Det føles så ufattelig godt å kunne berike dagene mine med noe jeg liker og som gir meg så mye, spesielt når sykdom har tatt så stor plass i veldig mange år.

Gruppeterapi har vært et godt sted å være og komme til, men det har også vært beintøft, slik det skal være. Jeg har arbeidet hardt med meg selv i gruppe og hatt utbytte av det, det har hjulpet meg enda noen skritt videre på veien mot et friskere og bedre liv. Nå har jeg fortjent å puste ut, nå fortjener jeg å kose meg med volleyball på sykehuset sammen med medpasienter, det som var ukas høydepunkt for meg i mange år.

Jeg vegrer meg for å forplikte meg til noe, å melde meg på noe som krever at man møter opp og følger opp, som for eksempel ridetimer (eller yoga eller språkkurs, som jeg også har hatt i tankene). For hva om jeg blir dårlig, hva om jeg blir innlagt? Av erfaring vet jeg at det skjer fra tid til annen, og da føles det lettere å la være å forplikte meg, enn å måtte falle ut av et opplegg, kjenne på nye nederlag og tape både penger og gode opplevelser.

I fjor hadde jeg en god og stabil periode som varte nærmere et halvt år. Det var uvant, men fantastisk å ha det greit over så lang tid. Jeg skal ikke overdrive og si at alt var bra hele tia, men å ha det rimelig greit over lengre tid, å ha flere gode dager enn dårlige, ja takk, det skal jeg være storfornøyd med. Jeg følte jeg var stabil nok til at jeg kunne forplikte meg til ukentlig oppmøte, så jeg tok sjansen og meldte meg på ridekurs. Nedturen kom likevel til slutt, ikke helt uventet, men med unntak av én gang, har jeg faktisk klart å stille til ridetime – selv når jeg har vært syk og innlagt. Det har gitt meg mer enn det har kosta.

Jeg posta forresten et blogginnlegg i går, 30 ting, en sånn listesak som jeg syns er artig å lese hos andre. Det ene punktet var “hva liker du best ved deg selv”, og et annet, “hva er du flink til”. Jeg brukte sikkert ti minutt på å formulere et svar, og så endte jeg opp med å slette hele blogginnlegget i angst.

Så vanskelig er det å si positive ting om meg selv, og enda verre, si det høyt slik at andre hører. «Du er så og si selve definisjonen på janteloven, du» sa psykologen på sykehuset, og man kan vel si at det var noe sånt som slo inn da jeg valgte å slette blogginnlegget. “Du skal ikke tro at du er noe”. Jeg syns det er skummelt nok å si høyt at jeg har det bra, av frykt for at det skal gå i stykker, skape forventninger eller at jeg ikke fortjener å ha det bra. Men det får jeg ta en annen gang, ikke i dag. Akkurat nå vil jeg bare lene meg tilbake og kjenne at livet er godt å leve.

Sorte skinnjakker og lyden av tunge sko

Publisert februar 13, 2013 Hverdag , Psykisk helse/psykiatri 8 Comments

Jeg satt i lunsj på jobb, sammen med de andre og med en brødskive i hånda, da det kom inn to menn i mørk uniform. Sorte skinnjakker og lyden av tunge sko. Det føltes som å få en knytteneve i magen, etterfulgt av svimmelhet, kvalme og angst. Min umiddelbare reaksjon var panikk. Nå har politiet kommet for å hente meg.

Det er ikke lett å beskrive hvordan man har det inni seg når man er så psykisk syk at man må bli hentet av politiet (eller ambulansepersonell), og jeg har ikke tenkt å gå begi meg ut på det akkurat nå. Men alt jeg tidligere har kjent og tenkt og følt i slike situasjoner, kjente jeg og tenkte jeg og følte jeg på nytt – der og da. I lunsjen. På jobb. På en god dag. Uten forvarsel ble jeg dratt rett tilbake til en sinnstilstand jeg trodde var forbi, ferdig, slutt, over og ut.

Det tok meg toppen to sekund før jeg skjønte at det slett ikke var to politimenn, det var to ufarlige menn fra brannvesenet som var kommet for vanlig rutinesjekk/kontroll i forhold til brannfare. To surrealistiske sekund hvor noe av faktisk det friskeste i livet mitt ble mikset med noe av det sykeste i livet mitt. «Herregud, brannmenn! Ta deg sammen!» tenkte jeg, lettere forfjamset og med hjertet i halsen.

Det er ikke slik at jeg har for vane å bli henta av politi (eller ambulansepersonell), langt i fra, dessuten er det langt tilbake i tid. At det er riktig, nødvendig og forsvarlig, betyr ikke at det er noen okei situasjon å være i. Slike ting setter seg, slike ting gjør noe med deg, kanskje spesielt med tanke på hvor man selv er. Syk. Sårbar, forvirret, til fare for seg selv – og i smerte.

«Huff, jeg fikk litt angst, jeg trodde det var politiet,» lo jeg nervøst etterpå i forsøk på å samle meg. De andre lo med, heldigvis.

Hjem

Publisert februar 11, 2013 Hjem , Hverdag , Mine kjære 14 Comments

Hjem for meg er ikke leiligheten jeg eier sammen med kjæresten min (enda?). Hjem var heller aldri leiligheten jeg bodde i og leide gjennom sykehuset i nærmere fire år. Hjem for meg er Hundvåg, ved sjøen, i huset hos mamma og pappa der jeg har vokst opp. Hjem ♥

Noen få bilder fra i går, hjemme på Hundvåg. Alle bildene (med unntak av de tre siste) er tatt med iPhone.

Båten pappa bygget da jeg var liten (det er forresten ingenting i denne verden pappa ikke kan). Praktisk talt vokst opp i båt, på sjøen, elsker det.Pappa og NikoMamma, pappa og NikoFineste, snilleste, beste Niko. Gamlefar. Snart fjorten år gammelRelaterte innlegg: Tretten år • Hundeliv på stranda • Fordi vi har hverandre

Tusen takk for kommentarer og tilbakemeldinger, dere er så fine. Jeg får ikke alltid svart på alle og hver enkelt, men hver eneste betyr noe for meg! ♥

Mitt 2012

Publisert januar 20, 2013 Hverdag , Psykisk helse/psykiatri 20 Comments

En kort oppsummering av mitt 2012.

Brutal start, januar – mai

2012 startet ikke godt. Hele januar og delvis februar var preget av mørke tanker, grensepsykose og isolasjon som bygget seg opp til mars, da jeg endte opp med å ta overdose medisiner. På sykehuset klarte jeg å be om hjelp, om enn litt for sent, men ble møtt av en ikke ferdig utdanna turnuslege som stigmatiserte meg (“mennesker med din diagnose”) og avviste meg på mitt mest sårbare. I desperasjon og fortvilelse prøvde jeg å flykte fra kaoset og endte opp i Kristiansand hvor jeg til slutt ble lagt inn og overført tilbake til Stavanger. Jeg var innlagt i en måneds tid, et godt opphold med god hjelp.
Relaterte innlegg: Mennesker med din diagnose • 23 mil hjemmefra • Å oppleve at jeg faktisk ikke trenger det

Opptur, stabilitet, på egne bein, mai – oktober

Under innleggelsen mars-april økte vi stemningsstabiliserende medisin, noe som utgjorde en stor og positiv forskjell i hverdagen min med tanke på stabilitet og impulsivitet. Etter utskrivelse dro jeg til bestevenn Ida i Paris, det var helt fantastisk. I august ble jeg samboer! Jeg og kjæresten min kjøpte leilighet sammen, og jeg flyttet dermed ut fra leiligheten jeg hadde leid gjennom sykehuset de siste 4 årene. Et stort steg! Jeg stortrives i vårt nye hjem ♥ I september dro vi på cruise i middelhavet sammen med familien min, utrolig deilig.
Relaterte innlegg: Vlog: Paris, je t’aime • Løsrivelse, jeg flytter! • Kategori: Hjem

Vanskelig slutt på året, oktober – desember

Nedturen kom snikende på meg i oktober/november, og det forverret seg til å bli veldig tungt. Jeg sprakk på selvskadingen etter 7 mnd skadefri (ny rekord), og i desember ble jeg omsider lagt inn på sykehuset hvor jeg ble i tre uker, samme avdeling som sist hvor jeg opplever å bli tatt på alvor og får god og riktig hjelp.
Relaterte innlegg: Veien ut er gjennom • Hjem, kjære hjem

Behandling

Desember 2012 fullførte og avsluttet jeg nærmere to år med psykodynamisk gruppeterapi, noe jeg har hatt godt utbytte av. Som nevnt over, økte vi stemningsstabiliserende medisin under innleggelsen mars-april, noe som har utgjort en stor og positiv forskjell i hverdagen min med tanke på stabilitet og impulsivitet. I løpet av sommeren trappet jeg ned fra ukentlig samtalebehandling til hver fjortende dag. Vanskelig, men nødvendig på veien mot friskhet og selvstendighet.
Relaterte innlegg: Gruppeterapi

Jobb, eller?

Jeg har jobbet tre korte dager i uka de siste par årene (med fravær og innleggelser innimellom) hos PsykOpp. Jeg er i utgangspunktet ufør og har et veldig vanskelig og ambivalent forhold til jobb, selv om jobben er tilrettelagt og menneskene helt fantastiske. I løpet av våren/sommeren var jeg sykemeldt i tre måneder for å se om livet og hverdagen var lettere og jeg mer stabil uten jobb, uten den store stressfaktoren – eller om det ble verre. Jeg kom frem til at jeg var redd sykdom ville ta mer plass og at alt ville skli ut om jeg ikke fikk brukt meg til noe, løsningen ble derfor å jobbe to korte dager i uka, som har vist seg å være en okei balansegang.
Relaterte innlegg: Fra ufør til arbeid (skrevet februar 2011)

Foredrag

Etter å ha holdt rundt 30 foredrag i perioden 2008-2010 (med et unntak i 2011, foredrag for 1600 vgs-elever), bestemte jeg meg for å legge det på hylla. Jeg var sliten og følte jeg hadde gitt det jeg ønsket og kunne. Jeg gjorde to unntak i 2012: Tidlig mars dro jeg og behandleren min gjennom åtte år til psykologisk institutt i Oslo for å sammen holde foredrag for kommende psykologer, fra både pasientens perspektiv og fra behandlers. Jeg tror det ble bra, en annerledes og unik måte å gjøre det på. Under Schizofrenidagene i november holdt jeg et kort innlegg for lærere.
Relaterte innlegg: På Psykologisk Institutt • Psyk? Alle har en psykisk helse

Prosjekt «Jeg har alltid hatt lyst til…»

I 2012 bestemte jeg meg for at i stedet for å si «jeg har alltid hatt lyst til…» – så skal jeg heller gjøre det jeg alltid har hatt lyst til. For hva hindrer meg? Alder? Tid, prioriteringer? Mangel på tro på meg selv? Føkk it, jeg lever bare én gang. I så mange år har sykdom preget livet mitt og hverdagen min, og nå har jeg lyst å fylle livet mitt med ting som gir meg påfyll. Aktiviteter, glede, venner, ny læring og mestring. Jeg kjøpte meg skateboard, og jeg meldte meg på ridekurs, begge deler har gitt meg stor glede, nå er jeg i gang med ridekurs 2.
Relaterte innlegg: A penny for your thoughts • Catch the trade winds in your sails • Sommerfuglene lever igjen

Forandring fryder

Jeg er glad i forandring, glad i farger, så jeg tenkte legge ved bilde av noen frisyrer og farger gjennom 2012. Akkurat nå sparer jeg håret og lar det hvile litt. Jeg tror forresten 2012 er det eneste året jeg verken har fått noen nye piercinger eller tatoveringer, men jeg er ikke ferdig med det av den grunn :)

Ønsker og mål for 2013

Med kriseplan på plass og en behandler og avdeling som tar meg på alvor, ønsker jeg å klare be om hjelp med ord før det går galt. Jeg skal fortsette å jobbe meg ut av selvskadingen, jeg ønsker å nå ny rekord (mer enn 7 mnd skadefri), men skal også huske på at det er menneskelig å feile. Jeg skal si nei med god samvittighet til ting jeg vet ikke gjør meg godt. Jeg har lyst å bli flink(ere) på framsnakking og ta vare på kjærlighet og vennskap ♥ (og meg selv?). Og nå som gruppeterapien er over, har jeg mulighet til å delta på volleyball igjen. Jeg spilte volleyball på sykehuset (sammen med medpasienter og ansatte) i over fem år, det var mitt høydepunkt i uka, det jeg elsker aller mest å holde på med. Endelig kan jeg delta igjen! Så håper jeg at 2013 blir et godt og bedre år – både for meg selv og andre.

Andre blogginnlegg fra 2012 som jeg har lyst å trekke frem:

Gangene • Jeg er den jeg er blitt • Forskjellen mellom blogg og det virkelige liv • Du skal ikke dømme noen før du har gått i de samme skoene selv • Et sted på veien (dikt) • Til du som husker meg slik jeg en gang var • Min selvskading • Det er ikke et annet liv når du blir frisk • Øyeblikk #4 • Hva er handlingen et uttrykk for? • Sårbar hud (dikt+video)

Make it your own

Publisert desember 22, 2012 Hjem , Hverdag 35 Comments

Som jeg sa i fjor og året før det (og årene før det igjen), så er jeg ikke glad i julen, og jeg har ikke tenkt å utbrodere noe mer om det. ”Du blir alltid dårlig i julen” sa en nær og kjær til meg her en dag. Jeg tror ikke det skyldes julen alene, men det er nok med på å forsterke det som er vanskelig.

For to år siden var jeg tvangsinnlagt desember og deler av januar. Det var fælt å være så syk, men jeg slapp å forholde meg til alt som hadde med jul å gjøre. Jeg kjøpte ikke gaver, var stort sett inne på avdelingen, skjermet fra julehysteriet, og gikk i joggedress på juleaften. Og det var helt okei, akseptert og forståelig – for alle. Skulle ønske det var like akseptert å melde seg ut etter eget ønske også.

Jeg har aldri hatt et juletre før, inntil nå. Noe fint vil jeg prøve å få ut av denne tiden. Og med pynting av mitt første juletre tenkte jeg;

drit i tradisjoner, faktisk drit i hele jula, drit i hva som er “in”, det trenger ikke en gang å passe sammen! Drit i forventninger og tanker om at det må være sånn eller sånn, gjør det du syns er fint, uavhengig av alt annet. Make it your own.

Så jeg gikk for hvitt juletre, cupcakes, hjerter, rosa – og fargerike lys! Et ganske så Lise-aktig tre syns jeg, og godkjent av samboer. Smil.

Treet uten lys. Har ikke fått kjøpt så altfor mye pynt. Treet med lys. Skulle jeg endret noe, hadde det vært fint om ledningen var hvit. Men pytt, pytt.

GOD JUL og takk til alle mine lesere,
håper dere vil følge meg videre i året som kommer.

Bilder fra instagram

Publisert november 21, 2012 Hverdag 11 Comments

Noen bilder fra instagram (liseliten)

My Little Pony-samlingen min // turkis // regnbuesminke // vestlandet mitt ♥

fra boka Girl, Interrupted // 7 mnd skadefri!! Ubeskrivelig tøft og vanskelig, men jeg håper jeg aldri trenger å se disse små blå i armene mine igjen // usminka // høst

sykkeltur // Zimbad har fått egen knagg //
xbox kinect fitness (i pysjamas), Zimbad insisterte på å bli med, haha // en god dag

lyslampe for å forebygge tunge, mørke vinterdager // påfyll //
ord som treffer // vannet speiler himmelen

to spesielle øyeblikk fra min første (og hittil eneste, men ikke siste) suspension for to år siden

Sommerfuglene lever igjen

Publisert november 13, 2012 Glede , Hverdag 31 Comments

Gjett hva jeg har gjort i dag!

På ridetimen fra helvete sist uke var det en deltager der med et kjent ansikt, men jeg klarte ikke huske hvor jeg hadde henne fra. «Kjenner du ***?» spurte hun meg, og det gjorde jeg. Jeg hadde såvidt møtt henne for tre år siden gjennom en felles bekjent.

I etterkant viste det seg at flere hadde samme opplevelse av ridetimen og ikke ville dra tilbake. Enda en bekreftelse på at det ikke bare var meg. Veldig godt!

Et par dager etter ridetimen fra helvete ble jeg kontaktet av hun jeg kjente igjen fra tre år tilbake, la oss kalle henne V, en snill og trygg voksenperson. De var et par stykker som hadde fått avtale hos Stall Friheten, et helt annet sted, og de lurte på om jeg ville bli med. Jeg hadde ikke trodd jeg ville orke eller våge å prøve igjen etter forrige ukes opplevelse, i hvert fall ikke så snart, men det var betryggende at V skulle være med, så jeg slengte meg på! Det kunne uansett ikke bli verre enn det jeg allerede hadde opplevd?

I går dro vi ut til Stall Friheten hvor vi ble tatt godt i mot og vist rundt på gården. Det så kjempebra og ordentlig ut, og det virket som de var opptatt av både hestenes beste og vårt beste. Vi fikk også ri en liten time, bare oss, og det var en helt annen opplevelse! En god opplevelse, et løft!

Jeg dro hjem med sommerfugler i magen, og sommerfuglene ble med meg tilbake dit i dag for oppstart av ridekurs. Også dette ble en god opplevelse! Jeg var (og er) fortsatt litt utrygg, men her ble jeg møtt på dette med smil og velvilje, og jeg fikk det jeg trengte av hjelp, trygging og ros. Mestringsfølelse! Sommerfuglene er godt bevart, og jeg gleder meg til å fortsette.

«Du har hatt maks uflaks! Men kanskje det leder deg til noe enda bedre ;)» var det en av dere blogglesere som sa :)

En 10-åring klarer det du ikke klarer!

Publisert november 8, 2012 Hverdag 50 Comments

I sommer skrev jeg:

For en tid tilbake bestemte jeg meg for at i stedet for å si «åh, jeg har alltid hatt lyst til…» – så skal jeg heller gjøre det jeg alltid har hatt lyst til. For hva hindrer meg? Alder? Tid, prioriteringer? Mangel på tro på meg selv? Føkk it, jeg lever bare én gang. I så mange år har sykdom preget livet mitt og hverdagen min, og nå har jeg lyst å fylle livet mitt med ting som gir meg påfyll. Aktiviteter, glede, venner, ny læring og mestring.

Før sommeren bestemte jeg meg for å begynne å skate, noe som virkelig har gitt meg mye glede (noen bilder her: A penny for your thoughts og Catch the trade winds in your sails). Prosjekt nummer to var å begynne på ridekurs for voksne!

Jeg var ei hestejente som liten, pennyklubben, plakater og rideskole. Men jeg gjennomførte bare ett ridekurs som 12-åring. Jeg var nemlig redd hester, og jeg turte ikke si noe om det. Det ble forventet at vi skulle stelle og sale hesten vi red, og for meg var det en altfor stor og uoverkommelig oppgave å løfte på hestens bein eller være i nærheten av hestens munn. Derfor slutta jeg, fordi jeg var redd. Om jeg hadde sagt noe om det, hadde jeg kanskje fått støtte og hjelp, men jeg turte ikke si fra.

Selv etter så mange år har jeg ikke klart å legge fra meg interessen og ønsket om å ri. Så jeg tok mot til meg og meldte meg på ridekurs for voksne, nybegynner. I flere uker både gledet og gruet jeg meg. Jeg hadde bestemt meg for å være åpen om at jeg kjenner meg litt utrygg, og håpte og forventet at jeg skulle bli møtt på det. Jeg er i utgangspunktet redd mennesker jeg ikke kjenner eller har møtt før. Jeg er redd de skal være slemme og vil meg vondt, så jeg gikk rundt og tenkte for meg selv at jeg håper ridelæreren er snill! Hun må jo være det!? Vi er jo voksne! Ja, hun er nok snill!

Jeg møtte til første time i går. Kvelden før var preget av mye angst, det føltes som om jeg var tolv år igjen. Eller syv. “Tenk om de ler av meg fordi jeg ikke har ridestøvler” tenkte jeg. Vonde minner om det å bli ledd av dukket opp, blant annet ett fra da jeg var syv år gammel og gikk i lucia-tog sammen med klassen, sang og besøkte alle klassene og trinnene på barneskolen. Alle hadde fine, hvite kjoler, mens jeg hadde en hvit, kjempestor skjorte som jeg hadde lånt av storebror, for jeg hadde ikke kjole. Jeg husker at de pekte på meg, hvisket og lo. Sånne småting som ikke burde bety noe, men som betyr noe likevel. Den der vonde følelsen av å være bitteliten og ledd av.

Jeg senset veldig tidlig at ridelærer ikke var særlig imøtekommende, det gjorde meg enda mer usikker, men jeg trøstet meg med at det ikke var henne jeg var her for, jeg var her for hesten, for meg selv, for å ri. Jeg ble tildelt en hest de kalte for “treigingen”. Da vi skulle opp i trav, fikk jeg ikke gang på hesten. Jeg henvendte meg flere ganger til ridelærer for hjelp, uten nytte. Jeg følte meg oversett, jeg følte jeg sparka og klemte til alt jeg kunne, men denne stakkars “treigingen” sulla bare rundt i sneglefart uten å reagere på noe som helst, og jeg visste ikke hva mer jeg kunne gjøre eller hva jeg gjorde galt.

Etter et kvarter henvendte jeg meg til ridelærer for tredje gang og sa fortvilt, «han vil ikke, jeg får det ikke til!» Ridelærer svarte meg i en tydelig irritert, nesten sint, tone, «10-åringer rir den hesten og får det til!» – uten å hjelpe meg eller veilede meg!? Etter en halvtime skrittende rundt mens de andre travet, følte jeg meg så dum, liten, sint og lei meg at jeg gikk av hesten.

«Vil du ikke mer?» spurte ridelærer. «Nei, jeg vil ikke mer» svarte jeg med gråten i halsen. «Da får du leie hesten tilbake, du kan ikke bare gå fra den sånn!» sa hun med samme irriterte tone. «Jeg vet ikke hvor hesten hører til» svarte jeg. Aller mest hadde jeg lyst å gråte og skrike og si at man møter ikke deltakere (eller mennesker generelt) på en sånn måte, men jeg sa ingenting. Jeg hadde allerede bestemt meg for å dra hjem, men da hun sa at jeg bare skulle gå, så gikk jeg. Da jeg endelig var langt nok borte, brast jeg ut i gråt. «Kom og hent meg nå med en gang» gråt jeg på telefonen til kjæresten min. Jeg følte meg helt knust.

Jeg kommer aldri til å sette mine bein på den rideskolen igjen. Kanskje jeg tør å prøve igjen en gang i fremtiden, på et nytt sted, men akkurat nå er jeg ikke der.

(bildet over har ingenting med rideskolen å gjøre)

Halloween

Publisert november 4, 2012 Glede , Hverdag 9 Comments

I går hadde vi en liten og litt forsinka halloween-feiring hjemme hos meg. Serverte supergod punsj som jeg hadde fått oppskrift på, og så hadde vi lånt en haug med halloween-pynt fra tantebarna mine, veldig morsomt :) Vi var vel rundt åtte stykk, inkludert mannen med ljåen, djevler, the joker og en død brud. Jeg sminka meg og beste Solvor i sugarskull-stil (day of the dead), samme stil som sugarskull-tatoveringen min.

Fint par? Hehe.

Ellers har jeg lyst å si takk for alle de fine kommentarene deres, for støtte og oppmuntring. Det betyr mye for meg! ♥

Møt Zimbad

Publisert oktober 25, 2012 Hverdag , Mine kjære 19 Comments

Tusen takk for alle de fine musikktipsene jeg fikk på forrige innlegg! Jeg har søkt opp alle sangene på youtube og hørt hver og en av dem, det er kun et par nylige musikktips jeg ikke har rukket å få sjekke ut enda. ♥

Som de fleste sikkert har fått med seg, har jeg og samboeren min Geir (haha, så rart å si samboer og ikke lenger bare kjæreste!) en firbent liten fining/raring/ramp sammen. Det vil si, det er egentlig Geir sin, men han blir vel litt “vår” da vi alle tre bor under samme tak og har en hverdag sammen. Derfor tenkte jeg å presentere Zimbad.

Zimbad er en to og et halvt år gammel hund av rasen breton, den minste av de stående fuglehundrasene. Den beskrives som “liten, ivrig, kvikk, utholdende og meget energisk, en hund full av energi”, og det stemmer ganske bra! Puuh..! En Breton kan bli født med full hale, kort hale eller stump hale, Zimbad er født med en liten stump.

Det blir mye latter (han er en skikkelig raring), leking og kos (og trening og lange turer i fjell, heldigvis ikke mitt ansvar, haha, som sagt; puuh..!). Han er kosete og hengiven, veldig leken, litt pysete og en liten (sorry språket) jævel på sokker!? Han klarer alltid å lete frem en eller annen sokk, og han blir fort avslørt på grunn av den rampete og stille-på-tå-måten han løper avgårde med den på. Snik! ♥

Noen bilder av luringen :)

Nysgjerrig eller?
Zimbad leker godt sammen med fineste Niko ♥ på tretten år :) Niko bor hjemme på Hundvåg hos mamma og pappa. Jeg hadde ikke vært i live om det ikke var for Niko (det kan du lese om her).8 uker gammel.

Jeg har også lyst å linke til et utrolig fint innlegg skrevet av sterke, tøffe Tora:
Ei hånd å holde i.
Takk! ♥

Relaterte innlegg:
Hundeliv på stranda (Zimbad og Niko leker)
Fordi vi har hverandre (jeg og Niko)
Tretten år (Niko)

A penny for your thoughts

Publisert oktober 11, 2012 Glede , Hverdag 20 Comments

instagram : liseliten

Pustet. Ventet. Overlevde.

Publisert september 2, 2012 Hverdag , Psykisk helse/psykiatri 23 Comments

Forrige mandag startet med nytt mot, nytt håp, klar for ny uke. Jeg følte jeg hadde fått slappet av på hytta og fått litt avstand til flytte- og oppussingskaoset hjemme som har slått ut i dårlig søvn, frynsete nerver og sårbarhet, en god del angst og mye stress. Mandagens innstilling var i det minste fin, så lenge det varte.

Allerede ved tidlig ettermiddag begynte det å skrante. Ukens gruppeterapi var alt annet enn god, og jeg dro hjem med en følelse av at jeg ikke hadde noe å bidra med eller tilføre gruppa, at jeg ikke fortjente eller var verdig plassen. Jeg kan ikke si så mye om gruppeterapien, men jeg dro i hvert fall hjem med gråten i halsen og tenkte at jeg ikke kom til å møte opp neste gang (eller noen gang igjen?). Klassisk tankegang; “jeg skal ALDRI mer…”. Nå, etter seks dagers betenkningstid, tenker jeg at jeg møter opp neste gang som avtalt, og at jeg kanskje skal våge (prøve!) å si noe om hva som opprørte meg i forrige ukes gruppeterapi.

Da jeg kom hjem etter gruppeterapien ballet det på seg med enda flere kjipe hendelser, dårlige nyheter og sårende ord som opprørte meg enda mer, jeg orker ikke en gang å gå inn på det. Det var en sånn dag hvor absolutt alt som kunne gå galt, gikk galt. Og sammen med fortvilelsen og alle de vonde følelsene, veltet de samme, gamle tankene opp, hånd i hånd med de stygge stemmene. “Alt er min feil, alt jeg gjør er galt (du er tragisk!), det er ikke godt nok og det vil aldri bli godt nok (alle ler av deg!), det beste ville vært om jeg ble borte (dø!), jeg fortjener ingenting, jeg er ingenting (kutt deg!), jeg vil ikke være i denne verden, så til helvete med alt!”

Det endte med at jeg ble liggende sammenkrøllet i senga i et iherdig forsøk på å stenge alt og alle ute for å i det hele tatt klare å holde ut meg selv, og bare puste, vente, puste, vente. “Du skal til middelhavet med familien din for å feire pappaen din om en drøy ukes tid, du får faen ikke ødelegge dette med å ende opp med armene fulle av sting eller gjøre noe som resulterer i innleggelse på somatisk og/eller psykiatrisk, det får du faen ikke lov til!”

Så jeg lot være. Pustet. Ventet. Overlevde. Utover uka greide jeg å vende noe av det utover. I stedet for å være (bare) sint på meg selv, klandre meg selv og straffe meg selv, greide jeg å bli (litt) sint på mye annet. Jeg ble sint på det uomtenksomme mennesket (som egentlig bare ordla seg feil), på talentløse Ikea (som egentlig er en favoritt), på den forbanna hunden (som egentlig bare er herlig), på de dumme fliseleggerne (som egentlig ikke er dumme) og på det anklagende, kritiserende mennesket (som egentlig bare sliter med sitt). Sint i stillhet – på andre enn (bare) meg selv. Om det var rettferdig eller ei, så gjorde det i hvert fall det hele litt lettere å holde ut.

På mandag (eller like gjerne tirsdag, onsdag) kunne jeg fort ha trynt i klassisk, velkjent stil og stupt i betonggulvet med hodet først når jeg først skulle falle, men jeg gjorde ikke det.

(Men skrubbsår er vonde nok, de også).

Helga i bilder

Publisert august 27, 2012 Hverdag 20 Comments

På fredag ble vi uten toalett på grunn av oppussingen av badet, så da dro vi på hytta. Som vanlig følte jeg at jeg ikke hadde tid (eller fortjente- eller kunne ta meg tid) til å for eksempel reise på hytta. Det er alltid så mye burde/måtte/skulle som henger over meg og stresser meg, enda jeg sjelden klarer å nevne én eneste god nok burde/måtte/skulle. Og føler man det slik, så er det kanskje nettopp det man trenger; å reise på hytta.

Helga har vært deilig! Vi har traska i fjellet, sett rådyr og frosk, drukket kakao i regnet og hvitvin til maten og sovet leeeenge. Veldig etterlengtet! Jeg har dessuten alltid med meg skateboard opp på hytta, for veiene der er så fine. Nyasfaltert og lite trafikk.

I følge planen skulle vi bare være uten toalett noen dager, men nå ser det ut til at vi står uten i halvannen uke til! Veldig kjekk overraskelse :( Jeg skal være så ufattelig glad når dette er over!

Noen bilder fra de siste dagene (instagram: liseliten):

Vår lille familie? Hehe ♥

Det kan fort gå litt… fort! Zimbad er like gira som alltid.
Ikke fra helga, men fra i dag, jeg og Niko. Sol!
Sol i ansiktet og musikk i ørene, klar for ny uke.

Mandag.

Publisert august 20, 2012 Hverdag 31 Comments

Tusen takk for de fine kommentarene dere legger igjen, det betyr mye for meg, selv om jeg ikke alltid svarer direkte på dem.

Jeg dro til behandleren min før helga. Vurderte frem og tilbake om jeg skulle ta kontakt, om det var “grunn nok”, redd for å mase og kreve, redd for at mine ting bare er bagateller, og at jeg ikke trenger eller fortjener hjelp. Jeg fikk heldigvis bekreftet at det var mer enn grunn nok, og at det er nødvendig å ta tak i ting tidlig for å forebygge. For når snøballen begynner å rulle, går det fort nedover samtidig som alt vokser seg større og større.

Jeg kan ikke ta på meg æren for å ha bedt om time og hjelp selv, for mens jeg fortsatt brukte tid på å vurdere frem og tilbake, ble jeg tilbudt time – som jeg takket ja til. Jeg dro i hvert fall, og det er en personlig, liten seier hver gang jeg trosser vrangtankene og gjør det som faktisk er riktig og best for meg. Det er fortsatt en treningssak og en kamp, for mine “indre demoner” er ganske sterke, til tider sterkere enn meg. Jeg er veldig glad jeg dro, for jeg følte meg mye lettere etter timen. Rydding i kaoset og nytt mot og håp.

Jeg føler det blir en del “hverdagsinnlegg” på bloggen for tiden av typen “i dag har jeg gjort dét og dét og dét”. Det er ikke helt min stil, og jeg er heller ikke helt komfortabel med å blogge på den måten, for vrangtankene mine forteller meg (igjen) “hvem bryr seg??”. Men kaoset som er rundt meg for tiden og mangel på tid og ro, gjør at jeg ikke orker så mye annet akkurat nå.

Jeg skulle forresten aldri bli brunette igjen, jeg. Det ble en hel del mer brunt enn blondt enn jeg hadde tenkt, men jeg tror jeg kan leve med det. Og i løpet av de fem årene jeg har blogga og de 700 innleggene jeg har liggende ute, er det vel første gang jeg deler et bilde av meg hvor jeg ikke kniper munnen sammen når jeg smiler (god idé å gjøre alle oppmerksom på det…)? Kjæresten min tok bilder av meg – ett av dem ble sånn, og så ble jeg flau og ba ham slutte, haha.

Mandag, ny uke, og om et par timer skal jeg i gruppeterapi på sykehuset. Hva sier man i slike hverdagsinnlegg? Ha en fin uke? Ønsker dere uansett en fin uke ♥

Hverdagskaos

Publisert august 15, 2012 Hverdag , Psykisk helse/psykiatri 13 Comments

Vi har fått folk til å rive hele badet for å bygge det opp på ny. De starter bråket klokka 7 hver morgen, og da snakker jeg om både hakking, boring, hamring og andre fæle lyder som blir ekstra grusomme klokka 7 om morgenen. Leiligheten har blitt et kaos å være i, uten vann (og planlegging som kreves med tanke på f.eks dusjing), ting som er plassert alle andre steder enn på badet, og med arbeidende folk her på dagtid. Jeg er vant med å kunne sove ut noen dager i uka, jeg trenger å sove ut, og for mye ustabilitet rundt meg gjør meg ustabil.

Lite søvn, sliten av flytting og oppussing de siste ukene, dårlig start på dagen(e), for mye “rot”, vedvarende småangst og mangel på stabilitet, gjorde at begeret mitt holdt på å renne over i dag da kjæresten min (som var på jobb) spurte om jeg kunne spørre baderomsfolka om fliser og kvadratmeter. Jeg sa jeg ikke takla det, for med frynsete nerver og angst for folk og tørrprat, hadde jeg slett ikke lyst å prøve få kontakt med opptatte arbeidsfolk med hørselsvern.

Jeg stakk heller ut på tur med Zimbad, en ung og ivrig muskelbunt av en hyperaktiv fuglehund (hundeinteresserte vet vel hva slags energi jeg snakker om når jeg sier fuglehund). Han satte den manglende tålmodigheten min på prøve da vi gikk tur, jeg var tissetrengt (turte ikke jage dem ut fra badet for at jeg skulle få gå på do) og på toppen av det hele greide jeg å brenne hele underarmen min i en tue av brennesler (hallo!?) da jeg skulle plukke opp etter han. Da rant begeret over.

Kjæresten min tok støyten av det jeg nesten kan kalle et sammenbrudd og en skyllebøtte av banneord og fortvilelse, noe som endte med at han måtte komme hjem fra jobb for å “avlaste” meg. Følte meg som en liten drittunge som ikke klarte meg selv. Det hjalp med litt stryking på ryggen, forståelse og noen gode timer søvn, men jeg lurer på hvordan det kommer til å gå i ukene fremover. Jeg tenker at selv “vanlige/friske” mennesker hadde blitt påvirket av slike påkjenninger, og at det ikke er rart at jeg takler det dårlig.

Hadde/har lyst å spørre behandleren min om en tidligere time, han har sagt det bare er å ta kontakt, men jeg vil ikke mase, klamre eller kreve. Det har gått veldig bra de siste månedene, og etter 7-8 år med ukentlige samtaler var det på tide å ta et skritt videre mot større selvstendighet, så vi trappet ned til hver 14. dag. Med andre ord skal jeg ikke dit før om en uke. En sårbar, “avvist”, barnslig og sta del av meg – borderline-delen – tenker at “hvis han bare vil se meg hver 14. dag, så får det bli hver 14. dag”.

Jeg la forresten ut en tekst på bloggen for et par dager siden, en ærlig tekst om en ganske vond opplevelse. Jeg valgte å slette den en liten time senere, inkludert et bilde av blåmerker under føttene mine, som tilhørte en slags del 2 av bildeinnlegget Things that make me happy (when I hurt the most).

Det var ikke noe galt med teksten i seg selv, men det føles litt for nært enda. Deler jeg noe tidligere enn jeg er klar for, så blir jeg usikker og sitter med en urolig og ekkel følelse. Jeg pleier å lytte til denne følelsen, den prøver å fortelle meg noe, derfor har det noen ganger hendt at jeg har ombestemt meg og slettet innlegg jeg har skrevet på bloggen. Jeg tror jeg kanskje blogger teksten på et senere tidspunkt når jeg har fått det litt på avstand og det ikke er like skummelt og ubearbeida. Kanskje.

Things that make me happy…

Publisert august 13, 2012 Hverdag 8 Comments

Fine dager med gode venner (ved Sverd i fjell med Solvor). Roser fra en som elsker meg tilbake.Joggetur med hund og kjæreste. Fornøyd hund. To fornøyde hunder.Melk (og nynorsk attpåtil) og et rådyr i byen.

instagram: liseliten

Catch the trade winds in your sails

Publisert juli 18, 2012 Glede , Hverdag 32 Comments

For en tid tilbake bestemte jeg meg for at i stedet for å si «åh, jeg har alltid hatt lyst til…» – så skal jeg heller gjøre det jeg alltid har hatt lyst til. For hva hindrer meg? Alder? Tid, prioriteringer? Mangel på tro på meg selv? Føkk it, jeg lever bare én gang. I så mange år har sykdom preget livet mitt og hverdagen min, og nå har jeg lyst å fylle livet mitt med ting som gir meg påfyll. Aktiviteter, glede, venner, ny læring og mestring.

Jeg har alltid hatt lyst til å bli god på å skate. Jeg mestrer snowboard ganske bra, så hvorfor ikke bare begynne? En av mine beste venner, Solvor, har også hatt samme ønske, så vi skaffet oss skateboard for en tid tilbake, og jeg storkoser meg! Dette vil jeg bli god på, dette føles som… meg!

Jeg har flere slike «åh, jeg har alltid hatt lyst til…» som jeg tenker å gjøre noe med, og jeg gleder meg! Du har sikkert noen drømmer, du også, kanskje lære å spille gitar, lære et språk, begynne å skate, trene?

Twenty years from now you will be more disappointed by the things that you didn’t do than by the ones you did do. So throw off the bowlines. Sail away from the safe harbor. Catch the trade winds in your sails. Explore. Dream. Discover.
- Mark Twain

Bilder

Publisert juni 26, 2012 Hverdag 33 Comments

Litt mindre sykdom og psykiatri, litt mer hverdag og jenta bak bloggen. Et knippe bilder fra min konto på instagram: liseliten

Lilla hår // Suspension // Korsett fra DraculaClothing // Sko fra Iron Fist

Converse – kjærestepar ♥

Bilder fra Paris: Karusell // Eiffeltårnet // Glad som ei sol // I whip my hair back and forth ♫

Litt av My Little Pony-samlingen min // Mer ponni, Minty fra ’82 //
Barbie-Lise! :) Ei lita jente som syntes at Barbie’n skulle ligne meg // Farger

Tur i skog og fjell // Bamse i Gamle Stavanger // Hundene leker på stranda // Labb :)

Under og etter en periode (2007) med mer enn +20 kg som følge av overmedisinering.
Skamfull (men samtidig ikke!)

Ny kjole ♥

Hva heter du på instagram?

Endringer og veien videre

Publisert juni 13, 2012 Behandling , Hverdag , Psykisk helse/psykiatri 19 Comments

De siste ukene har jeg kjent en del på utrygghet i forhold til veien videre. Jeg har ikke helt forstått hvorfor skadetrangen har vært så stor den siste tiden, men i behandling i dag gikk det opp for meg at det kanskje er utryggheten som trigger noe i meg (jeg er fortsatt 2 mnd skadefri!). Ting føles i hvert fall mye lettere nå etter timen i dag. Avklaringer og betryggelser, alfa omega.

Det skjer en del endringer for tiden, endringer som utvilsomt er gode og positive, endringer jeg har strebet etter og jobbet for i mange år, og som jeg skal juble over, men endringer er som kjent også skummelt. Det tryggeste hadde jo vært om alt i hele verden kunne vært det samme for alltid, men da står man jo også på stedet hvil.

Den største endringen blir når jeg i august flytter ut fra leiligheten jeg har bodd i de siste 3,5 årene, en leilighet som er knyttet til sykehuset. Det blir på en måte en løsrivelse og et stort, friskt steg videre fordi jeg plutselig står på egne bein, som eier av egen leilighet – sammen med mannen i mitt liv ♥. Det skal bli utrolig fint å bli samboere, og jeg gleder meg kjempemye. Det vil nok dukke opp utfordringer underveis, sånn er det jo for alle, men det er kanskje viktig å være litt ekstra oppmerksom når man har med seg en slik baggasje som for eksempel jeg har.

I den sammenheng, holder vi på å utarbeide ny kriseplan med ulike tiltak (hvem, hva, når, hvor og hvordan), og kjæresten min vil også få ta del i dette. Greit å ha en konkret plan å forholde seg til i tilfelle jeg skulle bli dårlig igjen, jeg har jo noen tøffe runder innimellom.. Det er ikke alltid jeg selv klarer å se at jeg trenger (mer) hjelp, da er det en trygghet for alle parter at også han får ha et ord med i laget.

Den brukerstyrte plassen jeg benyttet meg av i 2011 er lagt ned, og jeg ønsker å få i stand et nytt opplegg som jeg kan benytte meg av før det evt. blir for ille, slik at jeg forhåpentligvis slipper å bli så syk at jeg må legges inn på sykehuset. Forebygging, føre-var, lavterskel. Det blir vel DPS og ambulant akutt-team, noe som er nytt for meg. Noen som har gode erfaringer med det?

Jeg trapper også ned på timene hos behandler. I over syv år har jeg mer eller mindre hatt ukentlige samtaler, og jeg er heldig som har hatt samme behandler i alle disse årene (og som faktisk har holdt ut med meg). Nå går vi over til samtale annenhver uke i stedet for hver uke, slik jeg har forberedt meg på en god stund. Hvis jeg kunne velge fritt, ville jeg sikkert valgt det tryggeste og gått til behandling hos ham hver uke frem til jeg ble nitti ;) Men målet er å bli frisk og selvstendig, klare seg på egenhånd – ute i den virkelige verden. Så man må forsøke, ta nye skritt og utfordre seg selv for å komme fremover, selv om det er skummelt og nytt.

Under forrige innleggelse (mars-april) bestemte vi oss for en liten doseøkning på stemningsstabiliserende medisin (som jeg har stått på de siste årene og hatt god nytte av), så jeg håper det kan hjelpe på de største svingningene.

Hvert skritt er en seier, og jeg har tatt mange store skritt de siste årene. Jeg blir så glad og stolt når andre bemerker det og sier de er stolt av meg! Tror det er veldig viktig med ros underveis, noen som påpeker fremskritt. Det er så lett å glemme alt man faktisk får til, og heller henge seg opp i alt man ikke får til.

Tryggheten er der uansett, jeg kan bare ringe og si at jeg trenger en ekstra time likevel, men nå prøver vi og ser hvordan går det, kanskje blir det veldig bra.

Gje meg litt mer

Publisert juni 10, 2012 Glede , Hverdag 12 Comments

I går var jeg på Mods-konsert på en fullstappa Viking Stadion sammen med 25.000 andre fans. Det var fantastisk, heeeelt fantastisk, har ikke ord! Spotify: Det beste av Mods

(Jeg ble forresten veldig overraska da noen av mine venner fra andre deler av landet i første omgang ikke visste eller husket hvem Mods var. Whaaat..? Jeg tenkte ikke på at det er en selvfølge for oss i Stavanger, og kanskje er det litt langt tilbake i tid for noen (1981-1984). Så for sikkerhetsskyld tar jeg med dette avsnittet, selv om det føles temmelig fjernt og unaturlig å måtte forklare hvem Mods var, haha. Stikkord som definitivt bør få det til å ringe noen bjeller: Popgruppe fra Stavanger, Morten Abel, Tore Tang, Me to går alltid aleina?)

Selv er jeg vokst opp med denne musikken helt fra jeg var liten, mest takket være min storebror. Legger ved en video jeg fant på youtube, med diverse klipp fra konserten i går. Fantastisk! Og takk for alle gratulasjoner til både bursdag og med ny leilighet! ♥

Lazy, happy summer days

Publisert mai 28, 2012 Glede , Hverdag 16 Comments

Instagram: liseliten

Min 1. mai

Publisert mai 1, 2012 Glede , Hverdag 22 Comments

I dag var en perfekt dag for å dra til Prekestolen. Jeg har sikkert vært der 10-15 ganger før, men det er en flott tur som jeg mer enn gjerne går igjen. I dag har vært en sånn dag hvor jeg har kjent på ordentlig lykkefølelse. Sol, natur, kjæreste, hund, mestring. Livet. Første bilde er forresten mot Stavanger og bybroa over til Hundvåg hvor jeg er oppvokst ♥ Elsker byen min. Har du vært på Prekestolen før?

Små og store gleder

Publisert april 30, 2012 Glede , Hverdag 15 Comments

… på en søndag

Pizza for sultne mager // Mushroom perlesmykke fra Etsy //
Flybillett til hvor!?! ♥ // Kjærestekos slash hundekos. Og en labb.

Fin start på helga

Publisert mars 3, 2012 Glede , Hverdag , Mine kjære 22 Comments

iPhone/instagram ♥

Fin start på helga i går, tivoli med Camilla! ♥ Endelig noen som er like barnslig som meg, og som elsker karuseller og alt som går rundt! :) ~~Mye heller en sånn karusell, enn livets til tider brutale karusell.~~ Deilig å le til magen gjør vondt og tårene triller, deilig å hyle (!) og å bare være. God helg!

Neste side »