Hverdag « liseliten.com

Arkiv for kategorien 'Hverdag'

Min onsdag

Publisert februar 22, 2012 Hverdag 17 Comments

Onsdag betyr behandling, men denne uka har behandleren min vinterferie. Jeg blir som regel tilbudt samtaler med andre som som kan steppe inn i mellomtiden, men i dag valgte jeg heller å bli med på klatring! Veldig gøy :) Jeg pleide å være med på klatring før, men så ble det til at jeg ikke orket behandling og klatring på én og samme dag, men jeg vurderer å begynne å bli med igjen?

Der hvor jeg går i behandling (seksjon unge voksne), har de aktiviteter for pasienter hver dag, alt fra volleyball, svømming og fotball til klatring og tennis osv. Kjempebra opplegg. For meg har det vært viktige høydepunkter som har gitt meg påfyll og glede (spesielt volleyballen som står hjertet mitt nærmest) i en ellers tung og sykdomspreget hverdag.

Jeg var ganske nedfor i dag tidlig, og det ble ikke så veldig mye bedre etter å ha vært hos legen. Blodprøvene viste fortsatt mangel på vitaminer og mineraler, slik det har gjort de siste ti årene (mer eller mindre), på tross av faste injeksjoner og x antall tester (inkl. slange ned i magen) som de ikke finner ut av. Jeg har også fått time for biopsi på sykehuset neste uke på grunn av celleforandringer, og jeg gruer meg. «Det ser stygt ut, de skulle vært sydd» sa han da han så på armen min (i forbindelse med fjerning av en føflekk), men det var jo for sent å gjøre noe med det nå, etter to dager. «Det er ikke alltid jeg tør å dra på legevakten, du vet aldri hvem du møter på» svarte jeg. 98% av legene og sykepleierne er snille, men så er det de siste to prosentene da, som du er redd for å møte på..

Det var uansett veldig gøy å klatre igjen, og dagen ble så mye bedre etterpå! Jeg har ikke høydeskrekk, men når man er ti-femten meter over bakken, skjelver av utmattelse i armene og klorer deg fast med fingertuppene i vegg som heller ut (overheng), da kiler det veldig i magen når du vet at hvis du glipper nå (som jeg gjorde en del ganger), så faller du ut i løse lufta. Trygt hengende, men skummelt nok likevel! :)

Instagram bildedryss

Publisert februar 18, 2012 Glede , Hverdag 38 Comments

Bare noen bilder tatt med iphone/instagram.

1. På sjøen/i båt ♥ Salt på vinduene og solnedgang
2. Bølger i håret
3. Vindukarmen i stua mi. Heklet Hello Kitty (gave fra leser), stor ponni (også gave) og stor Pez
4. Nydelig solnedgang. Sett fra Hommersåk mot Stavanger
5. Samme solnedgang, annet filter
6. Fortsatt bølger i håret og min sugar skull-tatovering (les om og se bilder her)
7. En liten del av My Little Pony-samlingen min. Er den ikke fin? :)
8. Himmel, trær og halvmåne
9. Samme himmel, annet filter
10. Kjærlighet ♥
11. Kjole og hansker
12. Gult

Og en liten ting til. Jeg har så lyst at dere som leser, følger meg og gir så mange flotte tilbakemeldinger, jeg har så lyst at dere skal forstå hvor mye jeg setter pris på det, hvor mye dere gir meg gjennom denne bloggen! Det er uvurderlig. Takk! ♥

På toppen av verden

Publisert januar 5, 2012 Hverdag 24 Comments

Husker dere dette innlegget for noen måneder siden, hvor jeg skrev om min spesielle nyttårsaften på toppen av verden (føltes det som) – på tross av at jeg var innlagt på tvang og ikke ville leve? Har vært der et par ganger den siste tiden, uten snø, is og storm, uten dramatikk og uten dødstanker. Hadde med kamera en kveld og fikk tatt noen få bilder, selv om det er ~~umulig~~ vanskelig å få til brukbare bilder i mørket. Det er veldig fint der oppe, spesielt når det er mørkt.

Hodelykta på

Sterkt nok lys i hvert fall, haha

Utsikt mot Stavanger, byen i mitt hjerte ♥ Se for dere å stå her nyttårsaften klokka tolv og se på fyrverkeriet :) Klikk på bildet for et lite hakk større bilde.

Utsikt mot Sandnes

Vil også bare si (som jeg sa på facebook) tusen hjertelig takk for alle de fine tilbakemeldingene på forrige innlegg! Det gjør så godt når andre faktisk forstår noe jeg er redd ingen kan forstå. Takk ♥

Mitt 2011

Publisert januar 2, 2012 Hverdag , Psykisk helse 33 Comments

Hovedinngang psykiatrisk, jula 2010 (mobiltelefon-kvalitet)

2011 startet dårlig, men jeg bestemte meg for at mitt nye år skulle starte 5. januar 2011, dagen jeg ble utskrevet fra lukket akuttavdeling. Den siste måneden hadde vært en av de aller tøffeste noensinne, men jeg følte jeg hadde fått hjelp (på tross av at det ble brukt tvang). Jeg var innstilt på å gi livet et nytt forsøk. Relaterte innlegg: Liten, mindre, minst, Jeg mistet meg selv, Jenta på gulvet, De små tingene som gjør en forskjell.

Behandling og veien mot friskhet

Våren 2011 ble det søkt om plass i psykodynamisk gruppeterapi med varighet på 1,5 år. Jeg fikk plass og begynte før sommeren. Jeg fikk høre at det kunne være veldig nyttig å gå i gruppeterapi i tillegg til og etter flere år i individuell samtalebehandling (6 år for min del), og jeg var villig til å prøve det meste for å komme enda et skritt videre på veien. Man kan lære utrolig mye om seg selv og sin problematikk på “kontoret sammen med behandler”, men det er enkelte ting man ikke får utfordret seg på på samme måte som man gjør i en gruppe sammen med andre. Jeg føler allerede at jeg har lært mer om meg selv.

I september og november hadde jeg brukerstyrte innleggelser på opp til 14 dager. Det var mitt første møte med brukerstyrt, og jeg opplevde å bli sett, hørt og tatt på alvor – kun ved bruk av ord. Det var, for å si det rett ut, en fantastisk god opplevelse. Behandlingsopplegget ble tilpasset meg og mine behov og ønsker (og ikke omvendt, slik det gjerne kan føles som). Jeg sitter igjen med gode opplevelser av brukerstyrte innleggelser, og har fått erfare at nedturene og fallene kan – med litt hjelp fra andre – snu retning uten at bunnen nødvendigvis må nås. Jeg lærer meg å be om hjelp med ord, før det går for langt. Relaterte innlegg: Hallo verden, vi prøver igjen.

Jeg kan telle på mindre enn to hender hvor mange ganger jeg har skadet meg selv i 2011. Skadesprekkene har medført legevakt og suturer, men med tanke på at året har 365 dager med nærmest daglig skadetrang, er jeg kjempefornøyd med flere enn 355 dager skadefri! Relaterte innlegg: Gyldiggjøring av smerte, Syns du jeg er ekkel, spør hun med lav og skamfull stemme, Jeg skader meg ikke lenger (basert på svar fra 50 lesere som har sluttet med selvskading).

Be who you want to be (not what others want to see)

Jeg fikk tre nye tatoveringer i 2011: mamma og pappa på føttene, og en sugar skull på innsiden av armen (les om betydningen her). Septum (ring i nesen) ble strekt for andre gang, til 2,4 mm, og jeg nådde målet om 16 mm i ørene. Håret har vært lilla, rosa og blondt, med og uten dreads :)

Mestring

Jeg hadde i over to år fått hjelp til forvaltning av økonomi gjennom Nav, og i februar overtok jeg styring over egen økonomi, etter eget ønske. Det har gått over all forventning, og det føles bra å ha kontrollen selv – og mestre det.

Februar var også måneden hvor jeg på tross av sykdom, ustabilitet og uforutsigbarhet, hadde vært i arbeid i et helt år, mye takket være en fleksibel og støttende arbeidsgiver som allerede kjente til min historie. Jeg har tidligere skrevet om min vei fra ufør til arbeid.

Skriving og drømmer

Jeg har fått smake litt på den gamle, store drømmen jeg alltid har hatt, drømmen om å bli journalist (men også drømmen jeg la fra meg i frykt for å måtte snakke med og forholde meg til andre mennesker, min største frykt). Jeg skrev min første reportasje, Barnas Time (om barn som pårørende), og jeg dro til Haugesund for å se og skrive om teaterstykket Sår i sjelen, som min venninne Merete ♥ står bak (idé og manus). Jeg fikk også publisert tekster (egenerfaring, på forespørsel) i bladet ROSinfo, i tillegg til at bildet mitt ble brukt på forsiden.

Foredrag

Etter å ha holdt rundt 30 foredrag i perioden 2008-2010, bestemte jeg meg for å legge det på hylla. Jeg var sliten og følte jeg hadde gitt det jeg ønsket og kunne. Jeg gjorde likevel et unntak i november, da jeg (som året før) ble spurt om å holde foredrag på Skoledagen under Schizofrenidagene. Jeg fortalte min historie til 1700 tredjeklassinger (vgs), i tillegg til at min egen film ble vist (kommer for salg på DVD).

Mennesker som har satt spor

I 2011 har jeg besøkt bestevenninnene mine Ida i Oslo og Marie i Trondheim – hvor jeg også fikk være til stede da Marie fødte sin sønn! Jeg har funnet en fantastisk venninne i Camilla det siste året, og jeg har også lyst å nevne navn som Solvor, Gudrun, Unni, Merete, Ingeborg, Tora, Hanna og en liten hilsen til “mine gode naboer/jentene i huset” :) Jeg og kjæresten har hatt en uke sammen på Lanzarote, og dro i sommer til Sverige og Danmark på jakt etter berg- og dalbaner! Kjæresten min har sett både Lise og borderlinemonsteret i meg – men elsker meg likevel ♥ Tenk det!

Gamle bilder, men jeg liker dem :) Lise og Marie til venstre, Ida og Lise til høyre

Jeg har lyst å takke min behandler som har “holdt ut” med meg og vært der for meg enda et år. Han har rakt ut en hånd når jeg har trengt det, tatt i mot faenskap og likevel stått stødig, og hjulpet meg å finne veien videre og nå nye mål – steg for steg. Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært uten.

(Bildet over (postet før, med tillatelse) er tatt i forbindelse med artikkelen “Relasjoner på godt og vondt” som ble publisert i PsykOpp Nytt nr. 2/2010. Første del skrevet av meg (personlige tanker og erfaringer), og andre del skrevet av ham (fra behandlers synspunkt))

Jeg syns 2011 har vært et ganske bra år, alt i alt, spesielt sammenlignet med mange tidligere år. Nedturene, fallene, har vært kortere i varighet og sjeldnere i hyppighet det siste året. Jeg tror jeg er på rett vei.

Ønsker alle et godt 2012!
Takk til alle som har fulgt meg gjennom 2011! ♥

Julaften i år

Publisert desember 26, 2011 Glede , Hverdag 12 Comments

Jula hittil har vært fin! Jeg har tidligere skrevet om mitt (ikke så gode) forhold til jul og fjorårets jul og nyttår tilbragt på psykiatrisk. Likevel, og på tross av alt, rakk jeg å få en ganske så fin julestemning de siste dagene før jul. Julaften ble feiret sammen med mamma og pappa og mine søsken m/fam, og farmor og farfar. Det var veldig koselig. Niesen min på 7 år gjennomskuet julenissen (min bror), og det var ikke like populært, haha. Det blir i hvert fall godt med liv og røre med barn på julaften. Jeg savner å være liten.

Jeg har tydeligvis vært veldig snill i år, for jeg har virkelig fått mange flotte gaver! Jeg er overveldet! Da jeg kom hjem sent julaften og sjekket facebook, vurderte jeg å skrive en statusoppdatering, og det første ordet som falt meg inn var “lykkefølelse”. Det var faktisk noe jeg kjente på! Lykkefølelse. Ikke på grunn av gavene selvfølgelig (kanskje litt da?? Haha), men kombinasjonen av alt som bidro til at det ble en vellykket julaften. Jeg har en virkelig fin familie, jeg føler meg heldig ♥

Jeg har også tenkt (og tenker) på alle som har det vanskelig i denne tiden. Kjære Ingeborg delte noe veldig fint på sin status på facebook, som jeg gjerne vil dele videre. Hun skrev:

«Kjære alle som savner noen eller noe i kveld. Alle som ikke har den julen de skulle ønske de hadde. Alle som holder masken. Alle som er alene. Ensomme. Sinte. Triste. Glade. Slitne. Kjære alle som ikke føler at de helt får det til. Vet du hva? Det er helt ok. Jul er ikke noe du skal prestere. Det finnes ingen rette eller gale følelser. Finn det som betyr noe for deg. Ta vare på det. Bruk din målestokk. La verden ha sin. De beste ønsker for julen fra meg.»

Ønsker alle en fin romjul videre! Jeg har dessverre ingen bilder fra julefeiringen, men jeg runder av med noen av de flotte gavene jeg fikk. Tusen takk!!

Noen av gavene jeg fikk til jul i år:
Baby G klokke ♥, Canon printer, scanner og kopi i ett, billetter til Mods-musikalen i Stavanger Konserthus neste høst (jeg skal også på selve konserten på Viking Stadion i sommer!), gavekort på aromaterapi, Mariusgenser + strømper, hjertesmykke, veske med sløyfe + +

Selv den lengste reise starter med et lite skritt

Publisert desember 14, 2011 Behandling , Hverdag , Personlig , Psykisk helse 23 Comments

Hvordan har du fått det til, hvordan har ting ordnet seg for deg, spør noen meg – fortvilet fra sitt kaoshelvete. Jeg – fått til? Ordnet seg? Det får det til å høres så enkelt ut, men det har vært alt annet enn enkelt. Det har tatt meg årevis for å komme dit jeg er i dag, selv om jeg fortsatt har litt igjen på veien. Veien har vært lang, veien er lang, men “selv den lengste reise starter med et lite skritt”. La meg bruke noen eksempler.

Jeg har gått gjennom årevis med prøving og feiling på det å skulle fungere som alle andre, ha en jobb, eller i det minste en inntekt til å kunne leve. Ingen kan fortelle meg at jeg ikke har forsøkt. Jeg har gått gjennom årevis med sykemeldinger, “arbeid med bistand”, attføring, midlertidig ufør, enda mer prøving og feiling, papirhelvete, søknader, avslag og vedtak. Alt dette i tillegg til en ustabil og sykdomspreget hverdag. Derfor var det en lettelse for meg da jeg til slutt, etter å ha prøvd alt uten å lykkes, fikk vedtak om varig ung ufør på grunn av alvorlig psykisk lidelse. Alt ligger til rette for at det er greit at jeg ikke er i stand til å jobbe slik som de fleste andre, fordi jeg har nok med å jobbe med meg selv, nok med å takle hverdagen, nok med å forholde meg til mine utfordringer, og fordi det å være i arbeid er så belastende for meg på områder som gjør at jeg blir syk(ere) og dårlig(ere). Det er først det siste året-halvannet at jeg selv har valgt å forsiktig prøve meg ut i arbeid, på mine premisser – men med visshet og trygghet om at hvis det ikke går, så er det greit! Jeg vil i hvert fall forsøke.

Jeg har gått gjennom årevis med prøving og feiling når det kommer til medisiner. Jeg har prøvd mange forskjellige medisiner, mer enn jeg kan telle på to hender, ulike kombinasjoner, ulike doser, inkludert feilmedisinering som medførte at jeg la på meg 25 kg. Det er de siste årene at vi har funnet en kombinasjon som passer til meg og min kropp.

Jeg har gått gjennom årevis med prøving ~~og feiling~~ med ulike tiltak, tilbud og hjelp. Jeg har hatt nytte og utbytte av forskjellige tiltak og tilbud, alt fra aktiviteter, dagsenter, grupper, mestringskurs, hjelp til bolig og hjelp til forvaltning av økonomi. Jeg har tatt i mot med åpne hender, og det har gjort meg godt.

Jeg har gått gjennom årevis med papirhelvete knyttet til for eksempel og blant annet studielånet mitt (en god utdannelse – uten å være i stand til å jobbe, da kan vi nevne bitterhet, som også tatt tid å fordøye og akseptere). Utsettelser på utsettelser (som man bare kan få et visst antall ganger), renter på renter, søknad om rentefritak, søknad om sletting av gjeld. Alt dette (igjen) i tillegg til en ustabil og sykdomspreget hverdag. Det er først det siste året at vi har fått til en ordning som gjør at jeg kan senke skuldrene.

Jeg har gått gjennom årevis med innleggelser, sykehus, selvskading og destruktiv atferd, og hele 7 år i psykiatrisk behandling. Det er først de to siste årene (!) at ting har begynt å falle på plass og at jeg har kjent store endringer skje inni meg.

Så hvordan har jeg fått det til, hvordan har ting ordnet seg for meg? Alt har ikke ordnet seg for meg, men jeg er på god vei. Det har krevd prøving og feiling, hardt arbeid og TID. Jævlig lang tid (unnskyld ordspråket)! Veien har vært lang, det er sprøtt å se tilbake på hvilket kaoshelvete livet mitt var før. Jeg hadde ingenting på plass. Jeg er ikke i mål helt enda, men mange viktige biter har falt på plass for meg, bit for bit, over en periode på flere år.

Hva vil jeg med dette? Ikke gi opp – selv om det ser håpløst ut akkurat nå. Bit for bit, steg for steg. Det tar tid. Og du vil komme i mål. Det ordner seg.

Min mandag i bilder

Publisert desember 12, 2011 Hverdag 21 Comments

Slik ser en typisk og vanlig mandag ut for meg. Innlegget er inspirert av Ina Mewkid.

Mine morgener er forresten laaangt fra “good morning”… Morgengretten!

Klokka 10 begynner jeg på jobb på PsykOpp i Stavanger, tre dager i uka.

Masse interessant litteratur og fine, fargerike lokaler :)

Psykodynamisk gruppeterapi på sykehuset/psykiatrisk.

Varm og rød i kinna etter en god time med spinning på Elixia
(etterfulgt av kyllingmiddag, gadd ikke ta bilde av det..)

Mye av kvelden går til surfing 8-) iMac ♥
Alenetid føles helt nødvendig etter en dag med mange inntrykk.

Kveldsmedisin. Prøver å legge meg før midnatt, men som regel blir det en liten time senere.

Når rollene blir blandet

Publisert november 12, 2011 Hverdag , Personlig , Psykisk helse 14 Comments

Den siste uka har vært utrolig travel og slitsom, men også spennende, interessant og gøy. Nordens største psykiatrikonferanse, Schizofrenidagene, ble holdt i Stavanger. Jeg har jobbet hver dag og sovet minimalt. Med så mange inntrykk og så mye som skjer, så blir hodet mitt helt propell. Det er en ubehagelig følelse å egentlig være dødssliten, men samtidig gira i hodet, lys våken, propell, tankekjør. Å jobbe opp til 9 timer og deretter kun klare å få sove i 2 små timer, før nok en lang dag på jobb, har vært utrolig slitsomt. Men jeg har også fått høre på mange spennende foredrag og snakket med mennesker jeg ser opp til.

I den jobben jeg har (30-40 % stilling hos PsykOpp), får jeg være med på mange slike seminarer og konferanser. Da står jeg som regel på stand, selger litteratur og hjelper til med det praktiske. Jeg treffer ofte på kjente ansikter, spesielt i sammenheng med rollen jeg har hatt (har) som pasient, som syk. Jeg ser ansikter fra avdelinger jeg har vært innlagt på, leger, psykologer og behandlere, og jeg burde tenke at det er flott å kunne vise en annen og friskere side av meg selv. På den ene siden gjør jeg det, og jeg syns det er kjempehyggelig å si hei og hilse på, men på den andre siden vet jeg ikke hvor komfortabel jeg er med å “blande rollene”. Som med det meste, så liker jeg å ha det sånn eller sånn, enten eller, svart-hvitt. Jeg syns det er veldig vanskelig å forholde meg til gråsonene i mellom, og det samme gjelder egentlig det å være frisk og møte mennesker fra “tiden som syk”, for så å muligens (og som regel) treffe dem igjen på et senere tidspunkt som veldig syk og dårlig. Men hvem vet, kanskje jeg ikke ser dem igjen som syk? Det har skjedd mye viktig og avgjørende det siste året-halvannet, altså “inni meg”. Kanskje jeg kan skrive mer om det senere, jeg sa en del om akkurat dette i innlegget Hvem er jeg? som jeg skrev for et par måneder siden.

Var på koselig middag/fest sammen med jobben i går, som en avslutning på vellykket konferanse, og der kom også andre som var involvert i arbeidet med konferansen. Plutselig var jeg på “fest” sammen med gruppelederen av gruppeterapien jeg ukentlig deltar i. Det var litt rart, og igjen dukket temaet opp, å blande rollene, frisk/syk, pasient/kollega, men vi holdt distanse og snakket ikke sammen, noe som sikkert var riktig å gjøre. Vi var en så stor gjeng uansett, så det føltes naturlig.

Denne helgen skal jeg sove så mye jeg vil og kan, ha alenetid og bare slappe av.

1. Før middagen i går. Jeg sminket armene mine med concealer og pudder, og det funket bra. Jeg skammer meg ikke over arrene mine, de er en del av meg, men i visse sammenhenger og anledninger syns jeg det er ubehagelig å ha røde arr synlig. Jeg ser frem til den dagen de siste få har blitt hvite og myke. Jeg vurderer å fremskynde prosessen med å få kortison injisert i de arrene som er harde og røde, det har jeg som nevnt gjort før også, med hell. Jeg har nemlig ikke tenkt å påføre meg flere arr.
2. Fine, nye spiraler. 16 mm black horn tail spirals fra Diablo Organics, kjøpt på bodyartforms.com
3. Kjærestepar ♥ Hadde med meg kjæresten på middagen, jeg er stolt over å være jenta hans, og det var fint å endelig la de andre få møte ham.

Bæreevne og overlast

Publisert oktober 10, 2011 Hverdag , Personlig , Psykisk helse 23 Comments

Jeg blir utrolig sliten de dagene jeg har vært på jobb, og spesielt på dager som i dag, hvor jeg har vært både på jobb og i gruppeterapi, som i seg selv er nokså utfordrende og krevende. I gruppeterapi i dag, for eksempel, ble jeg praktisk talt svett. På slike dager er jeg gjerne så sliten etterpå at resten av dagen og kvelden ikke går til så mye annet enn å samle krefter til neste dag.

Jeg tenker ofte på de som jobber hver eneste dag, og forundrer meg over hvordan de klarer det (selv om de fleste til tider syns det er slitsomt å gå på jobb). Men så minner jeg meg selv på å huske at vi har alle ulike utgangspunkt, utfordringer, og grenser. Kanskje er det da også slik at andre forundrer seg over meg og hvorfor ikke jeg “klarer” å jobbe like mye. Jeg ser jo frisk ut. Da lurer jeg på, forstår også de at vi har alle ulike utgangspunkt, utfordringer, og grenser? Hva vet de om min verden, mitt liv og min hverdag?

Jeg har funnet frem en veldig fin og beskrivende kommentar jeg fikk for nærmere ett år siden, fra en leser som kaller seg Magnus. Det er veldig mange fine tilbakemeldinger og kloke ord som jeg husker og tar med meg videre, det skal dere vite :) Med hans tillatelse vil jeg gjerne gjenfortelle noe av det han sa.

”Når ting går galt i livet, lider man av overlast. Hvis en mann kan bære 200 kg, går det naturligvis galt hvis han bærer 250 kg. En mann som kan bære 50 kg, vil det gå fint med hvis han kun bærer på 30 kg. Med andre ord, om livet er vanskelig eller ting går galt, sier det ingenting om at en nødvendigvis har reduserte evner som person eller er svak. Det sier kun noe om at grensen for bæreevnen er overskridet, enten denne evnen går ved 50 kg, eller 200 kg. Uansett hvor sterk en er, går det en grense. At noen lider eller får vanskeligheter i livet, betyr bare at en lider av overlast. Det sier ingenting om hvor sterk eller svak en er som person på forskjellige områder”.

Derfor kan man heller ikke sammenligne seg med andre, ettersom ingen mennesker er like. Vi har ulike grenser, og opplever stressfaktorer forskjellig. For mange er det å være psykisk syk en fulltidsjobb. Hodet, følelsene, tankene, til og med kroppen, arbeider gjerne 24 timer i døgnet. Da kan det være fare for overlast om man i tillegg skal prøve å bære like mye som hvem som helst andre, uten å ta hensyn til sine egne grenser.

Med andre ord, jeg har lov å være strålende fornøyd og stolt over meg selv og min egen innsats, for at jeg faktisk jobber 15 timer i uka – på tross av jeg har en uføregrad som sier at det arbeidet jeg gjør med meg selv – er godt nok, alene og i seg selv. Her går min grense, og den er verken dårligere eller bedre enn din eller noen annens grense.

Jeg er en oppegående og smart jente med masse ressurser, det handler verken om latskap, svakhet eller manglende vilje, men at vi har ulike utgangspunkt, grenser og bæreevne. Ingen skal få fortelle meg noe annet. Gå en dag i mine sko før du dømmer.

Edit: Jeg fikk en kommentar på dette innlegget, og som jeg føler jeg bør ta med her, syns den sier noe viktig. Beskrivelsen over, at noen kan være på 50 kg, mens andre 200, inkluderer ikke at den som kan bære på 50 kg gjerne bærer på veldig mye i tillegg. Ragnhild sier:

“Jeg liker å se det for meg som ett sirkeldiagram der sirkelen er hele du. Noen fyller sirkelen med å jobbe med seg selv, mens andre kan fylle den med jobb, skole, fritidsaktiviteter osv. I noen perioder av livet tar det all kapasitet å jobbe med seg selv, mens senere er det kanskje plass til mer”.

Til slutt, tusen takk for all respons på forrige innlegg! Jeg er så glad for at det ble tatt i mot på den måten jeg håpte. Takk!

Bilder. Fordi noen dager trenger flere farger

Publisert oktober 2, 2011 Hverdag , Kroppskunst/klær/sminke 25 Comments

Jeg føler meg litt tom om dagen, lite krefter og lite tiltakslyst. Det har forsåvidt vært noen greie dager etter at jeg kom hjem på torsdag, men jeg kjenner på en slags uro og angst som ikke gir slipp. I morgen begynner vel hverdagen for fullt igjen, med jobb, trening, behandling og alt som hører med. Kjenner fortsatt at jeg ikke har lyst, men av erfaring blir det kanskje bra å få orden og struktur på hverdagen igjen.

Var på Maria Mena-konsert i går, det var en utrolig fin konsert! ♥ Det var veldig gøy å komme seg ut på noe sammen med gode venner, men kjenner at det var lurt av meg å reise hjem etter konserten, sliten, men med godt humør. Jeg vil prøve å lytte til kroppen og dagsformen, og heller være litt “kjedelig” enn å kjøre meg helt ut fordi jeg legger lista for høyt.

Jeg legger ved noen fargerike bilder fra de siste årene - fordi noen dager trenger flere farger. Farger gjør meg glad, farger gjør at jeg får puste. Og smile. Håper farger gjør det samme med deg.

Rydding, kasting og nostalgi

Publisert september 12, 2011 Hverdag , Ukategorisert/annet 24 Comments

Helt siden jeg flyttet ut fra foreldrene mine for syv år siden, har de snakket om at jeg må hente alle tingene mine. Med alle tingene mine mener jeg et stort antall esker og søppelsekker fulle av gamle ting som jeg ikke ønsker å ha i leiligheten min selv. Jeg hadde liksom håpet at tingene kunne forbi trygt bevart i esker og søppelsekker hos mamma og pappa. Så etter syv år med “jaaada, senere, en annen dag” ble svaret i dag heller “jaaa vel, greit!” Sukk.

Jeg har problemer med å kaste ting. Jeg blir trist og nostalgisk av å måtte kaste gamle ting, selv om jeg vet at jeg aldri kommer til å lese i femten år gamle mattebøker, eller har plass til millioner bamser og pyntegjenstander som egentlig er stygge å se på. Det er noe med alle minnene som er knyttet til og som vekkes til live når jeg ser dem.

«Jeg blir fysisk dårlig! Det skjærer i hjertet mitt!» klagde jeg fortvilet mens jeg rota og sorterte i esker og poser. Noen ting ga meg tårer i øynene, for eksempel brev fra min kjære helsesøster som ikke lenger lever, men som betydde mye for meg på ungdomsskolen og i årene etterpå. Jeg fant også ca. tusen bilderammer med bilder av min første kjærlighet, og både jeg, mamma og pappa brast ut i hysterisk latter, uten at jeg skal gå noe nærmere inn på det ;) Kast det, herregud, kast det!

Jeg endte opp med å kaste kanskje åtte-ni esker med ting, mens jeg tok tre esker med meg hjem. Jeg var ganske panisk da jeg innså at jeg aldri fant noen ordentlige leker, og trodde mamma og pappa hadde kasta dem, men de var trygt stuet inn på et annet kott. Heldigvis! Der får de ligge inntil videre. Leker kan jo gå i arv, om det noen gang skulle bli aktuelt.

Jeg var deprimert da jeg reiste hjem. Nostalgisk og trist. Minner som er borte, en barndom som aldri kommer tilbake, tanken på at jeg har blitt voksen. Og siden vi nylig snakket om å la Lise komme mer frem, ta en titt på Lise og hennes ting for 10-20 år siden!

Et hefte med tegninger fra alle jeg gikk på førskolen med, som jeg fikk da jeg ble 7 år. Jeg har veldig gode minner fra førskolen, så det er utrolig koselig å se tilbake på :)

Haha, sånn så jeg ut i første klasse, i 1990 – tjueen år siden! Bakgrunnen, en slags skog, ble klassen tvunget til å male for anledningen ;) Jeg likte aldri gruppearbeid og samarbeid. Jeg ville liksom at ting skulle være på min måte ;)

Jeg kasta en del kassetter, men jeg klarte faktisk ikke å kaste Jannicke-kassettene! Jeg kommer aldri til å skaffe meg en kassettspiller, men jeg klarte bare ikke ;) Jeg var stor fan da jeg var liten.

Glansbildealbumet mitt! Det er så trist og fint på samme tid. Jeg kan huske hvilke glansbilder jeg likte best, hvilke jeg hadde klart å bytte til meg, og hvilke jeg ikke likte. Sukk..

Alt det har jeg har tatt vare på! Her har vi gangesertifikatet og symaskinsertifikatet, og min aller første klokke. Det er snakk om tjue år gamle saker dette, haha. Dette er ting jeg ikke klarer å kaste.

Jeg har sikkert ti år med dagbøker hvor jeg har skrevet hver eneste dag! Dette er min første skoledagbok, jeg skrev ned hva jeg hadde gjort hver dag, og det gjorde jeg helt til jeg var i midten av tenårene! Det er mange tusen dager dokumentert, det. Lego, playmo, boksen av, koboy (cowboy) og kriging mot indianere var noe av det jeg gjorde i august i 1991. Jeg var alltid en guttejente :) Sukk.

Jeg kastet flere søppelsekker med skrivebøker fra skolen, men alle prøver, stiler og eksamener var fra før av samlet i egne permer! Skole var alltid viktig for meg, og det samme var karakterene, så dette ble tatt vare på. Spilte også håndball i åtte-ni år, og fotball i noen få. Hadde en god del små pokaler og diplomer, jeg kasta en del av dem også. Man kan ikke ta vare på absolutt alt.

Jeg har til og med tatt vare på kvitteringer! Her fra kjøretime i 2001, og privattime i magedans (jeg hadde planer om å bli veldig, veldig flink, da var det ikke nok med vanlige kurs).

Russelua mi! Jeg var russ i 2002, gikk ut fra Stavanger Katedralskole. Tok totalt 16 knuter/meker i russetia. Kan tenke meg at den ti år gamle hundekjeksen i lua er god nå ;)

Æsj. Jeg er trist. Og gammel. Og nostalgisk. Sukk.

Har du ryddet i dine gamle ting? Hva syns du om å kaste?

Avbrekk

Publisert september 11, 2011 Hverdag , Reise 13 Comments

Tusen takk for så mange fine tilbakemeldinger på forrige blogginnlegg! Det har vært utrolig godt å lese, og det gir meg en større trygghet i at det er okei å være Lise. Selve teksten hadde ligget i kladd i flere måneder, og jeg er glad jeg endelig fikk sagt noe om det – for min egen del. Det er litt rart det der, at det tøffeste kanskje ikke alltid er å si noe til andre – men til seg selv.

I helga har jeg vært på hyttetur sammen med kjæresten min og familien hans. Det har vært godt med et avbrekk fra hverdagen hjemme, som har vært altfor travel de siste ukene. Jeg trenger fortsatt å lære meg å bremse, og det var nettopp det jeg gjorde et forsøk på da jeg bestemte meg for å bli med på hytta likevel. Og jeg har hatt det fint!

En sliten Zimbad (1 år) etter sin første jakttur (rypejakt). Jeg var ikke med gutta på jakt, jeg var nemlig opptatt med å sove så lenge jeg ville, sitte sammenkrøllet i sofaen under et pledd og lese, og bare nyte å ha fri :) Jeg har sagt ja til å bli med en annen gang, prøve hagla ;)

Gikk forbi mange flotte, store fluesopper! Hadde med kamera, for en gangs skyld.
Jeg har lyst å ta mer bilder enn det jeg faktisk gjør.

Jeg perlet forresten et armbånd til “svigermor” til bursdagen hennes.
Tenkte fargen ville kle øynene hennes :)

Regn

Publisert september 6, 2011 Hverdag , Tekster, lyrics, sitater 23 Comments

Det regner ute. Mye. Og det er helt greit. Jeg har fin paraply med sløyfer på, akkurat som kjolen min, og jeg har sorte støvler med snøring. Det er greit at det regner. Jeg liker høsten, den må gjerne komme for min del. Jeg føler meg “hjemme”, og det føles faktisk veldig fint. Hvorfor liker du høsten, spurte han meg. Høsten krever ingenting? Stillhet og trygghet, stabilitet og forutsigbarhet, kos og egenomsorg i form av pledd, gode, varme klær og lys. Og fine, fine farger (ikke akkurat i dag, ikke helt enda, men du skjønner).

Jeg er sliten i dag. Jeg har vært på jobb og på trening (spinning), og sovna en liten time under pleddet på sofaen, med god samvittighet. Jeg har mange halvferdige blogginnlegg, men som krever litt tanker, og i dag orker jeg ikke å tenke på noe som helst, med god samvittighet. Da får man heller skrive om regn og høst og alt og ingenting, og det er greit det òg?

Jeg så på dokumentaren Det blir bedre i kveld, og har lyst å dele et sitat jeg likte :)

“Vi kjemper helt panisk for anerkjennelse.
Se meg, se meg, se meg.
Det er mye viktigere å se seg selv.”

- Stig Inge Bjørnebye

God helg

Publisert september 2, 2011 Hverdag 36 Comments

I går deltok jeg på et såkalt respektseminar på sykehuset gjennom jobben, med tema “respektfull behandling av personer som skader seg selv”. Er ikke det et flott tiltak, eller? Samtidig som det er litt urovekkende at det er nødvendig å kurse helsepersonell i nettopp dette. Det var en lang dag, men gode foredrag og paneldebatt. Mye informasjon og inntrykk, i tillegg til at det var et såpass nært tema for meg. Jeg møtte naturligvis mange “kjente” fra tidligere innleggelser og sykehusopphold, og det føltes faktisk helt okei å møte dem i en så annerledes og frisk situasjon.

Jeg har det fint om dagen, og det føles bra. Jeg ser endelig fargene igjen. I behandling i forgår snakket vi litt om det å ha det bra, hva er det som gjør at jeg har det bra nå, hvilke faktorer er det som spiller inn på det å ha det bra sammenlignet med når jeg er dårlig. Jeg har aldri tenkt så mye over alle detaljene som faktisk er avgjørende for hvordan jeg har det. Får fortsatt noen aha-opplevelser innimellom som er verdt å ta med seg videre, og det er bra.

Nå reiser jeg til kjæresten min og blir der ut helga. Og jeg har kjole på meg :) God helg!

Oktober blir fin

Publisert august 31, 2011 Glede , Hverdag 40 Comments

Jeg gleder meg

Publisert august 16, 2011 Glede , Hverdag 26 Comments

Litt, men ikke helt, random.

Publisert august 7, 2011 Blogg-relatert , Hverdag 25 Comments

Det ble litt endring i planene, så den lille uken borte ble ikke så lang likevel. Jeg hadde dessuten også glemt at det er oppstart på gruppeterapien igjen i morgen, etter halvannen måned sommerfri. Det blir spennende. Gruppeterapi er relativt nytt for meg, jeg begynte først nå i mai i en gruppe som allerede hadde pågått en del måneder, så jeg er mer som “den nye”, men blir tatt godt i mot. Rart å tenke på at jeg skal delta i gruppa frem til januar 2013. Det er en stund!

Over til noe annet. Jeg var faktisk litt redd for at jeg ikke ville få noen tilbakemeldinger på forrige innlegg, men der tok jeg feil! Jeg har forstått at en del av mine lesere sliter med selvskading i en eller annen form, men jeg visste ikke om det ville nå ut til noen som ikke lenger sliter med det. Jeg har tatt meg tid og lest nøye gjennom alle svarene, og det er virkelig, virkelig til å bli rørt av! Når jeg har litt bedre tid en dag i nærmeste fremtid, kommer jeg til å lage et slags oppsummeringsinnlegg, noe jeg har gjort én gang tidligere, i innlegget Hvordan skal man takle at noen man er glad i skader seg selv? som jeg skrev med utgangspunkt i tilbakemeldinger og kommentarer fra dere blogglesere. Tusen hjertelig takk!

Ellers kan jeg også nevne at jeg for første gang har vunnet en blogg-konkurranse! Jeg deltar ikke så ofte i blogg-konkurranser fordi det ofte krever at man skal blogge om premien eller den som holder konkurransen (med andre ord reklame), og jeg liker ikke å blande sånt inn i bloggen min ;) Men Linn Jones, som har en flott fotoblogg, hadde en konkurranse hvor man skulle gjette hva som var avbildet. Jeg vant fotoboka Bedre Bilder, så nå har jeg enda en god grunn til å faktisk ta frem kameraet jeg kjøpte for noen måneder siden. Jeg skjønner at man må leke og prøve seg frem, men jeg vegrer meg bittelitt for det, fordi jeg hater å ikke “få til”. Men et sted må man begynne!

Siden vi allerede er litt random, så blir det et random bilde, nærmere bestemt på vei til Stavanger Tattoo Convention i nytt korsett fra Dracula Clothing. Bildet er tatt av skjønneste Camilla som har hele kroppen full av flotte tatoveringer! She’s a dream! ♥

Ferie og fri! Salt i såret eller håp?

Publisert juli 21, 2011 Glede , Hverdag , Psykisk helse 36 Comments

Jeg husker fra tidligere at jeg alltid kjente et lite stikk i hjertet mitt da andre gledet og frydet seg så inderlig over å endelig ha helg eller ferie, og ikke nølte med å rope det med store bokstaver og utropstegn. Stikket i hjertet mitt handlet ikke om at jeg ikke unnet andre gleden av å ha ferie eller fri, men for meg var det alltid en påminnelse om at jeg ikke var som alle andre andre. Det var en påminnelse om at jeg hadde feilet i det som alle andre klarte. Jeg hadde jo i andres øyne alltid “fri”. Jeg jobbet jo ikke, jeg kunne jo sove så lenge jeg ville, legge meg når jeg ville, kose meg. Eller?

Nei. Jeg koset meg ikke med “fri”. Jeg jobbet, jeg, tjuefire timer i døgnet. Jeg jobbet med meg selv og for å komme meg gjennom dagene. Jeg jobbet mot indre demoner og sterke krefter som ville ødelegge meg. Jeg jobbet for å bli bedre, for å kanskje én dag være så heldig som andre som kunne jobbe. Jeg var ikke heldig som alltid hadde “fri”. De var heldige, de som var friske nok til å kunne jobbe!

Jeg skriver det som om det var fortid, men det er ikke bare fortid. Jeg jobber fortsatt med meg selv, mot de samme demonene, mot samme mål. Men forskjellen er at jeg, i dag, er en av dem som roper med store bokstaver og utropstegn, at jeg har ferie! Ekte ferie. Jeg, som i utgangspunktet er 100% varig ung ufør på grunn av psykisk lidelse og nedsatt arbeidsevne.

Jeg vil ikke være den som stikker i andres hjerter ved å fryde meg over ferie og fri. Jeg roper ikke med store bokstaver og utropstegn i en æddabædda-tone. Jeg har vært der selv, og jeg vil fortelle deg at det er mulig. Etter å ha vært hjemmeværende i mange, mange år, etter mange forsøk og feiling og tapt håp, jobber jeg nå 15 timer i uka. Det er sektsti prosent mindre enn det som de fleste andre jobber, men for meg er det en stor seier. Hver eneste time er en seier!

Det er midten av juli, sommeren har starta for lenge siden (i hvert fall på kalenderen om ikke værmessig), men jeg vil likevel ønske alle en god sommer og med mest mulig fri, enten det er fri fra jobb, eller fri fra tankekjør og sykdom.

Les også: Fra ufør til arbeid

Hyttetur

Publisert juni 27, 2011 Hverdag , Reise 32 Comments

Jeg puster. Frihet. Stillhet. Pause.

Å sitte sammenkrøllet under et pledd og lese en god bok
fordi man har all verdens tid til å gjøre ingenting som helst :)

Det er forresten ikke like enkelt å ta bilder av en nysgjerrig unghund med adhd-tendenser ;)

Å gå i fjellet med verdens fineste kjæreste ♥

Jeg-har-egentlig-munnen-full-av-mat-(taco-hvis-du-lurte)-men-smil-til-kamera =)

(Endelig!) en sliten hund etter 3 timer i fjellet

Jeg har ikke lyst å reise hjem til hverdagen igjen!

Jeg har bursdag, og det er helt okei!

Publisert juni 7, 2011 Hverdag 44 Comments

Bilde hentet herfra via share this comic

På bursdagen min i fjor skrev jeg litt om mitt “kompliserte” forhold til bursdager. Det har ikke endret seg sånn altfor mye, men kanskje litt – i positiv retning.

Jeg har aldri vært spesielt glad i å ha bursdag, eller kanskje det blir mer riktig å si at jeg alltid har vært litt redd for bursdager? Jeg turte aldri feire bursdag eller ha selskap fordi jeg var redd for at ingen vil komme. Feire meg, liksom? Hva var det å feire, og hvem ville vel feire meg? Følelsen av å ikke fortjene gaver og oppmerksomhet følger meg fortsatt, det er vel kanskje følelsen av selvverdet det er noe galt med?

Tidligere har jeg sletta meg fra facebook noen dager eller uker før bursdagen min, for så å komme tilbake etterpå. Bare for å slippe å “ha bursdag”, slippe oppmerksomheten. Det har jeg ikke gjort i år, jeg har allerede fått mange hilsener, og det er jo faktisk superkoselig! ♥ Tusen takk! På jobb i dag sang (!) de bursdagssangen for meg, det har vel ikke skjedd siden jeg var liten! Kjempeflaut, men aller mest koselig! :)

Jeg skal glede meg over gaver og gratulasjoner fordi jeg fortjener dem, like mye som alle andre som har bursdag. Jeg skal ikke gjemme meg til dagen er over, jeg skal kose meg, for dette er min dag!

Jeg har bursdag, og det er helt okei! :)

Lise som fornøyd, lita bolle på åttitallet

Two stupid dogs

Publisert mai 29, 2011 Hverdag 21 Comments

«Drit i friheten. Hvis vi glor inn vinduet lenge nok, så slipper de oss inn»

Som nevnt har jeg denne uka bodd hos mine vekkreiste foreldre for å passe Niko, som er en 12 år gammel Border Collie. Kjæresten min har en 10 måneder gammel jakthund, av rasen Breton, og herregud som de to kompisene kan leke og styre på. Selv etter 8-10 timer sammen, er det full rulle med lek og lekeslossing, det finnes ikke ett ledig sekund til ro eller hvile. Vi ler godt av dem, de minner litt om Two Stupid Dogs, med Niko som tar livet veldig med ro, og Zimbad, en liten og kvikk propell.

Vi slapp dem utendørs i hagen hvor de kunne leke fritt, men det var visst ikke noe gøy. Gjeterhund eller jakthund, det spiller ingen rolle, de vil være inne, for vi er jo inne. Eneste gangen de faktisk holdt fred, var da vi slapp dem ut og ble beglodd utenfra (se bilde over). Haha. Man må vel kanskje være der selv, eller kjenne personlighetene deres for å se humoren i det, men jeg syns de er kjempemorsomme sammen. Two stupid dogs :) Helt herlig at de går så godt sammen, selv med 11 års aldersforskjell.

Jeg syns dette bildet er så utrolig artig ;)

Les også:
Min firbente skytsengel

Se flere bilder:
Hundeliv på stranda
Fordi vi har hverandre

Et slags fristed

Publisert mai 23, 2011 Hverdag 39 Comments

Jeg begynte på et innlegg. Hele to ord ble stående på skjermen mens markøren tikket i sikkert fem minutt. “Tanker. Følelser.” Lenger kom jeg ikke, ikke denne gang. Orker ikke formulere ord, orker ikke lete etter dem heller. Angst, nederlag, utfordringer og prøvelser. Orker ikke forholde meg til det, ikke nå når jeg først har funnet et slags fristed.

Denne uka blir jeg boende i mitt barndomshjem og passe på Niko (som nettopp ble 12 år!) mens foreldrene mine er vekkreist. Pysjamas lå klar på nyvasket sengetøy, kjøleskap og frys er fylt med middager og jordbær med sukker på, et helt brett med Pepsi Max på boks, gavekort på pizzarestaurant, og alt jeg måtte trenge. Jeg skal ikke lide her hjemme, altså! Dette huset ved sjøkanten kaller jeg “hjemme”. Leiligheten jeg har bodd i de siste 2,5 årene er bare “leiligheten min”. Det er dette som er hjemme :) Og kanskje er det bra for meg akkurat nå, å være på et sted jeg forbinder med trygghet, når angst og usikkerhet styrer på andre områder. I tillegg har jeg ansvar for en fin en, som trenger turer, kos og oppmerksomhet, og det skal han få i massevis. ♥

I helga hadde jeg forresten også besøk av Solvor som står bak bloggen http://gjensidigrespekt.blogg.no, den er verdt å sjekke ut! Ei flott jente med mye godt i seg :) Blogging har introdusert meg for mange flotte mennesker, og Solvor er absolutt en av dem.

Dagen i dag har gått til flyttesjau på jobben, etterfulgt av gruppeterapi på psykehuset. Niko og jeg har akkurat kommet hjem fra en times tur i pøsregn, så nå skal vi bli tørre og slappe av foran tv’en. Dette må være tidenes første “hverdagsblogg-innlegg” på liseliten.com? Haha. Skeptisk. Ha en fin kveld, dere. Takk for kommentarer ♥

Siste bilde fra lørdag, ready for a night out with Solvor.

17. mai 2011

Publisert mai 17, 2011 Hverdag 99 Comments

Utdrag fra fjorårets 17.mai: “Jeg kan vel kanskje også nevne i samme slengen at dette er første gang på fire år at jeg ikke er innlagt denne dagen. I fjor feira jeg 17. mai sammen med venner mens jeg hadde dagspermisjon fra sykehuset. De to årene før det igjen, lå jeg på sykehuset med alle luker skalket igjen, uten noe som helst behov eller lyst til å feire”.

På 17. mai i år (fortsatt på riktig side av veggene) hadde jeg litt mindre på planen enn i fjor da det var full pakke med barnetog, russetog og folketog. Det var egentlig ganske greit, kjente jeg. Fikk sett russetoget i byen før turen gikk hjem til familien min for å spise god mat, is og jordbær. En helt fin 17. mai-feiring.

Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde bunad (mørkeblå Frafjordbunad med burgunder vest, ja takk).. Har du bunad? Legg gjerne igjen link til bilde :)

Vårfølelse

Publisert april 10, 2011 Hverdag 26 Comments

Det har vært kjempefint vær i helga, sol og brukbar temperatur. Når våren våkner til liv, da våkner også jeg. Vår og sommer for meg betyr aktivitet utendørs, og jeg har alltid vært utrolig glad i ballspill, spesielt fotball, basketball og volleyball. Noe av det beste jeg vet er å samle en gjeng venner og spille ballspill ♥ Bading er jeg også glad i, og selv om det frista veldig, skiftet jeg raskt mening etter litt vassing i vannkanten ;) Brrr..

Blåhvite legger etter en hard vinter, haha. Skal bli godt med tur til Lanzarote nå, kjenner jeg :)

Q: Hva betyr vår for deg?

Vanndråper

Publisert april 4, 2011 Hverdag 36 Comments

Jeg har kjøpt meg kamera. Jeg har tidligere kun hatt kompaktkamera, derfor er begreper som lukkertid, blenderåpning, iso osv. helt nytt for meg. Jeg gleder meg til å lære mer, og forhåpentligvis ta noen bra bilder. Har lånt noen bøker som jeg skal lese litt i, ellers blir det vel bare å prøve seg frem. Hvis noen har tips til lærerike (men enkle) fotoblogger eller sider, legg igjen kommentar :)

Jeg har lekt litt med kamera og vanndråper i første omgang. Det rosa bildet er uredigert, mens de andre har jeg (obviously) redigert fargen på. Har ingen planer eller mål om å bli superflink med bilder, jeg syns bare det er gøy å prøve seg litt frem.

Drama i Haugesund

Publisert mars 24, 2011 Glede , Hverdag , Mine kjære , Psykisk helse 24 Comments

Tidlig i morges tok jeg båten til Haugesund og møtte Merete. Jeg og Merete går langt tilbake i tid (med mange gode, men også sære og relativt dramatiske historier vi en gang gråt av, men i dag faktisk kan le av. Galgenhumor på sitt beste). Vi hadde ikke sett hverandre på halvannet år, så det var veldig godt å møtes igjen! Merete er en av tekstforfatterne bak dramastykket Sår i sjelen som hadde premiere i dag. Dramastykket handler om selvskading, og jeg dro for å se det – og skrive om det.

Jeg er utslitt etter en fullstappet dag med intervjuer, bildeknipsing og to forestillinger. Stikkord: Angst, stresssss, angst, glemte jeg å nevne angst? Som jeg nevnte tidligere la jeg hele journalistdrømmen på hylla fordi jeg ikke klarte, ville eller kunne snakke med andre mennesker. Og hvis ikke dette kan kalles eksponeringsterapi, så vet ikke jeg. Og når man i tillegg blir satt i en mørk sal og skal knipse brukbare bilder av en opplyst scene med spotlight – uten blits, men med manuelle innstillinger – når man er helt grønn på dette, så kan man si at stressfaktoren øker litt. Takk, Joakim for veiledning og hjelp i nød ;)

Anyway. Jeg kom meg helskinnet gjennom det, og sitter igjen med mange gode følelser. Sår i sjelen var et flott og sterkt stykke, og jeg anbefaler andre å se det. Les mer om det på facebookgruppa her, eller sjekk en liten snutt Nrk Rogaland lagde her. Kjentfolk på første rad helt til høyre, eller? ;)

Her bor jeg

Publisert mars 23, 2011 Hverdag 72 Comments

Høsten 2008 hadde jeg folkeregistrert adresse på psykiatrisk, og hadde ingen sted å bo. Jeg kunne selvsagt flyttet hjem til mamma og pappa, men jeg hadde ikke spesielt lyst til det. Jeg var veldig dårlig på den tiden, og ønsket ikke å gå for tett opp i de jeg var glad i fordi jeg visste det ville bli vanskelig. (Grunnen til jeg hadde adresse på psykiatrisk og ikke f.eks hos foreldrene mine, var fordi jeg på det tidspunktet tilhørte en annen kommune, og ikke var klar for de endringene det ville medført om jeg byttet kommune).

I løpet av høsten mens jeg var innlagt, dukket det opp et par kjempefine leiligheter som skulle leies ut til pasienter ved poliklinikken hvor jeg går i behandling (og har gått de siste seks årene). Det var mange som hadde behov for leilighet, og jeg ble en av de heldige som fikk. Det var et stort steg for meg å flytte for meg selv. Den første tiden var veldig vanskelig, men jeg fikk god oppfølging, blant annet hjemmebesøk og hjelp til forvaltning av økonomi.

Jeg har bodd her i over to år nå, og jeg stortrives! Jeg elsker min bittelille leilighet i Stavanger sentrum. Jeg tenkte å visere dere litt bilder, om så bare fra stua og kjøkkenet. Har selvfølgelig ikke rydda for anledningen. Joda, neida ;)

Jeg sitter nok mer i hjørnet til høyre med Mac’en enn i sofaen ;)
Psst: My Little Pony-samlingen oppe til venstre :)

Dør ut til bitteliten “balkong” til høyre.

Skyvedør inn til hovedsoverommet til venstre for tv-hylla. Sjekk forresten marginene mellom tv og topphylle, hehe. Skal man først ha tv, vil man gjerne ha størst mulig ;)

Gang ut mot bad (rett frem), ytterdør (til høyre) og gjestesoverom (til venstre).

En bitteliten “balkong” rett frem

Reportasje

Publisert mars 20, 2011 Hverdag , Psykisk helse 25 Comments

Jeg har skrevet min første reportasje. Om barn som pårørende til psykisk syke, den nye lovendringen som skal ivareta barns rettigheter som pårørende, og hvordan de har løst det med BarnasTime ved en av poliklinikkene knyttet til sykehuset her i Stavanger. Det var både utfordrende og gøy å skrive om noe annet enn mine egne erfaringer.

Jeg la tidlig skrive- og journalistdrømmen på hylla og utdannet meg innen IT fordi jeg ikke ville forholde meg til mennesker. Aldri i livet om jeg skulle våge å snakke med noen, intervjue noen. Da ville jeg heller gjemme meg bak en skjerm og forholde meg til koder og dataspråk. Trygt og enkelt. Den lille nerden i meg lever enda, men jeg begynner smått å tørke støv av barndomsdrømmen igjen, å skrive. På ordentlig.

Reportasjen er i bladet PsykOpp Nytt nr.1/2011, og kan kjøpes her.

Akkurat nå er livet deilig å leve

Publisert mars 17, 2011 Glede , Hverdag , Psykisk helse 37 Comments

Denne uka har vært fantastisk bra (og travel!) – og den er ikke slutt enda. Jeg har begynt på treningsstudio (Elixia) og tatt opp spinningen igjen. Jeg gikk fast på spinningtimer før jeg begynte å jobbe, noe som faktisk er et helt år siden. Utrolig godt å starte igjen og tråkke fra seg all dritten! Jeg har også vært på standup-show med Dagfinn Lyngbø, og jeg lo så tårene trillet! Utrolig deilig å le så ekte – og så lenge. Dagfinn Lyngbø er helt genial. Jeg har også hatt ei venninne på middag, jeg har hatt besøk av Unni, og i dag har jeg vært på kafé med ei venninne. I morgen venter 60 minutt med full kroppsmassasje/aromaterapi på Stavanger Spa Clinique. Det skal bli deilig! Jeg har dessuten klart å gå på jobb de tre dagene jeg egentlig skal jobbe, og jeg har hatt en bra time i behandling. Jeg er på vei opp, opp, opp, har jeg klart å snu det uten å måtte krasje?

Den siste måneden har vært utrolig tøff. Jeg har ikke klart å komme meg på jobb, jeg har droppa yogaen flere ganger, jeg har ikke møtt til behandling, jeg har nesten ikke orket noe. Selvskadingstrangen har vært enorm. Flere ganger har jeg måttet hive på meg sko, gjerne midt på natta, for å løpe fra meg. Jeg har vært nær å skade meg på lårene igjen, med tanken om at “da er det ingen som oppdager det”. Men hadde jeg gjort det, hadde jeg ikke bare lurt alle andre, jeg hadde også lurt meg selv. Og jeg liker ikke å bli lurt! Jeg har hatt påtrengende tanker om å gjøre noe drastisk, noe dumt, noe farlig, med tanken om at det får gå som det går. Men runden jeg hadde i desember og januar på sykehuset, med tvang, suturer og dramarama har satt en så kraftig støkk i meg at jeg fortsatt tenker at jeg aldri vil la det gå så langt igjen.

Men akkurat nå er livet så utrolig deilig å leve at jeg ikke engang skal gruble over verken gårsdagen eller morgendagen. Bortsett fra aromaterapi som venter i morgen ;) God (tidlig) helg til alle mine lesere, og tusen hjertelig takk for kommentarer og støtte ♥

The road to hell is paved with good intentions

Publisert mars 13, 2011 Hverdag , Personlig , Psykisk helse 25 Comments

Vi trenger alle å bli stilt noen krav i livet, noen forventninger. Hvor mye eller lite er individuelt, men jeg tror livet hadde vært ganske meningsløst om man ikke hadde noe av det. Selv syntes jeg en periode at det var trygt å “bare” være psykiatrisk pasient, fordi jeg ikke ble stilt de samme kravene og forventningene som vanligvis stilles i den store, skumle verden utenfor.

Jeg har vært både fillete, frynsete, hullete, revnet i kantene, knust og plastret og skjør. Det har helt klart satt spor og formet meg. Jeg er ikke like hel, sterk og blankpolert som mange andre. Små, hverdagslige, normale krav kan gjøre at jeg går i oppløsning, fordi jeg fortsatt har en sårbarhet.

Hvis jeg føler meg presset og stresset, hvis jeg føler at jeg blir stilt mer krav og forventninger enn jeg kanskje er i stand til å håndtere, så snubler jeg og faller. Selv om det dreier seg om noe mindre på et helt annet og eget område, blir likevel hele meg, hverdagen min og livet mitt påvirket. Plutselig trekker jeg meg fra alt. Fra jobb, fra det sosiale, fra trening, fra spising, fra familie, til og med fra behandling. Jeg trekker meg fra alt, enten jeg vil eller ei.

Plutselig blir verden for stor, for kaotisk, for skremmende, for overveldende til at jeg klarer å ta del i den.

Min behandler nevnte et sitat som jeg syns passer utmerket. «The road to hell is paved with good intentions». Mennesker rundt meg kan gjerne ha de beste og fineste intensjonene. De kan ønske å inkludere meg, løfte meg og gi meg mer ansvar, i aller beste hensikt. Problemet er bare at om det ikke går i riktig tempo for meg, om det blir for mye eller for raskt, kjører det meg rett til helvete istedet for å gjøre meg godt.

Jeg føler dessuten ofte skam og dårlig samvittighet når jeg blir presset og stresset, fordi jeg tenker og føler at dette burde jeg egentlig klare å håndtere. Fordi det sett utenfra burde vært ganske så overkommelig og bra. Istedet for å føle meg liten og svak, istedet for å ta plass og ytre mine ønsker og behov, har jeg heller alltid nikket og sagt ja til alt. Det er enklest slik, men det går hardt utover meg selv. Jeg kommer i ubalanse, jeg faller, og i verste fall blir innlagt eller skader meg selv.

Det høres sikkert logisk og fornuftig ut, men jeg trengte hjelp til å se denne sammenhengen. Jeg kunne ikke forstå hvorfor jeg den siste tiden bare har villet ligge i sengen, hvorfor jeg ikke har klart å komme på jobb, være sosial, trene, spise og holde avtaler. Det lille som har stresset meg på ett lite område, har påvirket hverdagen min på alle områder. Den sammenhengen klarte jeg ikke å se selv, men jeg ser det nå.

Det føles plutselig litt lettere, fordi da er det ikke lenger alt, hele livet, alle områder i livet mitt som er håpløst og uutholdelig, selv om det føles slik. Da er det kanskje ikke hundre problemer å ta fatt i, hundre området i livet mitt som er vanskelig, men kanskje bare ett eller noen få.

Derfor har jeg også stor tro på det å ta én ting om gangen. Løsner det på ett område, kan det løsne seg på mange flere.

Jeg svelgde noen kameler, beit i det sure eplet, gjorde meg liten og svak (men samtidig sterk?) og sa nei, dette klarer jeg ikke. Jeg ble møtt på det på en god måte, og det føles litt lettere nå. Kanskje klarer jeg det senere, men ikke akkurat nå. Min fremgang må gå i et tempo jeg klarer å holde følge med uten å falle.