liseliten.com

Vi trenger alle å bli stilt noen krav i livet, noen forventninger. Hvor mye eller lite er individuelt, men jeg tror livet hadde vært ganske meningsløst om man ikke hadde noe av det. Selv syntes jeg en periode at det var trygt å “bare” være psykiatrisk pasient, fordi jeg ikke ble stilt de samme kravene og forventningene som vanligvis stilles i den store, skumle verden utenfor.

Jeg har vært både fillete, frynsete, hullete, revnet i kantene, knust og plastret og skjør. Det har helt klart satt spor og formet meg. Jeg er ikke like hel, sterk og blankpolert som mange andre. Små, hverdagslige, normale krav kan gjøre at jeg går i oppløsning, fordi jeg fortsatt har en sårbarhet.

Hvis jeg føler meg presset og stresset, hvis jeg føler at jeg blir stilt mer krav og forventninger enn jeg kanskje er i stand til å håndtere, så snubler jeg og faller. Selv om det dreier seg om noe mindre på et helt annet og eget område, blir likevel hele meg, hverdagen min og livet mitt påvirket. Plutselig trekker jeg meg fra alt. Fra jobb, fra det sosiale, fra trening, fra spising, fra familie, til og med fra behandling. Jeg trekker meg fra alt, enten jeg vil eller ei.

Plutselig blir verden for stor, for kaotisk, for skremmende, for overveldende til at jeg klarer å ta del i den.

Min behandler nevnte et sitat som jeg syns passer utmerket. «The road to hell is paved with good intentions». Mennesker rundt meg kan gjerne ha de beste og fineste intensjonene. De kan ønske å inkludere meg, løfte meg og gi meg mer ansvar, i aller beste hensikt. Problemet er bare at om det ikke går i riktig tempo for meg, om det blir for mye eller for raskt, kjører det meg rett til helvete istedet for å gjøre meg godt.

Jeg føler dessuten ofte skam og dårlig samvittighet når jeg blir presset og stresset, fordi jeg tenker og føler at dette burde jeg egentlig klare å håndtere. Fordi det sett utenfra burde vært ganske så overkommelig og bra. Istedet for å føle meg liten og svak, istedet for å ta plass og ytre mine ønsker og behov, har jeg heller alltid nikket og sagt ja til alt. Det er enklest slik, men det går hardt utover meg selv. Jeg kommer i ubalanse, jeg faller, og i verste fall blir innlagt eller skader meg selv.

Det høres sikkert logisk og fornuftig ut, men jeg trengte hjelp til å se denne sammenhengen. Jeg kunne ikke forstå hvorfor jeg den siste tiden bare har villet ligge i sengen, hvorfor jeg ikke har klart å komme på jobb, være sosial, trene, spise og holde avtaler. Det lille som har stresset meg på ett lite område, har påvirket hverdagen min på alle områder. Den sammenhengen klarte jeg ikke å se selv, men jeg ser det nå.

Det føles plutselig litt lettere, fordi da er det ikke lenger alt, hele livet, alle områder i livet mitt som er håpløst og uutholdelig, selv om det føles slik. Da er det kanskje ikke hundre problemer å ta fatt i, hundre området i livet mitt som er vanskelig, men kanskje bare ett eller noen få.

Derfor har jeg også stor tro på det å ta én ting om gangen. Løsner det på ett område, kan det løsne seg på mange flere.

Jeg svelgde noen kameler, beit i det sure eplet, gjorde meg liten og svak (men samtidig sterk?) og sa nei, dette klarer jeg ikke. Jeg ble møtt på det på en god måte, og det føles litt lettere nå. Kanskje klarer jeg det senere, men ikke akkurat nå. Min fremgang må gå i et tempo jeg klarer å holde følge med uten å falle.

Klokka 04:42 i morges hørte jeg fuglekvitter. Det må være deilig å våkne til fuglekvitter, men det er litt deprimerende når man innser at nok en natt er gått uten søvn. Ikke at jeg har problemer med å sove, men når man har sovet hele dagen, så er det ikke like enkelt å komme på rett spor igjen.

Det er på rett spor jeg må komme igjen. Nedturen begynner å vise seg utad, og det forverrer egentlig alt. Ikke klarer jeg å komme meg på jobb, jeg har droppa ut av yogaen. Ikke orker jeg å lage meg mat, og ikke har jeg trent på flere uker, om man ser bort i fra disse nattlige, akutte og intense løperundene i nabolaget når selvskadingstrangen melder seg. Det funker i det minste på akkurat dét. Jeg må snu dette. Jeg må, for jeg vet altfor godt hvor lett det er å falle i medfart når du allerede er i gang. Jeg må snu dette.

I januar og halve februar hadde jeg sikkert en “hypoman episode”, om jeg skal diagnostisere meg selv. “Hypomani er betegnelsen på en lettere form for mani. Ved hypomani, som ved mani, kan pasienten ha mindre søvnbehov, økt kreativitet, unormalt øket energi, raske tanker, mange ideer, økt produktivitet og mer impulsiv atferd” (wikipedia). Jeg trente hver dag, jobbet mer enn jeg trengte, var (overdrevent?) opptatt av sunt kosthold, nytt og bedre liv, motivasjon på topp og energi nok til både to og tre personer. Nå skulle det faen meg ordne seg! Jippi og hurra, la oss feire og løpe i mål.

Jeg velger å stå opp. Klokka er snart seks, og om jeg hadde vært heldig, hadde jeg kanskje sovnet om en time, og da er det bare litt over to timer til vekkerklokka ringer og jobben kaller. Kjenner jeg meg rett, blir det et helvete og nærmest umulig å komme seg opp. Da er det kanskje bedre å døgne, holde ut til kvelden, og forhåpentligvis komme på rett spor igjen når det gjelder søvnen i det minste? Det blir i såfall en lang dag med jobb og to og en halv time med yoga som slutter klokka 22 i kveld. Har ikke lyst å droppe yogaen enda en gang, ettersom jeg ikke var der sist uke.

Jeg må snu dette. Jeg nekter å treffe bunnen igjen.

Bilde som garantert samstemmer med hvordan jeg følte meg for en måned siden. Haha..

Noen spurte meg, «Hvordan har du det egentlig for tiden?»

Jeg har ikke blogget så mye i det siste om hvordan jeg har det her og nå. Jeg ser også at mange innlegg har vært mer generelle eller om hendelser i fortid. Hvorfor er det sånn?

Noe er i ferd med å skje inni meg, noe som også påvirker bloggen. Jeg klarer ikke helt å sette fingen på hva, eller beskrive det med ord, fordi jeg er ikke sikker selv. Men jeg tror det som er i ferd med å skje, er en bra ting – for meg personlig. Om det er bra eller mindre bra for bloggen, det er jeg usikker på. Enn så lenge, får jeg bare se ting an. Jeg kjenner også på at jeg er sliten for tiden og har nok med å henge med i svingene, derfor er det lettere å blogge om noe som er litt mer på avstand i forhold til hvordan jeg har det akkurat nå.

Og hvordan har jeg det akkurat nå? Jeg er ikke sikker, jeg vet ikke. Humørsvingninger og ustabilt følelsesliv er noe som alltid har vært en del av min hverdag (og som er ett av hovedtrekkene ved den den diagnosen jeg har), men jeg føler enda sterkere på det nå for tiden. Jeg er frynsete, sårbar og sliten, jeg balanserer på tynn line, og er kjemperedd for å miste balansen.

Jeg kjenner i øyeblikk på så intens glede og lykkefølelse at det nesten føles som om jeg skal lette fra bakken. Jeg har spennende planer og gode ting i livet mitt, og da syns jeg det er vanskelig å bare være “glad og takknemlig”. Her snakker vi lykkerus og mani, altså utover det som kanskje er normalt. Fantastisk deilig der og da – så lenge det varer. For før jeg vet ordet av det, blir jeg slått over ende med verden fallende i hodet på meg. Selvskadingstrang, overveldende angst, impulser, destruktivitet og det som verre er. Brått, uventet og plutselig. Det er klart man blir sliten av å stadig rives mellom to ytterkanter med så stor avstand, og på rekordtid.

Det som egentlig er det beste ved det hele, er at jeg faktisk holder ut, men like riktig er det å si at å holde ut er det jævligste også. Jeg skader meg ikke, jeg tar ikke overdose på medisiner, jeg tvinger meg opp av senga, og møter på jobb og til avtaler. Det er temmelig jævlig når det står på. Her står jeg uten mine gamle, vante rømningsveier og mestringsstrategier. Her står jeg, og har aller mest lyst å bare gi meg hen. Men det er ikke et valg jeg har lyst å ta stilling til, derfor velger jeg ikke å handle. Jeg bare er, og står, og holder ut. Jeg har mer enn noensinne lyst å bli frisk nå. Sånn på ordentlig, ordentlig. Jeg har selvsagt aldri ønsket å være syk, men det er lettere å gi etter for sykdom og destruktive krefter enn det er å faktisk holde ut. Det er det som er selve kampen.

Så hvordan jeg har det? Jeg vet ikke. Det er umulig å gi et svar som er gyldig den neste timen, det neste døgnet, den neste uka. Og jeg tror det tryggeste for meg nå, er å bare akseptere at sånn er det akkurat nå, og ikke gjøre så mye ut av det, enten det er sånn eller sånn. Noe annet blir for farlig, så det er det jeg gjør. Jeg prøver å stå i følelsene, enten det er opp eller ned, og bare holde ut. Å bare være – uten å handle for mye på det jeg måtte føle.

Vinter 2010

Dette er et veldig langt innlegg, men om noe som er veldig viktig for meg. Takk til dere som tar dere tid til å lese hele teksten! ♥

Med tanke på hvilken dag det er i morgen, har jeg i kveld kikket litt i permen min med utskrifter fra journalen min. Epikriser og erklæringer. Jeg lette nemlig etter noen visse påstander, eller mer riktig; prognoser.

Jeg har fullført utdannelse med gode karakterer. Bachelor IT. Jeg skulle bli karrierekvinne. Jeg hadde alle drømmene og planene klare. Selvom livet gikk til helvete på alle andre plan, mestret jeg i det minste skolearbeid. Der kunne jeg rømme fra hverdagen, fordype meg i ord, bokstaver, tall og formler. Og jeg var flink, kjempeflink. Jeg levde for karakterene, det eneste, lille beviset som fortalte meg at jeg kunne noe. Jeg dugde til noe! Men det var en stor, stor forskjell mellom det å studere på egenhånd, og det å skulle være i arbeidslivet.

Krav, forventninger, forpliktelser, sosialt og arbeidsmiljø og mennesker å forholde seg til. Og på toppen (eller i bunn) en psykisk lidelse som preget livet mitt på de aller fleste områder. Jeg jobbet (kjempet) “hele” 4 måneder som IT-konsulent før verden raste sammen. Tiden som fulgte var et mareritt. Sykemeldinger, søknader, papirhelvete, arbeid med bistand, utsettelser på tilbakebetaling av studielån, søknad om frysning av studielån, stort press på å komme meg ut i arbeid, prøving og feiling x antall ganger, innleggelser på innleggelser, avslag, klager, enda mer papirhelvete, og til slutt og endelig; vedtak om uføretrygd grunnet psykisk lidelse og varig nedsatt arbeids- og inntektsevne.

Det var en stor lettelse, en befrielse å få pause fra det presset jeg opplevde fra alle kanter i forhold til arbeid og inntekt. Endelig kunne jeg puste ut og fokusere på å bli bedre, på å bli frisk! Og jeg har jobbet godt de siste årene. Kanskje ikke for inntekt og for arbeidslivet, men for og med meg selv. Jeg har brukt mye tid i behandling, både samtaleterapi, gruppeterapi og kurs i mestre både det ene og andre. Det har vært rom for å prøve og feile i trygge rammer, og det har vært rom for at jeg har kunnet utvikle meg i mitt eget tempo.

I fjor, 4. februar 2010, hadde jeg min første arbeidsdag hos PsykOpp som informasjonsmedarbeider, 3 dager x 5 timer i uka. De kjente til litt av historien min. Jeg hadde allerede holdt flere foredrag gjennom PsykOpps Brukerforum, jeg hadde skrevet artikler for bladet deres, og tilbudt meg å hjelpe til under større arrangementer. Jeg ble tilbudt fast jobb, og selvom jeg bare klarte 15 timer uka, var det et stort steg for meg på min vei mot bedring. Jeg fikk nye krav og forventninger i livet mitt, men i en sunnere og riktigere mengde.

Når man er ufør, har man rett til å tjene en liten sum årlig i tillegg til trygden. Det at jeg nå tjente litt, gjorde at jeg ble fratatt bostøtten min, som faktisk var samme beløp som det jeg ville tjene i måneden. Det vil si at jeg egentlig jobbet/jobber gratis, jeg tjente ingenting på det. Jeg fikk ingenting igjen for å presse meg så hardt for å få til et mer normalt liv. Jeg kunne like gjerne brukt dagene mine til å sove lenge, spilt volleyball på sykehuset og gått i behandling. Jeg hadde fått akkurat like mye utbetalt. Det syns jeg er fryktelig urettferdig, men jeg har likevel trøstet meg med at det vil lønne seg i det lange løp. Og det tror jeg sier en del om viljen min og ønsket mitt om å få til, om å bli bedre, om å bli frisk.

Det første halve året var veldig utfordrende for meg. Det var en stor omstilling, mye inntrykk og mye å forholde seg til, og også mye arbeid med å ikke la sykdommen ta styring. Jeg var mye sliten, og har også hatt tre innleggelser det siste året. Jeg formidlet min bekymring til sjefen min, i forhold til å miste jobben ettersom jeg hadde hatt en del fravær på grunn av innleggelsene. Jeg glemmer ikke svaret hun ga. “Hvis du hadde hatt diabetes eller en hjertesykdom, tror du at du hadde mista jobben fordi du måtte på sykehuset?” Tenk å se det på den måten! Det var så utrolig fint. Det har også vært mye lettere for meg å komme tilbake og fortsette på jobb etter en dag (eller periode) borte, fordi jeg med den forståelsen har sluppet mye skamfølelse og dårlig samvittighet som jeg vet har hindret meg før.

Jeg føler meg veldig heldig som får jobbe hos PsykOpp. Kollegaene er fantastiske mennesker, arbeidet er givende og spennende, og ikke minst kjenner de til situasjonen min. I morgen, 4. februar, har jeg vært ansatt i ett helt år. Det har vært tøft og vanskelig, det har krevd veldig mye av meg, men samtidig har det gitt meg så utrolig mye! Jeg får bidra med noe, jeg har noe å gå til, hverdagen min har mer mening, og det er fantastisk å ha en så sunn og frisk del i livet mitt.

Prognosene var dårlige. Det var med god grunn jeg ble ufør. Jeg er fortsatt ufør, men jeg jobber det jeg kan og klarer. Jeg har gått inn for dette med hele min vilje og hele mitt ønske. Jeg vil – og jeg kan!

*

Takk til min behandler som alltid har hatt tro på meg!
Og takk til PsykOpp som har gitt meg den muligheten jeg har fått.

Jeg snakket med herlige Beate på msn her en kveld. Hun spurte meg hva jeg ville gjøre i fremtiden, om jeg ville bruke it-utdannelsen min eller om jeg ønsker å gjøre noe annet. Det er noe som også har blitt nevnt i behandlingen i det siste. Hvilke mål har jeg for fremtiden, hva vil jeg, hva ser jeg for meg. Viktigheten av å ha mål å strekke seg mot.

Jeg tenker ikke spesielt langt frem i tid, jeg. Kanskje maks et halvt år frem i tid. Jeg er kanskje preget av sykdom og håpløshet som fortsatt henger i når jeg tenker at min fremtid er tom. Det er liksom ingenting for meg der fremme. Det er deprimerende å tenke på, derfor tenker jeg ikke på det.

Jeg vet ikke hva jeg vil jobbe med eller hvilken retning jeg velger, det er skummelt å tenke på. I første omgang fokuserer jeg på de femten timene i uka som jeg arbeider nå, og foredragene mine. Det er mer enn nok akkurat nå. Jeg har nok også slått meg til ro med at jeg sikkert kommer til å være ensom og alene for evig og alltid. Det er bare sånn det er, liksom. End of discussion. Og så var det dette med å kjøpe seg leilighet, noe eget. Jeg blir stressa av å tenke på det. Jeg stortrives her jeg har bodd i to år nå, alene i en kjempefin, nyoppussa leilighet midt i sentrum, men som kun leies ut til pasienter. Jeg kan ikke slå meg til ro med at jeg kan bo her for alltid.

Det finnes små mål og det finnes store mål. Begge deler er sunt å ha. Akkurat nå syns jeg det krever mye å bare leve. Altså, som i å leve, og ikke bare eksistere. Det krever mye å bare være her og nå og ha et velfungerende liv. Jeg vil benytte noen øyeblikk til å puste ut, bare være, kjenne på mestringsfølelsen og at det er stabilt rundt meg, før jeg plutselig skal ha en haug med nye mål, planer og drømmer å strekke meg mot.

Jeg er redd for fremtiden. Jeg er redd for skuffelser og jeg er redd for knuste drømmer. Jeg er redd for fallgruver og stengte dører. Og jeg syns jeg har all rett til å være redd for nettopp disse tingene, med tanke på at jeg har møtt på dem altfor mange ganger før. Jeg har overkommet en del, mestret mye og oppnådd store seiere, men det betyr ikke at jeg har glemt det helvetet jeg har vært i før. Jeg er så redd for å komme dit igjen.

Jeg vil, og skal, ha drømmer og planer og sette meg mål. Snart, men ikke enda. Akkurat nå har jeg nok med å bare være.

Noen lurte på hvordan det gikk med meg og jobb, og jeg har ikke sagt så mye om det. Det ble et langt innlegg, men jeg håper virkelig at dere leser alt. Takk :)

I februar og mars skrev jeg mye om min “nye hverdag” og de utfordringene som fulgte med, da jeg begynte å jobbe litt hos PsykOpp etter fire år som ufør på grunn av min psykiske lidelse. Når man er vant med å kun ha en uke bestående av behandling, litt ballspill og trening, og mere behandling (inkludert et ustabilt liv fullt av destruktivt faenskap), er det en stor overgang å gå over til et mer normalt liv som det å prøve seg ut i arbeid. Ikke minst hadde jeg en rekke stygge erfaringer med arbeid og attføring og den mølja der som hadde lagt enda en demper på troen på meg selv.

Jeg jobber ikke mye, noen timer tre dager i uka, men det har vært en stor omveltning. De første månedene var harde som bare juling. Jeg gråt mye, hadde angst om nettene i frykt for neste dag, og jeg orket ikke annet enn å sove da jeg kom hjem fra jobb. Dagene gikk til grubling, frykt og redsel, tankekjør og inntrykk. Jeg kan påstå at jeg følte meg helt ødelagt. De som har erfart psykisk lidelse selv, vet at det ikke handler om å bli sliten av å stå opp tidlig eller å gjøre noe fysisk, men om å bli sliten av det kaoset oppi topplokket som slår deg ut. Det er en jobb i seg selv det, tjuefire timer i døgnet, i tillegg.

Fortvilet hver uke tenkte jeg, når skal det bli bedre? Skal det være slik som dette? Jeg er så sliten, jeg orker ikke. Alle fortalte meg at det var en tilvendingsprosess, og at det vil bli bedre. Jeg holdt på å miste håpet og gi opp hver dag, men samtidig var jeg livredd for å spolere muligheten til å komme meg på rett vei i livet. Jeg hadde jo begynt å jobbe! Det var tilpasset meg, og det var mulighet for å være fleksibel, og med fantastiske mennesker som forsto. Jeg måtte få dette til, jeg måtte ikke spolere det. Det var det som holdt meg gående. Tankene om denne muligheten til å få et (mer) normalt liv.

Jeg begynte litt hardt og fikk plutselig for meg at nå var jeg frisk, og NÅ skulle alt bli bra. Jeg måtte rett og slette gå ned en del timer, og det er jeg glad for at jeg gjorde. Det var nødvendig, og ingen nederlag. Dessuten har det vært veldig fint å ha en arbeidsgiver som jeg faktisk kan snakke med om sånne ting (selvom angsten foretrekker å sende mail til henne i naborommet, så er det hvertfall noe).

Jeg har nå jobbet hos PsykOpp i over fire måneder, og jeg er veldig stolt over at jeg har klart det. Ikke minst er det en fantastisk følelse å kjenne at det faktisk går. Jeg har blitt litt tryggere og mindre panisk. Jeg har fortsatt mange vanskelige utfordringer, jeg har fortsatt samme problematikk, men jeg holder ut. Og det er fantastisk å føle at jeg gjør noe, at det er en mening, at jeg kan si jeg har en jobb. Ikke pokker om jeg vil tilbake den hverdagen jeg hadde før, uansett hvor trygt det var. Ikke pokker. For jeg vet at dette vil bli bra, så lenge jeg holder ut. Jeg kan ikke risikere å gi opp, jeg vil ikke ødelegge denne sjangsen.

Jeg håper og skal med tiden bli vanlig arbeidstaker, gradere ned uføregraden og tjene mine egne penger. Men ett steg om gangen, og man trenger ikke løpe, det holder at man går. Det går fremover.

Jeg syns på en måte det hadde vært greit og holdt meg til den versjonen jeg forteller til vanlig. “Jo, jeg jobber som informasjonsmedarbeider i PsykOpp“. Det høres fint og normalt ut. Det er ikke nødvendig at andre vet noe mer om det som ligger bak, men jeg velger å si det som det er her på bloggen. Jeg vet at det er mange i min situasjon og som sliter med å endre ting og tror at de aldri kommer til å klare å jobbe.

Jeg har vært (er) ufør, jeg har ikke gjort en dritt på mange år (annet enn behandling, og det er faktisk mye arbeid!), jeg har feilet i jobbforsøk og hatt et helvete med Nav og hele pakka. Jeg vet at jeg kunne ha valgt den trygge og minst utfordrende tilværelsen, men etter fire år så tenker jeg at nå er det på tide å prøve litt. Selvom jeg har hatet å stadig få slengt ordet ressurssterk i trynet, så er det jo faktisk det jeg er. Jeg har ressurser, alle har ressurser, og jeg vil bruke dem.

Det er et slit, men det er så sinnsykt verdt det!
Det føles bra, og bedre blir det.

Foto: D.R