Kjærlighet « liseliten.com

Arkiv for kategorien 'Kjærlighet'

Nyttårsaften 2010

Publisert november 3, 2011 Kjærlighet , Personlig , Sykehus 34 Comments

Det er nyttårsaften, og det snør. Det ble snø til jul i år, men ingen gaver og ingen feiring. Hun foretrakk det slik. Hun hadde ikke tenkt å oppleve julen i år, men det er nyttårsaften, og hun lever fortsatt. Hun befinner seg på lukket avdeling på sykehuset, innlagt på tvang.

Det er nyttårsaften, og det snør. Hun har dusjet og kledd seg, og ser frem til å reise på permisjon til dagen etterpå. De siste ukene har vært kaotiske og smertefulle, men den tyngste tåken har lagt seg, og hun kjenner at hun kunne gjerne tenke seg å tilbringe nyttårsaften sammen med han som hjertet hennes tilhører.

De er bare to på nyttårsaften, alene, men samtidig komplett. De spiser, deler en flaske hvitvin, og smiler. Med munnen, med øynene – og med hjertet.

Når klokka nærmer seg ti om kvelden, kler de seg i gode, varme klær, fjellsko og hver sin hodelykt. Det er kaldt, og det snør og blåser kraftig. De skal til toppen av Lifjell innen midnatt. En annerledes nyttårsfeiring, men for henne helt perfekt med tanke på omstendighetene rundt.

Stigningen er bratt, og bakken består av tjukk, hard is dekket med en hinne av vann, uten noen form for rekkverk eller trær i nærheten å holde fast i. De frykter at det blir umulig å komme seg opp dit i tide. Hun sitter på huk for å ikke skli og renne bakover, hun har egentlig gitt opp, men så kaster han seg over på andre siden, og slenger over et tau til henne. «Ta tauet og klatre bort til meg, jeg holder deg.»

Hun ser rundt seg med lykten spent fast på hodet for å få en oversikt over området rundt. Det er bekmørkt, de er helt alene, det blåser og snør, og mens hun ligger nesten flat på bakken av is, med tauet mellom seg og ham, begynner hun å le. «Fy faen for en nyttårsfeiring, dette er jo en blanding av norsk skrekkfilm på fjellet og en eller annen syk ekspedisjon.»

Bakken flater seg endelig ut lenger oppe, og den siste timen går de så fort de kan, i snø og vind. «Når vi det til tolv?» roper hun. «Ja, hvis vi forter oss,» svarer han. Hun har begynt å bli sliten. Han knytter enden av tauet rundt magen sin, og den andre enden rundt magen hennes, og det siste stykket går han i forveien og drar.

Ti på tolv, ti minutt før midnatt, er de på toppen. De slår av hodelyktene, og utsikten som møter dem er helt fantastisk. Hele Sandnes og Stavanger ligger foran dem og lyser opp. Det blåser storm, og det er umulig å stå oppreist, så de blir sittende trygt og godt sammen på bakken, han med armene rundt henne. Alene, sammen, på det som føles som toppen av verden, stormfullt, men fredfullt, i svarteste natten, og himmelen fylles av fyrverkeri. «Godt nyttår, jeg elsker deg.»

♥

Les også:
Hjertebank (kjærlighet og utfordringer/psykisk sykdom)
Syns du jeg er ekkel, spør hun med lav og skamfull stemme (kjærlighet og selvskading)

Sommerfugler

Publisert august 27, 2011 Kjærlighet 33 Comments

Jeg ser på deg når du ikke vet om det, og du er det fineste jeg vet. Måten øynene dine blunker på og hvordan brystet ditt beveger seg når du puster. Og så ler jeg fordi du er søt og ikke aner noe om det. «Hva ler du av?» spør du og ser forundret på meg. «Ingenting», flirer jeg og ser på deg til du er den som til slutt må flytte blikket. Du rister svakt på hodet med et lite smil, og jeg lurer på om du vet at du gir meg sommerfugler i magen og hjertebank – bare ved å være til.

Les også:
Hjertebank (kjærlighet og utfordringer/psykisk sykdom)
Når ord ikke strekker til (forelskelse)
Syns du jeg er ekkel, spør hun med lav og skamfull stemme (kjærlighet og selvskading)

Syns du jeg er ekkel, spør hun med lav og skamfull stemme

Publisert juni 27, 2011 Kjærlighet , Selvskading 93 Comments

Hun våkner av at han stryker henne mykt og forsiktig over armen, fra skulder og ned til håndledd, og opp igjen, over striper og ujevnheter, over arr, historie og skam. Hun orker ikke å åpne øynene helt enda, men smiler og kryper tettere inntil ham. Akkurat her kunne hun bli for evig. I hans armer, med hans hud tett inntil sin.

Han fortsetter å stryke henne over armen. Hun syns det er godt når han gjør det, og hun er glad for at hun lar ham. Hun kunne lett ha dyttet bort hånda hans, snudd ryggen til i skam eller reagere med å bli sint, men hun gjør ikke det. Hun er glad for at hun lar ham få lov å stryke over armene hennes.

«Syns du det er ekkelt?» spør hun med lav og skamfull stemme. «Syns du jeg er ekkel, at armene mine er ekle?» Hun vet egentlig hva han vil svare, men holder likevel pusten i redsel for å høre noe annet. «Nei» svarer han. «Du er ikke det.» Han sier det som om det skulle være fakta og ikke hans subjektive mening, og akkurat nå godtar hun det uten å blunke. Hun trenger å tro på det. Hun trenger å høre det.

«Du tenker mer over arrene dine enn det jeg gjør», sa han en dag. Hun kikket ned i bakken og følte plutselig at hun måtte forsvare seg selv. «Det er ikke du som må leve med det», svarte hun kort. Var det bare hun selv som tenkte over det?

Hun brydde seg ikke så mye om hva andre tenkte (eller var det nettopp det hun gjorde?). Graden av skamfølelse var avhengig av hvem og i hvilken situasjon, men ellers måtte de veldig gjerne tenke at hun var ekkel og stygg. Var det ikke det som var sannheten da? Se så jævla ekkel jeg er, kunne hun tenke og insistere på at andre skulle syns det, slik at virkeligheten kunne samstemme med slik hun så seg selv.

Men det var verre å ikke bry seg når det gjaldt han. Hun ville ikke at han skulle syns hun var ekkel. Hun var redd for at han skulle syns det. Hun kunne ikke forstå hvordan han alltid bare så forbi det. Var han ikke flau over henne? Hvorfor var han ikke flau over henne? Syns han ikke at det er ekkelt, at hun er ekkel, at armene hennes er ekle?

«Du er verdens fineste», sier han og pakker armene rundt henne.

Hjertebank

Publisert mars 1, 2011 Borderline-relatert , Kjærlighet 38 Comments

Hun smiler når hun hører ordet “kjærlighet” fordi hun selv kan føle den. Tenk, hun kan føle den! Hun må kjenne etter, berører føttene bakken, eller svever hun? Hun lukker øynene mens hjertet nesten brister av alle de gode følelsene. Men mellom myke kyss, kilende latter og rosenrøde dager, finner vi også realiteten. Tyngdekraften som holder oss fra å flyve helt, helt avsted.

«Vi har mange utfordringer», sier han alvorlig. Hun nikker og kjenner tyngdekraften ytterligere. De vonde bildene flimrer bak øynene hennes. Hun ser seg selv skrike og gråte og rope fortvilte ord. Hun ser seg selv be ham ryke og reise, mens hun selv prøver å rømme fra den plutselige og overveldende smerten og angsten ved å stikke av og løpe og løpe til beina ikke klarer bære henne lenger. Hun ser seg selv slå hodet hardt i veggen i sinne og fortvilelse fordi ingen, ihvertfall ikke han, skal se henne miste kontrollen enda mer enn det hun allerede har gjort.

Hun skammer seg over hvilke ville tilstander hun noen ganger står i. Ensom i galskapen, ensom i helvetet og kaoset, mens verden stille og rolig vitner uten å forstå.

Skam.

«Jeg vil ikke du skal se denne siden av meg», sier hun mens tårene trenger seg på. «Hvordan kan du elske meg? Hvordan kan du elske meg når dette borderlinemonsteret fortsatt er en del av meg?» Hun vet ikke om han ser på henne. Hun tror det, men våger ikke helt å se etter.

Hun skulle ønske at hun kunne være den glade, morsomme, lykkelige jenta hele tiden! Hun som fikk ham til å le til han fikk vondt i magen, hun som sang og danset av glede og dro ham med på alle mulige rare ting. Da var alt bra, da var alt fantastisk, ikke sant! Om hun bare kunne ha kontroll over monsteret som uventet og stormende dytter henne overende! Hvordan kan noen holde ut med denne uforutsigbarheten og tikkende bomben hun noen ganger oppfører seg som?

Hun hikster i det hun prøver å svelge gråten, og tenker de største katastrofetanker og ser for seg konsekvenser og forråtnelse og end of story. Et lite øyeblikk mister hun nesten grepet på virkeligheten og seg selv.

«Jeg føler meg levende sammen med deg», sier han plutselig. Hun kan nesten høre at han smiler forsiktig, mens han fletter fingrene sine i hennes, og fortsetter,

«Jeg gir ikke slipp på deg.»

Når ord ikke strekker til

Publisert november 12, 2010 Kjærlighet 17 Comments

Jeg skriver. Ett ord, to ord, en setning. Tenker, leter, og visker ordene bort igjen. Jeg skriver litt til, men det blir ikke riktig. Ordene. Min stemme, mitt redskap, det jeg kan. Ordene. Og jeg kan ikke bruke dem. De er for svake, de er for små, de er for enkle. Egentlig. Nesten. Bortkastet.