Leserspørsmål

Arkiv for kategorien 'Leserspørsmål'

Arr og finklær

Publisert desember 7, 2011 Bodymod/klær/sminke , Leserspørsmål , Selvskading 35 Comments

«Dette er søkeord andre brukte for å komme til din blogg»

Hvordan skjule arr. Arr og finklær. Dette er eksempler på tema og spørsmål jeg har fått flere ganger, enten personlig på bloggen, eller at andre har søkt/googlet det og tilfeldigvis havnet inn på min blogg. Jeg skrev om dette rundt juletider i fjor også, men med tanke på at jeg forhåpentligvis har fått noen nye lesere siden da, så skriver jeg litt om på det gamle blogginnlegget og poster på ny.

Jeg har ofret mange tårer i fortvilelse over armene mine og arrene jeg har, spesielt i situasjoner hvor jeg ønsker å pynte meg og kle meg i kjole. Det var et større tema for meg tidligere enn det er nå, og jeg tror det handler om at jeg har lært meg å bedre akseptere arrene mine, gi litt mer f* i hva andre tenker, og selvfølgelig også fordi jeg ikke skader meg like mye som før.

Jeg skulle likevel fortsatt ønske jeg kunne ha på meg kjoler og topper uten å måtte ha valget mellom å dekke til armene – eller å bli møtt med undrende blikk og eventuelt kommentarer, spørsmål og fordommer.

Jeg har akseptert at arrene er en del av meg og min historie, jeg skammer meg ikke over krigene jeg har kjempet, men som oftest ønsker jeg å bare være som alle andre. Jeg ønsker ikke oppmerksomhet eller blikk, jeg vil bare være en av mengden og fellesskapet.

Bolero er en fin løsning når en ønsker å ha på seg noe fint, men samtidig skjule armene. Jeg er veldig glad i tubetopper, og derfor er ”armvarmere” min favoritt. Det er enkelt å lage armvarmere ut fra tights og strømpebukser som du klipper til og bretter eller syr kant på.

Nå må ikke noen misforstå dette innlegget. Det betyr ikke at det er mer “greit” å skade seg, bare fordi det finnes måter å skjule det på. Men det er sårt og fortvilende å måtte dekke seg til i gensere og jakker i anledninger hvor en gjerne vil ha på seg noe fint (og som ofte er kortermet). Tenk heller over dét før du skader deg selv. Du sitter igjen med merker for livet som ikke vil forsvinne. Sannsynligvis er du et helt annet sted i livet om 5 år, og vil sitte angrende igjen.

Venstre: Sorte armvarmere laget av en tights i bomull, kjøpt på barneavdelingen på H&M. Den hadde allerede fin kant nederst, som da er øverst på armene mine. Det avklipte området har jeg bare brettet inn nede ved håndleddet. Jeg bruker disse til alt!
Høyre: Det finnes mange armvarmere å få kjøpt, men de fleste stopper ved albuen. Disse er kjøpt på Soda i Stavanger, som nå er nedlagt.

Venstre: Sort bolero kjøpt på b-young for mange år siden.
Høyre: Bildet er tatt i et bryllup jeg var i for noen år siden. Jeg kjøpte meg en hvit blondestrømpebukse på H&M som jeg klippet av føttene og overdel på, og sydde kant på, helt enkelt.

Sorte blondehansker kjøpt på H&M nå i desember. Disse er lange nok til å dekke overarmene også.

Så til dere som spør og søker på nett etter hvordan skjule arr, det finnes mange alternativer som går sammen med finklær. Eller du kan være tøff og modig å stå for den du er. Du skal aldri skamme deg over deg selv og krigene du har kjempet. Vær stolt av deg selv, med eller uten arr!

Leserspørsmål: Hvordan snu en dårlig dag til en god?

Publisert november 14, 2011 Leserspørsmål , Psykisk helse/psykiatri 15 Comments

Jeg fikk en fin kommentar for en tid tilbake, jeg har kortet den ned litt:

“Jeg har et forslag på et blogginnlegg! Har selv gått til psykolog, og mye handler jo om å snu tilværelsen til noe bra. Kvitte seg med de negative skjemaene og erstatte de med gode relasjoner. Det jeg lurer på, er rett og slett om du kan komme med eksempler og skrive litt om hvordan du snur en dårlig dag/tanke til en god en. (..) Så da hadde det vært interessant og inspirerende å se hvordan andre snur sine dårlige tanker/øyeblikk/dager til noe positivt :) Hvordan jobbe seg mot en bedre hverdag, rett og slett!”

Jeg har ikke noen fasit eller oppskrift, men jeg kan jo si litt om hva jeg tenker om meg og mitt. (Hvis noen har noen tanker om hvordan snu en dårlig dag eller tanke til en god en, kommenter gjerne.) Jeg skal prøve å ikke gjøre det lengre enn nødvendig. Kan først innlede med å beskrive hvordan en dårlig dag og en god dag er for meg med tanke på utfordringer i hverdagen:

Dagsform: dårlig

Noen dager er vanskeligere enn andre, og noen perioder er vanskeligere enn ellers. For meg er dagsformen helt avgjørende på hva jeg tåler, og hvordan jeg tåler det og håndterer det. En av mine utfordringer er å ikke la fallhøyden bli så enormt stor når dagsformen er dårlig sammenlignet med når den er god. Det er lov å være frynsete og sårbar av og til, men det er ikke så veldig greit at utfallet av én og samme ting, blir så enormt forskjellig – bare på grunn av dagsformen.

Hvis jeg er sliten, frynsete og sårbar, skal det naturligvis veldig lite til for å tippe meg over. Små detaljer, noen ganger bagateller og ting jeg ellers ikke ville brydd meg like mye om, kan føles som en katastrofe og tragedie, jeg kan bare legge meg ned og gi opp, orker ikke, vil ikke, samme kan det være.

For å ta et veldig konkret eksempel, kan jeg nevne en episode da jeg var innlagt desember-januar i fjor. Jeg var totalt utmattet, sliten og veldig syk, og hadde absolutt ingenting å gå på. Ingen verdens ting. Vi skulle ha kveldsmat, og jeg spurte «er det ikke mer eplejuice?» Jeg fikk til svar at nei, juice fikk vi bare til frokost og lunsj. Helt greit. Men jeg hadde ingenting å gå på, så jeg begynte å gråte, løp inn på rommet, krøllet meg sammen i senga under dyna, hylgråt, og skulle aldri mer orke eller prøve å ta del i denne verden igjen. Alt var ødelagt. Nå i ettertid er det jo bare komisk, men der og da raste verden sammen igjen, etter å såvidt ha stablet meg på beina igjen, nok til å tørre å gå ut i avdelingen – eller den store, skumle verden – igjen.

Dagsform: god

I bedre perioder er jeg sterkere og mer opplagt, og dermed mer robust. Jeg kan ta ting med et smil, eller jeg kan stusse litt over noe som ble sagt eller gjort, men likevel legge det bak meg og ikke dvele mer ved det. I jobbsammenheng og sammen med kjæresten min kan jeg lett se hvilken form jeg er i (uten å ellers være klar over det), nettopp fordi jeg er i disse situasjonene og relasjonene flere dager i uka, og dermed kan sammenligne og tydelig se hvor forskjellig jeg tåler ”de samme tingene”, alt etter dagsformen.

Betryggelse, bekreftelse, tilbakemeldinger

Jeg finner god støtte i behandleren min når det kommer til usikkerhet, negative tanker og tankekjør rundt ulike situasjoner og ting som blir sagt eller gjort. Jeg trenger mye betryggelse og bekreftelse, og finner trygghet i å forhøre meg med andre, enten det er behandler, en god venn eller kjæresten min. Hva syns de om det som gjør dagen min dårlig, hva tenker de om tankene jeg har? Kanskje er det ikke så ille eller verdt å bekymre seg over? Jeg tror mer på andre enn jeg tror på meg selv, så om noen forteller meg at ”sånn er det”, så er det enklere for meg å tro på det. Jeg øver meg selvfølgelig, gjerne hver dag, på å stole på meg selv og mine egne vurderinger, men ofte trenger jeg betryggelse og bekreftelse fra andre som jeg stoler på.

Avledning, avstand og pause fra tankekjør

Det er mange ganger slik at jo mer man tenker og grubler på noe, jo verre blir det. Jeg kan på kort tid ha laget meg en omfattende teori og sannhet på hvordan ting egentlig er, det “tar helt av” noen ganger. Da er det bra å kunne si stopp, nok, pause, let it go, skape avstand til det. Avledning, gjøre noe annet, få tankeaktiviteten over på noe annet. Ofte er det beste for meg å bare legge meg, sove noen timer. Hvis man klarer å få avstand til det en liten stund, så er det ofte ikke lenger like intenst. Det minner litt om ordtakene om å “sove på det” eller telle til ti.

Finne roten til det vonde

Tidligere sa jeg ofte at jeg ikke visste hvorfor jeg var nedfor, hadde angst eller var sint, det ”bare var sånn”, ingen spesiell grunn. Det tror jeg ikke helt på lenger. For hvis jeg undersøker hver minste hverdagslige detalj, så finner jeg nesten alltid roten til det vonde. Når du da er bevisst på problemet, så er det lettere å ordne opp i, rydde vekk, diskutere eller la det ligge til senere.

ABC-modellen

Jeg skrev tidligere et innlegg om abc-modellen og å finne andre måter og alternativ å se ting på. Abc-modellen kan være veldig nyttig for mange for å bli mer bevisst på automatiske tanker og tankemønstre, og for å bryte negative tanker. Les gjerne innlegget om du er nærmere interessert.

Kort sagt

Så hvordan snur jeg en dårlig dag eller tanke til en god en? Jeg prøver å tenke minst mulig, få tankene over på noe annet enn det som er vondt og vanskelig, gjøre noe jeg vanligvis liker eller syns er gøy (selv om det føles som tiltak der og da), kall det gjerne påfyll. Avledning og pause fra tankene, fordi tankekjøret er slitsomt og gjerne gjør alt verre (“en fjær blir til fem høns”). Foreløpig finner jeg størst trygghet i å forhøre meg med andre og få betryggelse og bekreftelse, som nevnt i avsnittet lenger oppe. Det finnes selvfølgelig og sikkert mange andre måter å snu en dårlig dag til en god, dette er bare eksempler på hva som hjelper meg.

Husk “paraply” i dårlig vær =)

Jeg skader meg ikke lenger

Publisert august 28, 2011 Blogg-relatert , Leserspørsmål , Psykisk helse/psykiatri , Selvskading 51 Comments

For noen uker siden skrev jeg et innlegg kalt Til du som ikke lenger skader deg, hvor jeg stilte noen spørsmål rundt det å komme seg ut av selvskadingen. Jeg ønsket å høre hvordan det har vært for andre, og kanskje ville jeg (og andre) finne motivasjon, håp og inspirasjon. Jeg har fått fantastisk ærlige, utdypende og gode svar fra nærmere 50 personer som tidligere skadet seg selv, men som ikke lenger gjør det.

Det har vært utrolig fint å lese alle svarene, og jeg har prøvd å få til en slags oppsummering som jeg vil dele i dette innlegget. Det har vært en utfordring å prøve å sette dette sammen til ett innlegg, og vil du lese svarene i sin helhet, kan du lese dem her.

Hvor lenge har du vært skadefri?

Blant de nærmere 50 svarene jeg fikk, hadde de som svarte vært skadefrie i alt fra 1 uke og opp til hele 7 år. Flertallet hadde ikke skadet seg på 1-2 år.

Det som jeg ble oppmerksom på i flere av svarene, er at mange skriver f.eks ”jeg har vært skadefri i 2 år, med 1 sprekk”. Det er en kjempefin måte å se det på, og kanskje også mer riktig og rettferdig enn å la to år gå i søpla på grunn av en sprekk eller to? Hva med alle de andre 729 skadefrie dagene?

Hva fikk deg til å slutte med selvskading? Hva er din drivkraft?

Barn og morsrollen

Flere nevner at de sluttet å skade seg selv med tanke på fremtidige barn, både som en av flere grunner, eller ene og alene som hovedgrunn. Noen nevner at de allerede har barn, og at de sluttet i det de fant ut at de var gravide. Det handler om et ønske om å ikke være en selvskadende mor, et ønske om å ikke blande inn barna i sykdom eller få spørsmål om arr, i alt et ønske om å være en god mor og et forbilde for sine barn.

Viktige mennesker i livet

Mange nevner kjærester, forloveder og ektemenn, venner og familie og alle som bryr seg, og som bekymrer seg, blir redde og triste (og noen sinte) når de skader seg. De ønsker ikke å såre eller skuffe de som er glad i dem lenger. Kjærligheten og tilliten de blir vist spiller en positiv rolle.

Ønske om å bli frisk/bevisstgjørelse/”fikk nok”

Mange nevner at de etter flere år med selvskading og alt som følger med av skam og konsekvenser, innså at nok var nok, og at de faktisk har en fremtid. De ble rett og slett lei av å ha det sånn som de hadde det, og innså at selvskading ikke hjalp eller løste noen problemer. De innså at de måtte ta tak i livet sitt selv og lære seg andre måter å takle problemer på. Flere ønsket/ønsker å bli friske og uavhengige, og forstår at selvskading ikke er en del av det.

Jobb

Flere nevner jobb og arbeid som en av grunnene til at de sluttet å skade seg selv. Arbeid med barn og mennesker er noe som går igjen, og at det ikke passer seg med arr.

Hjelp

Noen sier det var avgjørende at de fikk god hjelp av behandlere som fokuserte på de bakenliggende problemene, eller at en lengre innleggelse uten mulighet til å skade seg var til hjelp. Det å ha noen å snakke med når ting ble vanskelig, å ha en skulder å gråte på og benytte seg av avledningsteknikker, er også nevnt. Støtte og hjelp til å lære seg andre måter å håndtere vanskelige følelser på, er viktig for å kunne komme seg ut av selvskadingen.

Arr

Flertallet nevner arr som en av grunnene til at de sluttet. Arr og skam, det å være lei av å skjule og alltid måtte forholde seg til sår og nye arr. De ønsker ikke flere arr, og for noen er det viktig å ikke ha (flere) arr i begivenheter som konfirmasjon eller bryllup.

Noe som gradvis gikk over

Mens de fleste forteller at det å slutte med selvskading var en bevisst avgjørelse og en vanskelig prosess, er det også noen som nevner at det gikk over av seg selv, og at de etter hvert ikke lenger hadde samme behov for å skade seg. Det har vært i sammenheng med å vokse, bli friskere og få det bedre med seg selv.

Spesielle hendelser

Noen nevner at det har vært spesielle hendelser som har fått dem til å slutte med selvskading. Noen har nevnt at de opplevde å miste noen i ulykke (”hvordan kan jeg utsette andre for dette når jeg ser hva ulykken gjorde med dem?”) eller hatt en skremmende eller ubehagelig opplevelse knyttet til selvskading.

Hva har vært vanskelig med å slutte, og hva har vært vanskelig i tiden etterpå?

Avhengighet/trang til å skade

De aller fleste forteller at det vanskeligste har vært å ikke skade seg når skadetrangen kommer, og den kommer gjerne ofte. Selvskading blir en form for avhengighet, og flere bruker ordet ”abstinenser”. Mange føler at selvskadingen har vært en del av dem (i veldig lang tid), og at noe mangler når de ikke lenger skader seg. Avhengigheten prøver gjerne å lure deg med setninger som ”du har jo allerede så mange arr, hva gjør ett ekstra?” og “bare en siste gang”.

Å stå i smerten og finne andre måter å håndtere vanskelige følelser

Det har vært vanskelig for de fleste å måtte stå i den psykiske smerten og holde ut, uten å kunne bruke selvskading som avreagering og/eller for å flytte fokus. Hvordan skal man reagere når man er vant til å reagere destruktivt? Det er vanskelig å bryte innøvde mønstre og endre tankegangen, og mange har hatt vanskelig for å finne andre alternativer og løsninger for uttrykk og utløp for følelser.

Straff

Noen tar opp temaet straff og behovet for å være selvdestruktiv, og at det har vært vanskelig å ikke lenger kunne straffe seg selv. Det er vanskelig å forstå og akseptere at man fortjener å være god mot seg selv.

Arr

Flere nevner at det å ha arr har vært vanskelig i ettertid. Det er vanskelig å måtte forklare arrene, og man er gjerne et helt annet sted i dag enn det man var når man tidligere skadet seg. Arrene representerer ikke lenger den man føler man er eller hvordan man har det.

Rene armer er ikke det samme som å ha det bra

Noen har svart at det har vært vanskelig at andre har trodd at man er frisk og har det bra fordi det ikke lenger finnes synlige bevis (sår). Det er ikke slik det fungerer, da sykdom og smerte ligger i følelsene og tankene, og ikke utenpå kroppen.

Trigging

Det er lett å bli trigget av noe man ser eller hører. Både ord, beskrivelser og gjenstander kan minne om selvskading, noe som kan være tøft når man først prøver å venne seg av med selvskading som mestringsstrategi (og komme seg ut av avhengigheten).

Hvordan håndterer du vanskelige følelser nå, i stedet for å ty til selvskading?

De fleste forteller at det har vært fryktelig vanskelig å finne andre måter å håndtere følelser på, og at det fortsatt er vanskelig. Noen forteller at de har erstattet selvskading med andre destruktive mestringsstrategier, for eksempel ved å spise eller ikke spise, og at det føles som å måtte velge mellom to onder.

Likevel er det nevnt mange gode alternativer som som kan fungere som avledning eller utløp:

Snakke med noen! (sitat “det hjelper virkelig å snakke om det og gråte litt, mens noen lytter, tør å stille kritiske spørsmål og er tålmodig selv om du blir sint”)
Bruke kreativiteten: male, tegne, skrive (sitat “skriving er terapi vettu :)”)
Fysisk aktivitet: gå en tur, sykle, trene (sitat ”trening gir en himmelsk følelse og det er lettere å slappe av hjemme etterpå”)
Vise følelser, gråte, skrike, kjefte, få det ut!
Sove, holde ut, vente til det går over
Synge, spille musikk, høre på musikk
Spille kort, tetris og andre spill (sitat “noen ganger handler det bare om å ha noe å gjøre, og da er kortspill, turer og filmer en bra løsning. Jeg kan love deg at jeg nærmer meg verdensmester nivå når det kommer til Tetris!”)
Se tv, se film (sitat “jeg legger meg i senga, pakker meg godt inn i dynen og setter på en episode south park på tven”)
Lese (sitat “som oftest trenger jeg egentlig bare en pause fra min egen verden, og da begraver jeg meg dypt ned i bøker”)
Ta en lang, varm dusj
Være sammen med andre, familie eller venner (sitat “deretter lufter jeg de mer overfladiske delene av det med venner om dette føles nødvendig, og vi finner på noe hyggelig, eller jeg går en lang tur og prøver å fokusere på ting jeg syns er bra, motiverende, inspirerende og interessant.”)
Ta seg selv i nakkeskinnet (sitat ”enkelte ganger sporer man av og kommer innpå gammelt tankemønster og da må man ta seg selv i nakkeskinnet og føre seg selv på rett spor igjen! VANSKELIG men viktigst av alt: IKKE UMULIG!”)
Se på bilder av de du er glad i, huske på de gode øyeblikkene
Tenke gjennom hva som skjer her og nå (sitat ”vanskelige følelser prøver jeg nå å sortere og tenke gjennom: hvorfor kommer de? hva kan jeg gjøre (annet enn å skade meg) for å få det bedre?”
Være rundt dyr, gå i stallen osv.
Vaske og rydde (sitat ”skaper kontroll utenfor, i stedetfor å gjøre utsiden like kaotisk som innsiden”)
Belønning for å holde ut (sitat “så er jeg flink og finner belønninger underveis, f.eks ved 2.5 år en ny tattoo osv.”)

Jeg vil samtidig anbefale et innlegg Karianne har skrevet om alternative mestringsstrategier og hvordan holde ut skadetrang: Selvhjelp – kampen mot sebrastripene

Hvordan føles det å være skadefri?

Det var mange forskjellige svar på dette spørsmålet, de aller fleste veldig positive og godt å lese, men mange har svart at de har blandede følelser. Samtidig som en føler seg mer fri, friskere, og opplever mestring og kontroll, er det også mange som opplever usikkerhet, redsel og et slags savn og en sorg, da man gir slipp på en ”trygg utvei” man alltid har hatt.

Ord som blir nevnt, er for eksempel rart, bra, kaotisk, naturlig, friskt, fantastisk, skummelt, skremmende, forferdelig, deilig, godt og vondt.

Det er vanskelig å oppsummere andres beskrivelser av følelser. Jeg syns svarene i seg selv sier det så godt, derfor velger jeg heller noen beskrivende utdrag.

«Det føles bra! Å oppleve mestring.»

«Føles friskere. Mer normalt.»

«Jeg ville sagt fantastisk, men det er så mye mer enn det. Det finnes ikke ord som er sterke nok til å beskrive det. Jeg savner det ikke i det hele tatt. Jeg føler meg fri.»

«Jeg er stolt – selv om kanskje ikke alle andre synes det er en så stor bragd, så er det nok noe av det største og vanskeligste jeg har oppnådd i mitt liv.»

«Skummelt syns jeg. Det er så mye vanskeligere å forklare vonde tanker og følelser med ord, når jeg er vant til å vise dem med blod og sting.»

«Å være selvskadingsfri er en befrielse på alle punkt og jeg ønsker for alle å få oppleve det samme som jeg har opplevd selv!»

«Fantastisk mesteparten av tiden! Men i sentimentale, tunge øyeblikk kan jeg ta meg i å savne å kutte.»

«Godt.. men er livredd for å miste grepet og begynne igjen.»

«Om jeg skal være helt ærlig med deg – så føler jeg meg veldig naken.»

«Det føles godt. Og litt vondt. For selvskadingen var jo meg? Har jeg mistet en bit av meg selv? Nei. Du vil framdeles være deg selv, bare uten selvskadingen. Og det er OK!»

«Å være skadefri er langt mer komfortabelt enn å være selvskader.»

«Det føles fantastisk. Jeg føler meg fri og levende.»

Utvalgte sitater

«Man får ikke mer omsorg, sympati, hjelp eller forståelse selv om man skader seg selv. Selv om man bruker tårer av blod, fremfor vanlige tårer og ord. Der og da kan det nok virke sånn, men det har nok med at mange av helsepersonellet har som jobb å “ta vare på oss” som sliter med sånne ting. Jeg velger å kalle det “falsk omsorg”.»

«Jeg synes det er viktig at folk rundt (behandlere, familie og andre støttepersoner) forstår at en selvskader ikke er frisk selv om hun/han ikke selvskader. Alt er ikke en dans på roser selv om man ikke lenger skader seg. Nei, heller tvert imot. All den innvendige smerten som jeg før tok ut via blod, hvor er den nå? Jo, den er inni meg. Og den må takles på andre måter.»

«Jeg er en fin jente, som er både ærlig og snill. Jeg har venner og familie jeg er glad i – som også er glade i meg. Jeg trenger jo ikke å selvskade, ikke når jeg har ord og stemme. Det er kanskje det viktigste jeg har lært i hele mitt liv, å tørre å bruke stemmen.»

«Jeg gråt på nærmeste skulder, kjempet i mot sterke følelser og smakte på livet uten sykdom. Jeg var så heldig å kjenne at livet smakte bedre uten selvskadingen!»

«Det er en god kombinasjon av selvbeherskelse, flytte fokus og aksept.»

«Man har ALLTID ett valg, selv om det er vanskelig for følelsene å forstå av og til.»

«Det var ingen lege, psykolog eller psykiater som fortalte meg at “NÅMÅDUSLUTTE” også slutta jeg. Nei, det var JEG og MIN vilje som fikk meg til og faktisk ta tak i meg selv, og deretter slutte. Så, det gir meg håp om at jeg med tiden skal bli frisk fra spiseforstyrrelsen og depresjonen også.»

«Det er DU som bestemmer hvordan du skal takle en situasjon. Det er DU som bestemmer hvem og hva som skal være i livet ditt. Det er du som bestemmer uansett!!»

Tusen hjertelig takk til alle som tok seg tid til å dele sine erfaringer! ♥

Jeg håper dette innlegget kan bidra til noe positivt, på en eller annen måte. Jeg har i hvert fall fått mye ut av å lese og sette meg inn i alle kommentarene og svarene – for så å samle alt til én tekst. Så mange forskjellige svar, men likevel så mye til felles. Hvis femti personer kan fortelle meg at de ikke lenger skader seg selv, så hvorfor skal ikke jeg kunne klare det, eller du?

Publisert august 2, 2011 Blogg-relatert , Leserspørsmål , Psykisk helse/psykiatri 16 Comments

Da jeg skrev innlegget Ferie og fri! Salt i såret eller håp? fikk jeg en fin kommentar fra en bloggleser som i tillegg hadde et godt, men vanskelig spørsmål. Takk! Jeg gjengir litt av kommentaren:

Jeg skjønner ikke. Hvordan kom du deg opp igjen? Hvordan klarte du det? Hvordan kommer du deg fram, litt og litt? (…) Jeg er under barneværnet, og nå ligger jeg på Ungdomms Psykriatrisk i Tromsø. Jeg kommer meg ikke ut. Kommer meg ikke fram. Jeg vil være fri, fri fra sykdom og sorg. Plis prøv og fortell meg. Hva tror du jeg kan gjøre for og komme meg opp igjen. Jeg vil bare være fri =(

Det gjør vondt i hjertet å høre om andre som har det så vanskelig, og som føler de ikke kommer noen vei. Hvordan har jeg klart det? Jeg har fortsatt litt igjen på veien mot å bli frisk, jeg har fortsatt utfordringer og tilbakefall, selv om jeg er mye friskere i dag enn for noen år siden. Det finnes ingen magisk oppskrift som gjør deg frisk dersom du gjør sånn eller sånn, og det som har fungert for meg, fungerer kanskje ikke for andre – og omvendt.

Jeg tror det viktigste er å aldri gi opp, fortsette å jobbe med seg selv og de utfordringer man har, ha tålmodighet og håp, og reise seg når man faller.

Jeg er ingen ekspert, heller ikke noe perfekt eksempel, men er det noe jeg vet, så er det at det er en lang vei å gå. Det er en prosess som krever tid og arbeid, prøving og feiling, to skritt frem og ett tilbake. Noen bruker lenger tid enn andre, og det handler ikke om hvor svak eller sterk man er (slik jeg har trodd), men det avhenger av flere ting, for eksempel selve sykdomsbildet, hvor tidlig man får hjelp (veldig viktig), hvilken hjelp man får – og ikke minst at man tar i mot og benytter seg av hjelpen man blir tilbudt.

Selv har jeg brukt syv år i ukentlig behandling. Samtalebehandling. Medisiner. Innleggelser. Gruppeterapi. Syv år. Og det gikk veldig mange år før jeg faktisk fikk hjelp, før disse syv årene.

Jeg har falt tusen ganger, jeg har vært i helvete, jeg har i perioder tatt hundre steg bakover, lagt meg ned og gitt opp. Jeg kan ikke peke på hva som har gjort at jeg i dag er her og ikke der. Det er en lang og krevende prosess, men selv «den lengste reise starter med et lite skritt». Bearbeiding, forståelse, innsikt, lærdom, erfaring, prøving og feiling, og sakte, men sikkert fremover.

Lykke til på veien. Du vil klare deg bra! ♥ Fortsett å kjempe, det skal jeg også gjøre.

Leserspørsmål: Hvordan forteller jeg familien min om selvskadingen?

Publisert januar 22, 2011 Leserspørsmål , Psykisk helse/psykiatri , Selvskading 37 Comments

Jeg fikk et spørsmål på bloggen min, og jeg syns vedkommende fortjener et godt svar. Det er et vanskelig spørsmål som sikkert andre også har tenkt, eller tenker på. Jeg kan velge å svare alene, men jeg tror det er bra å høre flere synspunkter og erfaringer når det gjelder dette.

Har dere lyst å hjelpe “anonym” med forslag, råd og erfaringer? Vet dine nærmeste om det? Hvordan fikk de vite det? Hvis du kan sette deg inn i situasjonen til den ene eller andre parten, hvordan skulle du ønske det ble gjort? Har du blitt fortalt av noen? Legg gjerne igjen kommentar. Takk!

“Jeg har skadet meg selv i en liten periode nå. Ingen i familien min vet og derfor lurte jeg på hvordan jeg skal få sagt i fra? Jeg skader meg ikke så mye nå lenger, men jeg vil virkelig fortelle dem så jeg slipper å skjule armene mine for evig tid. Lurte også på hvordan du sa det eller hvis du ikke sa det familien din fikk vite det og hvordan dem reagerte? Blir utrolig takknemelig for svar og råd” – Anonym

Jeg syns det er vanskelig å huske presis hvordan mine nærmeste fant ut at jeg skadet meg selv. Det var nok ikke noe jeg delte frivillig, og det kunne helt sikkert ha kommet frem på andre og bedre måter. Det er så lenge siden. Likevel tok jeg et “oppgjør” for mindre enn to år siden, da jeg for første gang valgte å inkludere familien min, og inviterte dem med til et møte sammen med min behandler. De hadde ikke sett armene mine på flere år, og derfor valgte jeg å sitte i t-skjorte på dette møtet. Det var tryggere å få det “overstått” i en sånn setting.

Selvom familien min elsker meg og aksepterer meg, så syns jeg likevel det er litt sårt å blottlegge armene. Jeg liker ikke påminnelsen. Jeg vet at min smerte smerter de som er glad i meg. Og selvom det bare er arr og ingen sår, selvom jeg har det bra, så vil det fortsatt være en påminnelse om noe vondt som var. Jeg må kanskje bare ta tiden til hjelp?

Hvis du er i behandling, kan det være en god løsning å gjøre det på den måten. Ha et møte, du og familien din og behandlerne dine. For de fleste er det sikkert sykt skremmende, kanskje også uaktuelt. Selv brukte jeg mange år på å føle meg klar for det. Det ble anbefalt og foreslått fra dag 1, men det var helt uaktuelt for min del. Hadde jeg visst det jeg vet i dag, hadde jeg gjort det mye tidligere. Møtet løsnet noe viktig for meg, og for min familie også. Det er fortsatt et ikke-tema for meg, men det er veldig godt å føle at jeg ikke lenger trenger å skjule noe.

Hvis du ikke er i behandling, så kan det kanskje være en løsning å skrive det? Gi dem et brev hvor du forteller? Da får du hvertfall sagt det du ønsker, og de får også tenkt gjennom det. Man må ikke nødvendigvis snakke om det i ettertid, men da vet de hvertfall om det.

Har dere lyst å hjelpe “anonym” med forslag, råd og erfaringer? Legg gjerne igjen kommentar! Til anonym: Lykke til ♥

Jeg linker samtidig til et tidligere innlegg rettet mot pårørende. Innlegget lagde jeg sammen med dere lesere (takk!) :

Hvordan skal man takle at noen man er glad i skader seg selv?

Å holde foredrag

Publisert august 14, 2010 Foredrag/media , Leserspørsmål , Psykisk helse/psykiatri 45 Comments

Det er flere som har spurt meg om det å holde foredrag, hva jeg holder foredrag om, og om jeg ikke er redd for å snakke foran så mange mennesker. Derfor tenkte jeg å skrive litt om dette.

Jeg har hatt noen foredrag nå etterhvert de siste to årene, det nærmer seg kanskje 30. Jeg har hatt foredrag/innspill for elever ved videregående skole, for lærere og helsesøstre, og for medisinstudenter og annet helsepersonell. Jeg snakker helst om selvskading, om å leve med den diagnosen jeg har, og mine erfaringer med psykiatrien. Det kommer an på hvem som hører på, og hva de ønsker. I tillegg viser jeg alltid filmen min, å leve med emosjonelt ustabil personlighetforstyrrelse.

Folk spør, du begynner vel å bli vant til dette nå? Nei, egentlig ikke. Jeg er dritnervøs hver eneste gang – fortsatt. Jeg kan ikke si at selvfølelsen stiger for hver gang og at jeg føler meg god på dette. Jeg har like mange dårlige tanker om meg selv og min prestasjon nå, som for første gang. Devaluerende tanker er der stadig og forteller meg ting som “du kan ingenting, du har ingenting å tilføre, du er bare en stakkarslig pasient, de kjeder seg og ler av deg, du er dritdårlig på dette”, men jeg må bare ikke våge å høre på tankene. Jeg må stole på de gode tilbakemeldingene jeg får, og glede meg over dem.

En liten halvtimes prat om meg selv og mine erfaringer foran andre mennesker, krever veldig mye. Det krever mye forberedelse, og det krever mye krefter både i forkant og mens det står på. Jeg er utslitt etterpå, men jeg gjør det fordi jeg vil det selv. Jeg gjør det fordi det gir meg mye. Det gir meg mye å fortelle min historie og bidra med noe positivt. Det gir meg mye å forhåpentligvis kunne hjelpe andre. Jeg hadde ikke utsatt meg for dette om det ikke ga meg mer tilbake. Jeg vet også at jeg er heldig som har denne muligheten, og jeg omfavner den i takknemlighet.

Da jeg gikk på skolen, gjorde jeg alt for å slippe unna fremføringer. Det var det jævligste jeg visste om, å snakke foran andre mennesker. I de seneste årene fikk jeg også med meg erklæring fra psykolog om at jeg ikke klarte holde foredrag eller ha fremføring foran klassen. Jeg syns fortsatt det er svimlende skummelt å snakke foran andre mennesker, men det gir meg mye. Ingen kan si at jeg tar feil, på samme måte som om jeg hadde fortalt om norsk renessanse eller 2. verdenskrig.

Jeg syns det er småskummelt å snakke foran ungdommer. De er unge, rå og ærlige, men det har pleid å gå bra. Det er nok skummelt å komme med tilbakemeldinger i plenum, men en del kommer bort til meg etterpå for å snakke med meg eller spør om noe. Det syns jeg er fint.

Jeg liker veldig godt å snakke med medisinstudenter. Det har jeg gjort rundt 10 ganger i forbindelse med et fast opplegg med Stavanger Universitetssjukehus. De er ikke så mange om gangen, kanskje 10-15, og gjerne sitter vi rundt et stort bord og har mer en slags diskusjon. De er så interesserte, så sultne på informasjon, og stiller veldig gode spørsmål.

I forbindelse med Psykisk Helse i Skolen, har jeg fått være med til skoler rundtom i landet og holdt foredrag for lærere og helsesøstre. Jeg føler jeg har noe å bidra med, fordi det var nettopp helsesøster og lærer som så meg og som introduserte meg for psykiatrien da jeg var 15 år gammel.

Jeg syns også det er fint å snakke til helsepersonell. Selvom de er eksperter, så liker jeg å tenke at jeg kanskje kan tilføre noe? Men jeg har et problem når det kommer til denne gruppa. Jeg er livredd for at noen av dem som hører på, kjenner til meg, eller har hatt noe med meg å gjøre. Hvorfor? Fordi de har sett meg syk, svak, sårbar og på mitt verste, nederst på rangstigen. Og plutselig skal jeg stå og fortelle dem noe? Det burde vært en fantastisk følelse å kunne vise dem hvor jeg er i dag og hva jeg får til, men slik er det ikke. Det gir meg bare en ekkel, dum følelse som minner meg på at jeg hører til nederst – under føttene på folk. De må gjerne være der, men jeg vil ikke vite om det. Jeg kan gjerne få vite om det etterpå, men ikke før og under.

I slutten av september arrangeres det et kurs i Stavanger, Selvskading – hvordan behandle og møte selvskaderen, hvor jeg skal ha en times foredrag. Jeg har lagt ned mye arbeid og forberedelse til dette, og jeg grugleder meg. Sannsynligheten for at noen av dem som hører på, tidligere har møtt meg på en eller annen måte, er stor. Jeg håper bare at jeg ikke ser noen jeg ikke ønsker å se, og at jeg i såfall greier å fokusere på det jeg skal. Heldigvis er mitt foredrag først ut, og resten av dagen skal jeg bare høre på godeste Svein Øverland, som jeg har møtt og hørt på flere ganger før.

Det som startet som et innspill på en stor psykiatrisk fagdag i 2008, har utviklet seg til muligheter til å bidra på mange ulike arrangementer. Jeg er heldig. Jeg har ikke store planer om å drive med dette i fremtiden, det er ikke så ofte jeg har foredrag, og det hender jeg takker nei til å holde foredrag. Jeg må finne den rette balansegangen, for dette er noe som skal gi meg noe, og ikke ta fra meg noe. Jeg ser på dette som en del av min prosess, og jeg gjør det fordi jeg liker det og har lyst.

Bilde tatt av Hannah Petrie ♥

Hvordan skal man takle at noen man er glad i skader seg selv?

Publisert juni 1, 2010 Leserspørsmål , Psykisk helse/psykiatri , Selvskading 53 Comments

Først av alt vil jeg takk for den utrolige tilbakemeldingen på innlegget hvor jeg spurte dere om hjelp til å skrive dette innlegget. Jeg ble spurt om å skrive litt om hvordan pårørende (venner og familie) bør takle at noen de er glad i er selvdestruktive.

“Nytter det å si noe, eller må en bare se på at et mennesket lider og skader seg? Når en evt. ser tegn på ny selvskading, bør en late som ingenting, eller skal en si noe?”

Jeg hadde mine tanker rundt det, men spurte også dere lesere om innspill og kommentarer. Jeg er overveldet av tilbakemeldingene, og syns det har vært utrolig spennende og lærerikt å lese deres svar og innspill. Jeg får egentlig litt presentasjonsangst for å skrive dette innlegget, for det var så utrolig mange bra svar. Det har vært en utfordring å prøve å sette dette sammen til ett innlegg, og langt ble det også. Jeg føler likevel at jeg ikke kunne korte ned noe særlig mer, for å få med det jeg følte var viktigst. Jeg vil anbefale alle å lese alle de gode og verdifulle innspillene her .

Jeg har prøvd å gjøre det mer lettlest og oversiktlig ved bruk av mange undertitler, ettersom dette innlegget blir litt langt.

Jeg vil også understreke at alle mennesker er forskjellige, alle har ulike behov, grenser og ønsker, og det som føles riktig for én, er kanskje ikke like riktig for en annen. Jeg tror at forsiktig tilnærming er en god måte for å føle seg frem på hva som er mest riktig.

Foreldre og familie

Viktig å huske om en person som selvskader ”i skjul”:
- Ønsker å skåne familien fra smerte
- Samvittighet, skam og skyldfølelse

Basert på svarene fra de aller fleste, og inkludert mine egne tanker, er det en vesentlig forskjell på hvordan man ønsker at foreldre og familie skal forholde seg til det, og hvordan en ønsker at venner skal forholde seg til det. Familien står vanligvis nærmest, og selv om det er familien som kanskje bryr seg mest, så gjør nettopp dette det, motstridende nok, litt vanskeligere å være åpen om og snakke om ting på. Man vet og forstår at familien bryr seg så inderlig, noe som gjør at en gjerne vil skåne familien. Man er redd for å være til bry og skape bekymring.

Familie, spesielt foreldre, vil ofte klandre seg selv og lure på hva de har gjort galt for at deres datter (eller sønn) skader seg. Men som flere sier, det er ingen å skylde på, og absolutt ikke for å skylde på noen, det handler om en mestringsstrategi for å holde ut en uutholdelig følelse eller situasjon.

Oppfør deg rolig.

Man bør holde seg rolig når man evt. oppdager eller er klar over at en person skader seg. En klem, et omsorgsfullt spørsmål om hvordan en har det eller om en vil snakke om det, eller bare vise og fortelle at en er der. Det er dessverre slik at foreldre ikke er dem man ønsker mest å snakke med om såre og personlige ting. Det tenker jeg er ganske naturlig, og at foreldre ikke må ta det personlig. Det er nok noe de kjenner til selv fra sin ungdom.

Å bare vite om det

Noen av dem som selvskader synes det er greit at foreldre bare vet om det, og at det er godt nok. Jeg er under denne kategorien i dag. Familien min vet om det, og det er en lettelse å føle meg fri og slippe å skjule. Men jeg vil likevel ikke snakke med dem om det. Ikke fordi de er som de er (de er fantastiske mennesker og familie), men fordi det føles unaturlig og ubehagelig å snakke med dem om det. Jeg vil heller bruke min behandler, eller evt. venner, til å snakke om det.

Når den som selvskader reagerer med sinne når familie vier selvskading oppmerksomhet

Enkelte (opplever disse i mindretall) finner støtte og samtalepartnere i foreldre, noe som er helt fantastisk. Men mange, deriblant meg, kan bli fryktelig sinte og be foreldrene om å ikke blande seg. Jeg er av den typen, kanskje i en ekstrem grad. Har foreldrene mine spurt et lite spørsmål, kommet med en tilnærming eller kommentar, enten det er vennlig eller ikke, så har jeg eksplodert. Jeg blir sint, men egentlig er det kanskje mest fordi jeg skammer meg og ikke vil snakke med dem om det.

Jeg reagerer oftest med å bli sint og si ”Slutt å snakk om det!”. Og det jeg syns er viktig for foreldre å vite, er at det ikke handler om dem. Det handler om den som selvskader, hennes/hans problemer og hennes/hans måte å takle ting på.

”Hvorfor gjør du dette mot meg/oss! Lov meg at du aldri skader deg selv igjen!”

De verste “feilene” pårørende kan gjøre, er å reagere med sinne, eller generelt overreagere. Ja, det er et alvorlig tema og god grunn til å bry seg og reagere, men måten man viser det på har mye å si. ”Hvorfor gjør du dette mot meg/oss! Ser du ikke hvor vondt du gjør oss! Lov meg at du aldri gjør sånn igjen!” Skamfølelsen og den dårlige samvittigheten vil bare bli enda større, noe som igjen gjør at en i hvert fall ikke ønsker å snakke om det, og at en holder det skjult. Det er en avhengighet og overlevelsesstrategi, det er for enkelt å bare tro en kan slutte ved å kreve det.

Kontrollering, følelse av overgrep

Noen har også opplevd vonde erfaringer i forbindelse med foreldres sterke reaksjoner, for eksempel å bli tvunget til å vise sårene sine, nærmest holdt fast og kroppsvisitert, eller opplevd ransaking av rommet og fjerning av all mulig redskap. Det funker ikke slik. Hold hodet kaldt, ikke prøv å kontrollere vedkommende eller hennes/hans handlinger, men vis omsorg, helst forsiktig og ikke i overveldende eller påtrengende grad.

Vær behjelpelig

”Skal vi bare sitte og se på og godta at våre nære og kjære skader seg selv?”. Nei. Men en viktig huskeregel, er at du som familiemedlem eller forelder, ikke skal være behandler eller ha ansvar for at vedkommende ikke skader seg. Men det du kan bidra med, er å hjelpe vedkommende til å få riktig hjelp. Det er et stort og skremmende steg å be om hjelp, men med støtte kan det være lettere. Vær behjelpelig med å ta noen telefoner, tilby deg å være med til legen (for samtale eller for henvisning til behandler), eller still opp på andre måter. Vis at du er der.

Tålmodighet

Jeg er klar over at det er veldig smertefullt for de rundt som er glad i vedkommende. De vil uten tvil ofre alt for at barnet sitt (eller søster, bror, kjæreste, datter, venn osv.) skal slutte å skade seg selv, men man kan ikke oppnå det med hverken bestikkelser, trusler, trygling, kontroll eller andre måter. Den som skader seg må først og fremst ønske å ta i mot hjelp, og deretter starter en prosess som krever lang tid og mye krefter. De rundt føler seg utrolig hjelpesløse og fortvilte, men man må ha tålmodighet, og heller ofre sine krefter på å gi omsorg og støtte.

Venner

Venner betyr også mye, men har en annen rolle. Venner vil/kan man gjerne snakke med om alt, og man er på et likejevnt nivå. Jeg kjenner mye på dette selv. Jeg kan gjerne snakke om det med venner, og gå i kortermet rundt dem uten at det gjør meg noe, men når det kommer til foreldre og familie er det straks litt vanskeligere. Jeg tror det gjelder for de fleste. Familie er så nært og så personlig (på godt og vondt).

Sett deg selv i samme situasjon

Det er alltid en verdifull egenskap å kunne tilnærme seg forsiktig. Føle seg forsiktig frem, ”er dette noe han/hun ønsker å snakke om, eller vil han/hun bare at jeg skal vite det?” Fortell og vis at du er der, at du lytter, at du er en venn. Sinne og sterke reaksjoner er uheldig, akkurat det samme som gjelder foreldre. Sinne, ”skjerp deg”-holdning, eller andre reaksjoner som får en til å føle seg latterliggjort, hjelper lite og gjør bare vondt verre. Nei, venner skal ikke gi slike følelser, men det er et sårbart tema, og det ikke lett å vite hvordan en skal reagere eller forholde seg til det. Men prøv å tenke, hvordan skulle du, som er venn med en som selvskader, ønske at noen reagerte om du fortalte noe sårt og personlig?

Vær en venn, ikke støttekontakt

I tillegg er det fint å i ettertid bare fortsette å være en venn, akkurat som før, og ikke gjør en altfor big deal ut av det. Fortsett å være en venn. Kanskje vedkommende bare trengte å lufte det eller slippe å skjule det, for så og fortsette som vanlig. En venn skal være en venn. En venn lytter og stiller opp, og finner på ting sammen. En venn skal ikke være en ”støttekontakt” eller behandler.

- Hold deg rolig!
- Vis eller fortell at du er der, uten å være for pågående
- Vis omsorg (også uten å være for påtrengende)
- Oppfør deg som vanlig i ettertid, jeg tror ikke noen ønsker særbehandling eller å bli sett annerledes på
- Spør gjerne (på en vennlig måte), men respekter hvis vedkommende ikke ønsker å snakke om det
- Vær behjelpelig med å skaffe vedkommende hjelp (det er ikke ditt ansvar å være behandler)

- Ikke kjeft eller reager med sinne
- Ikke be om eller krev at vedkommende skal slutte å skade seg
- Ikke overreager (enten det er i form av sinne, sjokk, redsel, sorg eller skuffelse)
- Ikke klandre deg selv, eller gi personen skyldfølelse ”Hvorfor gjør du dette mot meg/oss! Ser du ikke hvor vondt du gjør oss!”
- Åpenhet er en god og viktig ting, men det er ikke alltid hyggelig (eller nødvendig) å oppdage at hele slekta og halve verden er informert (for å sette det på spissen) uten at man har gitt tillatelse til det

Jeg har lyst å trekke frem små utdrag fra noen av tilbakemeldingene som er kommet inn i kommentarfeltet (offentlig), noe som viste seg å være veldig vanskelig ettersom alt burde tatt med! Anbefaler som sagt å lese alles helhetlige innspill her.

Jeg vil at de skal vise at de er der, om jeg har lyst til å snakke om det. Min selvskading er noe jeg må håndtere alene, på min måte og i mitt tempo. Om noen presser seg på meg, vil det bare gjøre vondt verre
- Joakim

Både ho og psykriataren min kunne fortald meg tidelegare at eg ville angre (…), om at folk kom til å stirre, og spørje, og forhandsdøme. Dei gjorde ikkje det, og no sit eg igjen med ein arm som eg hatar meir enn noko anna.
- Eirin

Det beste er kanskje å spørre? “Hvordan vil du at jeg skal forholde meg til dette?” – da kan den det gjelder uttale seg om hvilken oppmerksomhet dette skal få, og hvor mye hjelp han eller hun vil ha fra de nærmeste.
- Rebecca

Jeg skulle heller ønske at det ble stilt spørsmål som “hva gjorde at du skadet deg denne gangen da?” og ikke bli oppgitt over meg, for det gjør bare ting værre!!
- Camilla Desiré

De endevendte rommet mitt (…) og pappa holdt meg fast en gang mens han tvang meg til å vise dem det jeg hadde gjort. (…) Det var forferdelig vondt, mye vondere enn den psykiske smerten jeg bar på. Først at de innvaderte privatlivet mitt på den måten, og etterpå fordi jeg så hvor forferdelig de hadde det.
- Anonym

De skal snakke med vedkommende om det, på en vennlig og konstruktiv måte, og prøve å legge fram mulige løsninger som kan gjennomføres enten med eller uten hjelp
- Millie

Når mamma fikk vite at jeg hadde kuttet megselv, gav hun meg en lang, god klem, og så snakket vi ikke mer om det før kvelden kom. Jeg syns det var veldig greit.
- Siri

Jeg er av den typen som nekter å snakke om det, eller vise frem selvskadingen min til de rundt meg hvis de ber meg om det. Dette er noe jeg må få bestemme selv når det føles riktig for meg
- Marti

Jeg tror det er viktig for pårørende å finne en balanse mellom for mye og for lite oppmerksomhet (…) Kanskje bare ved å si “jeg ser at du har skadet deg og skjønner at du ikke har det så lett. Jeg er her for deg hvis du vil snakke.” Uten å lage noe drama.
- Mellomlinjene

Vennene mine var der, og behandlet meg slik jeg ville bli behandlet; som en venn, ikke en stakkarslig mentalpasient
- Lotte

Når jeg var syk satte jeg aller mest pris på at jeg bare fikk nærhet. Ingen visste noe om det så for meg var det stor trøst å komme på legevakta å bli “fikset”, bli tatt vare på.(…) Det aller viktigste for meg i timene/dagene etter selvskading trengte jeg nærhet, en klem, ei hånd å holde i.
- Ina

Støtte, et forsøk på å forstå, en klem, noen trøstende ord
- Renate

Det nytter ikke å komme med leksjoner. For meg så er det ro og trygghet jeg trenger. (…)At jeg ser at de er rolige så blir jeg og det
- Marie

Jeg tror det er viktig å vise omsorg først og fremst
- Benedikte

Jeg håper dette innlegget ga svar på noen spørsmål. Husk at alle mennesker er forskjellige, og har ulike behov, grenser og ønsker. Tusen takk for hjelpen, hver og en av dere som har sendt mail eller kommentert! ♥

Begrepet “sebrapike”, greit eller ikke greit?

Publisert desember 14, 2009 Leserspørsmål , Psykisk helse/psykiatri , Selvskading 20 Comments

Jeg fikk et spørsmål / kommentar fra en leser kalt anantharika. Det er et godt spørsmål som jeg ikke har tenkt så mye over selv, og dersom andre har lyst å si sin mening om det, så legg igjen en kommentar! Spørsmålet var:

“Husker ikke om jeg har sagt det før, men jeg blir umåtelig provosert av termen “sebrapike” som du bruker om deg selv. Det føles som en slags romantisering av det hele og jeg tror ikke det er sunt for hverken deg eller de som leser det, å bruke det ordet. Mener ingenting vondt, men hva er dine tanker om det? Ser du poenget mitt? Når jeg ble frisk var det iallfall viktig å lære å tenke på nytt, å ta kontroll over tankene, og å f.eks. fjerne meg fra litteraturen og filmene som på merkelig vis klarte å gjøre sykdommen min til noe “kult” (og som trøstet, og forsvarte). Blablabla. Poenget, å innse at du ikke er en “sebrapike”, du “gråter ikke blod” etc.: du angriper din egen kropp og kutter deg opp, “enkelt” og greit, og det er verken kult eller bra, det er sykt og det vil vi slutte med :) og da må vi først bruke de rette ordene på det”.

Begrepet sebrapike kommer fra boka Zebraflickan, selvbiografien til Sofia Åkerman, ei jente som tidligere slet med blant annet selvskading. Arr som dannes etter kutting blir til slutt hvite striper, som hos en sebra.

Det forundrer meg ikke at det er en selvskader som har kommet på ordet, eller at det er selvskadere som bruker ordet. Det er nok ikke en romantisering, men kanskje det er lettere å leve med den beskrivelsen for den som skader seg? Selvskading er forbundet med skam og dårlig samvittighet, og kanskje er det lettere å innse sin egen atferd ved å kalle seg sebrapike? For det høres faktisk finere ut enn ordet selvskader, men det er jo ikke det. Kanskje det er litt for skummelt å innse at man er en selvskader, men at man gradvis kan begynne å kjenne på det, ved å i det minste bruke et annet ord som betegner det samme.

Jeg ser poenget ditt veldig godt, og jeg er på mange måter enig. Nå som jeg har forstått hva jeg driver / har drevet med, nettopp selvskading, og ikke minst det at jeg er på bedringens vei etter så mange år, gjør at jeg lettere kan akseptere hva det er. Selvskading er fælt, du angriper kroppen din, og det er ikke friskt.

Du sier at ordet sebrapike kan virke som trøst og forsvar, og den ser jeg. Men er det riktig eller galt? En selvskader er sannsynligvis veldig sårbar og kjemper sin egen indre kamp, og kanskje man trenger den tryggheten i å kalle seg sebrapike? For jeg tror at det er helst selvskadere selv som bruker ordet sebrapike og som ser på seg selv som en sebrapike, mens andre som ikke skader seg selv, ser på det som hva det faktisk er; selvskading.

Jeg tenker at dersom en selvskader lettere klarer å innse problemet sitt ved å bruke et mindre skummelt og mindre direkte ord som sebrapike, så hvorfor ikke? Er det noen har lyst å begynne å selvskade, eller fortsette med det, fordi det er “kulere” å være sebrapike enn å være selvskader? Jeg tror ikke det. Det handler jo om så mye mer, men det er nok lettere å leve med betegnelsen sebrapike.

Det var et himla godt spørsmål som jeg sliter med å svare på. Men alle har nok sine egne meninger rundt dette, og det kan variere fra det ene ytterpunktet til det andre. I noen tilfeller er det kanskje best å legge bort ordet sebrapike og “face’e” problemet, mens andre ganger trenger man å støtte seg litt på ordet sebrapike. Det er hvertfall lettere å leve med det, men det betyr selvfølgelig ikke at det er mer OK å selvskade.

Q: hva tenker du? Handler det om det samme når spiseforstyrrede jenter omtaler seg med et navn/nick som inneholder ordet “ana” (anoreksia) eller “mia” (bulimi)?

Edit: Mange bra svar i kommentarfeltet. Her er noen utdrag fra andres meninger:

M: Men sebrapike høres “finere” ut enn selvskader. Men egentlig så prøver man bare å skjule og undertrykke det man driver med? Ufarlige gjøre det ?

Madeleine: Jeg ER ikke en sykdom eller en handling, jeg er Madeleine og jeg har en sykdom og jeg gjør dumme ting, men prøver å unngå å identifisere meg selv som sykdommen.

Camilla: Hvis man klarer å “godta” at man er selvskader ved å bruke begrepet sebrapike, kan det ikke da være vanskeligere å komme ut av?

Mariann: Hvis det gjør det lettere for andre å omtale det som sebrastriper, så må det også være greit – så lenge fokus fremdeles er på å bli “frisk”.

Kaja: Jeg er ikke en sebrapike, jeg kutter meg selv. “enkelt” og greit.

Millie: Så lenge en er ærlig med seg selv og andre om hva man er, spiller det vel ingen rolle hvilket navn man har på det, vel?

Syns bildet var litt morsomt, og kanskje litt beskrivende også?

Spørsmål om min behandlingsform

Publisert november 30, 2009 Behandling , Borderline-relatert , Leserspørsmål , Psykisk helse/psykiatri 20 Comments

Irene Asb har stilt meg spørsmålet:

“Hvilke behandlingformer har du hatt/har for din diagnose? når du har vært innlagt har det vært flere terapiformer du har gått igjennom, eller har det bare vært fokus på en? Har du vært i kontakt med ergoterapeut f.eks ved innleggelse? Hva har den gjort i tilfelle? Har noen terapier noen virkning eller noen ikke? Hvilke har virket for deg?”

Dette er ganske spennende, men omfattende spørsmål som jeg måtte drøfte litt med behandleren min. Så takk, Irene, for godt spørsmål! :) Jeg ser at svarene mine kanskje vil bli litt “faglig” beskrevet, men jeg skal prøve å svare mest mulig forståelig ut i fra mine egne ord.

(tekst fortsetter under bildet)

Min form for behandling kalles dialektisk atferdsterapi (DBT) og omfatter en blanding av ulike ensretta behandlingsformer. En kan sammenligne DBT med dansen tango. En kan ha ulike “dansepartnere”, enten det er lege, psykolog, aktivitør, idrettssykepleier, DPS osv. Det innebærer et vidt behandlingsopplegg, og det varierer hvem som “fører” dansen. Pasienten trenger krav og trenger å pushes og utfordres. Når pasienten ikke er istand til dette, og ikke i stand til å mestre sin egen situasjon, trenger hun heller å ivaretas og holdes oppe til hun klarer å gå igjen selv.

Behandlingen omfatter flere områder. Det kan være praktiske ting som bolig, søknader, økonomistyring osv., og det kan være nettverksarbeid som kan ta for seg dialog og samarbeid med venner og familie. Det kan omhandle medikamentell behandling, tester og grundig utredning for diagnose, og at en har tilbud om aktiviteter og grupper for å ha et innhold i hverdagen.

Noe av det viktigste er selvfølgelig samtalebehandling, der dialogen vil dreie seg om det som er viktig og aktuelt for pasienten der og da. Noen ganger trenger en å snakke om fortiden, mens andre ganger trenger en å snakke om de utfordringene som en møter i det daglige, og andre ganger igjen trenger en å fokusere på fremtiden.

Et viktig punkt er også kontinuitet i behandler-relasjonen. Å ha én og samme behandler over tid skaper trygghet, tillit og at en våger å “danse tango”. Her har jeg vært heldig som har hatt samme behandler i snart seks år, og jeg vil fortsatt få langvarig oppfølging. Det er viktig med kjemi mellom behandler og pasient, og det er heller aldri lett å knytte seg og få tillit til en behandler, når en deretter må bytte behandler og starte på ny.

For å vinkle det mer inn mot meg og mitt opplegg, så vil jeg si at jeg er utrolig takknemlig for det apparatet jeg har rundt meg. Jeg går i samtaler 1-2 ganger i uka, jeg er med på aktiviteter som tilbys (bl.a volleyball og spinning), jeg går på medisiner og jeg har blitt grundig utredet og fått diagnosen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Jeg får hjemmebesøk og mottar hjelp til økonomistyring. Blir jeg veldig dårlig kan det være nyttig å ha et opphold på sykehuset (psykiatrisk, lukket avd) eller DPS (distriktpsykiatrisk senter, åpen avdeling).

Det er altså en fleksibel og vid behandlingsform som tilpasses etter pasientens behov og situasjon.

Jeg vil sitere noe fra boka “Dialektisk atferdsterapi ved emosjonell ustabil personlighets- forstyrrelse” av Anna Kåver og Åsa Nilsonne:

“Dialektikken mellom akseptering og forandring står sentralt i dialektisk atferdsterapi. Trenger pasienten krav? Antagelig. Trenger hun forståelse? Sikkert. Men krav alene er aldri effektivt. Og selv om forståelse alene sikkert føles behagelig, leder heller ikke det til de nødvendige forandringene. Terapeuten må derfor balansere mellom pasientens tilsynelatende uforenelige behov: Pasienten trenger å aksepteres som den hun er, men hun trenger også å forandres; hun trenger stabilitet, men også fleksibilitet; hun trenger omsorg, men også krav. Og mens terapeuten både validerer og konfronterer, må pasienten både akseptere seg selv som den hun er og erkjenne at hun har kun to valg: Forandring eller fortsatt lidelse“.

Takk for spørsmål, Irene :)

Q: Dere som er brukere av psykiatrien: hva slags behandling mottar dere, og hvordan opplever dere det?