liseliten.com

I går skulle mamma plent ha meg med på kunstutstilling, av alle ting. Jeg hadde ikke lyst å si nei, så vi dro, og kunstutstillingen var kjempefin! På vei hjem sa mamma at pizzarestauranten (som noen i familien vår eier) hadde en feillagd pizza vi kunne få gratis, så vi dro innom og henta den (og to til som jeg ikke visste om siden mamma hentet dem i en sånn varmepose-ting). Mamma var i usedvanlig godt humør og både flirte og lo, og nå forstår jeg jo hvorfor. Kunstutstilling, du liksom. Feillagd pizza, haha. Fem på.

Da jeg kom hjem lå det masse ballonger i yttergangen, jeg tenkte at det var nå koselig og artig gjort av kjæresten/samboeren min. Jeg begynte å lure på hvor han var siden han ikke svarte meg, tenkte at han sikkert skulle tøyse med meg, skremme meg eller noe. Jeg gikk inn i stua, og der sto en hel haug med glade folk og ropte “gratulerer med dagen”! Alle vennene mine, søsken, kjæresten min, fullt oppkledd og med vinglass i hånda og champagne til meg. Jeg var så sjokkert at jeg nesten ikke kunne tro det var sant. Jeg hadde ingen anelse!

Kjæresten min var redd jeg skulle bli sint eller syns det var dumt gjort, for alle vet at jeg ikke er glad i å ha bursdag. Jeg sletter meg fra facebook og håper at dagen skal gå forbi i stillhet. Det handler vel litt om at jeg tenker at det ikke er noe å feire, at jeg ikke fortjener å feires (og den syke tankerekken om at ingen vil ha meg her, at andre ler av meg fordi jeg tror jeg hører til og har rett til å være her, at jeg heller burde vært død), og det handler om at jeg er så redd for å bli eldre, voksen.

Selvfølgelig ble jeg ikke sint for overraskelsesfesten, jeg ble kjempeglad – og rørt! Den syke tankerekken nevnt over kan gå og ta seg en bolle. For noen venner jeg har! For en mann jeg har! For noen fine folk jeg har i livet mitt! Festen ble kjempevellykka, og jeg storkoste meg. Tusen takk!

Selve dagen min som var på fredag, var også perfekt. Den ble feiret på verdens fineste sted, på sjøen, sammen med mine nærmeste (mamma, pappa, søsken, tantebarn og kjæresten). Det var det jeg ønska meg. En fredelig dag med båten.

For en bursdag! :)

Hele forrige uke var mer eller mindre jævlig. Jeg har hatt det så utrolig kjipt den siste tiden, fantasert om selvdestruktive handlinger, prøvd å kontrollere meg og hatt diskusjon med meg selv. Er dette ekstremt dårlige dager (slik alle har), er dette noe som går over, skal jeg be om time med behandleren min, hva om det plutselig tipper over for meg, hva om jeg havner på sykehuset, er det nå jeg bør beskyttes, hvor går grensa mellom hva som er hva, og når er når?

Planen var uansett å reise til hytta på 17. mai, og jeg har sett frem til å komme meg vekk fra folk og støy. Tre 17. mai’er har jeg vært innlagt, to har jeg sovet bort (meldt meg ut av verden), men selvfølgelig har jeg hatt mange fine 17. mai’er også, med full feiring. 17. mai i år ble tilbragt på fjellet, på tur, med hund og kjæreste og lyden av fuglekvitter, rennende vann og sauebjeller. Tre dager borte fra hverdagen hjemme har vært utrolig deilig, og ting er ikke fullt så tungt nå.

Jeg bruker kameraet mitt altfor lite, jeg er litt for utålmodig til å sette meg inn i dette med innstillinger og prøve meg frem, iPhone har liksom vært en enkel løsning. Denne helga har jeg fått brukt kameraet litt, så her er noen bilder fra min 17. mai(helg), en blanding av iPhone-bilder og fra kamera (og noen fra instagram: liseliten).

Snap! Der røyk båndet – igjen, rett av. Zimbad er liten, men sterk som fy, og veldig, veldig ivrig.“Er du snart ferdig så vi kan ta bilde?” Haha, one happy dog.Aldri opp i senga, aldri! Men vi er jo ikke hjemme nå…? :)Skyter på blink, utrooolig kjekt!Her er dyrene vi skjøt på ;) Når alle er nede, popper de opp igjen, smart.Og plutselig ble det sommer ♥

iPhone/instagram ♥

Fin start på helga i går, tivoli med Camilla! ♥ Endelig noen som er like barnslig som meg, og som elsker karuseller og alt som går rundt! :) Mye heller en sånn karusell, enn livets til tider brutale karusell. Deilig å le til magen gjør vondt og tårene triller, deilig å hyle (!) og å bare være. God helg!

Jeg visste dagen i dag var feil før jeg åpnet øynene. Noen dager er bare sånn. Jeg kranglet med meg selv i flere timer, halvveis i søvne. Prøve? Ikke prøve? Gi opp? Jeg kom meg omsider på jobb, klokka 12. Jeg prøvde i det minste.

Jeg hadde også avtalt å treffe Beate i dag. Aller mest hadde jeg lyst å avlyse, trekke dyna godt over hodet, og helst gjøre noe veldig destruktivt. Prøve? Ikke prøve? Gi opp? Jeg valgte å prøve, selvom det var med en “faen heller” – holdning. Så jeg slepte beina med meg og møtte Beate. Og heldigvis gjorde jeg det.

Ettermiddagen og kvelden ble så utrolig fin. Vi dro til stallen hvor Beate sin hest står, sammen med en annen. Beate er nydelig, hestene er nydelige, og det stedet er helt magisk. En stillhet du aldri har hørt lignende før, utsikt mot havet, og en helt utrolig vakker solnedgang. Jeg fikk utfordret meg masse i forhold til hestene. Jeg hadde det så utrolig fint. Takk, Beate ♥ (Jeg har tidligere skrevet om angst, mestring, utfordringer og hester her og her)

Jeg syns det er skremmende å tenke på hvor lett det er å velge det andre alternativet, hvor lett det er å velge bort alt annet og gi etter for faenskapen. Eller rettere sagt, det hadde vært det letteste. Jeg syns det er ekkelt å tenke på hvor lett jeg kunne ha gjort noe destruktivt, hvor uendelig tungt det er å prøve, enda du vet at det vil gjøre deg godt.

Akkurat nå er jeg glad for at mine kveldstimer ble brukt til noe så utrolig fint, når det destruktive ikke hadde nølt et eneste sekund med å ta over – om jeg hadde valgt å ikke prøve.

Bilde tatt i dag. Fint, ikke sant?