liseliten.com

I går hadde jeg min første dag i ordentlig jobb, noe jeg ikke har hatt på flere år ettersom jeg har vært ufør på grunn av min psykiske lidelse (gjentar meg selv visstnok, for å unnskylde det faktum at jeg ikke har hatt jobb og hvorfor?). Første dag i Psykopp, Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning.

Natta før sov jeg dårlig og lite, hadde mareritt om at jeg skulle glemme å gå på jobb, at jeg forsov meg osv. Med andre ord, litt nerver og litt spendt. Jeg har slitt en del (les: mye) med døgnrytme, men jeg håper det går i orden nå. Dagen starter kl 10 på jobb, noe som er mer menneskelig, og jeg har onsdagen fri til å hente meg inn igjen. Behandlingen min blir også lagt opp til onsdagen.

Og, det gikk veldig fint! Menneskene der er utrolig koselige og varme. Jeg har jo min egen oppfatning av menneskeheten, og jeg måtte spørre min varme, gode sjef (og leder) på forhånd, ”er alle snille?”. Det er liksom et naturlig spørsmål for meg, og ikke minst viktig for meg. Joda, de var snille. Alle sammen :)

Jeg ble totalt overveldet av alle bøkene og litteraturen som finnes der (og selges). Jeg kunne liksom ikke få nok. Så mye som jeg brenner for psykiatri, og som det klødde i fingrene etter å lese og vite mer. Jeg følte meg som en sulten ulv blant sauer. Jeg leser sjelden bøker, fordi det ikke interesserer meg og fordi jeg ikke har tålmodighet til det, men dette interesserer jeg meg for.

Anyway. Dagen gikk veldig bra, og det er mange spennende oppgaver å ta fatt på. Det er så rart å tenke på, jeg har en jobb!

*

Siden vi er inne på arbeid, og siden jeg pleier å loggføre “oppdragene” mine for min egen del, så slår jeg dem sammen i ett og samme innlegg. Blir aldri mange setningene uansett.

I dag tidlig var jeg på poliklinikken og snakket for ansatte og pasienter om mestring. Det var ikke mange, kanskje 10-15 personer, og jeg fikk sitte, noe som letter nervene ørten hakk. Viste tilslutt filmen min (om å leve med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse) og svarte på spørsmål. Jeg syns alltid det er en smule mer skummelt å prate for pasienter, enn for ansatte og “friske” mennesker. Kanskje fordi jeg blant pasienter ikke lenger er ”eksperten”? Fordi vi er i samme båt, og jeg tviler på hva jeg kan gjøre. Hvem er jeg som kommer der og tror jeg kan ting bedre? Hva har jeg å lære dem? Det blir bare krøll med selvtilliten eller hva jeg skal kalle det. Men alt i alt tror jeg det gikk bra, med gode tilbakemeldinger. Føles bra :)

(Jeg loggfører “oppdragene” mine, for min egen del)

Gode, gamle psykiatrisk…! Tok dette bildet under en av mine innleggelser i fjor. Nesten litt ironisk at det er omgitt med strålende sol og skyfri himmel. Uansett, her var jeg i dag med mitt “faste” undervisningsopplegg for medisinstudenter. Visning av filmen min (mitt liv med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse) og dialog, diskusjon og svar på spørsmål. Det blir et sånt opplegg et par ganger i halvåret, og det gleder meg å få kunne være med på å forhåpentligvis forme litt av holdningene til de kommende legene, psykologene eller hva de nå skulle bli.

Det gikk veldig bra og jeg har stort sett kontroll på hva jeg vil si og svare på eventuelle spørsmål. Jeg har vel lært å se og forstå meg selv og mine vansker, noe som gjør det en hel del enklere å fortelle. Noe av det som jeg syns kan være litt vanskeligere å snakke om, er dette med mine opplevelser med vrangforestillinger og grensepsykoser. Jeg tror rett og slett det er fordi jeg ikke har reflektert nok rundt det eller blitt vant med, kjent med og komfortabel med det. Jeg har ingenting i mot å fortelle om det, men jeg er litt usikker på hvordan jeg skal forklare det på best mulig måte. Det er helst noe som fremtrer når jeg er veldig dårlig og veldig syk, så det er ikke noe jeg strir med til vanlig (heldigvis). Muligens jeg bør reflektere litt mer over akkurat dette.

I dag var jeg på Godalen videregående skole i forbindelse med Verdensdagen for psykisk helse som er 10 oktober. Det var meningen det skulle være 3 puljer, men den siste gikk ut. Det gikk bra. Lydanlegget var ikke helt fiksa, så det var teit lyd på filmen min. Lyden på filmen min er viktig. Jeg viser ikke filmen uten lyd! Men det gikk på et vis. Andre pulje var litt skummel. Der var auditoriet KUN fylt med gutter. Kun gutter. Men det gikk som sagt bra. Bloggen har blitt en slags “dagbok” for oppdraga. Kanskje ikke så interresant for andre, men for meg er det greit å ha det skrevet ned en plass. Det var forresten første gang jeg viste den nye versjonen av filmen min. Nye bilder, mine bilder, 100% meg.

Jeg har liksom blogga hver gang jeg har hatt et oppdrag, så da velger jeg å gjøre det nå også. Greit å se tilbake på, og ha en oversikt.

I dag har vært en travel, men veldig god dag! Starta dagen med behandling, og dro etterpå til psykehuset for å holde foredrag/vise filmen min for medisinerstudenter. Avdelingsoverlegen var med denne gangen også, ettesom det er han som har ansvar for opplæringen deres. Han stiller veldig gode spørsmål som er utfordrende og gøy å svare på, samtidig som studentene også kommer med gode spørsmål. Det føles bra å sitte med erfaringer og svar som andre ønsker å høre om!

På kurset nøt jeg å følge aktivt med, skrive notater, lytte, huske og lære. Jeg savner virkelig skolebenken! Som jeg i alle år har sagt, drømmejobben måtte ha vært å kunne leve av å være student. Sukk. Kall meg skrudd, men jeg misunner dere som klager over å måtte gå på skolen og gjøre lekser!

I dag hadde jeg filmvisning (filmen min om meg og min diagnose) og diskusjon om psykiatri med medisinerstudenter på sykehuset for tredje gang. Spennende fordi de er så oppriktig interesserte.

Jeg tenker en del vonde tanker for tia og merka at jeg var litt ukonsentrert når jeg skulle snakke og svare på spørsmål. Men jeg tror alt i alt at det gikk ganske bra. Håper det.

Jeg møtte forresten på to av sykepleierne på avdelingen jeg var innlagt på i høst. De var så glad for å se meg og hadde håpet på telefon fra meg, tross telefonangsten min ;) Spurte mye om hvordan jeg hadde det og om jeg trivdes i leiligheten. Det var godt å se dem. Godt å bli huska.

Første “oppdrag” i år var på Rogaland Psykiatriske Sykehus (SUS) i dag hvor jeg viste filmen min for medisinerstudenter. Jeg gjorde dette tidligere i høst også, og det gikk veldig bra denne gangen også.

Etterpå var det spørsmål og diskusjon om psykiatrien, diagnosen min (borderline), det å være pasient osv. Skal gjøre dette to ganger til i januar og februar.

Det er gøy å gjøre noe som jeg brenner for – og få positive tilbakemeldinger på det.