For halvannet år siden bestemte jeg meg for å slutte å holde foredrag (minus et unntak i november som var), og jeg hadde derfor i utgangspunktet tenkt å svare nei da jeg ble invitert til å holde foredrag for rundt hundre psykologistudenter på Psykologisk Institutt i Oslo. Dessuten, ville jeg våge jeg å reise dit helt alene?

Jeg tok det opp med behandleren min, og vi syns begge at målgruppen var viktig; De nye psykologene! De som senere skal møte pasienter som meg, og med min problematikk. Vi kom frem til at vi kunne holde foredrag sammen. Ville ikke det være ganske unikt og interessant, et foredrag fra både pasientens perspektiv og fra behandlers? Han har vært min behandler i syv år, og vi har vært gjennom mye, både på godt og vondt. Vi bestemte oss for å dra, og takket ja til å komme.

Fredag morgen fløy vi til Oslo, og ble møtt av en kjempehyggelig student på Psykologisk Institutt.

Vi hadde lagt opp foredraget slik at jeg innledningsvis fortalte litt av min historie (fra barndom, gjennom ungdomstid og frem til da jeg kom i behandling i 2004, etter et alvorlig selvmordsforsøk), før vi vekselvis snakket om hva som har vært viktig og til hjelp for meg (og hva som har gjort vondt verre og som ikke har vært til hjelp), og hvilke utfordringer han som behandler har stått (og står) overfor og hva de kan ha i vente.

Vi ga et innblikk i min behandling, og brukte konkrete eksempler fra timene våre, fra kriser og situasjoner hvor for eksempel misforståelser og feiltolkninger på noe som har vært velment, har endt katastrofalt. Det ble et personlig og ærlig foredrag, og det som ble delt, hadde jeg nok ikke delt med hvilket som helst “publikum”, men jeg følte målgruppen her var viktig. Siden mye av det vanskeligste ble blottlagt, var det fint å kunne avslutte med “hvor er jeg i dag”, med alt det positive og friske jeg har oppnådd og fått til siden jeg først begynte i behandling for syv år siden. Filmen min (om å leve med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse) ble vist til slutt. Tilbakemeldingene var kjempefine, og jeg er veldig fornøyd med egen innsats :)

En pause med varm sjokolade med krem før vi drar videre til Psykologisk Institutt

Kan endelig puste lettet ut, da gjør det godt med mat i magen!
Fikk blomster, sjokolade og bok som takk :)

Siden høsten 2008 har jeg holdt mer enn 30 foredrag, erfaringsinnspill og lignende, i tillegg til å vise filmen jeg selv har lagd om hvordan det er og har vært for meg å leve med den diagnosen jeg har (emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse). Jeg har delt mine erfaringer med medisinstudenter, elever i videregående skole, lærere og helsesøstre rundt om i landet, ansatte i barnevern, i psykiatrien, og med pasienter og brukere av psykiatrien. I november 2010 delte jeg min historie med 1600 avgangselever og over tusen fagfolk under Schizofrenidagene i Stavanger, nordens største psykiatrikonferanse. Det var en fantastisk følelse å mestre akkurat dette, og for så mange mennesker.

Å kunne bruke mine erfaringer til noe positivt, å gi av meg selv og forhåpentligvis gi andre noe, har vært en fin og viktig del av min prosess. Det har gitt meg mye i form av mestringsfølelse, bearbeiding, følelse av å være til nytte og av verdi, og ikke minst har det hjulpet meg å bevege meg fremover. Det har selvfølgelig også tatt mye krefter, ettersom jeg har lagt ned mye arbeid, forberedelse og nerver i forkant og underveis.

Jeg har det siste halve året takket nei til flere forespørsler om å holde foredrag. Jeg har tenkt en del på hva jeg ønsker å fokusere på i livet mitt fremover, og kommet frem til at jeg ikke ønsker å holde foredrag lenger. Man skal aldri si aldri, kanskje det dukker opp noe jeg har lyst å være med på, men slik det er nå, ønsker jeg å bruke min tid og mine krefter på andre områder.

Først og fremst ønsker jeg å mestre et mest mulig “normalt” og stabilt liv. Jeg har lyst å “få til” et mest mulig vanlig liv, klare å være i vanlig arbeid og oppleve sunne og friske opplevelser sammen med kjæreste, familie og venner. Jeg er fortsatt veldig opptatt av psykisk helse, psykiatri og åpenhet, men det finnes heldigvis mange andre måter å engasjere seg og bidra på, og som kanskje er mer riktige for meg nå enn akkurat det å holde foredrag.

Det er tolv år siden mitt første møte med psykiatrien. Jeg har gått i ukentlig psykiatrisk behandling de siste seks årene, og hatt nærmere 20 kortere eller lengre innleggelser på psykiatrisk. Sykdom og psykiatri har tatt fra meg altfor mye tid, krefter og fokus. Jeg er ikke frisk helt enda, det er knappe to måneder siden forrige innleggelse, men den siste innleggelsen har også gjort noe med meg.

Jeg har uansett målsettinger og spennende prosjekter i vente som jeg både gruer og gleder meg til å ta fatt på. Noe vil jeg dele på bloggen, og noe vil jeg holde for meg selv. Men akkurat nå legger jeg foredragene på hylla. Jeg lukker et kapittel, men åpner et nytt.

Foto: Hannah Petrie

Foredrag i Drammen i forbindelse med Psykisk Helse i Skolen, mars 2010.

Schizofrenidagene holdes i Stavanger denne uka, fagseminarer og foredrag om psykiske lidelser og psykisk helse. I dag ble Skoledagen holdt for 1600 avgangselever/kommende russ. Blant foredragsholderne var psykolog og forfatter Svein Øverland (som jeg alltid har beundret) og som jeg har møtt ved flere anledninger da vi begge har holdt foredrag i samarbeid med Psykisk Helse i Skolen . Arnhild Lauveng, psykolog, forfatter og tidligere diagnostisert med schizofreni, hadde også foredrag. Jeg blir like berørt hver gang, for et nydelig menneske og for en fantastisk formidlerevne. Det ble også vist teaterstykke basert på boka hennes “I morgen var jeg alltid en løve”. Flott og sterkt. Per Inge Torkelsen, klovnen vår fra Stavanger, hadde også et flott og morsomt foredrag, jeg er veldig, veldig fan av han også!

Og så var det lille meg, da! Jeg kan trygt si at jeg har aldri noensinne vært så nervøs før et foredrag, som det jeg var i dag. Og med god grunn, syns jeg, med 1600 mennesker i salen. De sier det er lettere å snakke foran en stor mengde, enn foran en liten mengde. Og det kan jeg være enig i, men min nervøsitet skyldtes kanskje mest katastrofetanker og mengden mennesker jeg ville drite meg ut for dersom det skulle gå galt (tenk hvis, tenk hvis, tenk hvis).

Men da jeg kom opp på “talerstolen”, var det som å skru på en bryter jeg ikke visste jeg hadde. Eller skru av en bryter. Jeg var så 200% konsentrert og fokusert (og vettskremt!) at det ikke var rom for andre tanker. Og det gikk kjempebra! Fikk veldig flott respons. Det var veldig stort å få de tilbakemeldingene jeg fikk av Arnhild Lauveng og Svein Øverland, som jeg begge ser opp til (du kan lese mer om hans beskrivelse av dagen her!).

Jeg oppdaga at min superkoselige, trygghetsperson-fransklærerinne fra videregående var der, og selvom det er åtte år siden jeg gikk ut, ble det klemming og varme ord. Jeg hadde også med meg mamma og pappa, det var første gang de hørte meg, og det var veldig fint å kunne inkludere dem. Som moralsk støtte var også min behandler gjennom seks år der, og en av mine beste venner, Beate ♥

Jeg syns det var sykt nervepirrende, men utrolig fint å få kunne fortelle om mine erfaringer og det budskapet jeg hadde, til så mange mennesker. Det er veldig godt å se at andre blir berørt – og kanskje dermed også tar med seg noe viktig videre i livet. Nå skal jeg prøve å roe hodet mitt og få en god natts søvn før nok en travel dag i morgen. Det er så mye spennende og flott, skulle ønske hver og en av dere kunne fått muligheten til å høre de ulike foredragene som holdes!

Og så tillater jeg meg å låne/stjele Sveins bilde ;)

Timen ble innledet av to fagfolk fra psykiatrisk poliklinikk, som snakket litt generelt om psykisk helse. Deretter hadde jeg mitt innslag hvor jeg fortalte litt om min historie og mine erfaringer, og fokuserte på viktigheten av å søke hjelp i tide. Jeg viste også filmen min om å leve med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. I år hadde vi også med en annen bruker, eller erfaringsspesialist som vi så fint ble kalt ;) Han fortalte om sine erfaringer, og brukte mye humor og standup i sin formidling. Jeg syns han var dritflink, og det var kjempefint at vi vinklet tingene våre på hver våre måter. Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde hans “trygghet” med å stå der.

Jeg har nemlig en fordømt, innarbeidet leveregel som ødelegger for meg i veldig mange sammenhenger, og den lyder slik: “Du skal ikke tro at du er noe!” (for du er jo ikke noe, så klart). Jeg føler det hindrer meg i å gjøre mitt beste, jeg føler det ødelegger så mye for meg i hverdagen og i livet generelt. Jeg vet jeg må omprogrammere meg selv til å tenke annerledes. Jeg har en lang vei å gå.

Det som stadig overrasker meg, er hvor lite folk faktisk vet om psykisk helse og psykiatri. Eller kanskje ikke at folk vet lite, men at det er så fjernt for de fleste. Når man selv har vært i psykiatrien i så mange år, når livet så lenge har dreid seg om diagnoser, medisiner, innleggelser, behandling og så videre, så blir det dét som er normalt, det blir hverdagskost.

Og mange ganger må jeg minne meg selv på at folk flest går ikke rundt og kan paragrafer, medisiner og diagnoser! Slike øyeblikk skremmer meg på en måte. Det gir meg hvertfall en slags reality-check som noen ganger er nødvendig.

Jeg har hatt noen foredrag nå etterhvert de siste to årene, det nærmer seg kanskje 30. Jeg har hatt foredrag/innspill for elever ved videregående skole, for lærere og helsesøstre, og for medisinstudenter og annet helsepersonell. Jeg snakker helst om selvskading, om å leve med den diagnosen jeg har, og mine erfaringer med psykiatrien. Det kommer an på hvem som hører på, og hva de ønsker. I tillegg viser jeg alltid filmen min, å leve med emosjonelt ustabil personlighetforstyrrelse.

Folk spør, du begynner vel å bli vant til dette nå? Nei, egentlig ikke. Jeg er dritnervøs hver eneste gang – fortsatt. Jeg kan ikke si at selvfølelsen stiger for hver gang og at jeg føler meg god på dette. Jeg har like mange dårlige tanker om meg selv og min prestasjon nå, som for første gang. Devaluerende tanker er der stadig og forteller meg ting som “du kan ingenting, du har ingenting å tilføre, du er bare en stakkarslig pasient, de kjeder seg og ler av deg, du er dritdårlig på dette”, men jeg må bare ikke våge å høre på tankene. Jeg må stole på de gode tilbakemeldingene jeg får, og glede meg over dem.

En liten halvtimes prat om meg selv og mine erfaringer foran andre mennesker, krever veldig mye. Det krever mye forberedelse, og det krever mye krefter både i forkant og mens det står på. Jeg er utslitt etterpå, men jeg gjør det fordi jeg vil det selv. Jeg gjør det fordi det gir meg mye. Det gir meg mye å fortelle min historie og bidra med noe positivt. Det gir meg mye å forhåpentligvis kunne hjelpe andre. Jeg hadde ikke utsatt meg for dette om det ikke ga meg mer tilbake. Jeg vet også at jeg er heldig som har denne muligheten, og jeg omfavner den i takknemlighet.

Da jeg gikk på skolen, gjorde jeg alt for å slippe unna fremføringer. Det var det jævligste jeg visste om, å snakke foran andre mennesker. I de seneste årene fikk jeg også med meg erklæring fra psykolog om at jeg ikke klarte holde foredrag eller ha fremføring foran klassen. Jeg syns fortsatt det er svimlende skummelt å snakke foran andre mennesker, men det gir meg mye. Ingen kan si at jeg tar feil, på samme måte som om jeg hadde fortalt om norsk renessanse eller 2. verdenskrig.

Jeg syns det er småskummelt å snakke foran ungdommer. De er unge, rå og ærlige, men det har pleid å gå bra. Det er nok skummelt å komme med tilbakemeldinger i plenum, men en del kommer bort til meg etterpå for å snakke med meg eller spør om noe. Det syns jeg er fint.

Jeg liker veldig godt å snakke med medisinstudenter. Det har jeg gjort rundt 10 ganger i forbindelse med et fast opplegg med Stavanger Universitetssjukehus. De er ikke så mange om gangen, kanskje 10-15, og gjerne sitter vi rundt et stort bord og har mer en slags diskusjon. De er så interesserte, så sultne på informasjon, og stiller veldig gode spørsmål.

I forbindelse med Psykisk Helse i Skolen, har jeg fått være med til skoler rundtom i landet og holdt foredrag for lærere og helsesøstre. Jeg føler jeg har noe å bidra med, fordi det var nettopp helsesøster og lærer som så meg og som introduserte meg for psykiatrien da jeg var 15 år gammel.

Jeg syns også det er fint å snakke til helsepersonell. Selvom de er eksperter, så liker jeg å tenke at jeg kanskje kan tilføre noe? Men jeg har et problem når det kommer til denne gruppa. Jeg er livredd for at noen av dem som hører på, kjenner til meg, eller har hatt noe med meg å gjøre. Hvorfor? Fordi de har sett meg syk, svak, sårbar og på mitt verste, nederst på rangstigen. Og plutselig skal jeg stå og fortelle dem noe? Det burde vært en fantastisk følelse å kunne vise dem hvor jeg er i dag og hva jeg får til, men slik er det ikke. Det gir meg bare en ekkel, dum følelse som minner meg på at jeg hører til nederst – under føttene på folk. De må gjerne være der, men jeg vil ikke vite om det. Jeg kan gjerne få vite om det etterpå, men ikke før og under.

I slutten av september arrangeres det et kurs i Stavanger, Selvskading – hvordan behandle og møte selvskaderen, hvor jeg skal ha en times foredrag. Jeg har lagt ned mye arbeid og forberedelse til dette, og jeg grugleder meg. Sannsynligheten for at noen av dem som hører på, tidligere har møtt meg på en eller annen måte, er stor. Jeg håper bare at jeg ikke ser noen jeg ikke ønsker å se, og at jeg i såfall greier å fokusere på det jeg skal. Heldigvis er mitt foredrag først ut, og resten av dagen skal jeg bare høre på godeste Svein Øverland, som jeg har møtt og hørt på flere ganger før.

Det som startet som et innspill på en stor psykiatrisk fagdag i 2008, har utviklet seg til muligheter til å bidra på mange ulike arrangementer. Jeg er heldig. Jeg har ikke store planer om å drive med dette i fremtiden, det er ikke så ofte jeg har foredrag, og det hender jeg takker nei til å holde foredrag. Jeg må finne den rette balansegangen, for dette er noe som skal gi meg noe, og ikke ta fra meg noe. Jeg ser på dette som en del av min prosess, og jeg gjør det fordi jeg liker det og har lyst.

Bilde tatt av Hannah Petrie ♥

Jeg møtte opp i studioet til Nrk Rogaland her i Stavanger. Aller mest skulle jeg ønske Ida var der og kunne holde meg i hånda, men jeg dro alene. Jeg var kjempenervøs, men det var egentlig mest fordi det var direktesendt og fordi jeg ikke visste hvilke spørsmål jeg kom til å få. Satt i et rom, med headset på, og snakka med programleder i Oslo. Veldig hyggelige folk, det skal de ha!

Det gikk utrolig fort! Jeg trodde egentlig at jeg skulle få si litt mer (haha), men sånn ble det. Det var så mye jeg hadde lyst å si, og gjerne på et litt mer omfattende eller dypere plan, men det var det nok hovedpersonen Ingvil og psykologen som hadde i oppgave. Jeg er ikke 100% fornøyd med meg selv, men det var utrolig moro å bli spurt og å få bli med! Syns det er så bra at det blir tatt opp slike viktige tema!

Programmet kan høres i reprise > her <. Jeg er på tre ganger den første halvtimen, med musikkpauser innimellom. Mer presist tidspunktene:
11:15 – 14:05
17:17 – 20:30
27:44 – 30:50

Hva syns dere om programmet?

Fredag 4. juni var jeg i Stavanger Forum for å holde foredrag for psykiatriske sykepleiere, på LPS sin landskonferanse. Derfor valgte jeg å vinkle mitt foredrag inn mot mine erfaringer med helsepersonell, og hva som har fungert og ikke fungert i min prosess mot bedring. Jeg tror det var rundt 70-80 personer som hørte på.

Dagen før var jeg forferdelig nervøs. Jeg ble helt opphengt i det de sier, om at hvis du tenker at det går dårlig, så går det dårlig. Og hvis du ser for deg en vellykka gjennomførelse (uansett hva det er), så lykkes du. Jeg klarte ikke tenke slik, jeg bare tenkte katastrofetanker, og det ble jeg hvertfall nervøs, for da måtte det hvertfall gå dårlig. Brukte kvelden til å forberede meg så godt jeg kunne, og når dagen kom var jeg egentlig ganske rolig og trygg, tross alt.

Avsluttet med filmen min, som vanlig, og jeg er veldig fornøyd med hvordan det gikk. Hadde ”bare” 30 minutter, men føler selv at det er en perfekt tidsgrense. Kollegaene mine sa det var et av mine beste foredrag hittil, noe som var veldig godt å høre for en selvkritisk sjel som meg! Fikk en kjempefin rose, og barneboka Den lille boken om følelser. Den skal jeg lese sammen med tantebarnet mitt på seks år :)

Putra avgårde i et fly som hørtes ut som en gressklipper, med 5-6 passasjerer i enkeltseter. Det var en ny opplevelse, bortsett fra den gangen jeg hoppa i fallskjerm (men da hadde jeg i det minste fallskjerm!). Jeg har ingen angst med fly i det hele tatt, men jeg kjente det bittelitt i magen under turbulensen i gressklipperflyet, og tenkte vel egentlig at jaja, dør jeg, så dør jeg i det minste for en god sak.

Vel installert på hotellet var det over gata på kafé ved bryggekanten og møte Marte, Tone og Joakim. Tone har jeg som sagt møtt tidligere, fra bloggtreffet, og det var godt å se henne igjen! Det var også trygt og ha et kjent fjes når jeg skulle møte Marte og Joakim som jeg “kun” kjenner over nett. Utrolig fine og herlige personer! Veldig lette å like og omgås! Tusen takk for en herlig kveld ute på kafé langs brygga med sol og varmt vær!

Jeg låner bilder av Marte og Tone, bildene er linka :)

Og så, kursdagen i dag! Mitt foredrag begynte kl 11. Salen var veldig stor, og det var over hundre mennesker der. Faktisk var det lettere å snakke foran hundre enn for femti, for salen var stor, avstanden var større, og alle menneskene ble liksom bare ett - én mengde, og ikke enkeltpersoner. Det var også en trygghet å ha en sånn “talerstol” foran meg, som jeg kunne ha papirene mine på, og egentlig leke at jeg var litt trygg og gjemt bak der.

Ofte er man veldig selvkritisk og henger seg opp i detaljer som ingen andre legger merke til. Jeg har en tendens til å slakte meg selv over et feil ord, en glemt setning, for mye “eehmm” eller annet som egentlig ikke er så farlig, men i dag  tør jeg faktisk å rose meg selv og si at det gikk bra. Det gikk kjempebra.

Jeg elsker dette, jeg elsker å gi, og jeg elsker å oppleve. Men tro ikke at dette bare er piece of cake. Dette er store utfordringer og prøvelser for meg og mye av min problematikk, men jeg gjør det fordi jeg vil, fordi jeg vokser på det, og fordi jeg ønsker å bidra.

Jeg blir bombandert av tusen inntrykk i sånne anledninger. Jeg har møtt og snakka med mange ukjente mennesker, jeg har måttet forholde meg til inntrykk, kroppspråk, kommunikasjon og hundre folk. Jeg har hørt på mange forskjellige foredrag, blant annet om selvskading og borderline, som både engasjerer meg på godt og vondt. Jeg har blitt opprørt, jeg har følt meg utrygg, jeg har ytt 110% av meg selv, jeg sitter igjen med tusen tanker. Jeg er helt slått ut etterpå, men selvsagt gjør jeg dette fordi jeg ønsker det selv.

Jeg får utrolig mye ut av å snakke med behandleren min etter slike dager, nettopp fordi det er så mange konkrete tanker og situasjoner som er ferske og som trenger å “bearbeides”.

Nå skal jeg rett og slett på butikken og kjøpe meg en pose godteri før jeg tar en veldig tidlig kveld. Tusen millioner takk for alle lykkeønsnkningene dere sendte meg på forhånd!! Det betyr mye!

Jeg skal også møte fineste Tone Tankesprell igjen, som jeg møtte første gang på bloggtreffet i Oslo. I tillegg kommer Marte (hun med den råkule sleeven vet du!)  for å hilse på! Kjempespennende å møte mennesker man bare kjenner over nett, og det passet veldig fint at de bor akkurat der jeg skal holde foredrag! ;)

Og så vil jeg takke for alle tilbakemeldingene på innleggene om myter og fordommer, jeg gleder meg til å ta fatt på forslagene deres :)

Blogges!

Speaking of fordommer:
Rosa looks = rosa brain?

Dette bildet må da motbevise førsteinntrykket av at jeg er en rosa, rosa fjortisblogger?
Ikke? Couldn’t care less. Go pink!

Kurset i Lillehammer var for lærere og helsesøstre i ungdom- og videregående skole, en veldig fin gruppe å snakke for (og med). Jeg har mine erfaringer som elev og psykisk syk, og hadde en fantastisk lærer som faktisk gjorde en forskjell for meg. Små ting betyr mye! Jeg syns også det varmer å se hvor opptatte lærerne faktisk er av å kunne gjøre noe og være noe for elevene sine.

Jeg syns det er utrolig spennende å være med på slike ting som dette. Grunnen til at jeg gjør dette, er jo selvsagt fordi jeg ønsker å bidra eller hjelpe på en eller annen måte, men jeg syns også det er superspennende med psykiatri og psykologi i seg selv. Å snakke og diskutere med fagfolk og psykologer, det er spennende! Spesielt siden jeg er på “den andre siden”, men samtidig litt på samme lag i slike sammenhenger.

Etter foredraget måtte jeg løpe til toget, hvor jeg sovna tvert, og måtte løpe inn på flyet. Flaks med timing. Jeg er utslitt nå, på en god måte, og skal lade opp til jeg får besøk av Marie Cecilie i helga!

Jeg føler meg litt susen og veldig sliten…litt space’a. Kanskje noenlunde slik som dette? Dette må vel dessuten være det vakreste bildet av meg noensinne, eller hva? Meget flatterende vinkel i grunn. Heh. Og i den sammenheng vil jeg anbefale Mariann sitt innlegg Om persepsjon og selvbilde, som jeg syns var genialt skrevet! Og ikke kom og si du ikke kjenner deg igjen! ;)

Foto: Gudrun sin pc :p